Samboer og jeg blir ikke enige om framtiden!

[Anonym bruker]

Samboer og jeg har en diskusjon gående, til tider nokså heftig, angående framtiden vår. Spesielt det økonomiske.

 

Han har lyst til å begynne å studere, og har søkt fra høsten av. Jeg har vært ferdigutdannet i flere år nå, og har ikke tenkt å studere mere på noen år. Vi har to barn på 3 og 2 år, og får nr 3 til sommeren. Vi skal flytte til hjemstedet hvor vi får litt avlastning av besteforeldre etc.

 

Vi holder på å selge leiligheten nå, vi skal overta/kjøpe mitt barndomshjem. Vi regner med at vi kommer til å tjene ca 300 000 på salget, men vi kjøper barndomshjemmet mitt til en million under takst, så vi blir ikke å bruke noe på innskudd der. Det skal sies at huset er relativt nyrestaurert, men sånn som loftet trenges gjøre noe med, og der er det 5 soverom. Dette må vi sette penger av til. I tillegg trenger vi å kjøpe en større bil. Etc.

 

Samboeren min mener at vi ikke skal bruke et øre på disse tingene, fordi han skal gå på skole og vi får dårlig råd. Jeg er absolutt for at han nå endelig vil koste på hodet, men jeg mener at jeg er med på laget når det kommer til at jeg må være mere alene med barna osv, men at det er opp til han som vil studere å pønske ut hvordan vi skal kunne klare oss på mindre inntekt. Jeg mener han må ta studielån og en deltidsjobb, og være innstillt på at han får noen tøffe år foran seg. Det får jo jeg også. Han sier han ønsker å satse 100% på skole, og det er jo rett innstilling, men han mener også at i tøffe eksamensperioder kan han ikke jobbe og at vi må legge til sides penger for disse periodene.

 

Jeg elsker samboeren min, men jeg synes at det at han ber meg om å være med på å finansiere utdannelsen hans er drøyt. Overskuddet fra leiligheten har jeg egenhendig vært med på å betale, og jeg synes ikke det skal være så lettvint.

 

Når vi begynner å diskutere dette, så ender han med å bli forbannet og si at da kan han ikke studere. Jeg mener at det skal han gjøre, men at størsteparten av innsatsen MÅ ligge hos han. Jeg blir tross alt i perioder alene med tre små barn og får det kjipt nok. Han synes at utdannelsen hans angår meg også...

 

 

jeg blir så frustrert!!! Er det jeg som helt på jordet her eller? Eller forlanger han for mye...?

[Anonym bruker]

Han har barn nå - og bør sette dem først. Nei, du er ikke på jordet i det hele tatt. Klart han må jobbe også . Det må jo alle studenter.

[Anonym bruker]

Han forlanger for mye!

[Anonym bruker]

Selvsagt må han ta opp studielån og jobbe det han makter i ferier og evnt. på kveldstid. Alvorlig talt. Tror han seriøst at du skal betale utdannelsen hans? Haha. Nei, han må se seg selv i speilet.

[Anonym bruker]

Jeg er av den oppfatningen at dere er en enhet. Hvis du også ønsker at han skal studere, synes jeg godt pengene kan brukes til å fø familien i studietiden, framfor å pusse opp huset. Hvis han kan gjennomføre studiet på best mulig måte (siden dere faktisk har mulighet til det), er jo det en fordel. Da vil han lettere kunne få en jobb som igjen kommer hele familien til gode.

[Anonym bruker]

Men så er jeg såpass egoistisk og realistisk, at uansett om han om fire år tjener 1 million i året, så er det jo slett ikke sikkert han er sammen med meg lengere? Kanskje han har startet en nytt liv med en annen dame, og her har jeg viet mitt liv til han og hans drømmer, med elendig råd og totalt utslitt med tre aktive barn. Jeg kan være med på å forsake mange ting for at han skal utdanne seg, til og med flytte etter han der han studerer når det blir på heltid. Men jeg vil ikke gi han flere hundre tusen for at han skal slippe å jobbe. Nettopp fordi vi har barn og vi trenger en hel del.

