Hadde du kunne tilgitt din kjære hvis han var utro?

[Anonym bruker]

Jeg tror mange av dere som svarer på dette aldri har vært i denne kompliserte og utrolig vonde situasjonen.

 

Det er faktisk ikke bare å kaste noen ut/flytte fra noen fordi ting har vært vanskelig og endt med et feilsteg (eller to)

Alle mennesker skal ha rom til å gjøre feil.

Som utrykket sier; "If you fool me once, shame on you, if you fool me twice, shame on me!"

 

Jeg har tilgitt utroskap, relativt nylig.

Jeg har to barn, jeg har bygget et liv med denne mannen, og den gang jeg traff ham var jeg bombesikker på at han var den rette. Jeg har aldri tvilt, med unntak av mens ting stod på som verst. Da hadde jeg det skikkelig jævlig. Men det følger med...

 

Litt dårlig med oppdateringer i år, mer kommer, men her er min historie;¨

 

http://blankearkogfargestifter.wordpress.com/

[Anonym bruker]

Man tilgir ikke slikt, det sier seg selv! Jeg vet faktisk at jeg fortjener bedre enn en selvopptatt og egoistisk drittsekk som ikke er i stand til å tenke med hodet, men istedet tenker med kuken.

Og hvis en tilgir en gang så har en gitt klarsignal for gang nummer 2,3,4,5 ++++.

 

Jeg stiller ikke mange krav, men det å kun ha sex med meg er en selvfølge som hvilken som helst idiot burde klare å holde.

[Anonym bruker]

aldri i helve*e om jeg hadde tilgitt det.. hadde grått til jeg var over det, og finni meg et bedre liv alene.

[Anonym bruker]

Ano 19.03 - tror du virkerlig det er så sort hvitt?

 

Jeg vet at det ikke er det...

 

http://blankearkogfargestifter.wordpress.com/

[Anonym bruker]

Jeg krever at det skal være så sort hvitt ja. Hvorfor skal jeg godta utroskap bare fordi du har gjort det? Jeg fortjener bedre, enkelt og greit. Og vet du hva? Jeg har ikke sett ett eneste eksempel på at utroskap har vært en engangsgreie. Samtlige jeg vet at har vært utro er kronisk utro og ganske så selvopptatte. Generelt likegyldige til både partner og det å dele ansvar er de også.

 

[Anonym bruker]

Jeg lurer på en ting angående dere som skriver at dere ville ha tilgitt utroskap: forventer dere det samme av mennene deres? Forventer dere at han skal "finne det i sitt hjerte" å tilgi dere hvis dere har peisa på en annen mann, forventer dere at han ikke skal bryte opp forholdet på grunn av deres feilsteg - feilsteg som alle jo har en rett til å gjøre?

[Anonym bruker]

Nei, det hadde jeg ikke. Og, jeg har selv vært utro og ikke fortalt det. Hadde nok håpet på en tilgivelse dersom det mot all formodning skulle komme for en dag, selv om jeg ikke kunne gjort det samme med han om han var utro.

[Anonym bruker]

Hadde nokk aldri greid og tilgitt han, men hadde heller ikke dumpa han, rett og slett fordi en så "liten" ting ikke skulle sviktet sønnen vår slik at han hadde måtte vokse opp litt her og litt der, slik som både jeg gjorde.

[Anonym bruker]

Men det jeg lurte på 14:19, var om du forventer at mannen din skal tilgi deg om du er utro?

Tror forresten ikke det er noe typisk kvinnefenomen å ikke ville tilgi utroskap. Tror menn har like lav terskel der som kvinner. "Kast ut hora" synes å være moralen der i gården.

[Ireyna]

Både jeg og mannen min er mennesker og vi gjør feil fra tid til annen. Utroskap kan også være en feil. Jeg velger å ha den holdning at utroskap kan tilgis dersom det er en feil (og ikke langvarig forhold feks).

Selvfølgelig kommer det til å gjøre noe for forholdet vårt, jeg kommer til å ha problemer med tillit selvfølgelig, men jeg velger å tro at forholdet ville bestå.

For gode og onde dager, vet dere.

[Anonym bruker]

i teorien tenker jeg nei.

Men jeg vet jo at ting ofte ikke er svart hvitt også. Av og til skjer ting som man ikke har planlagt. Jeg ville nok foretrukket å være lykkelig uvitende om det, men om det er en bitteliten sjanse for at flere enn de to det gjelder vet det, er det bedre at han sier det. Det er også forskjell på en episode, og om han er notorisk utro.

 

For min del vil ikke utroskapen alene være nok til at jeg går fra han, det finnes tungtveiende grunner til å bli også, spesielt når man har barn.

 

Så dette er en av tingene jeg ikke kan si hverken det ene eller det andre om.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror det er veldig situasjonsbetinget egentlig.

For min del, hadde han og jeg byttet plass i vår situasjon hadde jeg aldri forventet eller krevd at han skulle tilgi, men angrer man og selv skjønner at man faktisk har gjort noe utrolig utrolig dumt, ja så hadde jeg nok håpet at han kunne finne tilgivelse. Men jeg hadde aldri forventet at han skulle glemme...

