Er det jeg eller Lars som er barnslig?

[Aliena]

Signerer 00:08

 

Dette har da ingenting med hvordan HI og mannen er mot barnet. Man må da få lov til å ha lyst til å dele på leggingen uten at det skal være synd på barnet.

 

Jeg synes du har rett. Argumentet om at han jobber 100% og du bare 80% henger ikke på greip, siden du bruker "fritiden" til å hente og bringe datteren deres. Vi legger også begge barna annenhver dag hver. Synes absolutt ikke det gjør at det blir mindre kontinuitet.

 

signerer med nick, sånn at ikke HI for skylda for å ha skrevet et støtteinnlegg igjen.

[Gammelamazon]

Skjønner ikke hvorfor HI får så mye kjeft. Syns da at uansett om leggesituasjonen er vanskelig eller ikke er det naturlig å dele på leggingen, både for at barnet ikke skal bli "avhengig" av at en bestemt person legger henne, og for at begge foreldrene kan få ta del i det som vanligvis skal være en kosestund (eller i deres tilfelle forhåpentligvis kan bli det en gang...).

 

At den ene parten jobber 20% mer enn den andre syns jeg har lite å si i denne sammenhengen.

[*Little Miss Sunshine*]

Her var det jo mange som var veldig ufine!

 

Jeg snes det er fair å dele på leggingen, uannsett om det er koselig, slitsomt eller begge deler.

 

Og siden alt som har med barn og gjøre bare er koseligt og fint, så må HI vel også alltid gi barnet mat, leke med henne, være ute på tur med henne, bade henne, skifte, gjøre henne klar om morgenen osv. for hvis hun vil dele med pappaen så merker barnet jo at de ikke liker henne!

 

Her deler vi forresten på det meste

 

 

[Anonym bruker]

Helt ærlig syns jeg dere er like barnslige begge to, dere gjør det å ha barn til en jobb. HI skriver selv i en kommentar at barnet ikke merker at hun er en "byrde".. Seriøst, en byrde? Og du "bruker fridagen" din for å gjøre levering og henting i barnehagen lettere.. Herregud, grow up, dere har blitt foreldre, uansett om barnet har et syndrom eller hva det nå måtte være, og da setter man barnet først, begge to, og deler oppgavene som skal gjøre, eller gjør dem sammen!

[Anonym bruker]

enig med 08.16!

[FerdigFødaForAlltid]

Jeg slutter aldri å forundre meg hvor ufine folk er på DiB. Problemstillinga til HI er hvorvidt det er fair at hun skal legge datteren sin flere dager i uka enn sin mann, og så får hun en overhøvling fordi hun påpeker at datteren er vanskelig å legge... Newsflash; noen barn ER vanskelige å legge uansett om man prøver å gjøre det aldri så koselig! Og når HI skriver at datteren i tillegg har et syndrom som er med på å gjøre leggingen vanskeligere, så fatter jeg bare ikke hva enkelte av dere tenker med når dere kommenterer.

 

Jeg syns dere bør dele på oppgavene når det gjelder barnet, uavhengig om det gjelder legging, påkledning eller andre ting. At han jobber 100% og du jobber 80% er irrelevant.

[Edelweis]

da er vi sikkert flere som gjør det å ha barn til en jobb da. for her vil jeg også at vi deler på det som er. om det skulle være mating, skifting, kjøring, legging eller sysselsetting av barna. å mine barn tror ikke at vi ikke liker dem av den grunn, det kommer på det samme for dem hvem som legger dem om kvelden.

 

jeg synes "lars" i denne sammenhengen har et svakt argument. det er han som får leggingen til å bli noe forferdelig når han så tydelig vil slippe unna. uansett, er dere begge hjemme, så er det hver sin gang.

 

å dere andre vet da vel ingen ting om hvordan leggingen foregår i det huset, så hvorfor så krasse innlegg. hvis nå heller litt forståelse, for i visse situasjoner er det slitsomt å ha barn, er ingen grunn til at man skal velge bort å få barn for den grunn.

[Anonym bruker]

Signerer "FerdigfødaForAlltid".

