Mobbere som angrer!

[Anonym bruker]

Er rett og slett noe forbanna tull! De får stå for sine handlinger som alle oss andre. En av mine mobbere er nå idrettsutøver på landslagsnivå, en skikkelig blærete person som er full av seg selv. Nå, hver gang vi treffes, så er han liksom SÅ hyggelig og trivelig, men jeg VET akkurat hvem han egentlig er! Sånne mennesker forandrer seg ikke! Han er vel redd for at sannheten om han skal komme fram...........

[Anonym bruker]

Selvfølgelig kan "sånne mennesker" forandre seg. At du fortsatt er bitter og sur kan man lite gjøre noe med, men folk kan faktisk forandre seg til det bedre.

 

Hilsen ei som i dag er bestevenninne med sin tidligere plageånd

[Anonym bruker]

Selv mobbere blir voksne vet du. Mener du at de ikke skal få lov å angre på det de har gjort?

Mobbere er feige, og feige mennesker har ikke guts til å direkte be om unnskylding. At din mobber er høflig og grei når han treffer deg i dag er kanskej hans måte legge det hele bak seg på?

 

Legg det bak deg du også! Ike bær nag, det går KUN ut over deg selv.

 

(Unnskylder ikke mobbere altså, mener bare at de kan forandre seg de også)

[Tante Blås Squaw]

Mobbere er også mennesker ;o)

[Anonym bruker]

"Sånne mennesker" forandrer seg de og, noen av dem. Selvfølgelig ikke alle.

 

Jeg ble mobbet til filler og hadde det ikke så bra etter at jeg måtte bytte skole da jeg skulle begynne på ungdomsskolen. Det var helt forferdelig. I dag opplever jeg noen av mine mobbere som fortsatt mobbere, det ble virkelig ikke mennesker av dem, mens andre har modnet. Det gjør ikke at jeg synes det de gjorde var greit, men jeg kan ikke leve resten av livet med den bitterheten jeg heller.

 

De fleste av oss har gjort noe vi kanskje ikke er så stolte av idag. Jeg har også forandret meg. Har du, HI?

[Anonym bruker]

HI

 

Nei, at han er høflig og hyggelig nå er bare spill for galleriet. Har faktisk konfrontert han direkte om hva han gjorde mot meg, og da nekta han, han hadde da vel aldri mobba noen!

[Anonym bruker]

Jeg hater mobbing og vet at det kan ødelegge folks liv!

 

Men at mobbere ikke skal kunne angre er jo bare tull. De fleste er jo velding unge, usikkre på seg selv , kanskje ikke har det så bra hjemme osv.

 

De fleste modnes, blir voksne, klokere og angrer veldig på hva de har gjort.

[Anonym bruker]

Du blir ikke nødvendigvis mobbet bare fordi du FØLER deg mobbet

 

http://www.bt.no/jobb/--Mobbing-i-arbeidslivet-en-myte-1248587.html

[Anonym bruker]

Det handlet om mobbing i arbeidslivet. Mobbing i skolegården har jo ofte en litt annen form.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig kan mobbere angre, det betyr nå bare at de innser at de vet det var galt det de gjorde. Jeg ble mobbet, og personen som ledet an det hele kom faktisk å ba om unnskyldning. Personen er tydelig forandret, det merker en fort på personen idag.

[Anonym bruker]

22:49

 

Tror Hi VET om hun ble mobbet!

 

Jeg har blitt mobbet mye i livet, og det stemmer ofte det som Hi skriver, at de ikke forandrer seg... Dessverre...

 

 

Dessuten virket det som om Hi ble mobbet på skolen?

 

 

Er forresten vanskelig å bortforklare fysisk mobbing!

[Anonym bruker]

Nyere undersøkelser har faktisk vist at mobbere stort sett tvert i mot er selvsikre ledertyper som ikke har problemer.

 

De er altså bare drittsekker rett og slett.

[Anonym bruker]

Er ganske enig med HI. Noen forandrer seg aldri....men det gjelder jo ikke alle.

 

2 av de verste mobberne i klassen min som gjorde livet mitt til et helvete både som barn og som voksen er fortsatt noen skikkelige drittsekker som tror de er mye bedre enn alle andre.

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet i flere år, ble aldri godtatt i klassen, og hadde det helt jævlig. Gikk på BUP og fikk store problemer på u-skolen og alt det der. I dag er jeg venner med en av de verste mobberne, vi havnet i samme klasse på videregående. Vi har lagt det bak oss. Mens andre igjen, som bare forsvant ut av livet mitt etter u-skolen pga skolebytte og alt, kjenner jeg at jeg har aldeles lite til overs for.

