Mitt liv som ENEBARN!

[Anonym bruker]

Etter å ha lest den opphetede diskusjonen om enebarn, fikk jeg lyst å fortelle om hvordan det er å faktisk være enebarn i oppveksten.

 

Jeg har hatt en veldig fin oppvekst, og har to flotte foreldre. Som barn hendte det noen ganger jeg ønsket meg søsken, men ikke like ofte som mine venner / klassekamerater klaget over sine søsken, eller var misunnelig på meg som var aleine! Jeg opplevde aldri å bli bortskjemt med ting. Men garantert med oppmerksomhet og kjærlighet. Foreldrene mine involverte seg i alt jeg gjorde (skole/idrett, osv.), mens jeg hadde venner hvor foreldrene aldri hadde tid til å se på håndballkampene våre eller gå på konferanser. Foreldrene mine hadde alltid tid til meg.

 

Jeg hadde likevel mange å leke med selv om jeg ikke hadde søsken. Jeg hadde venner i nabolaget, klassekamerater og familiemedlemmer på ca. samme alder. I tillegg hadde jeg en far som elsket å spille spill med meg, så jeg kunne spille mastermind og lignende i timesvis med pappa, han ble aldri lei og jeg ble aldri lei :-)

 

Jeg har faktisk aldri vært så opptatt av at jeg har vært enebarn, før andre har kommentert det. Det jeg leser om at det er egoistisk å bare få et barn, og at det er en lidelse å leve uten søsken er bare tull. Det finnes mange myter rundt enebarn. Jeg tror likevel det har mest med foreldrene å gjøre. Man må passe på at barnet får treffe andre barn ofte. For eksempel ikke bare reise på en enslig hytte i skauen hver ferie, men kanskje en campingplass med andre barn? Slike ting. Det er ikke verre.

 

Det er faktisk ganske ok å være enebarn. Når jeg var på besøk hos klassekamerater og så hvordan søsken av og til behandlet hverandre ble jeg sjokkert. De skrek stygge ord og stengte hverandre ute fra rommet, fikk ikke være med å leke osv. Jeg var heldigvis aldri sånn :-) Jeg var grei med alle og selvstendig og skoleflink. Kanskje fordi jeg var enebarn, kanskje ikke? Hvem vet...

[Anonym bruker]

Flott innlegg, men det er ikke bare positivt å ikke få oppleve konflikter med andre mennesker.

Uansett hvordan man legger det frem synst jeg at søsken vinner mer enn de taper. Jeg har selv søsken og foreldre som tok stor del i min oppvekst. Jeg fikk hele pakken!

[Anonym bruker]

Da jeg var barn var det mye krangling og dritt mellom meg og søsknene, men som voksen ELSKER jeg å ha mange søsken, selv om jeg ofte kunne tenkt meg å adoptere dem bort da de var barn. Det er topp med mange søskenbarn til ungene mine, og det er godt å ha søsken å bruke til barnevakt. Vi er mange til å samarbeide om å hjelpe mamma som er pleietrengende, nå tar vi en uke hver, og har fri i tre uker etterpå. Hadde vært sliten om jeg var alene om det.

 

Men samtidig synes jeg selvsagt at man må gjøre som man vil. Som enebarn kan man også bli sammen med noen som har mange søsken, og derfor får ungene mange onkler og tanter likevel. Og hvis ikke står nok vennenettverket sterkere.

 

Selv vil jeg ha minst tre barn.

[Anonym bruker]

Tusen takk for flott innlegg!!!!

 

Vi har et barn, og det ser ut som om vi kanskje ikke klarer å få flere (pga en feil hos meg). Jeg må innrømme at jeg synes det er litt leit at vi kanskje ikke kan gi datteren vår søsken, og har tenkt litt på hva det vil si å være enebarn. Så dette var et innlegg som traff meg rett i hjertet

Takk;)

[Anonym bruker]

Jeg har to søsken, men ville heller vært enebarn.

