Jeg tenker hva skjedde idag?? håper noen vil lese

[Anonym bruker]

Jeg og min samboer har vært sammen i 4 år og har et barn på 2 år sammen, vi flyttet sammen etter 6 mnd, kansje litt tidligt.

 

Idag var vi i begravelse til hans tante, jeg og han har hatt et nært forhold til tanten hans og hans 2 søskenbarn(hun ene voksen mens hun andre er 7 år gammel) Vi har støttet mye, og spessielt da hun gikk fra mannen sin som plutselig en dag banket henne forann venner og deres datter på 7 år.

 

I forrige uke gikk hun desverre bort, og idag var begravelsen. Da vi sto ute og etter de sank kista ned knakk samboer sammen han gikk da og fikk trøst hos han mor, det er greit det altså man står jo kansje nærmere foreldrene sine. Så gikk jeg bort og strøk og trøstet og fikk i retur "Ikke rør meg"(og han vet han snakket til meg da han så på meg mens han sa det) så jeg trakk meg unna, men så når vi gikk mot bilen så strøk han meg og jeg prøvde og ta hånden hans men han sa ikke nå, orker ikke. Da gikk jeg bare fortere og etter på går hans mor og han og holder rundt hverandre.

 

Ikke er det noe galt sånnsett i forholdet, vi har det bra, er forelsket og glad i hverandre osv.

 

Men det jeg reagerer på er at han utrykker for at han ville ha støtte, jeg prøvde og støtte og han avfeier meg når jeg prøvde.

 

Men det som skjedde etter på inni meg synes jeg er helt merkeligt, det føltes ut som alle følelsene mine for han bare forsvant og at hele meg bare ønsket meg vekk og ikke ønsket et liv lenger med han, jeg har nå sovet siden 8 tiden da jeg tok med meg snuppa og vi gikk og la oss siden jeg orket rett og slett ikke og være rundt han.

 

Noen som har opplevd slik?

 

Jeg fikk også mye nye tanker ang når min mormor gikk bort rett før jul, han ville ikke være med i kirken i begravelsen fordi det er noe han ikke likte så godt. når jeg kom hjem etter å ha vært på kappellet og etter vi hadde han sammenkomsten etter kirken var det aldr noe støtte, hvordan går det.. men heller masse snakk om hans hobby. Mens idag forventet han sympati,empati og støtte og at han hadde det vondt og trist.

 

Jeg lurer sånn på hva som plutselig skjedde. Og jeg burde kansje snakke med han ang det, men jeg vet ikke rett og slett om jeg orker.

 

Håper noen kan komme med synspunkter. Men tror nok jeg komme til og snakke med han og høre hva det var for noe, om jeg har gjort noe galt...

[Anonym bruker]

for mange mennesker er det sånn at jo flere som trøster og støtter jo verre blir det for oss. Vi kan rett og slett miste litt kontroll og bli helt overmannet av følelser. MEd det som utgangspunkt er det heløt naturlig at din samboer sier "ikkerør meg".

 

At han trakk til sine foreldre er heller ikke noe unormalt. De har også mistet et familiemedlem og for mange er det naturlig å dele sorgen med de andre som stod avdøde nærmest.

 

I ettertid tok din samboer kontakt ved å stryke på deg, men orket ikke prate da.

 

Alle disse tingene burde du respektere uten noen form for drama. Det at du skal ha mistet følelsene dine for ham på bakgrunn av dette er bare for dumt. Er du gravid og veldig hormonell?

[Anonym bruker]

Du skal snakke med han, du skal også fortelle han at du følte deg avvist av han. Jeg ville nok føle det samme om jeg var deg. Min mann og jeg er veldig nære, og slik må jeg ha det, jeg har aldri vært nære noen på den måten, det har ikke med sjalusi å gjøre. For meg har det med at jeg aldri har hatt nære som jeg kan stole på, min mann er den eneste. Om han hadde avvist meg slik ville jeg også blitt veldig lei meg, uansett hvor barnslig det høres ut. Fordi han avviste ikke sin mor. Snakk med han, ikke hør for mye på oss her inne, vær ærlig og få ut ditt, det er veldig viktig at du tar deg selv seriøst. Livet er en en prosess

[Anonym bruker]

Avvist? Herregud, han mistet tanten sin, men dette handler jo selvsagt om damens følelser. Selvsentrerte og navlebeskuende mennesker er slitsomt.

