Jeg er innstillt på å jobbe for at mine barn tar høyere utdannelse. Jeg jobber for holding allerede med lekselesing i 1 trinn.

[Anonym bruker]

Etter innlegg om sosial arv og jeg selv har tro på dette, tror jeg også på at hva jeg formidler tidlig er viktig (da sosial arv)

 

Jeg setter standard allerede ved 1 trinn og yngste som fortsatt er i bhg, observerer storesøster.

 

Her er det alvor fra starten av, lekser gjøres før tv, ds og lek. Vi bruker mye tid. Lekser tar man seriøst

 

Jeg håper på høyere utdannelse enn yrkesfaglig, om de er i stand til dette. Man er i jobb fra alder av 20-30 til noen og 60. Mye skjer i den fasen. Gøy å jobbe med praktiske ting i noen år, kijpere når du blir voksen og må jobbe helger og turnus.

 

Jeg er 40 nå. Jeg har høy utdannelse, mannen har kun yrkesfaglig. Han angrer nå. Forklar barna når de skal velge, at de velger jobb/arbeidstid/ansvar/økonomi ut fra utdannelse og inntekt.

 

Jeg støtter barna uansett, men jobber hardt for at de tidlig forstår at utdannelse og/eller innsats gir større valgfrihet gjennom livets falsetter og behov.

 

Mine jobb ønsker har forandret seg gjennom livet, det samme har selve livet gjordt. Jeg håper mine barn tar høyere utdannelse og kan lettere velge underveis, gjør de ikke det, vil jeg elske de uansett. Blir de avhengig av trygd/stønader, vil jeg også elske de, men håper for deres del at de har muligheten til å klare livet uavhengig av det.

 

Min jobb som mor er å lære mine barn å kjenne seg trygg, elsket og at de klarer ting selv, da må de jobbe/ofre ting underveis for å få dette til. Den jobben starter jeg med tidlig.

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med deg, jeg har også jobbet hardt med lekserutiner fra 1 klasse. leksene gjøres med en gang de er ferdige med skolen, og vi sjekker leksene hver dag. Dette er ikke et diskusjonstema hjemme hos osss.

 

Dette gjør jeg for at barna mine skal ha et valg når de vokser til. For meg er ikke målet at det skal få seg høyere utdannelse, men mitt mål er at de skal kunne velge hva de vil gjøre. Dårlige karakterer på skolen gjør at valgmulighetene blir betydelig mindre, og det fører til at de ikke kan velge å bli akkurat de DE vil bli. På en måte er det omgivelsene som velger for dem.

 

Jeg ønsker at de skal kunne leve SITT liv, og ha full råderett over det.

[Anonym bruker]

Ja, gi barna ett reelt valg og det innebærerer jobbing fra starten av (barn uten særskilte behov). Legg lista fra starten av, gi barna en forståelse av at ingenting kommer gratis. Man MÅ jobbe. Etter jobbing kommer reelle valg, og de forandres gjennom livet.

 

Jeg ble oppdradd slik selv og viderebringer det til mine barn (sosial arv), mulig jeg er hjernevasket, men har tro på å veilede barna til å jobbe, tenke selv og utdanne seg, da har de mye mere medbestemmelse over eget liv gjennom årene.

 

Mitt barn sier hun ikke vil jobbe som leder (jeg gjør det og hun synes det er leit at jeg innimellom må jobbe helger), jeg forteller henne at jeg har en utdannelse og jobbstilling som innebærerer mye jobbing (av og til helger), men at jeg bestemmer når. Pappan hennes jobber turnus og MÅ jobbe annenhver helg (kun yrkesfaglig + litt til og lederansvar, men må gå turnus).

 

Jeg spør henne da om hun vil jobbe med å bestemme når andre skal jobbe, men innimellom må jobbe ekstra. Eller om hun vil jobbe fast annenhver helg. Jeg gir henne sosial arv, på godt og vondt. Det er reelle valg mine barn må gjennomføre.

