Noen undrende spørsmål og tanker til dere alenemødre fra en ikke-alenemor :)

[Anonym bruker]

Synes dere at det er kjedelig at dere går "glipp av" annenhver helg (e.l.) med barnet eller synes dere det er godt?

Dette er ikke noe hetseinnlegg eller noe sånt.

Jeg lurer bare på om dere faktisk "ser frem til" å få barnefri noen helger, eller om dere bare ser på det som om dere går glipp av tid sammen med barnet?

 

Og klarer dere å gi slipp på kontrollen når barnet er hos sin far?

 

Huff, jeg tror jeg hadde ringt annenhver time til barnefaren for å høre hva de gjør, hva de har spist, hva barnet har på seg, osv... Men jeg er jo litt over gjennomsnittet kontrollfrik og nevrotisk:(

 

Og når det er sagt, beundrer jeg faktisk dere alenemødre!! Jeg er mye alene med barnet vårt, pga. at mannen min er i utdanning, og sitter på skolen hele tiden, så jeg vet hvor slitsomt det er til tider.

Dere er sterke mennesker!

[Anonym bruker]

Hei.

 

I begynnelsen slet jeg veldig når poden var hos pappan, jeg klarte ikke å gjøre noe.. ringte hele tiden og satt ellers bare litt sånn apatisk ytterst i sofan Klar hvis tlf skulle ringe.

 

Nå, etter 3 år, så må jeg si at jeg ser fram til frihelgene, han har poden kun annenhver helg, aldri i uka, jeg er helt alene og er i full jobb. Jeg går ikke på byen når jeg har fri, men jeg ligger på sofan, spiser drittmat og tar ansiktsmasker. Går tur på kvelden, bare fordi jeg kan, og ja.. noen ganger tar jeg meg en sving på byen.

 

Jeg klarer å gi nesten helt slipp, må ringe en gang om dagen, bare for å høre stemmen til poden

[Anonym bruker]

Til og begynne med ringer man annenhver time osv. Etterhvert som tiden går og barnet blir eldre slapper man emr av og innretter sge etter realitetene. Og etterhvert begynner man å legge opp livet sitt etter disse helgene. Da vakser man rundt, gjør storhandel, gjør avtaler med venner, drar på helegturer, slapper skikkelig av, trener osv. Og så er man mer opplagt når bartnet kommer tilbake igjen. Husk at alenemødre i motsetning til andre ikke har særlig muligheter for å gjøre slikt når de har barna.,

 

Hislen tidligere alenemor.

[Anonym bruker]

uff så mange skriveleifer....

[Anonym bruker]

Jeg er altså ikke alenemor, men kunne aldri sett for meg at jeg hadde vært så kontrollfreak og urolig. Ungen vår tilbringer en helg hos besteforeldre i ny og ne, og det hender vi gir den andre en frihelg ved å ta med ungen bort på overnattingsbesøk. OG selvom jeg ikke er alenemor og deler alt ansvaret med samboer, så synes jeg det er deilig med frihelg!

[Anonym bruker]

Det er både godt og fælt, syns jeg. Jeg har lyst til å grine når jeg leverer i barnehagen fredag, men i løpet av dagen går det over, og lysten til å droppe det sosiale livet mitt avtar litt etter litt ;-) Men guud, så deilig det er å få småen tilbake på søndag!

 

Jeg gleder meg ofte til å ha barnefri, men ikke alltid. Jeg tenker på det både som tid tapt og tid vunnet. Tid til meg selv, venner, å slappe heeelt av, å kunne gå på butikken klokken 21.00 eller å gå på fest. Men det er jo tid borte fra barnet mitt, og i en hektisk hverdag får vi ikke sett hverandre så mye som jeg skulle ønske. Så det er trist også.