Hjelpes for en gjeng med perfekte bedrevitere.

Og kommentaren om at HI får det til å høres ut som en jobb og ha barn? Ja, selvfølgelig er det en jobb å ha barn. En kjempe-jobb faktisk!!

Tviler på at alle etter en endt arbeidsdag gleder seg villt og hemningsløst til å legge barnet. At det alltid er så koselig og kveldens høydepunkt.

Her deler vi på å legge barna. Synes det er utrolig deilig å slenge meg ned på sofaen å se på "Hotel Cæsar" når far legge barna. Tenk for en elendig mor jeg er! Som synes det er deilig å slappe av etter jobb. Jeg burde vel egentlig sitte med verdens dårligeste samvittighet som ikke deltar i kosestunden sammen med barna og far.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har barn(eldste snart 10 år), og har ALDRI tenkt på det som en jobb, det er barna som er LIVET, jobben er det som kommer i veien for tiden jeg kan tilbringe med familien min. Kanskje nettopp fordi jeg(og mannen min) ser på det på den måten jeg gjør, så har vi aldri hatt problemer med legging eller noe annet.

Så nei, å ha barn er ingen jobb i mine øyne. Den dagen man gjør det til det, tror jeg barna merker det. Hvorfor får man egentlig barn om man ser på det som en jobb, det er jo ikke akkurat noe man tjener penger på...

[*Little Miss Sunshine*]

Man får vel barn fordi man synes man får utrolig mye igjen for den jobben man gjør

 

Å ha barn er både det beste og fineste jeg vet, men til tider kan det være kjempetøft uansett.

 

 

[Anonym bruker]

Enig med deg over her, var 09.11? Fikk klump i magen av å lese dette innlegget...

[Anonym bruker]

Uten at jeg kjenner verken dere, jenta eller deres jobbsituasjon vil jeg si at dere bør dele på det. Tror ungene har godt av å se at begge kan legge. Har mange venninner der pappaen ikke kan legge fordi de er vant til at det er mamma som skal legge. Derfor bli det vanskeligere og vanskeligere for pappaen å legge.

[Anonym bruker]

å oppdra unger er en jobb. det kreves av deg som forelder til barn, og man kan ofte bli sliten og trett og ønske at en bare kan legge seg på soffaen og slappe av. når mine venninner kommer hjem om sommeren (de bor borte) liker de godt å komme hit å leke med barna å stelle dem og gi dem kveldsmat for meg, og jeg NYTER det. det er så deilig å bare slappe av mens andre gjør... ja, JOBBEN! ingen som kan si at ikke jeg elsker mine barn og elsker å være sammen med dem fordi. men det er viktig å hvile litt også, og det er det HI ikke får, om hun skal ha ansvaret alene hver kveld. dere var 2 om å få til ungen da skal man være 2 om å oppdra/ha omsorg for den også.

 

å jeg tror pent lite på alt det dere andre sier her inne for å virke som perfekte mødre. dere er slitne av og til, og dere vil ha tid for dere selv av og til.

[Anonym bruker]

Det er ikke det som er poenget... Alle blir slitne men det hi beskriver er hverdagen deres, slik er det hver dag... Jeg er ingen perfekt mor men jeg kjenner meg ikke igjen i det hi beskriver. Nå er jeg hjemmeværende med mine tre barn så jeg ser de hele tiden, mens mannen min som jobber insisterer på å legge de, og jeg synes det er rettferdug siden jeg er sammen dem hele dagen. Han ser de jo bare noen få timer per dag... Hadde oppfattet det som svært trist om han ikke ønsket å legge de

[Anonym bruker]

Hei!

 

Aller først: Jeg håper du klarer å ignorere alle tullesvarene fra de "perfekte mødrene" over her som klager over at du synes det er slitsomt å legge barnet ditt. Du er helt sikkert en fantastisk mor for barnet ditt selv om du synes leggesituasjonen er vanskelig!