 

Men, så kommer twisten:

 

Siden jeg selv ble så mobbet, både fysisk og psykisk, gjorde jeg absolutt alt jeg kunne for å få innpass i klassen. Inkludert å være med på å mobbe en av de andre. Et par ganger var det til og med jeg som tok initiativet til det vi gjorde mot ham. Og det plager meg virkelig i dag, det river meg i stykker innvendig. Jeg har så vondt av ham, og jeg angrer så. En av de andre i klassen hadde tatt kontakt med ham når vi tenkte å lage reunion, men han hadde da tydelig gitt beskjed om at han ikke ønsket noen ting som helst med oss å gjøre. Og jeg forstår ham så inderlig godt. Jeg hadde det veldig ille, men jeg vet at han hadde det mye, mye verre. Og hvorfor klarer jeg ikke å kontakte ham i dag, og be om unnskyldning? Jeg klarer bare ikke, jeg er feig og redd.

[Anonym bruker]

Jeg er både enig og uenig i det du skriver.

Jeg ble selv mobbet på barneskolen av ei jente som var motbydelig mot meg. Hun fikk med de andre jentene i klassen til å fryse meg ut, hun truet meg, gjorde narr av kroppen min i svømme- og gymtimer (jeg hadde store bryster allerede i 3. klasse) og hun latterliggjorde meg ved hver eneste sjanse hun fikk. Det resulterte i at jeg gikk 1 år uten venner. Det ble til slutt tatt opp på foreldremøte (min mor tok det opp) og det gjorde at mange av jentene i klassen tok initiativ til kontakt med meg. Men..selve hovedmobberen var ei skikkelig heks og vi ble aldri i nærheten av å være venner. Heldigvis flyttet hun etter en tid og først da fikk jeg gode venner. Jeg kjenner langt inni hjerteroten at jeg hater henne. Hun ødela så mye for meg og jeg synes det er naturlig å være bitter på folk som går inn for å ødelegge ens liv.

 

På den andre siden;jeg skjønner at denne jenta kan være en helt annen person i dag. Det kan hende hun er et fantastisk menneske! Men for meg er hun fremdeles ei heks som forpestet livet mitt så lenge hun kunne:/

[Anonym bruker]

Sukk... Jeg føler meg som han "gutten" eller mannen i dag da....

Jeg dro heller ikke på reunion, ingen som spurte direkte heller, kun skriftlig invitasjon...

 

Jeg føler at det er min egen feil, at jeg ble mobbet...

Altså "ikke rart de mobbet meg, jeg som er så; stygg/dum/rar bla, bla, bla"

[Anonym bruker]

Jeg har møtt igjen, en av de som mobbet meg. Han sa unnskyld, men senere (på samme kveld) så jeg, at han gjorde grimaser (ikke på tull eller for moro) bak ryggen, på en felles bekjent som stammer.... Sånne skikkelige ekle "jeg hater deg grimaser"

[Anonym bruker]

Ble psykisk mobbet - hadde ingen å snakke med på skolen. Bortsett fra ved et par anledninger da ei populær jente var syk. Da var det ikke måte på hvor nyttig jeg var, som erstatter. Men dagen etter var det tilbake til isolasjonen! Var på en reunion, men folk ønsker stort sett å snakke med vennene sine på reunion. Så har holdt meg borte seinere.

 

Det interessante var at jeg ble venn på Facebook med noen fra barne- og ungdomsskolen. Ei av disse sendte invitasjon til gjenforeningsfesten som jeg ikke møtte opp på. Deretter slettet hun meg på Facebook... En slags straff? Men det var jo jeg som alltid måtte gå alene på ungdomsskolen.

[:::) Frøken Velferdsrett]

 

jeg tror at mennesker kan forandre seg, men det er ikke alt man kan tilgi. og det er stor forskjell på de to tingene.

 

om han som mobbet meg mest og som utdøvet vold mot meg om mine ting kommer å sier "beklager" så hjelper det lite. jeg vil ikke snakke med han eller ha noe med han å gjøre. jeg møtte han tilfeldigvis for et par år siden og selv da, som voksen så merket jeg at jeg ble redd.

 

men for alt jeg vet kan han godt være et bra menneske i dag, men jeg kan ikke tilgi.

 

men i dag så tror jeg at de årene har gjort meg sterkere. og jeg kan i hvertfall si, med god samvitighet at jeg ikke mobbet noen og at jeg ikke så på at noen ble mobbet.

så om jeg skulle valgt igjen å være den som ble mobbet, den som mobbet eller de som sto å så på. så vil jeg være den som ble mobbet.

 

 

[Anonym bruker]

Det er et godt poeng, at man i ettertid ikke ville vært mobberen. Men aller helst ville jeg vært ei helt vanlig jente som ikke hadde noe med mobbing å gjøre i den ene eller den andre retningen.

[Anonym bruker]

HI her.

