Mobbere som angrer!

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg HI!!

Jeg er også sykt bitter på mange av de som mobbet meg, jeg HATER de.

Men vet du hva? Jeg trøster meg med at det er mobberne som er TAPERENE!!! Det er det som har PROBLEMMER.

 

 

[Anonym bruker]

HI her.

 

Den holdningen du viser her når du svarer på den måten, er bare et gyldent bevis på at DU hvertfall ikke har forandret deg siden du var 13.

Gratulerer!

[Anonym bruker]

Jeg kommer ikke til å tilgi de som mobbet meg, klarer ikke å legge det bak meg. Jeg omgås ikke de fra barneskolen kommer ikke til å gjøre det men tilgi de nei.

Jeg har fått spørsmål om å bli venn på FB men her ikke godkjent de. Møter jeg en sjelden gnag noen snakker jeg høflig med de men ikke noe mer.

[Gustav 1982]

Anonym bruker skrev (På 12.2.2011 den 17.17):

Get over it. Var selv en mobber. men jeg var bare en liten drit unge. Ikke kom her å fortell meg at folk ikke forandrer seg fra de er 13 år til de er 35/30 år.

Jeg har aldri unnskyld mine handlinger, men er et voksent mennesker som i dag selvsagt er hyggelig til alle.

Selvsagt kan du forandre deg, men ærlig talt, det er nok at du mobbet som barn, det å forvente at de som du mobbet eller andre som har blitt mobbet skal møte deg slik du er som voksen er utrolig provoserende! Det er å pålegge en byrde å forvente tilgivelse som er enda verre enn selve mobbingen! Prisen å betale for å ha mobbet er at de som har blitt mobbet har liv til å være sinte, sånn er det bare

[Gustav 1982]

Anonym bruker skrev (På 11.2.2011 den 21.01):

Jeg hater mobbing og vet at det kan ødelegge folks liv!

 

Men at mobbere ikke skal kunne angre er jo bare tull. De fleste er jo velding unge, usikkre på seg selv , kanskje ikke har det så bra hjemme osv.

 

De fleste modnes, blir voksne, klokere og angrer veldig på hva de har     mobberen kan tilgis for mobbeofferets skyld, så mobbeofferet skal slippe bære nag og bitterhet, men det er et valg mobbe offeret må ta, en unnskyldning fra mobberen eller om mobberen angrer betyr ingenting..... og om mobbe offeret ikke er klar for å tilgi er det en tilleggsbyrde å måtte tilgi mobberen som mobbeofferet med god samvittighet kan Gi avkall på

Endret 26. januar 2021 av Gustav 1982
Skrev feil

[Gustav 1982]

Mobbere kan tilgis, for det å gå å hate er dumt for mobbeofferet. Men tilgivelse er absolutt ikke noe mobbere kan kreve. Hovedpoenget er uke tilgivelse men at mobbe offere bør arbeide seg ut av angsten mobbingen har skapt,  og ta tilbake tilliten til at folk generelt vil en godt, Som jo er det motsatte erfaringen man får av å bli mobbet. Men om mobbere angrer det gjør jo ingenting fra eller til for mobbe offeret, en unnskyldning Fra mobberen betyr ingenting , mobbernes anger betyr ingenting for de skader som er påført mobbeofferet. Hvis mobbe offeret vil være sint er det deres fulle rett, men det er et bedøvelsesmiddel som til syvende og sist går utover mobbeofferet og ikke mobberen..... derfor er det til syvende og sist rett å tilgi mobbere men da etter at angsten er besrbeidet og tilliten til at folk vil en godt er gjenvunnet, da forsvinner også behovet for hat og hevn. Tilgivelse er ikke a i alfabetet men å i alfabetet

[Gustav 1982]

Anonym bruker skrev (På 12.2.2011 den 0.17):

Jeg ble mobbet i flere år, ble aldri godtatt i klassen, og hadde det helt jævlig. Gikk på BUP og fikk store problemer på u-skolen og alt det der. I dag er jeg venner med en av de verste mobberne, vi havnet i samme klasse på videregående. Vi har lagt det bak oss. Mens andre igjen, som bare forsvant ut av livet mitt etter u-skolen pga skolebytte og alt, kjenner jeg at jeg har aldeles lite til overs for.

