Noen undrende spørsmål og tanker til dere alenemødre fra en ikke-alenemor :)

[Anonym bruker]

Nå er det ikke alle vi alenemødrene som har fri annenhver helg. Jeg har selv vært alene med mitt eldstebarn fra dag en, utover at foreldrene mine en skjelden gang har passet barnet så har jeg ikke had avlstning de første årene. Den gang burde jeg nok had fri i hvertfall en helg i mnd, sove ut, gjøre noe annet, kunne dra på besøk. Ikke rart det tok noen år å finne en partner, kom meg jo nesten aldri ut på date. Heldigvis fant jeg en som gjerne tok med både meg og ungen på "date", han er jeg nå gift og har barn med. Det å ha noen å dele byrdene og gledene med er herlig. Nå kan jeg feks kjøre en tur å besøke en venninne feks. Nå er mannen min endel borte, så jeg sitter fortsatt alene endel kvelder, men det kan ikke sammenlignes med å være alenemor

Så derfor unner jeg alenemødre å ha litt fri, tror mange tåler det savnet og trenger det pusterommet.

[Anonym bruker]

Her går jeg heldigvis ikke glipp av en eneste helg, dag eller time..

Får helt angst av å tenke på at ungene kanskje en gang må overnatte hos sin far. Grøss...

Er hønemor de luxe og faren til mine barn stoler jeg ikke på. Med meget god grunn...

[Anonym bruker]

Verste dagen i mitt liv var første dagen datteren min var hos faren. Jeg var med henne hos ham før jeg dro på jobb en lørdag, og alt gikk greit på jobb, men da jeg skulle handle til helga og ikke hadde en vilter toåring sammen med meg begynte jeg faktisk å gråte på Rimi.. Handlet, dro hjem, og la meg (klokken fem på ettermiddagen). Kjæresten min prøvde å ringe meg, men jeg ville ikke snakke med noen, til slutt kom han og banket på.

 

Første uken var tøff'(han hadde henne en hel uke per måned på grunn av jobbsituasjon), men da jeg så hvor glad hun var over å ha vært hos pappaen sin ei uke, og hvor glad hun var for å se meg igjen, skjønte jeg at han hadde like mye rett på henne som meg. Etterhvert ble det lettere, og jeg begynte å bruke helgene til kjæreste- og venninnetid!

 

Men en av mange grunner til at vi ble sammen igjen, noen år etter, var nok helt klart av vi begge ønsket fulltid sammen med ungen vår.

[Anonym bruker]

Og bare en liten digresjon;- det er faktisk ikke bare alenemødre som aldri får avlastning, altså.. Jeg er gift med barnas far, men vi bor på en annen kant av landet enn resten av familien. Så ingen besteforeldre, ingen tanter og onkler. Mann som jobber mye, aldri hjemme før sent om han kommer hjem. Aldri sove lenge i helgene, alltid handle med barn. Ja jeg har nettverket i det at jeg har en far til barna som ejg elsker høyt og som jeg deler tanker og ord med, men i praksis er jeg alene på fulltid. Og vet dere hva? Det er helt ok! Alenetid på sofaen? Det får bli i et annet liv.

[Anonym bruker]

Anonym 09:17, med fare for å tråkke deg på tærne - du er ikke alene på fulltid. Du har noen å dele gleder og sorger med, noen som bryr seg, hjelper til med husarbeid, unger, er med på familieaktiviteter. At han ikke lar deg stå opp sent annenhver dag i helgen er noe du må ta opp med ham, men dere har ihvertfall MULIGHET for å dele på det, og han har sikkert mulighet for å trappe ned jobbinga hvis han virkelig ønsker det. Hvis du ikke kan ha alenetid på sofaen - da legger du barna dine for sent.

 

Jeg er alene hele tiden. Er utenlandsk og har foreldrene mine i hjemlandet. Barnefar har ingen samvær eller kontakt, og det samme barnefars familie. Jeg har ingen avlastning fra kommunen og kommer meg aldri ut noe sted eller får hvilt meg. Får ikke utviklet karrieren min fordi jeg aldri kan reise noe sted eller delta på kveldskurs. Kan ikke ha noen hobbyer av samme grunn, jeg er helt låst. DET er å være alene på fulltid ja. Hadde gitt mye for en normal barnefar som hadde ungene annenhver helg.

[Anonym bruker]

I begynnelsen var det vanskelig. Men da var det også vanskelig å legge seg alene hver kveld, våkne alene, sitte alene på kveldene, ikke ha mannen min der lenger. Det var vanskelig å være sosial uten han osv osv... Føltes til og med meningsløst å lage gode middager fordi han ikke skulle spise de. Men det gikk over.

Lærte fort at jeg er ikke noe supermennekse og har heller ingen planer om å bli det. Jeg lærte fort å sette pris på at pappaen plutselig begynte å ta sin del av jobb og ansvar med barna (var primært meg da vi bodde sammen) og det var så godt! Han ble plutselig en mye mer reflektert samtalepartner som faktisk hadde noe å si når jeg tok opp temaer rundt barna og begynte å finne på ting på eget intiativ, følge mer med i bhg osv osv. Til og med se behovet for nye klær og handle de inn helt av seg selv! Og barna får MER kvalitetstid med faren sin nå. Jeg får tid til å være meg selv og utvikle meg, sove ut, være med venninner og kose meg når barna er hos han. Når han har barna, har han satt av tid til bare barna. Ikke som før i helgene; ut og trene, ut med gutta, jobbe ekstra osv..