 

Ja, jeg ble mobbet på omentrent hele barneskola og deler av ungdomsskolen. Dette gikk over til direkte uthenging på videregående av elever som hadde gått på samme ungdomsskole som meg. Det gikk faktisk så langt at jeg vurderte å politianmelde.

 

Jeg har på en annen side alltid vært heldig, har alltid hatt venner og vært del av en stor venninnegjeng i alle år. Jeg har en sterk personlighet som sier ifra og jeg skal ikke lyve, all mobbingen av meg gjorde at jeg tok det utover andre som var svakere enn meg. Men de som mobbet meg, hadde aldri opplevd å bli mobbet selv, de gjorde det kun for å gjøre narr av meg, jeg gjorde det for å faktisk overleve.

 

Jeg hadde det heller ikke noe godt hjemme i denne tiden, en mor som var mye borte i forbindelse med studier og et svin av en stefar. Jeg ble suicidal i en periode, et ordentlig rop om hjelp. Livet var ikke noe godt. Det var 2 gutter som mobbet meg spesielt mye på barne og ungdomsskolen. Han ene var han som jeg nevnte i hovedinnlegg. Den andre har faktisk innrømmet og unnskyldt seg til meg. Det respekterer jeg. Samtidig så ser jeg enda den gutten han var hver gang vi er på samme fest.

 

Mitt største problem har vært å akseptere at mine venninner ikke har sett de samme sidene av disse menneskene, at de ikke skjønner hvorfor jeg ikke har noe tilovers for mange som har mobbet meg. Jeg er veldig klar på hvem jeg liker og ikke liker, p.g.a tidligere opplevelser der de har sagt noe om meg eller lignende. Jeg var nok til tider nærmest paranoid, fulgte med på alt som ble sagt, og fikk dermed med meg mye.

 

Jeg har et veldig godt liv i dag, er et sterkt og oppegående menneske,er gift, har en god jobb og har mitt første barn på vei. Det er min største hevn mot mobberne. Jeg kan ha hodet hevet, mens de vet akkurat hva de har gjort. Jeg er veldig glad for fokuset som er på mobbing, det er en virkelig viktig sak! Men jeg mener fortsatt at den personligheten en mobber har som ung sitter ganske godt igjen. Skal ikke skjære alle under en kam. Blir nesten litt kvalm av å se hvor hyggelig mange av ,mine tidligere plageånder skal være nå. Too little, too late........

[Anonym bruker]

skjønner at du er sint!

det har du all lov og rett til!

er slitsomt å være sint, men en kommer seg igjennom sinne også.

smart å kjenne på det enn å holde det inne i seg! det er ihvertfall helt sikkert. og at man kan miste respekten for andre mennesker som har behandlet en dårlig og at en tillit vanskelig om ikke umulig kan vinnes tilbake er jeg helt enig i. har en fått noen helt i vrangstrupen og mer til, da hadde jeg nok bare oversett personen/e og tenkt at de ikke eksisterer. omring deg med bra mennesker som gjør deg glad. sånne folk er bare ute etter å suge andres energi. noen har ikke mye empati rett og slett. de overfører all sin egen smerte på andre. noen forandrer seg ikke. mens, noen gjør.

[Anonym bruker]

Jeg hadde en bestevenninne på barneskolen. Vi var kun sammen, henne og jeg. Ingen fikk være sammen med oss, og selv om vi ikke direkte ertet eller mobbet noen, så eksluderte vi de andre på en ufin måte. Dette er veldig vondt å tenke på, og jeg blir også litt betenkt over at ingen voksne tok tak i dette og "splittet" oss og snakket fornuft i oss. Vi hadde en oppførsel som jeg i dag tar sterk avstand fra, og jeg snakker mye med mine egne jenter om at dette ikke er en grei måte å være på. Man kan godt ha en bestevenninne, men å utelukke andre er uansett IKKE greit.

Selvfølgelig angrer jeg, og selvfølgelig forandrer man seg heldigvis gjennom årene. Denne oppførselen vi hadde er helt fjærnt fra den jeg er i dag. Desverre kan jeg ikke skru tiden tilbake, men jeg er veldig bevisst på hvordan jeg er mot andre mennesker på grunn av dette. Og jeg kan nok tørre å påstå at jeg er hyggelig og inkluderende mot alle jeg møter på min vei..

men angrer som faen..

[Anonym bruker]

Get over it. Var selv en mobber. men jeg var bare en liten drit unge. Ikke kom her å fortell meg at folk ikke forandrer seg fra de er 13 år til de er 35/30 år.

Jeg har aldri unnskyld mine handlinger, men er et voksent mennesker som i dag selvsagt er hyggelig til alle.

[Anonym bruker]

Du har blitt mobbet av en person som ennå er ufordragelig derfor er alle mobbere mobbere for livet?