 

Hi

[Anonym bruker]

Min holdning går mye ut på det samme.

 

Jeg er oppvokst med foreldre som ikke var delaktige i min skolegang. Det var aldri spørsmål, oppfordringer, ris eller ros ifb med skole eller aktiviteter.

Jeg kunne fint la vær å gjøre lekser uten at de merket det.

 

Dette har påvirka meg i negativ grad.

 

Selv om eldstemann bare er fire år, er han mottakelig for vårt engasjement på det nivået han befinner seg. Jeg er nå mest opptatt av det å engasjere meg, støtte og bekrefte mine barn. Er opptatt av å skape sunne holdinger, selvtillit og en innsikt i det å sette mål og jobbe tålmodig for å nå disse målene.

 

Jeg håper jeg gjør rett og at jeg klarer å bidra til at mine barn vokser opp med gode holdinger og tro på deg selv.

 

 

 

[Anonym bruker]

Samme som over her...

 

Jeg satt igjen med dårlige karakterer etter endt videregående skole.

Kan ikke bare skylde på ovennevnte, der var mye turbulens i hjemmet og jeg var utrygg, engstelig og giddalaus. Ville bare komme meg gjennom dagene. Mine foreldre så meg ikke. Da jeg trengte støtte mest, var det ingen der. Var redd for å synes, redd for å feile. Grusom tid.

 

Jeg lider for dette idag. Jeg har begrenset med valg.

 

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med deg HI. Kommer ikke til å forvente at de gjør noe mer enn sitt beste, men jeg kommer til å delta og hjelpe til og vise interesse.

 

Jeg har selv vokst opp med foreldre som aldri deltok og som allikevel forventet toppkarakterer. Det blir bare helt feil.

[Anonym bruker]

Vi har startet enda tidligere og begynte med lese og skrivetrening da datteren vår var 4 år. Vi har bare gjort det til en morsom greie og hun elsker det. 30 minutter med pappa hver kveld. Hvis vi av en eller annen grunn ikke har tid til lesetreningen blir hun kjempeskuffet. Vi har aldri sagt at det er noe hun må. Bare det å gjøre det til en morsom greie er viktig. Vi startet også tidlig med å introdusere et annet språk.

 

Utrolig mange som kommer med fraser om at man ikke lar barn være barn o.l hvis man starter med lesing og skriving for tidlig, men det behøver ikke å være sant. Når man kan lese og skrive åpner det seg jo en helt ny verden og sålenge barnet synes det er moro er det bare positivt.

 

Jeg fikk alltid gjøre akkurat som jeg ville som liten og er lei meg for at jeg ikke innarbeidet gode lekserutiner tidlig. Jeg har noe utdannelse (4 år på universitet) men har ikke vært spesielt skoleflink. Dette er i hovedsak fordi jeg ikke har vært flink til å gjøre lekser. Jeg har slurvet med dette fra jeg gikk i 1 klasse.

Mannen min derimot han aldri slurvet med en eneste lekse siden han var liten og har alltid vært "best i klassen". Han har skaffet seg en god utdannelse og hadde alle muligheter da han gikk ut fra videregående.

 

Jeg ønsker også å oppmuntre barna våre til å innarbeide gode lekserutiner tidlig. Blir det en vane mens de er små tror jeg det er mye større sjanse for at de vil fortsette å jobbe systematisk med skolearbeid.

 

Alt i alt, enig med deg altså!

[magica fra tryll]

Jeg legger stor vekt på at mine barn skal få et lykkelig liv fra første stund. At de er frie mennesker som har frie valg og at jeg elsker dem uansett. Det viktigste for meg er at de driver med noe de brenner for og blir glade av. Og at alle mennesker og deres bidrag her på jorda er like mye verdt. Jeg har foreløpig et barn som studerer psykologi, en som er tømrerlærling og en som skal gå musikklinje.....

