Angrer som faen...Ny "familie"

[Anonym bruker]

Ble sammen med en mann med et barn fra før for 1,5 år siden.

Hadde jeg bare hatt en aning om hvor vanskelig det er med slike familier, hadde jeg holdt meg langt unna.

Elsker virkelig min samboer. Han er verdens beste, og en god far og stefar. Men likevel er det så vanskelig. Har så mange tanker og føleleser jeg ikke vil ha, hans barn er sjalu og vil ha pappaen for seg selv, barnet hans har problemer med å ikke være alenebarn mer og jeg fikser ikke å plutselig ha to barn, men egentlig fortsatt bare ha ett. Jeg har fått ett søsken til barnet mitt, som jeg ikke er mor til, ikke har morsfølelser for og som jeg er usikker på.

 

Hater også at jeg ikke får gjort de ting jeg vil og kjøpt de leker jeg hadde lyst til, til mitt barn. Etter at vi flyttet sammen har vi hatt ganske dårlig råd, og mitt barn har fått arve det meste av hans barn.

Hans barn fikk såklart masse kule leker da hun var yngre, for hun var jo eneste barnet. Jeg vil også kjøpe litt nye kule ting til min. Men føler jeg ikke kan bruke penger på å kjøpe nye klær og nye (litt dyrere) leker til min, når hun kan arve endel. Bare hans barn som får nytt, fordi det er eldst. Naturlig nok, men likevel...

 

Nei det er så mange ting... Er som at jeg fortsatt er alenemor til mitt barn, bare at nå bor vi sammen med 2 til og at jeg nå går rundt med dårlig samvittighet hele tiden fordi jeg ikke gjør alt likt for barna.

Men jeg kjenner at jeg skulle gjort mye mer for å fikse forholdet til eksen. Ikke gitt opp så lett. Ikke tatt så lett på et brudd. Men jeg ante ikke hvor vanskelig det skulle bli med ny familie.

Skulle gjort så uendelig mye for å ha en kjernefamilie med min samboer.

[Anonym bruker]

Jeg har sympati for deg og ønsker deg alt godt, samtidig håper jeg mange av dere her inne som jeg personlig synes det virker som tar samlivsbrudd for lett("bare mor er lykkelig osv..")leser dette og kanskje tenker seg om en ekstra gang..

Lykke til!

[Anonym bruker]

Ja vil tro man har en helt annen selvtillit i et forhold der man har felles barn.

Jeg mener så lenge det ikke er snakk om ekstreme tillitsbrudd eller overtramp så bør man gjøre ALT for å redde forholdet til barnefar.

Har perioder selv jeg har lyst å sette fyr på mannen min og far til våre barn. Men så går det seg til.

Jeg har en søvnsykdom som gjør at han står opp med barna hver morgen.

Det hadde en stefar aldri gjort.

Jeg kan ta dagsturer ut og han er igjen med barna. En stefar hadde ikke gjort det med en selvfølgelighet.

Vi deler alle oppgaver og bruker mye penger på barna, med glede.

Disse tingene er noe jeg er utrolig takknemlig for og gjerne vil beholde selv og mannen min er et beist av og til.

 

Forsstår deg veldig godt hi.

[Anonym bruker]

Ja jeg innser det nå i ettertid.

Men er jo ikke så mye å få gjort med det nå. Om det så hadde vært aktuelt, hadde jeg aldri blitt sammen med eksen igjen nå. Og jeg elsker min samboer og vil ikke bytte han ut.

Dessuten venter vi barn sammen nå, så nå blir jo han far til mitt andre barn. Skal virkelig prøve å få dette til å funke. Bare så ekstra vanskelig med de ekstra utfordringene en "ny familie" gir...

Endel av tingene jeg synes er vanskelige, er nok bare småting. Og forhåpentligvis bedrer de seg etterhvert. Og endel av problemene mellom våre barn, er problemer helsøsken har også. Men det blir likevel anderledes når foreldrene ikke er felles. Jeg liker hans barn og er gla i det, og jeg ønsker å ha et godt forhold til det. Men det er vanskelig for meg. Har ikke morsfølelser for det, og har da såklart mindre tålmodighet og forståelse for det.