 

HI

[Anonym bruker]

Og jeg synes du er kravstor. Han sier jo ikke at han ikke skal jobbe, bare ikke i tøffe eksamensperioder. Er i hvertfall det du skriver.

 

Vi har veldig mange studenter på jobben min, og det er lite jobbing blant dem når de skal ha eksamen. Det synes jeg er veldig forståelig.

 

Han er sikkert bare nervøs for å begynne på skolen igjen, og er redd det skal bli vanskelig og at han da vil trenge tid til å få studert.

 

Men skjønner ikke at du blir noe MER alene med barna når han studerer i stedet for å jobbe. Trodde det ofte var omvendt jeg da..

 

Og jeg er i akkurat samme situasjon som deg. Har bare 2 små barn vi da, men mannen ønsker å studere fra neste høst og ta opp fag fra førstkommende høst.

Selvfølgelig bidrar jeg til hans studier, det vil da gagne oss alle når han senere får høyere inntekt.

[Anonym bruker]

Jeg er nok bygd litt annerledes enn deg ettersom jeg mener at et par bør ha felles økonomi og planer. Det er tungt å studere, og jeg tror du skyter deg selv litt i foten ved å kreve at han skal jobbe kvelder og helger i tillegg. Det er nå engang slik at det ikke er en dans på roser å studere (spørs vel muligens hva man studerer..?), men både kvelder og helger vil også måtte gå med til skolearbeid.

 

Problemet ved å få ham til å jobbe kveldstid oghelger i tillegg er at han vil tilbringe mindre tid med deg og barna. Dette igjen vil nok føre til samlivsproblemer... Det å ta en utdannelse er en investering man gjør for å å det bedre på et senere tidpunkt. Slik jeg ser det vil dette gagne både deg og ham i det lange løp.

 

Det vil selvfølgelig være naturlig at han tar opp fullt studielån (dette vil jo lønne seg uansett om han vil bruke disse pengene eller ikke), men å presse ham ut i arbeid fordi du vil pusse opp NÅ høres jo latterlig ut.

 

Da vi fikk vårt første barn var vi begge studenter i ulike byer. Jeg "ofret" meg og flyttet til hans studieby slik at han kunne fullføre studiene sine mens jenta vår var liten. Deretter flyttet han opp til min studieby slik at jeg kunne fortsette utdannelsen min. Han hadde ikke fått til studiene sine uten min støtte, og jeg (som fremdeles er student) ville ikke klart å studere uten hans støtte. For oss er det en selvfølge at han står for mesteparten av inntekten i familien så lenge jeg er student. Vi bruker ikke penger på ting som kan utsettes til jeg begynner å jobbe igjen. Det er jo helt naturlig..?

 

Jeg gleder meg til å se at samboeren din blir ferdig å studere og får seg jobb, og deretter skal kreve at du tar deg kveldsjobb ved siden av når du eventuelt ønsker å ta en etterutdanning!

 

Forresten... Hva skal han studere? Og hvorfor i all verden skal du måtte ta deg mer av barna av den grunn? Å studere fulltid kan jo sammenlignes med å jobbe fulltid. Bortsett fra at kvelder og helger (etter barna er lagt) må/bør brukes til skolearbeid. Hvis du mener han skal få seg jobb på kveldstid i tillegg velger du jo selv at han skal være borte fra dere mer enn nødvendig.

 

Når det gjelder det økonomiske så sier mannen min, som sant er, at han tjener mye mer på å jobbe noen timer overtid, enn det jeg ville gjort på å ha en kvelds-/helgejobb.