 

Jeg er tidligere lærer og synes at det er altfor mye lekser på skolen, og at barn på mange måter har lengre arbeidsdag enn voksne. Setter selv pris på å ikke ta med jobben hjem hver dag...

 

Og blablabla,-et kjempespennende tema synes jeg;)

[Anonym bruker]

Det syne jeg var ett arrogant innlegg.

 

Man kan klare høyere utdanning selv om man velger yrkesfaglig ut fra interesse.

Ikke alle som har yrkesutdanning jobber helger eller turnus.

 

Mye du som høyere utdannet ikke vet ser jeg.

Litt snerver kanskje?

 

 

[Anonym bruker]

Hvordan gjør dere dette med lesetrening?

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig at det er viktig å starte med gode lekserutiner osv.

 

Men en ting jeg stusser på, hvorfor er det så viktig med høyere utdanning enn yrkesfaglig? Hvorfor synes du det er bedre å være sykepleier enn elektriker/rørlegger/heismontør/tekniker osv? Det kan ikke være pga lønn i alle fall, veldig mange i praktiske yrker tjener mer enn f.eks lærere.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke så enig i at det er så viktig med mye seriøs lekselesing ol fra begynnelsen av barneskolen. Selvfølgelig skal de gjøre leksene sine når det er slik skolen er lagt opp, men jeg synes det er viktigere at de får mye tid til å gjøre egne erfaringer, at de lærer seg å holde på med ting de liker og at de er i masse fysisk aktivitet.

 

Både jeg og mannen min har også høy utdanning, men vi erlikevel opptatt av å gjøreandreting enn lekselesing med ungene våre.

[Anonym bruker]

Jeg har også fulgt opp lekser, de har jobbet hardt, og er flinke.

Og vet du hva, begge de to eldste har valgt yrkesfag.

 

Den yngste hadde bare 5 og 6, på ungdomsskolen, men var helt klar på at han skulle bli mekaniker.

Og jeg kan faktisk ikke bestemme at han skal studere.

[Anonym bruker]

Du tror vel ikke det er sånn at de foreldrene som er opptatt av lekselesing ikke er opptatt av å gjøre andre ting med barna? Vi er opptatt av lekselesing men hun synes alikevel det er helt greit at hun i tillegg vil danse ballett som alle andre jenter, og sparke fotball. Helgene bruker vi stort sett på turer og vi gjør mye annet morsomt også. Ingenting er svart hvitt vet du.

[Anonym bruker]

Nei, jeg tror ikke det er noen motsettning, men jeg mener ikke fokuset bør være så mye på lekser og skole.

[Anonym bruker]

Men da har du jo lykkes mener jeg. Du har fulgt opp barna dine slik at de kunne velge hva de ønsket å gjøre da de var ferdige på skolen. Problemet er ikke de som vil bli mekanikere, men de som blir det fordi de ikke kommer inn på noe annet. Det er jo superflott med yrkesfag, men jeg synes det er foreldrenes ansvar å sørge for at barna har dørene åpne til å velge hva de vil bli selv.

[Anonym bruker]

Intet nytt under solen m.a.o...

 

Selvsagt skal barns skolegang og utvikling følges opp...

Velge kan de gjøre selv, når ungdomstrinnet er ferdig, og da ut i fra egne interesser, og veiledning fra foreldre/skolerådgivere.

 

Det er vel vår plikt som foreldre å gi barna de beste forutsetninger for å få en god start? Er ikke det innlysende?

 

Men: Med dagens enhetsskole, dras alle over en kam, og det kan være til hinder for noen.

 

Men som sagt grunnlaget/oppfølgingen legges av foreldre. Jeg ble hørt i lekser fra dag en, til slutt var det en rutine, og etterhvert kunne ikke foreldrene mine følge med meg...

Jeg takker dem for at de tidlig lot meg om min søster forstå at utdanning er viktig. Og at de fulgte opp.