 

Men, så kommer twisten:

 

Siden jeg selv ble så mobbet, både fysisk og psykisk, gjorde jeg absolutt alt jeg kunne for å få innpass i klassen. Inkludert å være med på å mobbe en av de andre. Et par ganger var det til og med jeg som tok initiativet til det vi gjorde mot ham. Og det plager meg virkelig i dag, det river meg i stykker innvendig. Jeg har så vondt av ham, og jeg angrer så. En av de andre i klassen hadde tatt kontakt med ham når vi tenkte å lage reunion, men han hadde da tydelig gitt beskjed om at han ikke ønsket noen ting som helst med oss å gjøre. Og jeg forstår ham så inderlig godt. Jeg hadde det veldig ille, men jeg vet at han hadde det mye, mye verre. Og hvorfor klarer jeg ikke å kontakte ham i dag, og be om unnskyldning? Jeg klarer bare ikke, jeg er feig 

[Gustav 1982]

Anonym bruker skrev (På 12.2.2011 den 0.17):

Jeg ble mobbet i flere år, ble aldri godtatt i klassen, og hadde det helt jævlig. Gikk på BUP og fikk store problemer på u-skolen og alt det der. I dag er jeg venner med en av de verste mobberne, vi havnet i samme klasse på videregående. Vi har lagt det bak oss. Mens andre igjen, som bare forsvant ut av livet mitt etter u-skolen pga skolebytte og alt, kjenner jeg at jeg har aldeles lite til overs for.

 

Men, så kommer twisten:

 

Siden jeg selv ble så mobbet, både fysisk og psykisk, gjorde jeg absolutt alt jeg kunne for å få innpass i klassen. Inkludert å være med på å mobbe en av de andre. Et par ganger var det til og med jeg som tok initiativet til det vi gjorde mot ham. Og det plager meg virkelig i dag, det river meg i stykker innvendig. Jeg har så vondt av ham, og jeg angrer så. En av de andre i klassen hadde tatt kontakt med ham når vi tenkte å lage reunion, men han hadde da tydelig gitt beskjed om at han ikke ønsket noen ting som helst med oss å gjøre. Og jeg forstår ham så inderlig godt. Jeg hadde det veldig ille, men jeg vet at han hadde det mye, mye verre. Og hvorfor klarer jeg ikke å kontakte ham i dag, og be om unnskyldning? Jeg klarer bare ikke, jeg er feig og redd. .............. forstår godt at han ikke vil ha noe med dere å gjøre... men så lenge han ikke vil ha kontakt er det jo greit nok at du ikke tar kontakt. Da respekterer du hans ønske. Men at du ikke klarer er ingen unnskyldning, du mobbet han, da må du også tåle å stå i Athen er sint...... 

[Gustav 1982]

Anonym bruker skrev (På 12.2.2011 den 0.17):

Jeg ble mobbet i flere år, ble aldri godtatt i klassen, og hadde det helt jævlig. Gikk på BUP og fikk store problemer på u-skolen og alt det der. I dag er jeg venner med en av de verste mobberne, vi havnet i samme klasse på videregående. Vi har lagt det bak oss. Mens andre igjen, som bare forsvant ut av livet mitt etter u-skolen pga skolebytte og alt, kjenner jeg at jeg har aldeles lite til overs for.

 

Men, så kommer twisten:

 

Siden jeg selv ble så mobbet, både fysisk og psykisk, gjorde jeg absolutt alt jeg kunne for å få innpass i klassen. Inkludert å være med på å mobbe en av de andre. Et par ganger var det til og med jeg som tok initiativet til det vi gjorde mot ham. Og det plager meg virkelig i dag, det river meg i stykker innvendig. Jeg har så vondt av ham, og jeg angrer så. En av de andre i klassen hadde tatt kontakt med ham når vi tenkte å lage reunion, men han hadde da tydelig gitt beskjed om at han ikke ønsket noen ting som helst med oss å gjøre. Og jeg forstår ham så inderlig godt. Jeg hadde det veldig ille, men jeg vet at han hadde det mye, mye verre. Og hvorfor klarer jeg ikke å kontakte ham i dag, og be om unnskyldning? Jeg klarer bare ikke, jeg er feig og redd.

Og det at du angrer og at det river deg innvendig det forstår jeg bare ikke.... ærlig talt, du valgte å mobbe, det var en villet ond handling du selv valgte........ da fatter jeg bare ikke hvordan slike onde bevisst valgte handlinger hvordan slikt kan angre s......

[Anonym bruker]

Gustav 1982 skrev (2 timer siden):

Og det at du angrer og at det river deg innvendig det forstår jeg bare ikke.... ærlig talt, du valgte å mobbe, det var en villet ond handling du selv valgte........ da fatter jeg bare ikke hvordan slike onde bevisst valgte handlinger hvordan slikt kan angre s......