[Anonym bruker]

Haha.. Jeg har skrevet mye av det samme som deg i innlegget under, bare litt mer komplisert;) Dette innlegget var ikke kommet opp da jeg begynte å skrive mitt;p

 

Anno 13:43

[Anonym bruker]

Takk for alle meninger! Han skal ta studielån og deltidsjobb ja, men vi snakker om tøffe eksamensperioder. Ja, det er forståelig at man ikke vil jobbe så mye akkurat da, men man må jo også se på hele livsituasjonen sin når man tar et sådant valg som å begynne å studere. Det ER forskjell på å være alene og uten barn som student, som å ha tre små, hus og bil og lån oppover hatteforet. Jeg mener han må være innstillt på at det blir beintøft og ha alt dette på toppen av studiene. Men at familiefolk har klart det før han, men at størsteparten av innsatsen må ligge hos han, ikke hos meg. Jeg oppfatter det sånn at han emigrerer i eksamensperioder, jeg er alene med jobb og tre unger. Han skal ikke gjøre noe ekstra innsats annet enn studiene, og i denne perioden skal VÅRE/mine sparepenger gå til huslån, mat etc.

 

Jeg har sagt til han at han ikke kan sammenligne seg med kameratene som er single og barnløse og nå studerer, han har en enorm ballast. Men da blir han bare forbannet på meg og sier jeg forhindrer han.

[Anonym bruker]

Det er då ikkje så uvanleg at ein er med på å finansiere utdanninga til partnaren når ein er ein familie, på same måte som at den auka inntekta han truleg oppnår ved å utdanne seg kjem familien og felesskapet dykkar til gode. De vil jo få mindre inntekter når han studerer, og må legge opp forbruket deretter. MÅ de pusse opp fem rom denne perioden, og kor mykje pengar må de legge i bil? Eg synes det er litt urimeleg av deg å legge heile børa over på han utan å kunne vere med på å kutte noko i forbruket.

Det vil jo gå ut over deg og borna og, om han skal henge i frå morgon til kveld med studiar og ekstaarbeid utanå ta del i familielivet denne korte tida når barna er små. Er dette noko du ynskjer??

 

[Anonym bruker]

Han tenker gi seg i kast med siv.ing studiet. Første år er forkurs og det er på hjemstedet og er nettbasert mye. Men de påfølgende år er usikre. Hvis han kan ta noe på deltid, så innebærer det at han reiser bort på samlinger. Blir det fulltid, ja da må vi kanskje leie ut huset. Utdannelsen er ikke på hjemstedet, som dere sikkert skjønner.

[Anonym bruker]

Det er jeg som er anonym 13:43

 

Jeg synes det er helt naturlig at du tar i ett ekstra tak i eksamensperiodene hans, for det ER beintøft med eksamensperioder. Til gjengjeld kan jo han bidra litt ekstra når han har ferie/studiefri (eller arbeidsuker som det så fint heter).

 

Hva hadde du gjort hvis det var en forretningsreise han skulle på da? De gangene mannen min må reise til Tyskland eller Irland en ukes tid for å gå på møter og lignende så tar jeg selvfølgelig meg av både hus og hjem alene. Det skulle jo bare mangle!?

 

Hvis han stryker på eksamen er hele studietiden bortkastet, og det vil dere(!!) tape masse penger på. Hvis det er økonomien du tenker på.

 

Hvilket studie skal han ta? Og hva slags utdannelse har du selv?

[WildPrincess]

Ta ut særeie på 300 000 + den millionen dere fikk av dine foreldre da dere kjøpte ditt barndomshjem ved å få kjøpe under takst. Lever dere sammen til dere er gamle så spiller det ingen rolle for han... Skulle dere spitte opp tidliger så har du beskyttet både din arv og den delen du har opparbeidet deg selv.

[Anonym bruker]

Hvordan familielivet vårt vil se ut har jeg ikke peiling på. Nå er det vel ikke jeg som legger børa over på han, men han som legger den over på meg. Jeg har 5 år på høgskole og vet at det er tøft i perioder, men at vi alle også måtte jobbe, og at ingen bidro til å finansiere mitt studie, og ikke forlangte jeg det heller. Var alene den gangen. Men man hadde utgifter for det.

 

Jeg vil bare at han skal innse at det muligens vil bli enda tøffere for han, fordi han (atter en gang) har tre barn. Kan jo ikke være enklere for han enn det er for single barnløse? Og jeg blir bare så forbannet på han når han tar det som en selvfølge at mine sparepenger skal gå til å dekke hans del av utgiftene.

