Kona mi er psykisk syk

[Anonym bruker]

Og jeg merker det overhodet ikke. Jeg forstår ikke helt dette med at det er sånn belastning.

[Anonym bruker]

Like barn leker best?

[#Ariadne#]

kommer vel helt ann på diagnose, medisiner o.l.

[Anonym bruker]

Jeg er nå psykisk frisk, og har nå alltid vært det.

hi

[Anonym bruker]

Hun har diagnosen PTSD, ikke medisinert, men går til behandling hos psykiater tre timer i uka.

Hun var innlagt for noen mnd. siden. HUn kom bare hjem fra time og sa at psykiateren ville legge henne inn. Så fant vi ut hvilke dager det passet best. Merker ikke at hun er syk i det heletatt. Hun sover på gjesterommet ofte eneste (men dit sniker hun seg etter at jeg har sovnet)

hi

[Anonym bruker]

Kommer jo an på vilken diagnose hun har, medisiner og oppfølging, samt hvilken grad hun har av sykdommen..

[Anonym bruker]

Min mor er psykisk syk og har vært det så lenge jeg kan huske. Og det er en belastning når mamma sover hele dagen, når mamma ikke tør å dra på butikken, når strømmen blir stengt fordi mamma ikke tør å hente posten, når mamma forsøker å ta livet av seg og når mamma bruker alle pengene på TvShop istedenfor mat fordi hun er inne i en manisk periode.

 

Kan nevne ting i fleng, men jeg tenker du skjønner og jo, det var og det er en belastning!

[Anonym bruker]

Kan jo være hu ikke vil "belaste" deg med de vonde tankene, og klarer å holde det for seg selv/ legge det fra seg på riktig sted?

[Anonym bruker]

Joda, forstår at det kan være en belastning. Jeg sier bare at det ikke trenger å være det. Min kone har en alvolig diagnose. Og om jeg ikke visste at hun hadde den, så hadde jeg ikke forstått at det var noe, det er bare det jeg sier.

 

hi

[Anonym bruker]

Forstår vel egentlig ikke innlegget ditt?

Hvis kona de har vært innlagt..hvordan kan du si du ikke merker det?

Hun er jo ikke hjemme å hjelper til med barna, spør ikke barna hvor hun er osv osv?

Det blir jo teit å si du ikke merker det..hehe..

Du merker det jo når partneren din ikke er hjemme eller deltar på vanlige ting som har med hus,barn og gjøre...

[Anonym bruker]

Da er dere sånn sett heldige;)

 

På min mamma merkes det veldig godt bare man snakker med henne for hun er aldri helt med og alltid litt fjern. Hun hører aldri etter, gjenntar de samme tingene og har mistet store deler av følelseslivet.

Feks. Da jeg ringte for å fortelle at hun var blitt mormor for første gang så sa hun "Åhh, jaja. Jeg har nå vært og hentet posten i dag". Hun klarer rett og slett ikke å ta innover seg noe annet enn det som handler om henne selv.

Jeg vet at det er sykdommen som gjør det for hun har alltid vært slik og hun har så lenge jeg kan huske vært syk, men det er så utrolig sårt likevel. Å aldri få noe respons, å alltid være redd for hva hun kan finne på og det er trist at jeg egentlig aldri har hatt en mamma. Om du skjønner?

 

Vel, jeg skal ikke dvele mer med dette. Det kommer opp litt mye når det først kommer. Beklager.

 

Lykke til med din kone, håper hun blir frisk og god helg til deer begge to:-)

 

18:16

[Anonym bruker]

Var innlagt i tre dager. Vi har vært sammen i 11 år. Har ikke din partner vært borte 3 dager i løpet av den tiden dere har vært sammen? Frie/jobb/syk e.l

 

Jeg er nå på jobbreiser 5-6 ganger i året.

 

hi

[Anonym bruker]

Hvis du ikke merker at hun har en PSTD så sier det vel LITT om kommunikasjonen mellom dere.....

[Anonym bruker]

Skjønner ikke helt hva du vil med innlegget ditt jeg.....