 

I situasjonen jeg var i, så har det ikke vært vondt, kjipt og dårlig i forkant. Vi skled fra hverandre. Veldig langt fra hverandre. Jeg tror vel faktisk at vi ikke hadde vært sammen i dag dersom han ikke hadde vært utro. Vi har funnet tilbake gnisten, skjønt hva vi har og at det ikke er noe man ønsker å gi slipp på.

 

Skulle han derimot finne på å være utro igjen, så ville jeg nok ikke tilgitt.

Engangsforeteelser er for meg noe annet enn fortsatt utroskap.

 

Og det med å si at "man fortjener bedre", selvfølgelig føler også jeg det slik. Jeg fortjente ikke at ting gikk som de gikk. Jeg fortjener bedre. Men hvilken universell regel sier at ikke han kan gjøre bedre?

 

Blankeark.

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke kunnet tilgi det fordi jeg kjenner mannen min: Hvis han hadde vært utro, hadde det ligget noe mer bak enn at han tilfeldigvis fikk pult ei dame i fylla.

[Anonym bruker]

Nei, jeg kunne nok ikke det. Jeg sliter med å stole på mennesker generellt, og vet at jeg hadde blitt GAL og sikkert innlagt hehe hvis jeg skulle bekymre for at mannen var utro igjen, for jeg hadde ALDRI i livet stolt på han igjen!

Unasett årsak, utroskap er FEIGT!

[Anonym bruker]

Ja, det hadde jeg helt klart gjort. Familien er viktigere enn om han har vært og "duppa'n" et sted.

[Anonym bruker]

Nei!! Aldri!!

 

Å det hadde ikke samboeren min gjort heller!!

[Anonym bruker]

Ja!!

[Sa-Nata-Ana *med bestemorpupp*]

Jeg har sagt til mannen min at hvis han er utro så er forholdet over og at det vil være helt uaktuelt for meg å bli hos ham ett sekund etter avsløringen. Det samme sier han.

Men når det kommer til stykket så tror jeg faktisk at jeg ville oppdaget at jeg elsker ham for høyt til å gi slipp på ham uten å i det minste gjøre et forsøk. Men det er det jeg tenker innerst inne, det trenger ikke han vite ;-)

[Anonym bruker]

Det har jeg også gjort SA-Nata, men jeg ville nok tilgitt om han faktisk var utro (men det vil jeg ikke at han skal vite)

20:14

[Lykke ♂ + ♀ = ?]

Hadde ALDRII tilgitt uansett om det var en tett relasjon eller om det bare var en engangstilfelle!!!!

[Anonym bruker]

Ja, det ville jeg antagelig tilgitt.

 

Vi har masse sammen, mange år med historie og minner, mange barn å ta vare på. Vi er oppriktig glad i hverandre.

 

Jeg har ingen tro på at han ville gjort noe sånt og er overhodet ikke sjalu eller redd for det. Skulle han likevel hatt en one-night engang er det ikke grunn nok til å bryte ut av ekteskapet. Det hadde blitt vanskelig, jeg hadde nok hatt store problemer med sex (blir jeg sammenlignet med henne osv).

 

Men jeg ville tilgitt, det ville jeg.

 

Hadde han hatt et lengre forhold med noen bak min rygg hadde det blitt anderledes, jeg kunne ikke tilgitt at han kom hjem til meg, så meg i øynene og latet som ingenting. Det hadde jeg ikke taklet.

 

Men et eventyr han hadde angret og kommet til meg og fortalt om, det hadde jeg kunnet klare.

[Anonym bruker]

Joda, menn har nok lav terskel de og, og jeg mener det er like dumt. Men ærlig talt, er dere 4 år eller? "om han gjør sånn, så kan jeg gjøre sånn!"

En plass må man starte, så hvorfor ikke med seg selv?

Jeg aner ikke om min mann vil kunne tilgi utroskap, men jeg har ingen intensjoner om å finne det ut heller. Og jeg vet med meg selv, at om noe sånt mot all formodning skulle skje, så hadde jeg fortalt det selv til mannen min. Og så forventer jeg at han er villig til å høre på hva jeg har å si, og ikke bare "hiver meg ut".

 

14.19

[Anonym bruker]

nei, jeg hadde ikke klart å leve med det.

 

en som klarer å være utro mot meg hadde ikke elsket meg nok og ikke respektert meg nok. og jeg hadde ikke klart å leve med det. jeg hadde lært å leve med det det, men ikke leve med han. så jeg hadde gjort det slutt og startet et liv uten han.

[Anonym bruker]

Jeg tror mye her bunner i teori,praksis og være ærlig med seg selv.

Man vet aldri hva fremtiden vil bringe og ingen kan love at de aldri havner i en situasjon hvor man ikke trør feil.

Om min mann trør feil,ber om tilgivelse da skal jeg for pokker tilgi han....i teorien.Om jeg klarer det er usikkert.

 

Når jeg var gravid var jeg veldig dårlig.Vi hadde ikke sex fra jeg ble gravid til etterkontrollen var unnagjort.Altså nesten ett år. I en krangel slang han da ut at han skulle finne seg noen å pule. Og min første tanke var....ja,vær så snill.Finn noen andre,for jeg kan ikke .

 

Om han skulle bli syk og dermed ute av stand til å ha sex med meg,skulle jeg da måtte leve uten sex?

Jeg tror ikke han ville ønsket det for meg heller.

 

Livet er ikke sort hvitt......det er kun på papiret.