Skuffet over barnefar..

[Anonym bruker]

Du er 17 år. Å sitte å skrive at dere ikke skal til mekling etterhvert viser jo bare hvilken mangel du har på selvinnsikt. De fleste må dit en eller annen gang.

 

Skjønner at du ikke syns du forventer for mye av han, men det gjør du helt ærlig. Du kan ikke forlange at han skal være ærlig nå om han ønsker denne babyen. Han er ung han også, og klarer ikke se dette på samme måte som deg. Når babyen er født kan det hende han enda trenger tid. Eller det kan hende han dukker så mye opp hos deg at du må be han roe seg litt. (skjønner du nå vil påstå at det aldri vil skje, men tro meg: ting endrer seg raskt). kan også være at han setter frem krav om overnatting før du ønsker, at han ønsker delt omsorg etterhvert eller faktisk hele omsorgen. Å påstå at dere ikke skal skal til mekling siden dere er venner blir litt dumt. Dette kommer ikke bare an på deg.

 

jeg prøvde gi deg noen gode råd. Har som sagt vært der du er, men var eldre enn deg og en god del tryggere på meg selv. Om du skal irritere deg over barnefar kommer du til å slite deg ut til slutt. Mekling er langtfra dumt, det er også et gratis tilbud.

[Anonym bruker]

Hvis dere er så gode venner og alt er så fint, hva pokker er det du syter for da?

[Anonym bruker]

Feil: dere er ikke familie.

Barnfar og eventuell stemor + barn blir en familie. På samme måte

som du og barnet ditt blir en familie, og kanskje en stefar etterhvert:)

 

50 prosent av giftemål ender i skilsmisse. Hva får deg til å være så naiv at du tror dere aldri vil stå overfor problemer.

Hmm, var virkelig vi alle så naive når vi var 17??

[Anonym bruker]

Hehe, 01:43.

 

Ja, lurer på det samme. Påstår det aldri vil bli problemer og her er ikke barnet født engang. Vent til far krever f.eks omsorgen eller 50/50:)

[Anonym bruker]

Dere to tenåringsmødrene her er virker så ufattelig umodne og naive at jeg blir helt skremt ved tanken på at dere skal ha barn. Jo mer dere skriver, jo mer viser dere at dere er helt clueless om hvordan verden virker.

 

Jeg håper dere blir raskt modne og har mange som kan hjelpe dere. Lykke til.

[Anonym bruker]

Hi her. Har ikke fått svart på noe av det dere har skrevet før nå.

 

Jeg er fylt 20 når jeg får barnet og han blir 21. Han PLANLA dette med meg. Han lovte meg at han kom til å være der for meg uansett.Han har forandret seg totalt de siste mnd.

Det eneste jeg egentlig skulle ønsket.. er at han skal spørre meg om jeg har det bra. For det har han ikke gjort en eneste gang. Er det så rart at jeg føler meg sviktet?

 

Jeg vet at han ikke har noe plikt å ta meg med på ting osv.. Det er jo ikke det jeg har prøvd å fått frem. Men i og med at vi planla å bli foreldre, og at vi lovte hverandre at vi skulle stille opp og være der for hverandre, så blir jeg jo selvfølgelig såret når han ikke gjør noe for meg. Hadde han bare spurt meg om hvordan jeg har det, så hadde jeg blitt så utrolig glad. Dere aner ikke..

 

Har hatt et utrolig vanskelig og tøft liv. Har hatt en turbulent barndom. Og jeg har vokst opp veldig fort. Altfor fort.. Så å kalle meg umoden blir helt feil. Jeg VET at jeg ikke er umoden. BF vet om alt jeg har opplevd i livet, og han vet hvor mange gang jeg har blitt sviktet at de som skulle vært der for meg i barndommen. Så det er jo derfor jeg reagerer på denne måten! Når jeg møtte han, så var han verdens mest omtenksomme fyr. Nå er han det stikk motsatte. Og jeg klarer ikke å skjønne hva jeg har gjort galt..

 

Tror dere har misforstått meg veldig i det første jeg skrev.

[Anonym bruker]

Jeg kan skjønne at du føler deg sviktet. det ville de fleste gjort i en slik situasjon. MEN det er viktig å ikke grave seg ned i det, komme seg videre!

 

At han har forandret seg totalt er desverre helt vanlig. Mange gjør det når en går fra hverandre. Det er derfor jeg anbefaler mekling, selv før barnet er født. Hadde dere bodd sammen hadde mekling vært obligatorisk så det er klart det har noe for seg.

 

Den umodenheten mange peker til her er nok "samtalen" mellom dere to for om du leser litt over det er det som 2 unger som skriver til hverandre. Hun andre er bare 17 år, og jeg syns det er skummelt hun skal ha barn. Siden hun er alene, og med de holdningene hun sitter med vil nok andre instanser komme i bildet...heldigvis.