 

Helt ærlig, jeg tror ikke det er noen fasit på denne problemstillingen, men tror folk må gjøre som de vil/kan. Selv skulle jeg gjerne hatt mange barn, men det viser seg at jeg sannsynligvis må klare meg uten et eneste ett. Gjett om jeg hadde foretrukket å ha ett enebarn?

[Anonym bruker]

Jeg er også enebarn. Jeg har vokst opp med bare moren min. To fettere hadde jeg rundt meg innimellom i oppveksten. Jeg hadde venner som jeg var sammen med hver dag. Jeg har alltid savnet søsken. Spesielt nå når moren min har begynt å trekke på årene og i tillegg har vært alvorlig syk. Ååå så deilig det hadde vært å dele på gleder og sorger med en søster eller bror tenker jeg ofte. Samme gjelder jul og høytider. Jeg har mange ganger hatt lyst å reise til sydlige breddegrader i jula med mann og barna, men det kan vi ikke pga moren min. Hun har ingen andre enn oss. Hun har ikke venner annet enn de på jobben og de omgås bare der. hun har ei søster på andre siden av landet som hun nesten ikke har kontakt med.

Jeg er så glad for at jeg har valgt å ikke sette mine barn i samme situasjon.

[Anonym bruker]

Mange fordeler med å ha bare ett barn,både for liten og stor:-)Men som voksen tror jeg mange setter pris på søsken. Fint å ha noe å dele bekymringer om foreldre med f.eks,fint å ha flere å dele høytider med,flere voksne barna kan ha et forhold til osv osv.Jeg har en bror jeg ahr liten kontakt med,dessverre,skulle gjerne hatt flere søsken jeg.

[Anonym bruker]

Og når man har søsken som man ikke snakker med, og ikke er venner med, så er det bare en sorg og ett problem.

 

Hva skjer når en av våre foreldre dør? Skal vi barn PLUTSELIG etter 20 år være sosiale og hyggelige mot hverandre i en begravelse? Jeg tror ikke mye på det, og det er en stadig bekymring for meg. Har brukt mye tid på å prøve å reparere og bygge broer, men mine to søsken er ikke spesielt interesserte. Så jeg ville mye heller vært enebarn.

 

Hun som skrev det lenger oppe.

[Anonym bruker]

12.10 her igjen.

Jeg klandrer jo ikke moren min for bare å ha fått meg. Det ble nå en gang sånn. Og ja det har nok vært fordeler også, spesielt da jeg var yngre kanskje. Men nå som voksen skulle jeg veldig ønske jeg hadde søsken. Det har føltes stusselig mange ganger i oppveksten å bare ha vært meg og moren min. Nå som voksen må jeg hele tiden ta hensyn til henne for hun er alene. Alltid må jeg tenke på henne som er alene. Jeg skulle ønske hun hadde venner og omgangskrets iallfall. Jaja, det er bare sånn det er.

[Anonym bruker]

Min mann er enebarn, og han liker det virkelig ikke.. MEN det er kanskje fordi han har veldig spesielle foreldre, hyperkristne, og rare.

Han har blitt mobbet for foreldrene sine i oppveksten.

Jeg syns det er veldig synn at barna våre ikke har NOEN slekt frahans side når svigers dør (di er nesten 80 begge to nå, jeg er 24 og venter nr.2)

Har heldigvis en super familie selv, 3 søsken og masse venner og slekt ellers:) Syns synn på min mann nesten ikke har noen...

[Anonym bruker]

Jeg synes synd på mannen min som er enebarn. Han ble også foreldreløs da han var bare i 20-årene, og da var det ekstra hardt for ham å være alene for alltid. Han har heldigvis blitt en naturlig del av min familie, og han har alltid misunnet meg for mine seks søsken. Eneste fordel han hadde, var å være alene om alt det materielle, og all arven fikk han beholde selv.. Men det er en liten pris å betale i forhold til dette å ha stor familie.