 

Legging var slitsomt for oss også, fra gutten var ca. 7-8 måneder til litt over 1 år, så jeg skjønner hva du snakker om. Det er jo hyggelig likevel, bevares, men man blir fryktelig sliten av det... Vi pleide å bytte på hvis det tok for lang tid og den andre ble altfor sliten/"gal". Nå er legging bare kos, heldigvis, gutten vår er snart 2 år nå. Håper det går bedre for dere etter hvert også.

 

Til saken: Jeg synes det er rettferdig å dele 100% på legging, dvs. f.eks. bytte på annen hver kveld. Sånn gjør vi det hjemme hos oss, og det fungerer veldig fint. (Nå som jeg er gravid igjen tar samboeren min riktignok noen av mine legginger når jeg er helt utslitt etter jobb, men ellers er det 50-50). Jeg synes Lars er urimelig hvis han ikke er med på dette.

 

 

[Anonym bruker]

Har ikke noe problem med å ignorere bedreviterne ovenfor her, for de kjenner da vitterlig ikke til vår familiesituasjon. Syndromet til datteren vår går også utover nattesøvnen hennes, så leggingen er faktisk et sant mareritt, og det er stort sett nettene og. Det er fint at andre kan kose seg med legging og barn, og mene at det aldri er en jobb. Vel, her i huset er det en slitsomt fulltidsjobb, men heldigvis har vi noe avlastning fra kommunen.

 

Håpet er at det skal bli litt koseligere med legginga, at det ikke skal bli den samme psykiske utmattelsen med tiden. Datteren vår merker ikke at vi er sliten eller motvillige rundt henne, men for at hun ikke skal merke foreldre som sprekker eller er urimelige, er det derfor viktig for meg (og han) at vi kan dele på dette. Jeg synes derfor det er både urettferdig og urimelig at han ønsker å slippe unna det mer. Og ja, jeg mener virkelig å slippe unna det. Er veldig lite koselig rundt det.

 

JA, det er mye jobb med datteren vår. Det er selvsagt mye kos også, men det aller meste er jobb. Det er jobb med å innføre kommunikasjonssystem hun kan forstå (som heldigvis fungerer ganske greit), det er jobb med å skifte på senga hver eneste kveld, kanskje 2-3 ganger også (fordi hun tisser på seg med vilje, selv om hun bruker bleie), det er jobb med å få henne til å spise ordentlig, det er jobb med å få avvennet henne fra bleie, som alle ønsker, men det innebærer skifting av klær kanskje 10 ganger daglig (noen dager kan det gå bra, andre dager ikke). Det er en stadig jobb med å forberede, i håp om at jenta ikke skal legge seg ned i motvilje, eller slenge hodet sitt i vegen og bite hull på hunden sin. Det er en fulltidsjobb med å observere jenta konstant, fordi hun har sterk epilepsi. Det er rett og slett en JOBB! Det er perioder hvor hun selvfølgelig er verdens beste, og jeg elsker henne over alt på jord, men alt med ungen er jobb.

 

Derfor vil jeg at vi skal dele på ting, men det betyr visst at vi er onde foreldre mot barnet vårt, for hvordan kan det være så mye jobb? Ønsker dere velkommen inn i vårt hus en ukes tid, så vil jeg høre hvor lite jobb det er å være foreldre for datteren vår.

 

Hovedinnlegger

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke du skal føle at du trenger å forsvare deg engang, de som hakker på deg er jo helt blåst i hodet. Det er arbeid å ha unger uansett, og når ungen har en funksjonshemming mangedobles dette! Folk som sitter rundt i lala-land og tror livet er en dans på roser og mener de selv har det såååå bra må være innmari ignorante eller rett og slett litt korte (beklager uttrykket). For det er umulig å flyte rundt og være så innmari happy til en hver tid, med mindre man tar stoff som noen andre skrev i en annen tråd hehe...

 

Jeg synes det er urimelig av Lars å skylde på jobben for at han skal slippe å legge datteren deres, dere er to om dette! Du må ta det opp med ham igjen, legge frem argumentene du kommer med her, om å være sliten og det å kunne se litt mer lystbetont på oppgaven. Og om det ikke hjelper har du kanskje noen å snakke med i en ansvarsgruppe eller noe? Som igjen kan ta opp emnet sammen med dere!