Eneste som er bra er at min samboer er flink med barna og behandler mitt barn kjempebra. Og han ser ikke noe galt i f.eks gjøre morsomme ting når vi bare har mitt barn. Han lider ikke av dårlig samvittighet, som mange gjør.

 

Ja man bør gjøre vanvittig mye for å få et forhold som inkluderer barn til å funke. Det er det desisert beste for barna og enkleste for alle.

HI

[Anonym bruker]

takk for et innegg jeg håer mange ar lærdom av!

 

Jeg synes personlig at det er altfor mange som gir opp for lett. Gresset er stort sett ikke så veldig mye grønnere på den andre siden av gjerdet.

 

Du har tatt et valg - og det håper jeg du står for og finner en måte å leve i. Det er forresten ikke noe i veien for å kjøpe litt nytt til ditt barn også!

 

[Anonym bruker]

Så dere har hvert deres barn og ikke noe felles og du er ikke gravid?

[Anonym bruker]

Sida hadde visst hengt seg opp, så du hadde bare ett svar da jeg skrev dette. Så da det ble posta at du er gravid, og da skjønner jeg mer. Ellers hadde jeg bare foreslått å flytte ut.

 

Har dere snakka med noen om dette for å søke råd og veiledning?

[Anonym bruker]

Nei vi har ikke det.

Er vel ingen såå store problemer ennå. Bare endel småting vi må ta tak i. Vi tok en prat med hans barn her om dagen og det gikk vel greit nok. Fikk til slutt dratt noen greier ut... Håper det vil hjelpe litt.

Jo hadde jeg ikke vært gravid hadde jeg nok faktisk tenkt mer på å trekke meg ut. Feigt ja, men denne livsformen eller hva jeg skal kalle det, er faktisk ikke enkel.

Mange drittgreier, men det er sånne ting som man slipper om begge er foreldre til alle barna. Man slipper å hele tiden tenke på hva man sier og gjør for at det ikke skal oppleves som urettferdig og forskjellsbehandling. Slipper å høre et barn si "ånei...jeg vil være alene med pappa" når hun ser deg og barnet ditt komme.

Å det er så mange ting!

 

Håper at noen ting skal forandre seg til det bedre når barnet vårt kommer, men har ingen forventninger på det. Er så flaut å skulle snakke med noen andre om dette (uansett psykolog eller venn), for jeg er redd for å høres ut som jeg legger skylden på hans barn. Redd for å innrømme vanskelige følelser og at jeg ikke takler ting jeg selv føler at jeg burde takle.

Nei skulle ønske jeg visste alt jeg nå vet på forhånd.

Jeg skal skal skal få til dette forholdet. For både min egen og mine snart to barns skyld. Mitt ufødte barn skal få oppleve å ha foreldrene sammen. Jeg føler virkelig med mange av barna som har skilte foreldre. Ikke at de alltid har det jævelig, men det er ikke enkle greier de må forholde seg til tross alt. Barn bør få ha det enklest mulig!

HI

[Anonym bruker]

Unnskyld meg, men min mann gjør faktisk ALT det der. Han er stefar til mine to, og har stått opp med de siden dag to, uten at jeg trengte være der. Han har tatt de med ut, til sine foreldre, osv, uten at jeg er med, og han tar de medd på det han vil.

 

Og vi har delt økonomi og oppgaver, og jeg bruker penger på de, på samme måte som jeg gjør på vår datter. Han kjøper til alle når han kjøper noe også.

 

Jeg tror ikek han er noe unikum heller.

[Bellinda]

Unnskyld meg, men min mann gjør faktisk ALT det der. Han er stefar til mine to, og har stått opp med de siden dag to, uten at jeg trengte være der. Han har tatt de med ut, til sine foreldre, osv, uten at jeg er med, og han tar de medd på det han vil.

 

Og vi har delt økonomi og oppgaver, og jeg bruker penger på de, på samme måte som jeg gjør på vår datter. Han kjøper til alle når han kjøper noe også.