 

 

[Anonym bruker]

Du har såpass tiltru til forholdet dykkar og mannen du vel å få barn med, altså. Synes ikkje det er rart at forhold ryk dersom ein heile tida skal vere ute etter å sikre seg mest mogleg ift partnaren i staden for å jobbe for å få det fint i lag. (men synes sambuarkontraktar ol er fornuftig altså)

Nei, her synes eg du ikler deg litt for mykje martyrrolle.

[Anonym bruker]

Anonym 13:43 igjen

 

Hvis ikke studiene er på hjemstedet blir det straks litt verre....

 

Forkurs-året burde vel gå relativt greit selv med jobb ved siden av. Det er vel stort sett repetisjon fra videregående-matte ++? Hvis ikke han valgte bort matte og fysikk da. hehe.. Da er det i så fall nytt stoff for ham.

 

Det går fint an å ta dette på deltid. Han kan selv velge hvilke fag han ønsker å ta til hvilken tid, men det kan jo bli et problem at han ikke bor i nærheten av skolen. Hos oss er det vanligste å ta de to første årene fulltid, for deretter å velge å ta det siste året på bachelor-graden over 2 år. Da jobber man i samme bransje som man utdanner seg innen 50% av tiden.

 

Jeg tar selv en Mastergrad (siv.ing), og her er det litt mer varierende. De aller fleste er asiatere, og disse studerer fulltid. Av de få norske som går her er det flere som har valgt å studere deltid mens de jobber ved siden av. Det vanligste er å jobbe fast 2 eller 3 dager i uken.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er student, og for meg er det en selvfølge at jeg skal jobbe for å spe på inntekten. Jeg har en fast stilling annenhver helg, og tar ekstravakter når det passer seg. I tillegg jobber jeg det jeg makter i sommerferie, juleferie, påske osv, og tar alt jeg kommer over av røde dager. Allikevel har jeg mer enn nok tid til studiene. Om han bruker 8 timer 5 dager i uken på studiene burde det gå veldig fint med normal studieprogresjon. Så kan han jobbe i helger og evt på kveldstid. Studielån syns jeg også er helt greit å ha. Bedre betingelser på lån får du ikke, og det er en god investering.

[Anonym bruker]

Studiet jeg går er altfor tungt til at jeg klarer meg fint med 8 timer 5 dager i uken... Jeg MÅ bruke kvelder, helger og ferier på å studere. Selvfølgelig ikke hver helg da, men stort sett så jobber jeg kveldstid:) med studiene;)

[Anonym bruker]

Forhåpentligvis når det første året er omme, så er vi mere etablerte og vet mere hvordan vi skal stake ut veien mot målet. Jeg er nok mere engstelig for denne nye livssituasjon, og bekymrer meg for alt mulig. Jeg skal prøve å være mere imøtekommende med han og støtte mere. Men samboeren min kan være litt av en drømmer til tider og trenger å realitetsorienteres.

 

Jeg har så mange eksempler fra vårt samliv hvor han påstår at alt ordner seg til slutt, der jeg er bekymret og går og gnager. Men så ender det nesten bestandig med at jeg hadde rett og vi får et helv--- stress når han innser at han tok litt slapt på ting. Men dette er så mye større og går over så lang tid.

 

Nei, jeg må nesten legge dette fra meg og begynne med middagen her!

[Anonym bruker]

Helt enig med WildPrincess.

 

Men det blir vel 150 000 kr som er din del + 1 mill for huset.

[Anonym bruker]

Tusen takk for at dere alle har tatt dere tid til å svare på innlegget mitt! Og tusen takk for konstruktive tilbakemeldinger! Godt å høre at han er ei ku, og godt å høre at jeg er ei ku! hihi

 

[Anonym bruker]

Personlig virker det helt fjernt for meg at du er så uvillig til å støtte mannen din med å ta en utdannelse som til syvende og sist vil gagne dere alle som en familie.

