Angrer som faen...Ny "familie"

[Anonym bruker]

må du forklare hva LOL er!! HAHA!!

[Anonym bruker]

laugh out loud

[Anonym bruker]

Du blir bare dummere og dummere!

 

Jeg vet jo hva LOL er. Men du følte tydeligvis at du måtte forklare at når du sier LOL, så ler du av meg!

 

Men nå har vi ødelagt tråden til HI. Beklager!!! Håper det ordner seg

[Anonym bruker]

jeg bare svarte jeg.. har ikke svart på noe annet i denne tråden. så rofl mao

[Anonym bruker]

Det er j*** lett å sitte på sin høye hest og mene at dette og hint ville jeg aldri gjort! Innimellom byr livet på uventete vendinger. Mener du at ingen aleneforeldre har "rett" til å etablere seg i nye forhold? Mener du at alle barn med skilte foreldre har det bedre hvis mamma og pappa ikke etablerer seg igjen? Mener du at det er godt for barn å vokse opp med at mamma eller pappa ble alene resten av livet for å ta hensyn til barnet? Mener du at enebarn med skilte foreldre ikke skal kunne få søsken?

 

Jeg er helt sikker på at mitt "skilte" barn har det bedre med at jeg gjorde meg ferdig med et skittent brudd, gjorde meg beredt til et nytt voksent forhold, at han fikk søsken og at jeg nå lever et godt forhold med mitt og våre barn.

[Anonym bruker]

Jeg er faktisk enig med Anonym 14:47.

 

For dette med dine, mine, våre og alles barn er slitende for små barn. De tør ofte ikke være seg selv, de liker kanskje ikke stemor/stefar, de gruer seg kanskje å komme. Får man da fellesbarn med stefar så vil de eksisterende barna føle seg utilpass ofte, sjalusi og ja.

 

Det er rett og slett en dritt løsning for små barn. For ungdommer så tror jeg de takler det greit, de forstår mye mer og kan og tør å si sin mening som regel hvis noe er galt osv.

 

Så faktisk en dokumentar om dette med moderne samlivet vi lever i med mine, dine, våre og alles barn på discovery eller en anna sånn kanal. Og der hadde de gjort store gode undersøkelser og konklusjon var at ingenting kunne erstatte det for et barn å leve med sine ekte foreldre, ingenting kunne måles med det. Barna som bodde med egne foreldre var langt mindre fra å bli kriminell, bli rebell som ungdom og slite på skole og få utdanning enn mine,dine og alle helvetes barn greiene.

 

Men er klart, det er vanskelig! Ofte så kan man bare ikke leve sammen heller, man er ofte ulykkelig og da er det ikke mye vits. Men da bør man kanskje leve alene i lang tid til barna blir eldre iallfall.

 

Men helt klart, ingenting kunne sammenlignes med at barna bor med sine ekte foreldre. Det var faktisk stor forskjell på det.

[Anonym bruker]

Vel, om du har det bedre i et nytt forhold driter både jeg og barnet ditt langt i. Når man har valgt å fått barn så er det barnet FØRST i ALLE ALLE måter og situasjoner. Så om du er ulykkelig i forholdet til barnefar er faen ikke ditt barns feil. Så skal du da, egoisten finne seg ny mann som du liker men som kanskje barnet ditt ikke liker og kanskje aldri kommer til å like ? Hvor kjekt er det da ? Jeg synes det er totalt egoistisk og da tenker man faen ikke mye på eget barn!

[Anonym bruker]

Vet akkurat hvordan du har det. Jeg takler stemor rollen dårlig, og jeg hater meg selv for det, men kan ikke noe for det.

[Anonym bruker]

Er helt enig! Er jo klart å bo med begge foreldre er det beste.

[Anonym bruker]

Til anonym 14:19

 

Det er fantastisk at du setter pris på mannen din men du tar virkelig feil når det kommer til steforeldre..

 

Når jeg møtte mannen min hadde jeg en liten gutt fra før. Mannen min flyttet inn sammen med oss etter et år og det tok ikke lange stunden før han tok seg av gutten som sin egen, selv om barnet har en far han er hos på helgesamvær.

 

Jeg har mye vondt i ledd og kan ikke være med på alt, så de har alltid klart seg fint sammen. Han ble fotballtrener i laget til sønnen min, gjør mere lekser med han enn jeg gjør, han tar han med over helgen og besøker foreldrene sine når jeg ikke jeg kan være mao alt som er naturlig for en far å gjøre. Så etter 4 år til, så fikk vi en felles gutt og det skjedde ikke noe forskjell.