 

Jeg tror ikek han er noe unikum heller.

[Anonym bruker]

Så bra da Bellinda, men hva hadde det med saken å gjøre?

Sier jo ikke at en slik familie ikke kan funke. Det gjør jo det i mange tilfeller. Men jeg personlig synes det er drittvanskelig!

At din mann er en flink far og stefar er bra. Det er min samboer også. Han har et kjempegodt lag med mitt barn og har gjortt seg veldig populær. Så nei, din mann er ikke noe unikum heldigvis.

Men jeg får ikke til dette som din og min mann får til.

Jeg synes det er så vanskelig å virkelig nærme meg hans barn og finne min rolle. Synes det er vanskelig å bli sint, si ifra og ha like mye tålmodighet. Jeg skammer meg over det, men sånn er det.

 

Ville ikke annet med dette enn å si at jeg aldri ville gjort dette om jeg visste hvor mange vanskelige følelser det bringer med seg.

Ja jeg angrer. På en måte.

HI

[Anonym bruker]

14:14 her! Du altså, jeg vet hvor du kommer fra, for å si det sånn. Er stemor selv til ei jente som nå er blitt voksen, mer eller mindre. Det ER vanskelig, det er mange ganger jeg har frest, mange ganger jeg har grått. Mange ganger det har vært full krise(iallefall i tenåringhormonhelvetetiden). Men jeg har prøvd å være rolig, være trygg, alltid forvisse meg om at hun vet jeg er glad i henne uansett. Det har vært perioder hvor jeg tror hun nesten har hatet meg og det har vært tider da jeg synes hun har vært en stor belastning. Nå har hun blitt voksen mer eller mindre, og endelig føler jeg at jeg får igjen for alt jeg har lagt ned. Hun har blitt så stor at hun ser selv hva som har vært og hva som er, og jeg ser nå at ikke alt har vært forgjeves. Jeg har svelget kameler mothårs, men lønna, som jeg ikke visste var der, er super! Nå har jeg et kjempeforhold som er bare mitt, helt uavhengig av moren og faren hennes, til ei super jente på snart 20. Jeg er fremdeles gift med faren hennes, jeg er mamma til søsknene hnnes og en viktig person for henne. Ha is i magen,vær rettferdig og tålmodig. Lykke til!

[Anonym bruker]

Mitt svar var kun til hun som disset stefedre.

 

Du er jo og stemor, like mye som din mann er stefar. Kanskje han har de samme følelser for ditt barn da, eller er det ikke akseptabelt?

[Anonym bruker]

Takk for svar 18:20.

Du har tydeligvis greid å gjøre en god jobb. All ære til deg.

Jeg vil så gjerne, men vet ikke helt hvordan jeg skal gå fram.

Bør kanskje gjøre det mer konsekvent, men sier ofte at jeg er gla i henne når jeg gir henne god natt klem. Hun har aldri sagt det tilbake, men det er greit. Det gjør derimot at jeg blir litt usikker på hvor tett innpå hun vil ha meg. Redd for å presse meg på. Vet ikke hvorfor, men får meg liksom ikke til å si det ellers. Kanskje jeg bare ikke finner noen gode anledninger til å si det? Men jeg prøver å alltid være åpen for at hun skal kunne komme til meg ihvertfall. Hun får alltid sitte på fanget om hun vil, kile meg og tulle med meg, holde meg i hånda, fortelle ting osv. Men prøver jo å ikke overdrive det da. Hadde jo blitt unaturlig om jeg var mer åpen for henne enn for mitt eget barn. For det er jo ikke alltid jeg har tid og ork til alt mulig, og sier nei.

Tror jo cluet er å bare være meg selv mot begge (snart alle) barna.

Men jeg merker jeg ofte blir anspent og stressa i forkant av at hun kommer hjem fra skolen, og før en ny uke med henne. Klarer ikke slappe av helt.

