Noen som har erfaring med inseminasjon?

[Anonym bruker]

Hei

 

Vi sleit med å få barn i mange år. Så fant vi ut at han var steril. Vi valgte da inseminering og jeg er gravid nå. Noen som har gått gjennom det samme og fått barn på denne måten? Vi har fått beskjed om at det blir en donor som ligner på han samboeren min. Men tenk hvis han ikke gjør det ?? Noen som har erfaring med dette?

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Hei.er nå gravid i uke 31 og vi har brukt inseminasjon.Er jo ingen garantier for at babyen skal ligne på far.Er jo ikke det u utgangspunktet hadde vi blitt gravide på den vanlige måten.Vi tenker ikke mye på dette.Dette er ett barn som er høyt elsket og min mann vil elske dette barnet som han var sitt eget.Tenker ikke på at jeg egentlig går og bærer på en annan manns barn.Tror nok når barnet blir større så vil en legge mere merker til at det ligner.Da kommer det flere faktorer inni bildet som vaner som di tar etter.

Vil råde deg til å ikke tenke så mye på dette.Dere har jo vært så heldige og greid å bli gravide på denne måten.

Langt er du på vei forresten?

[Anonym bruker]

Takk for svar Jeg er gravid i uke 17. Jeg tenker ikke så mye på det nå lenger men jeg gjorde det mye før da igrunn. Det kom alt så brått på å få beskjed om at han var steril og vi bestemte oss for inseminasjon. Men klart vi er jo super heldige som har blitt gravide på første forsøket

Men jeg har en følelse at han sliter med at barnet ikke er hannes biologiske barn da. At han ikke kan lage egne barn. Jeg prøver å snakke med han men han prater så lite om det. Virker som han fortrenger det.

 

Hvordan reagerte mannen din da han fikk vite at han var steril?

 

Har dere tenkt på allerede når dere skal fortelle deres barn om at pappa ikke er biologiske pappa. Vi ble no anbefalt å fortelle det til barnet senere da...

[Anonym bruker]

Hei!

 

Er i samme situasjon som dere. Er nå gravid i siste trimester med vårt første barn. Vi valgte donor utifra min manns utseende, men man har jo aldri garanti for at barnet blir til å ligne. Men sånn er det jo ellers også, for mennesker som får barn på "vanlig" vis. Man har jo ingen garanti for at barnet blir til å ligne noen av foreldrene.

Vi har valgt å være åpen til alle rundt oss om hvordan vi har gjort det, mange som vet at vi har forsøkt å få barn i mange år. Når man virkelig ønsker seg barn og har forsøkt så lenge som vi gjorde, så var det et ganske enkelt valg med å bruke donor, vi hadde liksom forberedt oss på det en stund før vi fikk endelig svar på prøvene som sa at min kjære var steril.

Nå er vi bare lykkelige og gleder oss masse til babyen vår kommer! :-)

[Anonym bruker]

13.18 her.

Vi visste i noen år om at det mest sannsynligvis var hans sperm det var noe med. Vi snakket mye om det, og iblandt så tror jeg at jeg tok det tyngere enn han. Vi var liksom godt forberedt når det først ble sånn. Det er ingen tvil om at min mann er barnets pappa, og han storgleder seg! De sædcellene vi fikk i Danmark er ikke far til barnet, mitt barn har bare en pappa og det er min mann. Det er han som stiller opp for meg og han som elsker barnet vårt. Vi skal gradvis fortelle barnet om hvordan h*n kom til oss, det er det eneste rette å gjøre, men barnet blir aldri til å være i tvil om hvem som er mamma og hvem som er pappa.

[Anonym bruker]

Hvorfor dro dere til Danmark for å gjøre det? For meg er det heller ingen tvil om at mannen min er pappan til den lille. Men jeg føler han ikke har den følelsen at han faktisk skal bli pappa. Han er veldig lite engasjert da.

 

Men kanskje det blir bedre etterhvert. Alle reagerer jo forskjellige i en slik situasjon. Jeg tror at det er veldig tøfft for menn å være steril.

 

Hvor gammel skal barnet dere være når dere skal fortelle det? Og hvordan skal dere fortelle det? Sikkert ikke så enkelt å fortelle noe sånt til sitt barn...

[Anonym bruker]

Hvordan var det for dere på begynnelsen 13:18?

[Anonym bruker]

12.38 her.

 

Min mann regarte med å bli stille.Ville ikke snakke om det.Så på det som ett stort nederlag med å ikke kunne gi meg barn.Tror vi brukte opp til 1,5 år på å bestemme oss.I dag angrer vi ikke.Trengte bare veldig tid til å fordøye alt sammen.