[Anonym bruker]

Ja det kan ses på den måten, men nå er nå jeg bare et menneske og jeg har mine grunner til å føle som jeg gjør, de vil jeg dele med min mann. Forskjellen mellom og hovedinnlegger er at jeg aldri ville lagt det ut her, men tatt det direkte med han. Jeg skjuler ingenting for han, det er dessuten det beste rådet jeg kan gi alle damer her inne, fortell alt til den du lever med, ikke spør om råd her inne.

Man er den man er, og man står opp for seg selv uansett hvilke følelser man rommer, flaut; kanskje, barnslig; kanskje, men sånn er nå livet, mitt ihvertfall

[Himmel og hav]

Sorg kan få så mange slags utløp og rare reaksjoner. Jeg ville ikke ha lagt så mye i det, for det var nok en "der og da" handling, og kanskje ikke noe han kan forklare i ettertid en gang. Man blir grepet av stemningen, minnene, tankene på de etterlatte, og det er ikke alltid at man reagerer som man ellers ville ha gjort.

 

Du følte deg nok avvist, men prøv å ikke legge for mye i det. Kanskje det rett og slett ble for sterkt med deg der, og at tanken på å miste deg blandet seg inn? Følelsene for han er nok der fortsatt. Gi det noen dager så går ting seg til, og du kan sikkert nevne det en gang, om noen uker, at du synes at reaksjonen hans i begravelsen var vanskelige å forstå. Men gi det tid.

[valkyrien]

Skjerp deg! Folk opplever sorg på forskjellige måter, og takler det på forskjellige måter!

[Anonym bruker]

men han kunne godt vist deg litt medfølelse da du mistet tanten din, og du ønsket hans nærvær og trøst.

 

Alle er forskjellige, og man trenger forskjellige ting når man er i sorg. Likevel forstår jeg at man som kone/samboer ønsker å være den nærmeste.. den som får lov til å trøste. Det er også mest normal å ty til sin livspartner i slike situasjoner. Når det uteblir kan jeg godt forstå at man føler det tungt. Ikke rart hi føler det hun føler.. skjønner det veldig godt!

[Anonym bruker]

Den som snur andres sorgreaksjoner til å omhandle en selv er ufattelig egoistisk. Snakk om å sette seg selv først.

[Anonym bruker]

Samfunnet er bygd opp på å skjerme seg, holde ting inni seg. Det er roten til mange samlivsproblemer og større problemer. Jeg synes det er tøft av deg å være ærlig og vise din sårbarhet, for det er det jeg ser. Du er sårbar fordi han gikk til sin mor og ikke til deg som er hans livspartner. Jeg hadde følt det på samme måte og sagt det til han. Selvfølgelig!

Det er kun en måte å bli kjent med hverandre og seg selv og det er å være åpen så får følelsene være barnslige, selvsentrerte etc.

Det krever stort mot å være ærlig og gi av den man er, også å fortelle at man følte seg utilpass ved at samboer søkte trøst hos mor og ikke hos en selv.

[Anonym bruker]

Ja, det er så fint gjort å skulle gi et menneske i sorg skyldfølelse fordi han ikke sørger riktig. Hjelpe meg.

[Anonym bruker]

Mennesker i sorg skal ikke skånes for sannheten, aldri.

[Anonym bruker]

Flere latterlige selvfølgeligheter du vil ire av deg? Det har jo ingen sammenheng med det jeg skriver!

