Er det tabubelagt å være psykisk syk?

[Anonym bruker]

Haha, det er overhodet ikke slik at om man er psykisk syk så kommer det frem når man snakker og er med andre mennesker.

 

Bare mine nermeste vet at jeg har sliti med depresjoner fra jeg var liten, sterk sosial angst, traumer pga. flere overgrep som barn osv.

 

De jeg ikke har fortalt det til, har ingen anelse. Nå er jeg heldigvis mye bedre, å klarer å skjule det som bare det.

 

De jeg har fortalt det til, som nære venner osv. som ikke visste det fra før, fikk helt sjokk når jeg fortalte det.

 

Det er mye fordommer ute å går, derfor holder jeg det til de nermeste. Ser ikke poenget med at andre skal vite om det.

 

 

[Anonym bruker]

Hva mener du?

Har aldri sett på meg selv som mindre smart nei.

[Anonym bruker]

Veldig tabubelagt vil eg seie.

Mange som koblar psykisk syk med galningar, tvangsinnlegging, psykopatar osv...

Hugsar det tok laaang tid før ei veninne av meg fortalte meg at ho gikk til psykolog og at ho var plaga med diverse. Er ikkje akkurat noke ein skrik ut med (med mindre ein verkeleg vil ha oppmerksomheit).

[Anonym bruker]

Vet ikke om man er så dømmende. Men når folk snakker og oppfører seg litt merkelig, eller har "nykker", så skjønner man jo at det er noe.

 

 

[Anonym bruker]

Virker som annenhver person er psykisk syk eller har psykiske lidelser nå for tida. Nå er alle deprimerte eller har angst, og det skal ikke mye til før de får det heller....og må tas hensyn til på alle vis.

 

Jeg har vært gjennom mye i livet, men har aldri hatt noen psykiske lidelser, ikke vært deprimert heller....så jeg må jo være helt merkelig??

 

 

[Anonym bruker]

Men de fleste som har psykiske lidelser vil jo veldig gjerne ha oppmerksomhet...? De fleste er jo selvsentrerte så det holder, og forlanger at andre må ta hensyn til dem i ett og alt.

 

 

[Anonym bruker]

Folk vet jeg sliter, uten at jeg trenger si det. Min livsstiuasjon tilsier slit psykisk, og den vet de fleste noe om.

 

De vet nok ikke eksakt diagnose, men de vet jeg sliter.

 

Men ja, det er så tabu og privat å lide av noe psykisk. jeg har fått mye mer medfølelse av å forstue foten, enn hva jeg har fått for mine psykiske problemer...

[Anonym bruker]

22:36 - Så HELDIG du er:)

[Anonym bruker]

22:37 - Du trenger påfyll av kunnskap. Mindretallet av de som har en psykisk lidelse ønsker oppmerksomhet. (men de som ønsker oppmerksomhet er jo de man ser - nettopp fordi de vil ha oppmerksomhet)

[Anonym bruker]

22:37, du kan jo ikke være helt riktig skrudd sammen. Det at de fleste med psykiske lidelser vil ha oppmerksomhet er jo helt på jordet. Du har nok sikkert bare lagt merke til akkurat de få eksemplarene som faktisk skriker ut om problemene sine, og tror at det er alle. Det går nok veldig mange rundt deg med psykiske problemer som du ikke aner at sliter, nettopp fordi de ikke vil ha oppmerksomhet rundt det.

 

At det går an å være så dømmende og si at de fleste er selvsentrerte og forlanger at andre må ta hensyn til dem.. Holdningene dine er jo nok til å skremme et menneske fra å være åpen rundt lidelsen sin...

[Anonym bruker]

Dette er et veldig godt eksempel på hvorfor det er så vanskelig å snakke om psykisk sykdom. Det finnes så ufattelig mange som ikke evner å sette seg inn i andres situasjon, og sitter på sin høye hest og roper ut sine teorier om mennesker med psykiske lidelser. Dere er så vanvittig uvitende, og det er så innmari provoserende å høre fordommene deres. Jeg har selv en bror som er psykisk syk, og på grunn av fordommene som florere hos både familie, venner og bekjente så orker jeg ikke å snakke om det med selv de nærmeste. Han ble innlagt for første gang da han var 20 år, og har etter det vært tvangsinnlagt i lengre perioder i 8 år nå. Han sliter med stemmer i hodet, vrangforestilllinger osv. Han er ufattelig snill og god, men klarer bare ikke å fungere i den virkelige verden.

 

De vanligste fordommene jeg hører er at om man er psykisk syk så er man lat, egoistisk, oppmerksomhetssyk, arbeidssky, skattesnylter osv. Blir rett og slett kvalm av av mennesker med disse holdningene.

[Anonym bruker]

Jeg er åpen om det til de jeg stoler på og som vil meg vel. Det er alltid noen mennesker som gleder seg over andres ulykke og det vil det alltid være.

 

Livet er ikke en dans på roser for meg, men det kan virke slik på utsiden. Jeg er gift med en pen mann som tjener godt, har to nydelige barn, høyere utdannelse, flott hus og biler, gode venner, en familie som er glad i meg, slank, vakker og populær hos begge kjønn. Meen, jeg har hatt og har både sosialangst, panikkangst og tunge depresjoner.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg vil si det er tabu fortsatt. Personlig er jeg ikke åpen med min "lidelse" med andre enn mine aller nærmeste, og selv det synes jeg var vanskelig. Grunnen er at jeg skammer meg, og psykologen min sier det er en vanlig grunn.

[Anonym bruker]

Skjerp deg! Visst du leser litt innlegg ser du jo at de fleste holder det for seg selv, ergo: VIL IKKE HA OPPMERKSOMHET. Hadde du hatt psykiskeproblemer noen gang hadde du visst hvilke skyldfølslse og skamfølelse det fører med seg (jeg kan selvsagt ikke uttale meg på vegne av ALLE som sliter, men for mange er det slik).

[malingus]

Jeg vet faktsk ikke, men jeg antar det.

Det har skjedd store framskritt og mange er mer åpne enn för i tiden, men det tar lang tid å snu noe som dette. Ta vekk tabuet.

 

Selv er jeg stort sett åpen og ärlig om det, da jeg vet at det ikke er noe å skamme seg over. Men skal også innrömme at det er vanskelig å prate om når jeg er midt inne i en dårlig periode.

Men jeg har mine arr på armene og de går ikke å skjule. Särlig ikke i mitt yrke som hjelpepleier hvor vi går i uniform med 3/4 erme.

 

Skulle önske enda fler var åpne om sine problemer, for jeg har faktisk knapt stött på negative kommentarer og reaksjoner. De fleste tar ting greit, selv om det er tydelig at noen av og til föler seg ubekvem og ikke har peiling på hva du snakker om. Men det er deres problem tenker jeg.

Men jeg har samtidig forståelse for at mange ikke orker väre åpne. Det krever mye kan jeg si, og det er jo som all annen sykdom, höyst personlig.