Gjør det heller ikke bedre at jeg nesten føler jeg konkurrerer med stefaren hennes. Eller jeg konkurrerer ikke, for jeg bryr meg ikke så mye om det, men mistenker at hun liker han bedre enn meg. Men han hadde ingen barn fra før, så i to år fikk hun hans fulle oppmerksomhet de ukene hun var der. Nå har han og moren fått en baby, men han har jo fått god anledning å få et godt forhold til henne på forhånd.

 

Ja det er maaaange kameler å svelge, det er sikkert.

Jeg prøver og prøver, men blir sliten, og ofte trist og lei. Føler jeg har gjort livet (til alle) så unødvendig komplisert ved å bli sammen med min samboer. Og ja jeg håper enkelte kan ta lærdom av hva blandt andre jeg har erfart av dette med skillsmisser og nye "familier".

Det kan absolutt funke, men det krever enormt mye. Mer enn "bare" å være mor. Hundre ganger mer utfordrende å være steforelder.

HI

[Anonym bruker]

Det finnes mange stefedre og stemødre som tar slikt som selvfølge når man er familie så hjelper man hverandre man tenker ikke ditt barn og mitt barn.

Vel i en velfungerende familie gjør man ikke det

[Anonym bruker]

Tror ikke hun mente å disse stefedre.

Kanskje mer at man liksom ikke kan forvente at an stefar/mor gjør alt dette og tar det som en selvfølge.

For det kan man ikke. Fullt forståelig om h*n ikke vil ta alt det ansvaret da det ikke er dennes barn.

 

Om det er uakseptabelt at min samboer har slike følelser?

Nei, hvorfor skulle det være det?

Han synes nok ikke det er bare enkelt han heller, og mitt barn er i værste trassalderen nå, som sikkert ikke er enkelt å takle for han selv om han har vært igjennom den med sitt barn.

Jeg forventer ikke at han elsker mitt barn. Hvorfor skulle han?

Men vil jo at han skal være gla i det og respektere det. Men mer kan jeg ikke forvente.

HI

[Anonym bruker]

At man hjelper hverandre tror jeg mange tar som en selvfølge og ser det som en forutsettning for at forholdet skal fungere.

Men det er ikke alltid så enkelt da... Med hva og hvor mye skal steforelderen hjelpe til? Hos oss har det blitt sånn at på kveldene legger jeg mitt barn og han sitt. Kunne sikkert lagt hans barn også, men tror hans barn ønsker at pappa skal gjøre det. Tror de begge vil ha den lille stunden på kvelden.

I blandt henter jeg hans barn på skolen, men har så mange ganger opplevd skuffelsen når barnet ser at det er jeg og mitt barn som kommer, og ikke pappa. Så da tenker jeg at da får heller hans barn stort sett ha lange dager på skolen og så får pappaen hente. Vil ikke tvinge meg på.

Vi hjelper hverandre og forsøker å fungere som en hvilken som helst annen familie i det daglige, men det er ikke lett å vite "sin plass" eller "trenge seg på" når barnet reagerer negativt eller med skuffelse.

 

Men man kan aldri aldri forvente at noen annen skal elske ditt barn.

Å virkelig elske noen er veldig spesielt for de fleste. Er som regel bare ett fåtall mennesker man elsker, og da er det ofte hverken stebarn eller venner. Man kan forvente positive følelser og at personen behandler barna med respekt, men ikke mer.

Hvis steforelderen likevel greier å elske ditt barn, er det bare en bonus.

HI

[Anonym bruker]

Sant nok, du. Jeg tenker dette her ordner seg, jeg! Ang det der med stefaren, sånn hadde jeg det også. Jeg var den faste, kjedelige som alltid var der, kanskje litt streng syntes hun. Iallefall strengere regler her enn hos mor, og i og med at jeg var hjemme med de andre småsøsknene og far har jobbet mye, ble det jeg som ble den store stygge ulven. Jeg syntes det var fryktelig sårt for eksempel i konfirmasjonen da stefar ble nevnt i søkk og kav som den kule fantastiske, jeg ble ikke nevnt med ett ord engang, enda jeg hadde vært i livet hennes tre ganger så lenge. Men igjen, stefar tåler hun i dag ikke trynet på omtrent, jeg er en grunnmur i livet hennes. Jeg vant alt på å holde meg rolig og stabil, og det er jeg glad for!