 

Lykke til! Dere gjør en uvurderlig jobb som enkelte her inne dessverre aldri kommer til å forstå betydningen av!

[Anonym bruker]

Er vel noe vi kan ta opp på ansvarsgruppemøte, skal på det snart, men føler at vi gjerne kan få en enighet oss imellom før vi tar det med dit. Skal snakke med han i kveld, for vi bør få en større enighet rundt det. Det er ikke sånn at jeg ikke kan vise forståelse hvis han er veldig sliten en kveld, og ta legginga den dagen, men han har en stygg tendens til å ville slippe unna litt for mye... Og det er minst like slitsomt for meg, som det er for han!

 

Tror vi bare må snakke godt om dette. Synes vi ellers har et godt samarbeid rundt jenta vår, så det er synd at det må være uenigheter rundt dette... Nei, får være tøff og ta han skikkelig i kveld! Hehe!

 

Haha... ja, kanskje jeg bør be Lars om å begynne å ta stoff, så blir han i hvert fall lykkelig rundt legginga til jenta... Så kanskje han synes at det er mer koselig!

 

Takk for det! Og ja, vi gjør virkelig en fulltidsjobb med datteren vår! Tror ikke folk forstår det før de opplever det på nært hold selv. Vi skulle gjerne hatt flere barn, men det hadde virkelig ikke gått slik ting er i dag. Dessuten er jeg redd det hadde gått dårlig sammen med datteren vår.

 

Hilsen hovedinnlegger

[Anonym bruker]

Javel?

[Anonym bruker]

00:08, jeg er enig med deg!

Vi har ikke grunnlag til å uttale oss om HI sin situasjon. Jeg blir litt provosert over at mange her inne bare slenger med leppa uten å vite hva de snakker om!

 

jeg holder med HI her, syns Lars oppfører seg som en "typisk mann", min jobb er mer krevende enn din, jeg trenger mer fri.. blabla

[Anonym bruker]

Ser du har fått mange svar fra mennesker som dessverre ikke er i stand til å sette seg inn i din situasjon. Vi har et barn med asperger syndrom (autismespekterdiagnose) og leggingen hos oss er og har alltid vært et sant mareritt. Vi har også hatt problemer med alle de andre tingene du beskriver, med unntak av bleieavvenning, så jeg VET hvor sliten man blir og hvor tungt det er når alt med barnet er og føles som en jobb...

 

Jeg vet jo ingenting om syndromet din datter har, men ut fra problemene du beskriver, høres det ut som å være noe i nærheten av det min datter har. Det er flere ting som kan bedre leggehelvetet... For det første kan det være mulig å få resept på melatonin (som er et søvnhormon) på registreringsfritak. Når dette virker, blir barna trøtte og sovner - akkurat som oss andre, der søvnhormonet virker naturlig i kroppen, men som det ikke gjør hos mange barn med en del diagnoser. Livet vårt før og etter melatonin er totalt forskjellig. Fra å sovne utslitt og ulykkelig fordi hun var så utrolig sliten, (men ikke fikk sove) kl. 22.00-23.00 om kvelden, sovner vår datter nå kl. 20.30. og sover stort sett til 06.00. Hun får nå nok søvn og er blidere på dagen også. Tiden vi bruker på legging er redusert med et par timer hver dag, og det er også mye hyggeligere! :-)

 

Jeg skal antakelig nå si noe du ikke vil høre... Jeg oppdaget viktigheten av helt faste rutiner, for at det skulle bli forutsigbart nok for henne, og det fikk vi faktisk bare til ved at det var kun jeg som stod for leggingen over en periode (tror det var 3-4 måneder, husker ikke helt for det er flere år siden). Når jeg og pappaen byttet på, kunne det bli katastrofe, raserianfall og utagering fordi jeg pusset tennene først, men pappaen vasket ansiktet først (vi skjønte ikke da at dette var årsaken, det skjønte vi først i ettertid). Jeg lagde etter hvert et helt fast mønster for legging, der alt foregikk i fastsatt rekkefølge og på et bestemt sted. Protesterte hun, løftet jeg henne opp og holdt henne oppe ved vasken så vi fikk pusset tennene. Ga aldri etter i forhold til å pusse tennene på gulvet eller i sengen osv., slik hun ofte ville. Vi har elektrisk tannbørste som spiller en melodi når man er ferdig med å pusse oppe og ny melode når man er ferdig med å pusse tennene nede, og dette bidro også til at hun aksepterte at det ikke var jeg som bestemte hvor lenge det skulle pusses, men tannbørsten - ergo var det ikke så stor vits i å krangle om det... Måtte alltid finne fram alt på forhånd, slik at det ikke ble en pause, f.eks. for at jeg skulle ta fluor ut av boksen, ta på tannkrem etc.