 

At man selv har barnslige og egoistiske reaksjoner å andres sorgreaksjoner betyr ikke at man skal dele dem med den sørgende. Det er ikke sånn her i verden at man har en absolutt opplysningsplikt om alle negative tanker og følelser vi har til enhver tid. Idéen er absurd.

[Anonym bruker]

Var det det tanten på morssiden hans? Altså hans mors søster? I så fall er nok det som er årsaken til at han søkte til moren sin. Han opplever sikkert at hun forstår sorgen hans siden hun sikkert føler det samme selv, det vil da være helt naturlig å søke til henne. Han ønsker nok også å vise moren sin hvor glad han var i tanten sin som en slags "trøst" til moren sin. I denne situasjonen kan det bli litt mye med en samboer i tillegg. Du vil være en "utenforstående" som ikke forstår hva han og moren føler fordi du ikke deler deres slektskapsbånd og historie med tanten.

 

Jeg kan forstå at du følte det sånn der og da, men du må forsøke å sette det i en større sammenheng. Forsøk å heve deg over det. Ikke sammenlikn for mye med hans oppførsel da du mistet mormoren din. Dere er to forskjellige personligheter, med forskjellig empati og følelsesregister. Dette er helt sikkert hverken første eller siste gang du vil oppleve at dere reagerer forskjellig i følelesmessige situasjoner. Men man kan ikke sammenlikne og forvente at alt skal være likt i et forhold.

 

Du kan gjerne fortelle ham hva du føler, men vent en dag eller to så ikke følelsene løper løpsk med noen av dere. Ikke vær anklagende, men bare si at du ønsker å støtte ham, men det er vanskelig fordi du føler deg avvist.

[Anonym bruker]

Jeg hadde også blitt lei meg. Når min manns bror døde søkte han seg til sin far (før min tid), han har fortalt meg at han gjorde det for at faren skulle føle seg bedre, men det har han først forstått på eldre dager.

At han dyttet deg bort synes jeg alikevel du kan ta opp med han, dere har noe å prate om dere to, ikke la alle her påforumet forme deg og dine følelser, det er en grunn til at du føler slik finn det ut, sammen med han.

Klem

[Anonym bruker]

Det som skjedde under begravelsen ville nok såret meg og,

jeg ville ha snakket med han om det men senere ikke når han er i værste sorgen. Jeg ville sagt at jeg skjønner at du var slik pga sorgen men det fikk meg til å føle meg slik og slik.

 

Det at han ikke var der for deg når du mistet din mormor derimot reagerer jeg mere på og ja jeg ville tatt opp det også.

Det her med å støtte noen skal ikke gå bare en vei.

 

Det er jo mulig at grunnen var at han ikke taklet sitvasjonen og derfor ville snakke den bort men du må si fra hvordan du følte det slik at han vet hva du ønsker og forventer om sitvsajonen oppstår igjen.

 

At du føler følelsene dine er borte akkurat nå er nok igjen din reaksjon på hva som skjedde. Gi det litt tid til å legge seg og gå seg til så kommer de nok mest sansynlig tilbake.

Det er ingen poeng med å si akkurat det til han eller å gå videre med livet før du vet at det virkelig er slik det er.

Om de derimot ikke kommer tilbake så må du snakke med han om det slik at dere har en sjangse til å jobbe med forholdet for å se om du kan bli forelsket i han og elske han igjen.

[Anonym bruker]

Jeg er sikker på at dere som bitcher med Hi hadde også reagert med å føle dere avvist om mannen deres hadde sagt "ikke rør meg" når dere hadde prøvd å trøste ham.

Selvfølgelig er hun sin fulle rett til å føle seg avvist. Situasjonen tilsier at hun burde det. Dessuten styrer man ikke følelser. Det at mannen hennes er i en sorgsituasjon gjør ikke at ting han sier og gjør ikke påvirker andre.

[Anonym bruker]

Nei dette hadde jeg også reagert på. Han oppfører seg som en unge som vil være med mammaen sin.Det er ikke oppførselen tl en voksen mann som har et voksent forhold og en unge.