 

Jeg kan ringe en gang i løpet av lørdag for å høre hvordan det går, men jeg stoler på at barnefar har kontroll, og jeg vet at småen koser seg. Så jeg har ikke noe problem med å la han slippe til og være pappa på egen hånd. Det er litt viktig, det :-)

 

Vi er ikke sterkere enn vi må!

[Anonym bruker]

Ja det er godt med den avlastningen.

Klart jeg tenker på han hele tiden, men jeg har kun fredag til søndag annenhver helg, resten er jeg alene med mini.

jeg koser meg på sofaen, ser på tv og sover lenge :-)

Og når søndagen kommer klør det i fingrene etter å få han hjem igjen, og det er så utrolig godt! :-D Deilig å kjenne på savnet og kjærligheten uten å bare være sliten mamma ;-)

[Anonym bruker]

Jeg syns noen ganger at det er deilig å få barnefrie helger, selv om jeg benytter sjansen til å jobbe mest mulig når sønnen min er hos faren sin. I begynnelsen var det selvfølgelig vanskelig, men blir lettere når det har gått en stund. Blir så vant til det, så tenker nesten ikke over det, selv om jeg savner gutten veldig mye.

 

Jeg stoler på far 100%, for jeg vet at han tar godt vare på sønnen sin når gutten er hos ham. Føler ikke at jeg mister kontrollen ved å sende han til faren sin. Han ringer hvis det skjer noe (gud forby), og har hittil ikke gjort det. Men noen ganger har han ringt på kvelden for å spørre om noe, og da skvetter jeg og gruer meg til å ta tlf.

 

Men alt i alt, så syns jeg ikke at det er så hardt å være alenemor. Jeg jobber som andre, tar husarbeid som andre...selv om jeg gjør det alene. Men trives med det. Syns ikke tilværelsen som alenemor er mye mer slitsom enn for andre mødrer.

 

 

[Anonym bruker]

Da jeg skulle bli alenemor slet jeg med tanken på å levere fra meg ungene hver 3. onsdag til søndag. Første frihelg satt jeg vel bare her og sturet tror jeg... Så begynte jeg å finne på ting de helgene, og etterhvert ble det en kjærkommen avveksling. Jeg vet at ungene har det bra med sin far, og jeg fortjener en pause av og til. Jeg er tross alt alene med dem hvert måltid, stell, legging, lek osv osv. Det er jeg som ordner med leger, frisører, selskap, barnehage, skole.

 

Nå har jeg fått ny kjæreste, og gleder meg til å tilbringe tiden sammen med ham helt alene=)

(men akk så deilig når de kommer inn dørene søndagskvelden:p)

[Anonym bruker]

Forskjellen da er jo at dere som ikke er alenemødre i større grad er vant til å gjøre ting uten barnet. Dere kan jo faktisk gå på butikken uten en unge på slep, eller gå på shopping med venninner mens pappa er hjemme med ungen. Som alenemor er man sammen med barnet døgnet rundt, og det er klart man blir litt tussete når man plutselig ikke er det lenger. Vi er vant til å gjøre alt selv, vi tar alt ansvar, vi passer på, lager mat og skysser barnet i seng, og det er veldig merkelig å plutselig skulle overlate alt ansvaret over på noen andre. Å ikke ha den kontrollen man har når man gjør absolutt alt alene, er ganske skremmende.

 

Men du kan ikke sette deg inn i det før du har vært alenemor selv.

[Anonym bruker]

Signerer de over, man venner seg til det.

Det jeg uten tvil synes er vanskeligst er å bare feire annenhver jul, 17 mai, og bursdag sammen med barnet mitt.

[Anonym bruker]

Han har ingen kontakt med sin datter og det er mer trist for henne enn det er trist for meg å skulle være alene annenhver helg.

Utover det så har vi det veldig bra:-)

 

http://vinterverket.wordpress.com/2010/11/11/alenetilstanden/

[Anonym bruker]

Her har ikke faren noe samvær, å har aldri hatt det. Barnet er nå 4 år.