 

Men bra for deg at du ikke opplever det som en belastning da:-)

[Anonym bruker]

For noe tull 18:33. Vi kommuniserer kjempegodt.

 

Jeg vet alt om hva traumene går ut på, hvordan det oppleves osv. Fordi jeg har spurt og hun svarer. Men hun har ikke noe behov for å prate om det til meg. Hun har et godt hjelpeapparat med psykiater og lege, og hun selv syns det er bedre å ta det der enn hjemme.

 

Hun har vært syk hele forholdet, sa vi ble sammen fortalte hun tidlig at hun hadde PTSD og hvorfor. Men hun er ganske nøktern i forhold til sykdommen selv.

 

hi

[Anonym bruker]

Det er et svar på den tråden som handlet om at man ikke for alt i verden ville vært sammen med en som er psykisk syk. Ville bare komme med en mottråd.

 

For jeg opplever ikke min kones sykdom som belastning overhodet. Syns bekkenløsningene hennes var mer belastende;)

 

hi

[Anonym bruker]

PSTD litt usikker på hva det er jeg. Posttraumatisk stress?

Hvorfor har hun det?

[Anonym bruker]

Posttraumatisk stress ja, som følge av overgrep.

 

hi

[Anonym bruker]

Innlagt i 3 dager? Ok..har dere barn?

[Anonym bruker]

Leste at dere har barn. Men ok så bra for deg da. Tipper barna kommer til å legge merke til at mor er syk når de blir eldre..barn får med seg det meste vet du.

Ellers noe annet du lurer på siden du som mann er på DIB ?

[Anonym bruker]

Kommunikasjon er da mye mer enn å fortelle om traumene!

En PTSD er en alvorlig diagnose som vil påvirke en person på flere ulike måter. Agsten vil gjerne vise seg på flere forskjellige måter, gjerne i forhold til søvn, sinne, stress, sårhet, årvåkenhet osv. En av kriteriene for å få diagnosen er at symptomene forårsaker en svekkelse av funksjonsområder som sosiale settinger, jobb, familie osv.....

Derfor vil jeg si at dere kommuniserer svært dårlig om du ikke engang oppfatter et snev av disse symptomene!

 

Du sier jo selv at hun er syk. Når man er syk så er det normalt noe de aller nærmeste merker på en eller flere måter!!

[Anonym bruker]

Vi har to barn og ett på vei ja

 

hi

[Anonym bruker]

Siden jeg ikke merker det, så er det ikke sikkert barna merker det heller. De er små nå, men når de blir større kommer vi nok uansett til å fortelle dem at hun er syk.

 

hi

[Anonym bruker]

Ok. Men så flott at dere får hverdagen og alt til å fungere på topp da. Og dette med snart 3 barn. wow.

 

god helg da:)

[Anonym bruker]

Forumtroll. Mannen har en psykisk syk kone og ser det ikke som en belastning, er vel flott det vel?! Sier ingenting om kommunikasjonen deres.

 

Jeg har sosialangst og går til psykolog fast, jeg føler ikke for å snakke for mye med mannen min om det heller for jeg føler det sykeliggjør meg mer, jeg vil gjerne snakke om "vanlige" ting med ham og bevare ekteskapet vårt som den gode trygge havnen det er.

 

Forøvrig så kom det overrraskende også på mennen min at jeg hadde sosialangst, han synes jeg fungerer supert sosialt, alle andre rundt meg (som jeg har fortalt det til) kunne heller ikke skjønne det. Og det til tross for at jeg slet med alt fra å gå på butikken, svare på telefonen, snakke med fremmede som spurte etter veien, og møte kjente, venner og familie. Jeg var så nedkjørt når jeg gikk til fastlegen min at jeg fikk hastetime hos psykolog, og timbud om medisiner, samt en lang sykemelding. Så jo, det går fint an å skjule psykiske problemer, alt her i livet er individuelt.

 

Jeg ønsker deg og kona di masse lykke til HI, hun er sikkert i gode hender, og det som er så godt å vite er at det faktisk er hjelp å få! God helg:)