 

Vi fire er en familie, og barna blir behandlet helt likt (hvertfall ikke med større forskjell enn biologiske foreldrer også gjør).

 

Jeg fikk alltid høre at mannen min var unik, og at jeg var mer enn heldig. For meg var dette bare helt naturlig. Så møter søsteren min en mann, som kommer inn i livet til henne og hennes 8-åring. Nå etter 3 år ønsker den nye mannen hennes å adoptere gutten og behandler han akkurat som sin egen sønn.

 

Så min konklusjon er at selvfølgelig ville en stefar stått opp med barna hver dag hvis det er nødvendig, selvfølgelig finnes det menn som ikke ser det som en ulempe men kanskje en positiv ting. Det gjelder nok bare å finne en god mann!

[Anonym bruker]

Takk for mange svar.

 

At det skulle blir forbudt er jo bare tullball. Det funker jo også bra for mange. Men på en måte er jeg enig i at det er egoistisk, men det er jo egoistisk å få barn i det hele tatt.

Ei skrev at har man valgt å skaffe barn så skal man sette de framfor ALT. Det er jeg ikke enig i. Har man den holdningen, får man bortskjemte barn. Barn skal tas hensyn til, men de får ikke legge alle føringene heller.

 

I mitt tilfelle liker mitt barn sin stefar veldig godt. Og han liker henne. Barnet mitt er også veldig glad i hans barn, selv om det er endel krangling. Mitt barn var ganske så liten da vi flyttet sammen, og det var nok en stor fordel. Hun har ingen minner av meg og hennes far sammen og har da ikke noe tidligere liv å savne. Situasjonen er ganske naturlig for henne. For hans derimot er det nok litt vanskeligere, men det går i for seg greit nok. Både jeg og stefaren er blitt godtatt. Værre er det vel med det at hun har fått et stesøsken. Plutselig må oppmerksomheten deles og får ikke bestemme alt selv lengre.

 

Nei dette er virkelig vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg.

Og en ting vet jeg; skulle det nå likevel ta slutt mellom meg og min samboer og jeg skulle treffe en ny, så skulle det være en uten barn.

Men vil såklart gjøre alt jeg kan for å unngå ett nytt brudd.

 

Jo det føles bare vanskelig i blant at jeg ikke kan kjøpe alle de tingene jeg hadde lyst til og gjøre morsomme greier med mitt barn, fordi jeg ikke lengre har råd -fordi vi har flyttet sammen.

Jo jeg kan kjøpe en lekedata til mit barn. Har faktisk tenkt til det med en gang jeg får penger neste gang.

Er bare så lei av å føle at vi ikke kan ta oss råd til å kjøpe nesten noe nytt til henne, fordi hun kan jo arve av hans... Nesten alle klærne hennes er arvegods, og veldig mange av lekene. Til og med sengen er arvet etter hans og bokhylla er kjøpt brukt. Hun fikk ett nytt lekekjøkken i fjor sommer, og en billig trehjulsykkel, men det er også det eneste litt større hun har fått. Fint og flott det, men hans får jo stadig nytt fordi det ikke er noen å arve av. Samt at mammaen også kjøper masse til henne hele tiden. Lekekjøkkenet er den eneste større litt dyrere leken hun har, mens hans har en lekedata, en annen fancy batteridrevet leke (noe bokstavgreier), cd-spiller, rollerblades, 2 sykler som hun fikk nye, masse filmer, wii, og blæddiblæddi... Føles så urettferdig bare.

Kjente litt på da vi var på butikken her om dagen, da samboeren min kom med noen filmer på tilbud. En til mitt barn (supert!) og så... "her er alle 3 High School Musical filmene på samme dvd...". Fint og flott, men 3 filmer når min fikk 1?? Og mitt barn har ingen glede av de andre filmene. Hun er for liten. Sa ja og lagde inge nummer ut av det.

Men nå har hans fått 3 par nye bukser og 5 gensere og 2 par nye sko den siste måneden. Min har ikke fått noe nytt. Nei behøver hans noe mer nå, skal jeg insistere på at det kjøpes billig på finn.no og så skal jeg kjøpe noe av det jeg ønsker til mitt barn. Skulle hans barn synes det er urettferdig får jeg bare legge fram realiteten for henne, så får hun bare bite sammen.

Unskyld, frustrerert...

Nei dett var ikke det jeg hadde ønsket meg.

Håper andre kjemper hardere for sine forhold enn jeg gjorde.

Nå er det ingen vei tilbake.

HI