Jeg savner han fortsatt og vil ha familien min tilbake, men har lært å se fordelene med dette her. Barna er også hans - ikke bare mine. Og det syns jeg man bør bli flinkere til å leve etter i samboende forhold også. Det hadde reddet oss mye om han hadde tatt større del da vi var sammen og latt meg få lov til å utvikle meg litt utenom mamma- og jobbrollen min.

[Anonym bruker]

Nå går ikke jeg "glipp" av hele helga da hun ikke overnatter hos faren.Så her har jeg alltid legging og kveldsstell hver helg og hverdag.

Jeg prøver å få slappet av de timene hun er hos faren,lager meg middag og nyter roen i stua.

[Anonym bruker]

Nå er vi alenemødre like forskjellige som andre grupper mennesker.Så for min del går jeg ikke glipp av annen hver helg,eller noe annet for jeg har barnet mitt alltid-alene! Har hatt det slik i snart 5 år,og tror på en måte at hadde jeg hatt litt fri innimellom hadde jeg gleda meg og nytt den tiden til å bare slappe av og hente inn energi.Meen, nå har jeg som sagt hatt barnet alene i snart 5 år,og skulle jeg plutselig nå gitt henne fra meg fast annenhver helg hadde jeg nok brukt laaang tid på å klare å slappe av når barnet ikke var hos meg.

Fordelen med det her er at jeg har kontroll,jeg slipper å dele og ikke minst-jeg slipper å feire jul uten barnet mitt. Mennår man er alene om alt hele tiden får man ingen alenetid/voksentid og man har ikke muligheten til å hente seg inn innimellom.

Og bare så det er sagt-dette er ikke mitt valg:)Jeg er ikke en bitch som nekter barnefar å se barnet, han får lov til å se henne hvor ofte han vil-uten at han tar den muligheten!

[Anonym bruker]

Jeg beundrer virkelig dere som ikke har avlastning! Vet jeg hadde klart meg uten, men vet også at jeg har så godt av det! (barna mine har det bra hos far og vi treffes gjerne i helgene uansett). Det eneste som er litt sårt er om de ikke er hjemme på bursdager og annenhver julaften. Men har lært meg å skape andre ting jeg gleder meg over de dagene og nekter meg selv å grave meg ned for det.

Anonym et par innlegg over her som har avlastning og setter pris på det.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest alle svarene her, svarer kun for meg selv da

 

i starten var jeg forbanna og sint på eksmannen. Det var han som dro og jeg hatet han fordi han fratok meg muligheten til å være sammen med barna mine når jeg ønsket det. Jeg hatet han fordi JEG måtte gå glipp av tid med mine egne barn fordi HAN er et egoistisk RA%¤#HØL.

 

MEN, nå et år etter, så er disse frihelgene en kjærkommen pustepause. Jeg får ladet batteriene, får tid til å være meg selv, gå ut med venner, ha besøk av venner og naboer til langt på natt, og jeg kooooser meg =) Og jeg prøver å se på det som om de hadde vært på guttetur e.l med faren sin. Jeg hadde jo aldri problemer med at han tok dem med på noe en helg før da vi levde sammen. De er 2 og 4 år.

 

Nå gleder jeg meg til våren (som en ny start) og sommeren hvor jeg skal kose meg masse både med og uten barn =)

 

Jeg vet faren har kontroll på ungene så jeg er ikke bekymret for dem når de er hos han. Vennene mine kaller meg bare hønemor (jeg tvinger dem blandt annet til å ta på seg jakke når vi skal ut om vinteren selv om de er over 30 år.. hehe), og jeg er livredd for å slippe barna ut av synet i tilfelle de skulle slå seg, bli påkjørt osv. Men jeg vet faren er like redd for dem som jeg er, så jeg må jo bare stole på at han passer på dem

[Anonym bruker]

Jeg har barna mine hele tiden selv om jeg er alenemor. Men for å være ærlig hadde jeg satt pris på å ha minst en helg i mnd fri, sånn er det bare ikke.

Gleder meg til helga for da skal jeg ha 2 døgn uten barn. Første gang jeg er borte fra barna mer en på dagen mens de er i bhg. Største er nå 4 år og jeg har vært alene med de i 2,5 år.

 

Men om man lett klarer å slappe av og gi slipp har jo med hvor mye man stoler på bf og hans evner med barna selvsagt.

Jeg hadde nok aldri klart å stole på min ex, ikke før barna er litt større og tydelig selv kan gi beskjed om deres behov. Dette er jo litt av grunnen til at han ikke har barna og at jeg og han ikke er sammen da.

 

Har man en ex som man vet er en god far så er det ikke fullt så vanskelig å gi slipp og slappe av å kose seg mens barna faktisk koser seg med sin far.

[Anonym bruker]

Nå er min litt liten til å ha samvær med pappa..

men hender han har han litt alene, men maks noen timer. Jeg tenker på gutten min hele tiden, men det er faktisk litt deilig å kunne vaske hus, dra ut i butikken ol uten å måtte tenke på alt man må huske...

Deilig å dra på butikken etter 18 en dag også...

sender ofte melding og ringer å spør åssen det går.. en gang annehver time ca..

 

Men jeg er ofte lei meg for jeg er alene med han. Jeg skulle ønske pappaen kunne bo med oss... og være med vårs sønn hver dag, og ikke minst at han skal få være med begge foreldrene sine samtidig.

Her om dagen ringte jeg pappa og fortalte hva han hadde gjort, (ny lek). Ble trist at det bare var jeg som så det, og rosa gutten vår.

 

Skulle ønske vi kunne ha vært en familie.