 

Men det hender at foreldrene mine passer han. Men jeg føler ikke at jeg har behov for barnevakt så mye. Innimellom er det godt med litt tid for seg selv, eller bare det å kunne dra ut med venner en kveld. Det er jo utrolig viktig. Men jeg kan nå bestemme selv jeg da når jeg trenger de kveldene, siden han ikke har noe fast samvær med noen.

 

Et par ganger har det hendt at mamma har hatt han en hel helg. Da gruer jeg meg, men det må jeg legge fra meg. Å jeg får en fin helg fordet. Jeg savner han utrolig mye, å det er veldig godt å se han igjen da! Å jeg ringer stort sett en gang til dagen når han er på besøk hos besteforeldrene sine. Mamma er også flink til å sende meg mld. Men i helgen som var (andre hele helgen han var borte fra meg) så ba hun meg faktisk om å ikke tenke så mye mens hun hadde han. Jeg måtte slappe av fikk jeg beskjed om.. Lettere sagt enn gjort =P

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg vet ikke helt, det er mer sånn at "sånn er livet mitt" på en måte. han er ikke her anden vær helg, og da kan jeg planlegge andre ting. jeg gleder meg ikke til han drar, men gruer meg ikke heller. det er som å levere han i barnehagen på en måte. en del av livet. men jeg gleder meg til han kommer hjem på søndag.

 

i starten syns jeg det var vanskelig og slippe kontrollen,men måtte bare si til meg selv at "pappaen hans må få bestemme hos seg, det er dems liv og småen er tjent med at han får være med på et mest mulig vanlig liv der uten at de skal ta hensyn til hva jeg mener" og det har aldri vært naturlig å ringe når han er der.

[Anonym bruker]

Barnefar har aldri ungene på overnatting:( Så jeg får aldri fri så kan ikke svare på spørsmålet ditt. Men ja jeg skulle ønske jeg kunne få fri hver 2-3 helg.

 

Sliten 2barnsmor:p

[Anonym bruker]

Her har vi ikke begynt på overnatting enda, men ja - nå etter 1.5 år med å ikke få våkne av meg selv, så kan jeg nok si at jeg ser fram til den dagen jeg kan tenke kun på meg selv, være oppe til 3 og sove til 11:)

Det kommer nok til å være hardt når det først skjer, men jeg vet at pappaen er flink med henne, så jeg er ikke bekymret. Ikke sånn egentlig. Jeg er mer bekymret for at hun skal savne meg:)

Når overnattingen skal starte - tipper vi prøver en natt neste gang han er hjemme - så blir det lange intervaller mellom hver gang, så jeg tror nok jeg kommer til å glede meg mer enn jeg gruer meg. Han har en jobb som gjør at han er hjemme en mnd i slengen, og borte en mnd,

så barnet vårt kommer bare til å være der i 2 helger annenhver mnd.

[Anonym bruker]

Vel, nå er det ikke alle oss alene mødre som har fri så "ofte" som annenhver helg.. ( Gjelder bl.a meg, har forresten en jente på 2,5) MEN når jeg har fri, prøver jeg å nyte den. Jeg VET at faren hennes ikke er like nøye som meg.. Jeg liker å holde det ryddig, han kan godt ha det rotete her og der uten å bry seg, jeg kler vesla bestandig om i nattklær på kvelden, han gjør det ikke, Jeg lager henne middag hver dag, mens han fint kan droppe det og heller gi henne en brødskive.. Lista er lang. Men jeg vet jo at hun klarer seg helt fint når hun er sammen med han, så prøver ikke tenke over det. Jeg har ikke rett på å tvinge han å gjøre ting på min måte når det er han som har henne. Jeg savner såklart gullungen min, men så er det bare en helg i slengen det er snakk om, Lørdag og Søndag. Bruker å gå fort Jeg nyter det iallefall, siden jeg gjør ting helt alene stortsett hele tiden. Rydder, vasker, vasker klær, smører matpakker, står opp kl 06 hver morgen, frakter/bringer fra bhg, i tillegg til jobben da.. Så istortsett ser jeg faktisk frem til å ha en frihelg, for da kan jeg gjøre andre ting enn mammating, og husmorting

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor til et barn på 4 år. Ble alene i svangerskapet og faren har aldri hatt samvær.