 

Da jeg tok høyere utdanning, støttet mannen min selvsagt opp og jeg slapp å jobbe med ihjel ved siden av studiene. Tok studielån, men arbeidet lite ved siden av. Barn fikk vi også underveis, uten at jeg måtte jobbe noe mer av den grunn. Mannen min støttet heller mer, med å ta ut permisjon fra jobben sin under mine eksamensperioder slik at jeg skulle få mer tid til skole.

 

Når mannen min nå tar videreutdanning, så har vi 3 barn. Og for å få livet til å gå opp arbeider jeg redusert for at han skal få det lettere ift forpliktelser hjemme. Han har nå lønn under utdanning, men han er mye borte så alt faller på meg. At det er tøft i et par år nå er helt greit, fordi jeg vet at det på sikt blir bedre for oss alle. Og ikke minst, så vet jeg hva det betyr for ham å få denne muligheten!

 

I mitt ekteskap er vi to som samarbeider for å få livet best mulig for oss alle. Og vi gir og tar når det trengs. Og når det gjelder det økonomiske, så er alle pengene felles uavhenge av hvem som har fått/tjent dem. Det viktigste er at alle regningene er betalt og at alle har det de trenger, og vi jobber sammen for at økonomien ser bra ut på sikt.

 

For meg så er det faktisk en glede nå å støtte mannen min under videreutdanningen. Jeg er stolt av hva han oppnår! Hjertet mitt banker litt ekstra over å se gleden til mannen min, over den muligheten han har til å realisere sin drøm.

 

Ekteskapet kan selvfølgelig ryke, og så sitter jeg her og har ofret mye selv. Bittert? Kanskje, men jeg tar utgangspunkt i at vi skal leve sammen i fremtiden. Da vil det være en fordel for oss som et fellesskap at vi har jobbet sammen for dette. Ryker ekteskapet, så vet jeg også med meg selv at jeg har gjort det jeg kan for at vi begge skal ha det bra.

 

Hvordan ville han følt det i det lange løp om jeg ødela muligheten hans til å videreutvikle seg og ikke få brukt potensialet sitt? Å tvinge ham til å gjøre noe han ikke trives med, for resten av livet. Det tror jeg ikke hadde vært positivt verken for ekteskapet eller mannen.

 

Ja, det er vel ingen tvil om hvordan jeg føler det. Jeg synes det er du som er vanskelig..

[StoltHønemor<3]

Vel, han forlanger altfor mye.. De pengene som er til "overs" fra salg osv, BØR gå til huset. For en dag kan det plutselig skje noe som burde ha vært gjort nå.. om du skjønner.

 

Jeg kan ikke bare sette meg på skolebenken igjen, og forlange at min mann tar seg av alt økonomisk og at jeg skal ha penger klart til konto'n ved eksamenstider....?!?!?!! Ærlig talt, din mann er nødt til å ta en deltidsjobb, og hjelpe til litt. Du blir jo "alene" med barna om han skal få all hensyn hele tiden...

 

Makan..

[Anonym bruker]

Han vil bli ingeniør og ta Mastergrad (innenfor energi). Selv er jeg anestesisykepleier med videreutdanning innen ledelse. Jeg er fullstendig med på å brette opp ermene og ta i et tak når det kommer til hus og heim og unger. Ønsker ikke han skal stryke på noe som helst, vil at han skal være døds-seriøs! Vil bare at han skal slutte å sitte på skyen sin og ta ansvar! Hvis det var meg som skulle begynne på nytt studium, så hadde jeg spurt han om han var game i forhold til å ta seg mere av unger mens studiene pågikk, men jeg hadde også tatt fram kalkulatoren og lagt fram til han hvordan jeg så for meg at budsjettet skulle gå opp mens jeg studerte. Deretter ville jeg spurt han om han var enig i forhold til de tallene jeg kom opp med, og var han ikke det, så hadde jeg prøvd andre utveier hvis jeg ville gjennomføre studiet. Jeg hadde ihverfall ikke gjort som han nå gjør: "Hei, jeg vil begynne på skole. Hvordan vi skal klare oss økonomisk og sosialt bryr jeg meg ikke om. Men nå får vi jo 300 000 for leiligheten, så da vil vi jo klare oss." Sorry, men der snappet det for meg altså!