 

Jeg kunne sikkert fortalt mye mer, men tror at jeg skal nøye meg med å si at jeg anbefaler deg (i strid med det du ønsker...) at du tar deg av leggingen hver dag noen måneder for å etablere helt faste rutiner, som gjennomføres ufravikelig (og hos oss måtte det være så fast at skifte av farge på tannglass - når det vanlige var til vask, ble en katastofe - og måtte unngås...). Når leggingen begynner å gå greiere (jeg sier ikke greit, for det vil det antakelig ikke gjøre, men være vesentlig bedre enn nå, kan pappaen lære seg dine rutiner til punkt og prikke og gradvis begynne å legge annenhver dag. Er helt enig med deg i at det er målet. Noe som er så belastende som legging, bør deles! :-)

 

Jeg gjennomførte også som rutine at når vi kommer i sengen, leser vi en bok og synger etterpå en sang og så slukkes lyset. Jeg er da i rommet utenfor/ved siden av hele tiden, så jeg kan gripe inn umiddelbart dersom hun står opp... Vi leste alltid hele boka, for det ble for vanskelig å lese et bestemt antall sider eller et kapittel. Viktig kun å ha bøker som er passe lange tilgjengelig... Nå når hun har blitt stor, aksepterer hun at jeg viser henne på forhånd hvor langt jeg skal lese, og da leser jeg dit og aldri lengre...

 

Dersom din jente har en autismespekterdiagnose som min, anbefaler jeg forumet Bokstavbarna.com, der har jeg fått mange gode råd! :-)

[Anonym bruker]

Tusen takk for et godt og langt svar fra en som forstår! Nå har det seg slik at vår datter ikke har autisme, men et meget sjeldent syndrom, så det kan på mange måter ikke sammenlignes. Allikevel benytter vi oss av mange av de samme ”teknikkene” som man gjør ved barn som har autisme. Blant annet benytter vi oss av ordbilder i hverdagen, slik at alt hun skal gjøre er planlagt. For tiden bruker vi bilder som viser hva hun skal gjøre, og hverdagen er lagt opp slik at dette styrer dagen hennes. Vår erfaring er at dette gjør det litt enklere å planlegge. Ofte sitter vi sammen og planlegger, og hun får velge hva hun vil eller ikke vil (av noen muligheter). Planen er at dette med tiden skal kunne utvikles slik at vi kan bruke setninger som forklarer hva hun skal gjøre, men det er noe skolen med tiden skal innføre, og så forhåpentligvis vi. Det kan ta litt tid, men det er vi forberedt på. Med andre ord kjenner jeg til dette med faste rutiner, og det er vi VELDIG nøye på. Vi gjør alltid det samme hver dag, så hun vet hva som kommer. Allikevel har hun et syndrom som kjennetegnes av mye utagering og selvskading, så det er ikke alltid slik at de faste rutinene er noen garanti for at hverdagen skal gå enklere. Allikevel har bruken av ordbildet gjort hverdagen vår enklere, og det fungerer langt bedre for å forberede jenta til hva som skal skje, samtidig som hun har kontroll over det. Bildene forklarer henne bedre hva hun skal gjøre, enn ved at vi forteller. Vi må konstant inngå premisser, og det kan være slitsomt å hele tiden være i forkant. Det handler om å konstant være positiv, men samtidig aldri gi etter når hun forsøker seg. Det innebærer mange blikk fra andre mennesker, som ikke forstår, men det er en kamp vi må ta for at hverdagen vår skal fungere så godt som mulig.