Nå gleder han seg veldig til å bli pappa.Vil nesten si at han gleder seg mere enn di som har blitt gravid på den vanlige måten.Han sier at han føler at barnet er "hans"Han har jo tatt del i alt som er!

 

Vet at mange anbefaler med å fortelle det til barna.Vi er nokså usikere på hva vi skal fortelle eller ikke fortelle.Der er vi nokså usikre.Tror kanskje ikke vi kommer til å si det.Han er jo pappan selv om han ikke er den biologiske.Men vet jo aldri.

 

Vi reiste også til danmark for å bli inseminert. Ble fortalt at det var kortere ventetid.Tror det gikk 1 mnd fra vi hadde sendt søknad til vi var der nede.Ble gravid på 1 forsøk:)

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Ja var litt med oss også i begynnelsen at han var veldig stille og ville ikke snakke om det. Men jeg har også opplevd at han var veldig langt nede og skreik. Så det var tøfft. Han ville heller ikke at jeg skulle bære fram ett barn som biologisk er fra en annen mann. Han hadde tanken å adoptere. Men da forklarte jeg at jeg vil gjerne oppleve å bli gravid og kjenne magen vokse og kjenne babyen sparke. Det forsto han så vi bestemte oss for inseminering. Men jeg skjønner at det var en tøff tid. Men jeg vet ikke hvordan han innerst inne føler siden han ikke er så engasjert og viste lite glede da.

 

Vi også er veldig i tvil om å si det til barnet igrunn men legen på Rikshospitalet (der vi gjorde det) sa at vi er pliktig å fortelle det til ungen. Ungen har rett å få vite det fikk vi beskjed om. Og barnet har rett å få vite etter han/ho har fylt 18 år hvem som er biologiske faren sa legen. Fikk dere samme beskjeden. Synes det hørtes litt rart ut jeg da men...

[Anonym bruker]

Siden det er åpen donor i norge så kan jo ungen finne ut hvem som er det biologiske faren.Men det er jo dere som bestemmer til slutt.Tror min mann egentlig ikke vil fortelle det

 

tror nok at han blir engasjert jo lengre du kommer ut i svangerskapet hvis ikke må du sette deg ned og ta en prat med han.Gjorde dette og gjør det fremdeles for å være sikker på hva han føler.

 

 

[Anonym bruker]

Det er sikkert lurt å snakke sammen om det ja. Vi har gjort det for lite.

 

Jeg tenker også at om ungen plutselig finner ut av det selv senere og vi har ikke sagt noe så blir ungen veldig såret og blir sint på oss. Jeg vet ikke hva som er rett å gjøre i grunn. Dumt også om ungen senere vil oppsøke biologiske faren.

 

HI

[Anonym bruker]

tror nok at nå den tid kommer så vil ikke donor ha noe kontakt med ungen.Er jo ikke derfor di har valgt å være sæd donor.Kan bli mange telefoner og dør besøk på donoren.

 

Gynokologen vår sa at det var 100% sjangse på at donor ikke vil ha kontakt med barnet så det trenger du ikke å uroe deg for.

[Anonym bruker]

1318 her.

 

Vi dro til Danmark rett og slett for at vi ikke orket å vente på det offentlige Norge. Det tar altfor lang tid, og etter å ha ventet i over 6 år for å finne ut av ting, så bestemte vi oss for å gjøre et forsøk i Danmark. Det klaffet på første forsøk.

 

I begynnelsen når vi prøvde å bli gravide så trodde vi lenge at det var meg det var noe med, jeg hadde sjelden mens og da ingen EL. Etter 2 år bestemte vi oss for å kontakte lege, og ble da utredet. Min manglende mens var selvsagt et problem, men spermprøvene til mannen var uten svømmere i det hele tatt. Vi måtte vente noen år p.g.a diverse årsaker før han ble innkallt til tesa prøve, og der var det jo heller ingen svømmere. Jeg måtte også ned i vekt før vi kunne stille oss på venteliste i Norge. Så i mars i fjor, fikk vi beskjeden om at det ikke var noe annet vi kunne gjøre enn å prøve donor. Men legen på mitt sykehus ville at jeg skulle ta en slags kikhullsoperasjon for å se om mine eggledere var åpne og i orden. Det syntes jeg da var en unødvendig operasjon da jeg på det tidspunktet hadde gått ned masse kilo og hadde fått mensen regelmessig i over et år. Derav valgte vi å dra til Danmark for å forsøke. I Norge ville de ikke sette oss på liste uten at jeg tok den operasjonen.