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det som kan være stusselig med å være enebarn er når man blir voksen. Når man vokser opp er jo vennene vel så viktige og det er de forsåvidt når man blir voksen også, men har man søsken har man noen som er "sine". Man har deres barn som nieser og nevøer og man har svogre/svigerinner. Det får man ikke som enebarn og det tror jeg kanskje ikke venner fullt ut kan erstatte. Men kanskje jeg tar feil?

[Anonym bruker]

Du tar ikke feil! Barna våre har ingen søskenbarn eller tanter/onkler på min side.

[Anonym bruker]

Vel, jeg er ikke enig med HI.

 

Hilsen nok et enebarn.

[Anonym bruker]

Jeg synes dere med så enormt sterke meninger om hva som er riktig er direkte tåpelige! Deres liv kan ikke relateres til alle andres. Det er fordeler og ulemper med både enebarn og flere barn. Det er ikke gitt at de med søsken vil få et godt forhold til dem,det er ikke gitt at enebarn blir ensomme. Antall søsken er ikke avgjørende for livskvalitet eller ensomhetsfølelse!

 

Det eneste dere oppnår med disse dumme meningsytringene er å gjøre andre usikre på sine valg, eller lei seg for sin situasjon. Ikke har noen av dere rett heller! Så sløutt og drit dere ut.

[Anonym bruker]

Til 13:07:

Den som roper høyest i denne tråden er jo deg.

[Anonym bruker]

Jeg er ganske enig med 13:07, men jeg ser likevel en fordel med å være flere søsken. Når mor og far blir gamle må noen hjelpe til. Det er flere og flere som blir hjemme til de dør, og da trengs det hjelp med alt fra husstell, mat, regninger og hagestell. Det er ikke alle som har råd å kjøpe tjenester hele alderdommen. Så har man selvfølgelig sykdom som kommer med årene.

Det hadde vært godt å være flere om arbeidet mener nå jeg! Barna har egne familier og må sette sitt liv og sine barn på vent pga foreldre som trenger pleie. Sånn sett ser jeg på det som egoistisk.

[Anonym bruker]

Og poenget ditt er?

[Anonym bruker]

Innbiller du deg at enebarn må jobbe veldig med stell og hjelp for gamle foreldre? Tro om igjen. I dagens samfunn hjelper barn sine gamle foreldre MYE mindre enn de gjorde før itiden. Problemet du beskriver er helt marginalt og derfor et latterlig argument.

 

 

[Anonym bruker]

Har du gamle foreldre siden du vet det så sikkert?

 

Jeg må handle for min gamle mor og hennes to søsken, hjelpe dem når de skal rundt, komme hjem til dem og vaske for slike ting får man faktisk ikke tilstrekkelig hjelp til. Og når man er minstepensjonist uten å eie bolig, har man ikke råd til å leie inn hjelp.

[Anonym bruker]

Jeg skriver masteroppgaven min om eldreomsorgen og pårørendes rolle Fakta er at familiens omsorgsoppgaver for sine eldre er få i forhold til før i tiden. Hvismanjobber med hjelpeapparatet finnes det ordninger for fattige eldre.

[Anonym bruker]

13.07: Det er vel individuelle meninger som drøftes her? Du kan ikke be andre som ikke har samme mening som deg om å holde kjeft?

[Anonym bruker]

Selvfølgelig kan jeg det. Det er min individuelle mening at de som tror de sitter på fasiten over hva som er riktig antall barn bør holde kjeft.

 

 

[Anonym bruker]

Det er vel ingen her som har sagt hva som er riktig antall barn? Sånn jeg har forstått denne tråden så forteller den enkelte om SIN situasjon av å være enebarn eller ikke å være enebarn. En som er enebarn kan kun snakke fra sin egen erfaring og en som har søsken kan kun snakke fra sitt ståsted. Ingen som legger ut oppskrift på det perfekte liv her med eller uten søsken. Dette er ingen krangle tråd.

[Anonym bruker]

13.56: Hold heller din egen kjeft lukket.