Mannen var utro, nå er hun tilbake her vi bor...

[TrustNoOne (but Me)]

Jeg syns du er sterk, ikkenoenick, og jeg beundrer måten du håndterer dette på. Det er absolutt ikke lett å sette strek over slike ting, jeg syns nesten det er frekt av folk å "kreve" slikt på grunnlag av tidsperspektivet. Enkelte klarer kanskje å sette strek etter to måneder, mens andre fremdeles ikke har funnet denne berømte streken etter to år. Hvor lang tid man bruker på å glemme og tilgi, er strengt tatt en privatsak. Vi er forskjellige, og derfor reagerer vi forskjellig. Man skal ikke skynde seg og bli "ferdig" med det ubehagelige, husk på at det er en form for sorgprosess man gjennomgår. Stå på, og fortsett å skrive! Klem

[LOTP i Barneparadis<3<3<3]

Jeg synes heller ikke du er unormal i hverken reaksjonsmønster eller andre ting. Jeg har vært i dine sko og kan kjenne igjen mange følelser og tanker. Vet du hva jeg hadde lyst til å gjøre? Lage en kontaktannonse for dama og tapetsere hele bygningen hun jobber i med den. hehehehe ikke veldig rasjonelt og selvfølgelig gjorde jeg det ikke. Unormale tanker? Neppe, men de fleste av oss ville aldri innrømmet slike hevntanker. Når det er sagt så er ikke sinnet mitt først og fremst rettet mot det at hun var delaktig i forholdet, men at hun var den som informerte meg. Hadde jeg bedt om den informasjonen? Ville jeg hatt det bedre uten? I dag vet jeg ikke. Man kan bruke "kriser" til så mangt. Avslutte et forhold, jobbe med et forhold, ikke gjøre en dritt osv. At du skriver og han leser tror jeg er positivt for dere som par. For menn og kvinner er ofte på forskjellige planeter og kommunikasjon er vanskelig. Jeg sender ofte tekstmeld hvis noe er ekstra vanskelig. Feigt? Ja kanskje, men jeg føler at jeg får en helt annen respons da. At han er mere åpen og ærlig tilbake og da er det jo en vinn-vinn situasjon.

 

 

Synes du skal fortsette å skrive bloggen når du føler på det. Ønsker dere masse lykke til!!

[Ikkenonick]

Takk for mange og lange svar og tilbakemeldinger her.

Jeg kommer til å fortsette å skrive jeg, jeg hadde nok bare unnlatt å poste her ved neste oppdatering:p Men jeg skriver jo fordi noe av det jeg savnet var "mer" om det å gå videre. Ikke psykolog eller familievernkontorets versjoner, men ekte mennesker, med ekte følelser og tanker. Mennesker som meg. Det er hjelp til selvhjelp også å se hvordan andre mennesker håndterer sine kriser. Ofte, slik som her på DiB får vi et "der og da" innblikk, og kanskje en oppdatering eller tre i etterkant, men langt fra hele historien.

 

Så til både de jeg er enig med, og de jeg er uenig med, takk for tilbakemeldingene. Det er det morsomme med å skrive, uansett hvilket fora. Alle de forskjellige menneskene.