Forstår du hvordan anger fungerer? Man gjør noe (eller lar være å gjøre noe), og får senere vonde følelser over at man valgte som man gjorde. Har du aldri gjort noe som viste seg å være et dårlig valg? Jeg forsvarer ikke mobbing, men det er helt naturlig at man angrer når man vokser til, får situasjonen på avstand, og innser hva man har gjort. Det er en naturlig konsekvens av å utvikle seg. 

Anonymkode: 12bdf...b2e

[Luksusdyret]

Selvfølgelig kan de angre, men det hjelper jo ikke mobbeofferet. De årene mobbeofferet har mistet får han eller hun aldri tilbake. Heller ikke selvtilliten og følelsen av barnslig lykke. Jeg gikk inn i en alvorlig depresjon etter langvarig mobbing som barn. Et par av dem angret nå i voksen alder, og ville så gjerne ha kontakt på Facebook og sånt. Ble veldig overrasket, for jeg har ingen interesse i å ha kontakt og egentlig ingenting å snakke med disse menneskene om. Hva skal vi snakke om da? "Mimre" om gamle dager da de mobbet meg?

[Gustav 1982]

Anonym bruker skrev (18 timer siden):

Forstår du hvordan anger fungerer? Man gjør noe (eller lar være å gjøre noe), og får senere vonde følelser over at man valgte som man gjorde. Har du aldri gjort noe som viste seg å være et dårlig valg? Jeg forsvarer ikke mobbing, men det er helt naturlig at man angrer når man vokser til, får situasjonen på avstand, og innser hva man har gjort. Det er en naturlig konsekvens av å utvikle seg. 

Anonymkode: 12bdf...b2e

Klart jeg har gjort dumme ting jeg angrer på, men det å mobbe er så hinsides  at om man har gjort det kan jeg bare ikke skjønne at det er mulig man angrer... 

[Anonym bruker]

Mobbing er nok et problem som gjelder, men denne tråden er ti år gammel, så liten sjanse for at de som svarte da svarer nå.

Anonymkode: c768b...ba6

[Gustav 1982]

Milfy Way skrev (18 timer siden):

Selvfølgelig kan de angre, men det hjelper jo ikke mobbeofferet. De årene mobbeofferet har mistet får han eller hun aldri tilbake. Heller ikke selvtilliten og følelsen av barnslig lykke. Jeg gikk inn i en alvorlig depresjon etter langvarig mobbing som barn. Et par av dem angret nå i voksen alder, og ville så gjerne ha kontakt på Facebook og sånt. Ble veldig overrasket, for jeg har ingen interesse i å ha kontakt og egentlig ingenting å snakke med disse menneskene om. Hva skal vi snakke om da? "Mimre" om gamle dager da de mobbet meg?

Er nok tilbøyelig til å tenke at det ønske om å ha kontakt med deg som de gav uttrykk for  på Facebook osv er et påskudd for å få en mulighet til fortsette å mobbe deg og at den såkalte anger er den reneste løgn. det ville jeg aldri funnet meg i var jeg deg...... derfor jeg ikke tør Eller vil ta kontakt med mine gamle mobbere... de skal aldri aldri få lov til å plage meg igjen......

[Den perfekte mor, påan igjen]

Gustav 1982 skrev (På 26.1.2021 den 1.54):

Mobbere kan tilgis, for det å gå å hate er dumt for mobbeofferet. Men tilgivelse er absolutt ikke noe mobbere kan kreve. Hovedpoenget er uke tilgivelse men at mobbe offere bør arbeide seg ut av angsten mobbingen har skapt,  og ta tilbake tilliten til at folk generelt vil en godt, Som jo er det motsatte erfaringen man får av å bli mobbet. Men om mobbere angrer det gjør jo ingenting fra eller til for mobbe offeret, en unnskyldning Fra mobberen betyr ingenting , mobbernes anger betyr ingenting for de skader som er påført mobbeofferet. Hvis mobbe offeret vil være sint er det deres fulle rett, men det er et bedøvelsesmiddel som til syvende og sist går utover mobbeofferet og ikke mobberen..... derfor er det til syvende og sist rett å tilgi mobbere men da etter at angsten er besrbeidet og tilliten til at folk vil en godt er gjenvunnet, da forsvinner også behovet for hat og hevn. Tilgivelse er ikke a i alfabetet men å i alfabetet

Mobbere er ikke i en særstilling der. Ingen kan kreve tilgivelse. Det er helt og holdent et valg den krenkede må ta. 
 

Når det er sagt, så vil en tilgivelse gjøre godt for offeret, men barndommen vil den aldri få igjen. Mobberen vil sannsynligvis få lite igjen av en tilgivelse.