 

Det har på ingen måte vært enkelt i det hele tatt. Jeg har grått mye og han har også sørget på sin måte. Vanskelig når ALLE rundt blir gravide bare av å se på hverandre. Men på et tidspunkt måtte vi bare se mulighetene i stedet på å fokusere på det vi "mistet". Vi snakket litt om adopsjon, men ble enige om at siden jeg kunne bære barn så ville vi forsøke med donor. Har på ingen måte angret, nå er det bare uker igjen før vi får treffe barnet vårt og han er like engasjert som meg.

 

Det med å fortelle barnet blir vi til å gjøre veldig gradvis. Det skal ikke komme som noe sjokk på en tenåring for å si det sånn. Tenker å begynne fra rundt 4-5 års alderen, men har liksom ikke lagt noe taktikk. Det skal være en naturlig del av vår familie, uten å være definerende. Vi vil jo mest sannsynlig ha flere barn etterhvert så det vil jo gjelde alle barna våre.

[Anonym bruker]

andre?

[Anonym bruker]

Ja det er ganske lange ventelister i Norge. Vi måtte prøve sjølv ett helt år før vi fikk hjelp. Så måtte han ta tre sædprøver for å finne ut om det var noe galt med sæden hannes. Alle prøvene var kjempe dårlig. Ingenting levenes. Det var en sjokk for oss begge og vi ble helt knust. Jeg såg svart og tenkte at nå kjem i aldri til å bli mamma. Jeg ble også undersøkt. Jeg hadde samme problemet som du. Veldig skjeldent mens og ingen eggløsning. Hadde mistanke om at jeg hadde pcos. Jeg måtte bli operert. Det var slik utredning. Etter operasjonen var alt i orden med meg. Etter det måtte vi vente ca ett halvt år til vi kom oss inn på sykehuset for å insemineres. Jeg ble gravid med engang Med prøving og venting så tok det ca 2 år før vi kom inn på sykehuset.

 

Jeg følte det også at alle rundt meg ble gravide. Jeg såg bare gravide eller mødre som akkurat har fått baby. Veldig tøff tid.

 

Vet dere hvordan det fungerer når en vil ha flere barn, må en da søke på nytt? Og kan man få samme donoren?

[Anonym bruker]

Det er sant ja men ungen kan vel prøve å søke kontakt med donoren?

[Anonym bruker]

Det var Hi som svarte inlegg 21.53 og 21.50. Glemte å skrive det.

[Anonym bruker]

vi har reservert samme donor til neste gang vi prøver.I danmark trenger man ikke å søke på nytt igjen.Ringer bare å bestille ny time tror jeg.Hvordan det fungerer i Norge vet jeg ikke men regner med at en må søke på nytt.

har dere ikke fått beskjed om reservasjon av samme donor?Gjorde det med en gang testen var positiv for å få samme donor.Dette er viktig for både meg og mannen.

[Anonym bruker]

1318 her.

 

Vet ikke hvordan det er i Norge, om man reserverer samme donor med en gang. Vi skal ha samme donor, og har fått beskjed om at vi bør kjøpe "stråene" med sperm før sommeren, var ingen hast, for donor hadde mye igjen i sædbanken. I Danmark er det bare å ringe når man vil ha neste inseminasjon. Litt pjesk å reise, men verdt det :-) Og Køben er jo en nydelig by :-)

[Anonym bruker]

Nei, vi har ikke fått noe beskjed om reservasjon av samme donor. Jeg skal spørre på sykehuset i morgen om vi kan reservere samme donor. Håper det går ann her i Norge også

[Anonym bruker]

Jeg har en venn som er donor og han sa at han på forhånd skrev under på at han ville godta å bli oppsøkt av biologiske barn... Han har visst befruktet 25 kvinner så det kan jo bli spennende. Men dette var i USA, danske regler er fort annerledes? ikke vet jeg. Fikk dere ikke beskjed på forhånd om donoren ønsket å være anonym? Gratulerer med baby på vei!

[Anonym bruker]

Både ja og nei.Klinikken drev med anoonyme donore

[Anonym bruker]

Det er helt sikkert annerledes i Norge. Vi fikk beskjed om at donore er anonyme. Men da er det rart at ungan har lov å oppsøke dem når dem har fylt 18 år da. Siden det er anonymt mener jeg...

[Anonym bruker]

dytt