 

At du har vokst opp raskt er ikke synonymt med at du er moden for alderen. Der har jeg sett flere eksempler på det motsatte. Skjønner jo at det er derfor du overreagerer og det sier du jo selv også. Bare prøv å tenk at du kan ikke kreve at han tar hensyn til din fortid for så å skåne deg. Brutalt men harde fakta.

[Anonym bruker]

jeg vil bare påpeke at ingen av dere kjenner til verken min eller HIs situasjon, og jeg synes faktisk det er veldig synd at dere må oppfatte det sånn som dere gjør.

 

Hadde det ikke vært for at jeg hadde skrevet at jeg er 17, hadde dere ikke reagert like sterkt. Det vet dere minst like godt selv som jeg gjør.

 

Jeg ser veldig godt at HI føler seg sviktet - men jeg vet også at det ikke er noe man kan gjøre med det. Men av og til hjelper det å bare lufte tankene sine for noen.

 

Og for dere som er så bekymret for barnet MITT, så vil jeg bare si at det er ingen grunn til bekymring fordi min baby kommer til å få det kjempefint Og det vet jeg veldig godt, så det at dere hinter til at jeg kommer til å bli en dårlig mor og at jeg kommer til å trenge mye hjelp, så påvirker ikke dette meg i det hele tatt. Jeg har det nettverket rundt meg som jeg trenger, og det trengs ingen fra større organer som bv eller noe som helst for å hjelpe meg å oppdra mitt barn, for det kan jeg klare fint. Selvfølgelig sier jeg ikke at jeg påstår at jeg kan klare alt selv, for det er mye jeg ikke har peiling på enda.. men da er jeg så heldig at jeg har mange rundt meg som har opplevd lignende og som kan hjelpe meg igjennom det.

 

Jeg tror faktisk det er like greit å la den her diskusjonen ligge, for dere vet som sagt ikke helt hva dere snakker om. Klart dere heeelt sikkert har opplevd noe lignende, men dere har ikke vært i helt samme situasjon - så hvis dere bare er ute etter å dømme og slenge drit kan dere vel holde det for dere selv. Tror ikke HI skrev dette innlegget for å bli fortalt hvor umoden hun er, jeg skrev heller ikke tilbake for å høre hva slags dårlig mor dere tror jeg kommer til å bli. Tror hele innlegget var basert på at hun føler seg ensom og at hun bare har lyst på bittelitt oppmerksomhet - og det er faktisk lov å ønske. Nei, man kan ikke KREVE noenting, men allikevel. Selvom man ikke er kjærester og i utgangspunktet ikke har forpliktelser til noe som helst, så er det veldig sårt når noen som har lovt å stille opp plutselig svikter en å gir fulle f...

Det burde tilogmed dere forstå.

 

Synes faktisk det er drøyt, at hver gang det kommer fram i et lignende innlegg hvor gammel en er, så er det kun det som blir fokusert på. For det er jo det dere gjør. Dere tenker ikke over det uvitende, alt dere ikke vet, for dere kjenner oss ikke. Men dere ser alderen og tenker at vi er altfor unge og at det er en skam. For min del synes jeg at dere er en mye større skam. Vi kommer ihvertfall til å ha energi til barnebarna våre Det er ikke noe galt i å bli ung mor. Selvom det selvfølgelig hadde vært lurt å vente. Men jeg er ikke enig i dere som sier at det er bedre for alle å ta abort som ung, for det er ikke sånn for alle. Kanskje for dere, men det er ihvertfall ikke sånn for meg.

 

Før dere dømmer altfor mye og kommer med altfor mange fordommer mot oss - så prøv i det minste å forstå LITT. Og om dere fortsatt ikke har noe pent å si, så kan dere vel la vær å skrive. Fordi det dere skriver gjør ikke noen ting bedre i det hele tatt, så det kan dere bare spare oss for.

 

Hilsen "barnet som skal ha barn"

Særiøst damer, SKJERP DERE. Alder har ikke alltid så mye å si. Mange av dere var kanskje enda mer barn enn det jeg er, selvom dere kanskje var litt eldre

[*Lykkelig_mamma*]

Kjære Hi:)

 

Fælt så ekle svar du får her inne da! Synes det er helt utrolig at voksne mennesker kan prestere å si at det er synd i babyene som skal vokse opp slik!

 

Helt utrolig, dere burde skamme dere som i det hele tatt kan skrive noe slikt.. Lar det være med det, kjenner raseriet koke her jeg sitter.

 

Men over til deg igjen Hi:

 

Har egentlig ingen gode råd å gi deg, da jeg aldri har vært i den situasjonen selv. Men er ingen koselig følelse å føle seg ensom og sviktet, så du har min dypeste medfølelse der.

 

Håper virkelig du kommer deg opp igjen snart, er viktig å samle krefter og energi til babyen kommer, for hvis du nå er dypt deprimert, kan det bli verre etter du har født,for da får du ansvar for en liten baby som krever omsorg av deg hele døgnet.