 

Voksne mobbere og barn som mobber kan ikke sammenlignes tenker jeg. Man bør kunne forvente at en voksen har såpass utviklede sosiale antenner at de vet hva slags adferd som er akseptabel. Barn derimot, bør man jobbe aktivt med. De kan teorien på det, men de har ikke utviklet nok empati og sosial forståelse for at det de gjør faktisk er mobbing. De evner ikke å sette seg inn i offerets situasjon, og legge bort sine egne intensjoner.

[Luksusdyret]

Den perfekte mor, påan igjen skrev (31 minutter siden):

Mobbere er ikke i en særstilling der. Ingen kan kreve tilgivelse. Det er helt og holdent et valg den krenkede må ta. 
 

Når det er sagt, så vil en tilgivelse gjøre godt for offeret, men barndommen vil den aldri få igjen. Mobberen vil sannsynligvis få lite igjen av en tilgivelse.

 

Voksne mobbere og barn som mobber kan ikke sammenlignes tenker jeg. Man bør kunne forvente at en voksen har såpass utviklede sosiale antenner at de vet hva slags adferd som er akseptabel. Barn derimot, bør man jobbe aktivt med. De kan teorien på det, men de har ikke utviklet nok empati og sosial forståelse for at det de gjør faktisk er mobbing. De evner ikke å sette seg inn i offerets situasjon, og legge bort sine egne intensjoner.

Det er også litt artig å se at flere av mobberne ikke har oppnådd så mye her i livet, mens jeg har oppnådd litt av hvert. De som sa til meg at jeg aldri kommer til å finne mann fordi jeg var så stygg, aldri ville få til noe her i livet, aldri fullføre utdanningen (har fullført to, bruker begge) og så videre - de sliter ganske mye selv. Tre av dem er på min alder (40) og har ingen barn, så mest sannsynlig vil de heller ikke få barn i fremtiden, særlig fordi to av dem er single. En av mobberne har prøvd å fullføre utdanningen som vi begge begynte på, har prøvd i 3 år mer enn den normerte tiden, men klarte ikke det. 

Jeg godter ikke meg akkurat over at det ikke gikk så bra med dem, men jeg er fascinert over hvordan deres egne ord om meg slo tilbake på dem selv. 

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet av en person på ungdomsskolen, men da vi var ca 20 år møttes vi ved en tilfeldighet, og han å ba om unnskyldning for hvordan han hadde behandlet meg. Jeg har heldigvis ikke problemer med det i dag. Men jeg har sett stygg mobbing, og synes infen fortjener å bli utsatt for det. 

Anonymkode: c9bda...d00

[Gustav 1982]

Milfy Way skrev (5 timer siden):

Det er også litt artig å se at flere av mobberne ikke har oppnådd så mye her i livet, mens jeg har oppnådd litt av hvert. De som sa til meg at jeg aldri kommer til å finne mann fordi jeg var så stygg, aldri ville få til noe her i livet, aldri fullføre utdanningen (har fullført to, bruker begge) og så videre - de sliter ganske mye selv. Tre av dem er på min alder (40) og har ingen barn, så mest sannsynlig vil de heller ikke få barn i fremtiden, særlig fordi to av dem er single. En av mobberne har prøvd å fullføre utdanningen som vi begge begynte på, har prøvd i 3 år mer enn den normerte tiden, men klarte ikke det. 

Jeg godter ikke meg akkurat over at det ikke gikk så bra med dem, men jeg er fascinert over hvordan deres egne ord om meg slo tilbake på dem selv. 

. Synes vel det jeg ser og observerer at for de fleste tilfeller så går  det fint med mobberen og dårlig med mobbe offeret - godt å høre noen solskinnshistorier også..... 

[Gustav 1982]

Gir vel egentlig nokså blaffen i hvordan det går med de som mobbet meg, tenker at de påførte meg angst, den må jeg håndtere og arbeide med at blir bedre og den er blitt minimalisert. De påførte meg mangel på tillit til at folk vil meg godt, det må jeg arbeide meg ut av og gjeninnta og jeg har fått mer normalt forhold til folk. Om de har et godt liv uten problemer, fint for dem, det gjør ikke meg noe fra eller til, min angst eller mine problemer blir hverken større eller mindre av det. Men å tilgi dem er ikke mitt ansvar å frita dem for dårlig samvittighet om de skulle ha det. For min del må de gjerne være stolte av at de mobbet meg, det gjør ikke noe på min angst og mangel på tillit til folk fra eller til. Jeg har arbeidet meg frem til et bedre liv, hvordan de som mobbet meg har det , det aner jeg ikke, og bryr meg egentlig ikke så mye. Men jeg vil aldri se dem igjen, for de skal aldri få mulighet til å plage meg igjen......