 

Siden jeg bestandig har vært alene er jeg vant med det og legger livet opp deretter. Helgene er på en måte "hellige" i en travel hverdag. Jeg hadde nok slitt om jeg plutselig skulle vært foruten barnet annenhver helg.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke alenemor, men svarer likevel. Vi har tre barn, og mannen min er mye borte så jeg er alene med dem 90% av tiden.

Heldigvis har vi flotte besteforeldre til barna våre, så en gang i måneden er ungene der ei helg.

OG DET ER DEILIG! Ja, jeg vet at mamma og svigermor ikke er så nøye på ting som jeg er. Men sånn er det bare når de har ungene. Da er det sjokolade på brødskiva og ikke alltid lua er på.

 

Og jeg benytter tiden alene til å rydde huset ordentlig, sove hele natta og besøke venninner uten å ha tre barn på slep. Av og til er jeg på byen, men det er ikke ofte.

 

Jeg elsker mine barn, men det er jammen godt å være barnløs av og til også

[Anonym bruker]

Hei HI.

Vi er mange alenemødre som ikke har barnefar som stiller opp, eller stiller opp lite. BF her har aldri overnatting, jeg er sliten og skulle gjerne hatt en frihelg innimellom... Rett og slett for å pleie meg selv, sove ute m.m slik at jeg ble en bedre mor i hverdagen...

Jeg tenker at har man annenhver helg uten barn så får man på en måte i pose og sekk? Er man alene om alt i hverdagen, vil en frihelg gi mulighet til å pleie vennskap, trening eller gå en tur bare fordi man kan det! Eller bare gå i butikken når man har lyst! Et pusterom der man ikke må planlegge alt.

[Anonym bruker]

Hadde heller vært alene med barna enn å hatt en mann som bare er hjemme 30-40 dgr i året!

[Gjest Yunie]

Jeg syns det er utrolig godt å ha barnefri..

 

Ringer egentlig sjeldent, mest han som ringer meg for å spørre om noe.. Har full tiltro til bf. Veldig god far:-)

 

I starten våknet jeg annenhver time for det var jeg vant med siden barna våknet sånn.. Det gikk over :-)

 

 

[Anonym bruker]

Barnefar har ikke samvær med ungene, men besteforeldre, tanter og onkler krangler nesten om å ha de i helgene. De sover borte nesten annenhver helg, jeg jobber så hadde uansett trengt litt barnevakt.

Jeg syns det er litt deilig når ungene er borte, for da gjør jeg mye kjedelige ting her i huset. Så når ungene kommer hjem igjen er huset ferdig vasket, alle de kjedelige tingene som må gjøres er gjort. Da har jeg tid til å bare kose meg med ungene.

 

Jeg er vel ingen kontrollfreak heller, jeg vet ungene har det kjempe bra der de er.

Hadde barnefar kunne ha barna så hadde det faktisk gledet meg. Jeg eier ikke barna, så å nekte han å ha barna eller å være kontrollerende ovenfor han når ungene hadde vært der hadde jeg ikke orket og ungene hadde ikke fortjent det.

[Anonym bruker]

Har hatt barnefri annenhver helg så mange år nå at det er godt.

[Anonym bruker]

Jeg synes forøvrig at det å ringe barnet når det er på samvær er en uting. Men barnet må gjerne få ringe meg om hun har lyst. La nå far få være fulltidsfar uten å evt måtte trøste ungen fordi de savner mor etter en tlf.samtale. Ja, det har skjedd.. Ja, jeg måtte skjerpe meg og sette jentas behov foran mine egne.