[Anonym bruker]

Det finnes så mye mer en ren pugg, det finnes så mange måter å lære på. Jeg er oppvokst med læring gjennom aktiviteter. På sommeren var vi på sjøen, eller i fjellet, og på vinteren var vi også på fjellet. Vi resite en del, både i innland og utland. Og hele veien "underviste" foreldrene våre oss.

Vi lærte om dyr, natur, vær og vind, om styresett i land, om befolkning, om sosiologiske forskjeller. Vi snakket om politiske systemer, om politikk i innland. Vi lærte om kunst og arkitektur. Alle steder vi dro så var det læring.

 

Jeg måtte alltid gjøre leksene mine, det var ikke snakk om å sluntre unna. Men når jeg første gang skulle lese om fotosyntesen, så var det jo ikke ukjent, for det hadde vi allerede lært om hjemme, og slik var det med det meste. Da begynner man timen med å ha kunnskap og behersker stoffet allerede, det gir en opptur og trygghet på seg selv.

 

Fint du vil de skal pugge, men det er ikke verdens beste måte å lære på. Det finnes mange andre og for mange bedre måter å lære på.

 

Hilsen hovedfagsdama, med solid familie bakgrunn.

[Anonym bruker]

Du jobber med holdning går jeg ut i fra, "holding" er et begrep man bruker bl.a. i psykiatrien når man må benytte tvang og holde pasientene/klientene.

 

Kanskje ikke det du vil fronte i din ambisiøse verden?

[Anonym bruker]

Er så absolutt enig med HI her. Kjører samme standard her hjemme. Har en 11-åring i 5 klasse og en som starter 1 klasse nå over sommeren. De har en far som ikke har noen som helst form for utdannelse, som ikke fikk støtte hjemme men heller ble plassert i jobb på fabrikk da han var skolelei og han angrer som en hund idag. Han endte opp som selvstendig næringsdrivende (taxi) med press om å jobbe 24/7 og vi kan telle på en hånd de gangene han har vært med på ferie, han måtte alltid jobbe og/eller ikke hadde råd til arbeidsgiveravgift - ergo måtte han kjøre selv. Slikt setter store spor i et familieliv, og han mistet mye av gledene med ungene. Vi er idag skilt, dessverre også mye pga dårlig økonomi (selvstendig er ikke bare bare) OG feil innstilling (tillært gjennom egen oppvekst) til penger og ansvar.

 

Selv har jeg ikke veldig høy utdannelse,yrkesfaglig, men har en sikker jobb i helsevesenet (legesekretær), har muligheter til å variere yrket mitt og har en helt grei lønn.

 

Min eldste sønn har fått følgende "opplæring" av meg siden barnsben; "Vær flink på skolen, lekser, ta det alvorlig for alt du gjør ut av skolen nå, lærer og tar med deg spiller en stor rolle når du skal velge yrke og utdannelse. Du kan ikke utsette resultatene. Da vil du henge etter. Velg deg et yrke du vil ha resten av livet, men sett krav: Fri på helger helst, muligheter til ferier, såpass godt betalt at du kan ha råd til ferie og kos OG til å være hjemme med barna dine". Han ser faren som et levende eksempel på det motsatte og vil absolutt ikke leve livet sånn. Yngstemann er av annen kaliber, men jeg håper han farges av at han ser storebror, selvom jeg har en minstake til at lekser vil bli mer en kamp hos ham.