 

Datteren vår går allerede på såkalte sovemedisiner som tas til samme tid som andre medisiner. Allikevel er dette med nattesøvn et vedvarende problem for folk med syndromet. Selv om det hjelper rundt innsovning, og får henne trøttere, er hun fortsatt vanskelig å legge (noen få ganger kan det gå helt smertefritt, men hun har en veldig stygg tendens til å tisse i sengen, gå opp av sengen tusen ganger, hyle, skrike osv. hvis hun ikke får viljen sin). Slitsomt for oss foreldre. Hun er stort sett oppe flere ganger om natta, men da er det ikke så vanskelig å legge henne igjen. Det avhenger stort sett av dagsformen. Ofte er hun våken rundt klokka fem, noen ganger senere (har til og med opplevd at hun har ligget helt til klokka ni!). Utfordringa vår er hele tiden å få jenta vår til å holde seg våken om dagen, for det er helst da hun er trøtt og vil sove, så det er en evig krangel der og. Hele tiden bestikkelser og overtalelser til ting som kan være morsomt å gjøre, slik at hun ikke sovner eller utagerer.

 

Jeg ser noe i det du sier, men jeg må innrømme at jeg ikke er så veldig glad for å høre det. Jeg er konstant sliten av å være mamma til datteren min, selv om det er trist å innrømme det. Allikevel medfølger det så mange bekymringer og så mye ekstra arbeid ved å være moren hennes, at det rett og slett er utmattende. Allikevel ser jeg jo at hun har godt av de faste rutinene (det fungerer i hvert fall godt i forhold til å planlegge dagen og få henne med på det vi skal gjøre), men jeg er ikke sikker på om det vil hjelpe på det samme for datteren min. Hun er veldig manipulerende, og det beste hun vet er oppmerksomhet. Hvis det hadde stått fem stykker inne på badet og vasket henne i ansiktet, hadde hun vært i himmelen. Dessuten har hun en tendens til å velge seg favoritter, så når jeg legger, er det pappa hun vil ha, og når pappa legger, er det mamma hun vil ha. Men det er kanskje verdt et forsøk for en stund. Hvis hun lærer seg at det alltid er mamma som legger, uansett, så vil hun kanskje ta det litt enklere der. Ikke at jeg tror det vil endre all atferden hennes, men kanskje bedre det for oss. Vi får nesten sette oss ned og diskutere dette, kanskje i samråd med andre på ansvarsgruppemøte. Tanken på at kun en av oss skal stå for leggingen i lang tid er litt tung, men hvis det vil bedre situasjonen med tiden, er det jo verdt forsøket. Men det er helt klart tungt, og det tør jeg innrømme! Datteren vår er forresten sju år gammel.

 

Hilsen hovedinnlegger

 

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver i siste avsnitt også, min datter er/var også slik, vil ha oppmerksomhet, manipulere, bestemme, og det er alltid slik at noe annet er bedre enn det hun har nå (men hadde vi byttet, ville det vært omvendt...). Jeg skjønner at deres datter sikkert sliter med mange andre ting enn vår, men ut fra det du skriver kan det hende dere har nytte av en del av de samme teknikkene som oss... Alt der det ikke eksisterer alternativer går bedre hos oss, enn der det er muligheter for valg... Skjønner at det er tungt å forestille seg at en av dere skal ta alt med leggingen for en periode. Slik var det for meg også, men da var jeg såpass desperat sliten at jeg følte at nå måtte vi bare få det til - og jeg var beinhard og firte ikke på noe som helst - og det var beinhardt - det legger jeg ikke skjul på. Likevel hjalp det oss, og idag, tre år etterpå, er jeg glad for at jeg tok den kampen...

 

Når det gjelder sovemedisiner, så vet jeg ikke hva din datter tar, men det kan i hvert fall være verd å drøfte melatonin med legen, når de hun tar ikke fungerer optimalt.

 

Ønsker deg lykke til! Jeg skjønner hvor sliten du er og hvor slitsomt du har det!

 

Hilsen meg med datter med asperger syndrom