At han avviser deg som vil trøste og samtidig søker til moren sin viser at han er umoden og ser på deg som en lekekamerat eller noe sånt. Hva tror han en kone/samboer skal være for ham og omvendt? En som holder ham med selskap bare?Sexpartner?

Mye jeg kunne sagt, men mannen din har glemt en viktig del av et sunt forhold, lojalitet og empati. Selv om det var ham som mistet tanten sin så kjente jo du henne også. Dessuten hadde hun et lite barn som har det mye verre enn ham. Virker på meg,-mulig jeg tar feil,-som om han vil være verdens navle denne dagen. Han føler han har rett til å være egoistisk og ikke ta hensyn til andres (dine) følelser. Ikke voksent.

[Anonym bruker]

12:08 igjen:

Du må jo bare ta en prat med ham. Fortell ham hvordan du opplevde situasjonen og se om han har noe fornuftig å komme med. En ting er sikkert, ærlig og åpen komunikasjon er nøkkelen til et godt forhold.

[Anonym bruker]

Tanten hans er xen til faren sin bror, så hun er jo "filletante" men kontakt har de jo hatt siden han var liten.

 

Jeg skrev om mine følelser ang akkurat det her inne fordi jeg synes ikke jeg trenger og lufte dem høyt for andre. Og jeg bryr meg om han og hans følelser og det var ikke en lett begravelse,spessielt når det var en 7 år gammel jente som var helt knust.

 

Takk for svar alle sammen. Kansje dumt av meg og reagere slikt og jeg setter ikke mine følelser ført og er heller ikke egoistisk.

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Det handler ikke om hvordan han søkte trøst, men at da jeg så han trengte støtte og trøst og prøvde og trøste han så bare aviser han meg.

 

Det var det jeg reagerte på og når han sier han ikke orker nå men så likevel er det ok at han får det fra moren.

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Er ikke gravid.

 

Jeg mistet ikke følelser sånn direkte, men det føltes ut som det ikke var noe kjemi og følelser mellom oss der og da, at han må en måte viste meg hvor mye jeg egentligt betyr for han.

 

Men det er så og si glemt. vi beveger oss videre og jeg gidder ikke legge mer i det. Kansje det var bare sånn jeg reagerte pga all sorgen som var fra før også. Det var jo ikke akkurat en lett dag.

 

Og man kan ikke styrer følelser, man får de følelsene man får ut av en situasjon så får man heller velge hva man vil gjøre med følelsene.

 

Hilsen hi

[Anonym bruker]

Og han er da i sin fulle rett til å søke trøst hos moren sin hvis det var det han trengte.

[Anonym bruker]

Har ikke lest de andre svarene her, men du må huske på at menn og kvinner er fra forskjellig planeter.

 

For noen menn er det helt naturlig å vise følelser, gråte osv, men for mange mange menn er dette nedverdigende og vanskelig. Kanskje er mannen din av de som absolutt ikke føler seg vel med å gråte så "alle" kan se det og synes det er utrolig vanskelig at han ikke klarte holde maska.

 

La han få rom til å sørge uten å trenge deg på, han føler seg tydeligvis ikke vel med å legge hodet på skulderen din og gråte. Det er bare mammaen hans som har sett denne siden av han og han er ikke klar for å dele den med deg. Kanskje det får han til å føle seg som en umandig tøffel?

 

Vis omsorg uten å dyrke sorgen hans, la han snakke om han ønsker, men la han også slippe om han ikke føler seg vel med det. Vi sørger alle forskjellig og mannen din hadde tydeligvis ikke noe ønske om å gråte på skulderen din, aksepter det.

[Anonym bruker]

Jeg aksepterer det, og mye sant i det du skriver. Så kansje det er slikt.

 

Men jeg tenker ikke så mye mer på det. Han reagerte slik han gjorde og det er ok, jeg følte meg bare avvist der og kansje jeg snakker med han og spør han hva han følte og om han vil dele det. men kansje jeg også bare lar det ligge.

 

Hilsen HI