 

Men enig med HI, foreldre har et ansvar i å i det minste gjøre barna veldig klar over livets alvor, og gjøre de klar over det på måter som de forstår ut fra alder og modenhet. Dog er det også veldig viktig å ikke drepe leksegleden, skolegleden. En balansegang man må mestre

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg... MEN da min venninne mistet sitt barn i barneskolealder... har jeg bestemt at også i barneskoleårene tar vi mer tid til lek... LEVE når vi gjør det nå...!!! Venninnen min sier hun angrer på at hun var så streng... så jeg forsøker å få til både lek og skolegang

[Anonym bruker]

Jeg vil gi barna mine gode holdninger, engasjere meg i skolearbeidet og hvordan skoledagen har vært. Jeg kommer med tilbakemeldinger til lærerene framfor å tiske om dem til andre foreldre, og opplever at de kan komme med tilbakemeldinger til meg - som jeg også forsøker å ta til følge. Skolen er viktig, barna mine skal tilbringe svært mye tid der og skole/hjem samarbeid er veldig viktig. Trivsel og lyst til å lære er derfor mine stikkord, og heldigvis har jeg barn som i utgangspunktet lærer lett. DET er jeg takknemlig for, det er ikke lett å være forelder til et barn som ikke finner seg til rette, som ikke kan konsentrere seg eller som ikke tar lærdom.

 

Jeg har ikke noe ønske om at barna mine skal ta høyere utdannelse, yrkesfaglig utdannelse på videregående nivå er helt i orden. Skal de sitte i kassa på Rimi håper jeg de i det minste har tatt "salg og service" først. Jeg har stor moro av å lære nye ting, men det betyr ikke at barna må følge i mine fotspor - slettes ikke.

 

 

[Anonym bruker]

vi har jobet med lekser hele veien men de føste årene var det en lek. nå som eldste går i 6 klasse ser vi jo en del resultater. hun er skole flink. jeg trenger ikke mase om at hun skal gjøre lekser det gjør hun helt av seg selv. hun er nøye. og hun er mye flinkere enn jeg noen gang turte å håpe på. likevel vet jeg jo ikke hvilke venner og kjerester hun får i ungdommen. og hvilke forandringer dette vil gi henne. jeg håper un vil ta vare på sine gode leksevaner. men ingenting er gitt.

 

jeg kommer selv fra høyt utdannede foreldre, min mor er advokat og far har en doktorgrad. likevel er jeg den eneste i søskenflokken som har høyere utdanning. jeg som har slitt mest med skolen jeg som har dysleksi. jeg som har måttet kjempe hardt for alt på skolen. oms mine søsken sluttet i tennårene alt pga venner og kjærester og skoleleihet. det er synt og jeg syntes det er leit spesielt siden de fikk toppkarakterer uten å prøve. mens jeg aldri klarte å få en eneste toppkarakter på skolen. men de lever sine liv og har det godt de også. de trives. og det gjør je også. mitt mål er ikke høyere utdanning for ine barn selv om jeg håper på det. mitt mål er at de skal ha muligheten til å bli hva de vil, derfor tar jeg deres skole alvorlig. om ynste vil bli butikkmedarbeider eller vil bli ingiør så skal jeg gjøre så godt jeg kan for at grunnlaget for gode rutiner er der slik at de selv kan nå sine mål. men det viktigste er jo å kunne gjøre tingene gøy og interesant slik at det blir lettere.

[Anonym bruker]

Jeg tenker at jeg bruker de første par årene på skolen å drille inn gode arbeidsvaner i forbindelse med lekser. Men så bør ansvaret bli barnets, hvor vi foreldre sjekker at leksene er gjort. Håper ungen gjør leksene hjemme etter skoletid, før vi kommer hjem fra jobb, når de slutter på SFO. Jeg har selv alltid hatt ansvar for leksene alene, og det har fungert fint, har god karakterer og høyere utdannelse.

[Anonym bruker]

Jeg ønsker at barnet mitt skal bli et trygt og selvstendig menneske som klarer å ta vare på seg selv og med verdier godt plantet i hjertet og hjernen som gjør at hun tar kloke valg for sitt eget liv når hun blir voksen.

Derfor skal jeg selvsagt gi henne alle de verktøy jeg kjenner. Gode leksevaner er selvsagt en av dem, men det er så mye mer som skal til!