 

Vet ikke mer hva jeg skal si, men tror ikke det er lurt av deg å legge ut innlegg her på disse sidene, da man risikerer å bli hudflettet så det synger etter pga. din unge alder.. dessverre..

 

Men hvis du ønsker, må du gjerne sende meg en pm, få ut litt frustrasjon og tanker:) Prøv heller å la vær å svare alle de som er direkte stygge og ekle med deg her inne.. De endrer ikke mening uansett, er ikke verdt bryet!

 

Hilsen en som forstår:)

[Anonym bruker]

Kan love deg at hadde reagert selv om dere ikke oppga alderen.

Måten du skriver på gjør at du faktisk virker yngre enn 17.

 

"Vi kommer ihvertfall til å ha energi til barnebarna våre ". Kan love deg at energien ikke er noe å si på her selv om jeg var eldre og hadde mitt på stell før jeg fikk barn. Å slenge ut slike påstander fordi en ikke får sympatien en søker etter er en 17-åring verdig.

 

Å tro du skal gå gjennom livet uten problemer, og at du og barnefar ikke skal støte på problemer er jo utrolig søtt. Dere har jo problemer før barnet er født!

[Anonym bruker]

Ja, la oss alle få barn når vi er 17 så vi har energi til å leke med barnebarna våre! Ha ha! Det er jo det viktigste!

 

At du slenger ut noe så dumt som argument i denne diskjusjonen viser tydelig at du ikke har peiling på hva morsrollen vil kreve av deg.

 

Lykke til! Du kommer til å trenge det! ;-)

[Anonym bruker]

Må si meg kraftig sjokkert her over modenheten til noen som skal bli forelder snart, men klart en ikke kan forvente mer fra en 17-åring.

 

Håper dere har foreldre som støtter opp rundt dere,for det kan dere virkelig trenge. Ikke minst vil nok barna dere får ha sterkt behov for voksne rundt seg.

 

Å skrive at dere tross alt vil ha energi til barnebarn og fremheve dere selv ved at andre her kanskje var eldre, men ikke mer voksne når de fikk barn, er helt på trynet. Dere skal tross alt ta vare på disse barna i MANGE år, og det koster; både i tid og penger. Jeg er alenemor også, men selv med en utdannelse som siviløkonom i sekken og en del år eldre enn dere, er det tungt, selv økonomisk!

 

Bruk de første årene dere får støtte godt! Utdann dere så dere har noe å leve for når stønadene tar slutt. Verste jeg ser er alenemødre som sitter på ræva og mottar stønader mens de klager når perioden med overgangstønad er over.

[Anonym bruker]

Hei HI.

 

Dere planla å få et barn sammen, han planla neppe at du skulle dumpe ham. Det endrer spillereglene totalt. Hadde jeg vært mann med en gravid kjæreste som hadde dumpet meg hadde jeg også distansert seg voldsomt fra min eks. Skjønner du ikke at han er skuffet og at du har knust drømmen hans om familielykke sammen med mor og barn? Det er ikke det samme å være helgepappa, så vet du det.

 

Du bør la han være i fred slik at han kan komme over deg/dere. Dersom du feks skal på ultralyd så kan du sende ham en sms og si at det er hyggelig om han blir med, men ikke legg noe press. Du bør heller ikke presse ham til å sitte utenfor en fødestue i 12-24 timer. Enten så får han være med på fødselen eller så får du ringe ham og be ham komme når du er ferdig.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Hvor i alle dager har jeg skrevet at jeg har dumpet han? Har jo skrevet at vi ble enig om å gjøre det slutt. Det var en avgjørelse vi tok sammen.

 

Og jeg har ikke skrevet noe om at 17 åringer har bedre energi til barn. Det mener jeg slettes ikke. Jeg føler meg voksen, jeg har egen leilighet, jobb, bil og lappen. Utdanning har jeg faktisk også. Skal selvfølgelig gå videre med utdanningen min etterhvert. Jeg er faktisk mer voksen en mine egne foreldre. Har tatt meg av søsknene mine som om de skulle vært mine egne barn. Så ikke kom å fortelle meg at jeg tross alt skal ta vare på barnet mitt. Fordi det er jeg utrolig klar over at jeg skal! Og det skal jeg gjøre med nebb og klør!

 

Dere får det til å virke som at jeg kommer til å bli en dårlig mor fordi jeg ønsker at barnefaren til mitt barn skal stille litt mer opp for meg. Tror dere har misforstått meg kraftig.

Skulle aldri ha skrevet det første innlegget. Var veldig frustrert der og da, og fikk kanskje ting til å høres veldig teite ut. Fra nå av blir jeg å la barnefar være i fred. Er lei av at det kun er jeg som tar initiativ til å holde kontakt som venner. Er kommet til det punktet der jeg tror at jeg ikke blir å klare å ha han med på fødselen.

Jeg trenger en som kan støtte meg under fødselen. Og når jeg ikke har fått noe støtte hos han hittil, så klarer jeg ikke å se for meg at det blir noe bedre da.

 

Håper dere skjønner bedre nå..