Det er en dritvanskelig situasjon du står i, men det at du tenker så mye på hva som skjer synes jeg borger for at du kommer til å fikse biffen bra!

Klem fra 14:14 osv

[Anonym bruker]

Det er ingen tvil om at det er vanskelig å være en ste forelder for andres barn.

 

Derfor er det synd når man bryter et samliv med barnefar og hopper inn i et nytt raskt fordi man tror det blir så bra og alt er grønnere. Men det er så langt i fra sånn.

 

Som HI sier, en steforelder eller en ny type har jo ingen som helst forpliktelser til barnet. Og man kan ikke kreve noe som helst.

 

Med en barnefar så blir det en selvfølge, man kan kreve og mase hvis det må til fordi det er trossalt far til barnet.

 

Så når det forekommer samlivsbrudd synes jeg at man bør kanskje flytte fra hverandre en periode, kjenne og føle om en savner hverandre, kanskje gå i terapi. Jeg mener man bør prøve ALT før en faktisk går til det skrittet og hopper inn i et nytt forhold hvor man har ingen forutsetninger for å vite om ny partners ansvar, rolle, om han i det hele tatt blir i lengden. + Man risikerer å såre så kraftig den andre foreldren at det ikke blir noe sjangs for å prøve på ny i fremtiden.

 

Er en tankevekker, og synes dette var et kjempe positivt innlegg i den form at realiteten er HARD og ofte vanskelig. Er sjelden dans på roser!

[Anonym bruker]

dette kunne jeg ha skrevet selv...er jammen ikke lett,selv er jeg stemor til to,har to fra før +en felles.kjenner meg så igjenn,tenker mange ganger at de hadde vert enklere om de bare bodde med moren,men ser jo at far hadde lidd av dette selfølgelig..de er bare så utrolig krevende,mangler rett å slett oppdragelse..de har altid fått gjøre som de vill å får de enda når de er hos mor.hos oss er de mange barn å ta hensyn til og vi har regler..de er som å begynne på nytt etter de har vert en uke hos henne.frustrerende for alle sammen.ikke lett å oppdra andres barn,prøver jo å beholde roen å være retferdig...men savner familie livet der alle er i slekt,kunne ikke tenkt meg å levd med xen,ikke han jeg savner,elsker jo mannen min,og han er fantastisk med mine barn,de bor hos oss fast.

[Anonym bruker]

Samme her!

 

Jeg har funnet meg ny samboer, men det er rett og slett et slit uten like!!! Han elsker jo ikke mitt barn på samme måte som jeg og barnefar. Han er hyggelig og snill mot barnet men han har ikke de instinktet som barnefar har med å leke, se når barnet er lei seg osv. Så jeg synes det er slitende!

 

Jeg angrer på hele bruddet og at jeg har funnet meg en ny. Barnefar fant seg ei ny og de koser seg og virker lykkelig Så hipp hurra!

[Anonym bruker]

Det er så j***** egoistisk å ha mine, dine og våre barn!!! Man tenker ikke mye på singe egne barn da. En ting er dersom den ene parten ikke har barn. Men å blande sånn burde vært forbudt!! Tenker ikke mye på de barna man har fra før!!

 

[Anonym bruker]

herregud... grow up!

[Anonym bruker]

Hva er det for en barnslig kommentar? grow up!! oooh!! haha

 

men jeg mener det alvorlig! Jeg mener at forhold med mine, dine og våre barn ikke holder. Eller det blir aldri likt. Og det er ikke lett for barn å forholde seg til pappa, stemor, mamma og stefar! + mine, dine og våre! Så jeg personlig (hva du mener, kunne ikke brydd meg mindre) at det er egoistisk å få felles barn, når man har egne barn fra før!

[Anonym bruker]

da har du et veldig innsnevret syn på hva som er egoistisk / urettferdig her i verden.

 

LOL ler av deg.