Skuffet over barnefar..

[Anonym bruker]

Jeg er en jente på 19 snart 20 år som er gravid i uke 28. Barnefar og jeg er ikke sammen lengre. Men da vi gjorde det slutt, ble vi enig om at vi skulle holde en god kontakt og være der for hverandre.

 

Føler meg så alene og skuffet. Han gleder seg jo til å bli pappa, og jeg vet han kommer til å bli en god far for barnet vårt også... Men de siste mnd har han festet hver helg. Han kommer aldri på besøk til meg, og om jeg spør han om hjelp til noe så er alltid alt annet viktigere enn meg.

Han er veldig egoistisk også.

 

Tenk.. Jeg kjøpte den fine bursdagsgaven til han, tror jeg brukte 1700 kr på den. Og jeg fikk ikke noen bursdagsgave når jeg hadde bursdag i sommer. Da var vi jo enda sammen. Nå før jul har han lovt at han skulle kjøpe julegave og bursdagsgave i lag. Men fikk ingenting hos han til jul... Han sier at han ikke har penger. men jeg vet at han har hatt det. Jeg bryr meg egentlig ikke noe om at jeg ikke har fått noe gave. Men det sårer jo litt at han lover og lover, men ikke klarer å holde det.

 

Istedefor har han drukket hver dag siden lillejulaften, og han skal ut i dag og i morgen, jaa.. kan vel egentlig bare si at han skal ut hver eneste dag i hele romjulen. Så om han er blakk, så skjønner jeg ikke hvordan han har råd til dette.

 

han spør meg heller aldri om jeg vil være med ut på pub. Han bryr seg mer om seg selv og vennene sine.

Sitter hjemme hver helg siden ingen spør meg om jeg vil være med på noe lengre. Og det vet han jo. Om jeg spør om jeg ikke kan være med, så får jeg bare "det kan du vel.." til svar. Og måten han sier det på høres ikke særlig glad ut akkurat. Så da føler jeg jo bare at jeg trenger meg på.

 

Virker som han har glemt at jeg faktisk bærer på hans barn som han gleder seg sånn til å treffe.

 

nei, huff.. måtte bare få dette ut. kanskje jeg overreagerer, men jeg føler meg så alene om dette. Trodde ikke han var slik.

[Anonym bruker]

Han har ikke noe ansvar for deg eller ditt sosiale liv. Det er noe du må ansvar for selv.

Han har ansvar og plikt til å stille opp for barnet når det kommer.

[Anonym bruker]

Grunnen til at jeg er skuffet er fordi vi var gode venner når det ble slutt. Har ikke sagt at han skal ta ansvar over mitt sosiale liv! Men syntes det er sårende at han aldri spør meg om ting lengre eller tar kontakt.

 

[Anonym bruker]

Det er ikke hans oppgave å ordne ting og tang for deg, og det er heller ikke naturlig at man kjøper gaver til hverandre når man ikke er sammen. For det er jo nettopp det dere ikke er, dere er ikke kjærster.

[Anonym bruker]

Som jeg skrev, så bryr jeg meg ikke om dette med gaver. Men det at han lover meg ting hele tiden.. Hva er vitsen med å si sånt når jeg ikke har spurt han engang?

 

Er jo likegreit å bare la vær å love istedefor å skuffe meg hele tiden..

[Anonym bruker]

Slutt å bruk penger på han, kjøp heller noe til deg selv neste gang. For all det ikke forvent noe som helst fra han om han stiller opp for ungen så vær glad for det men ikke legg alt til rette for han la han fikse litt selv også. Sørg for at han kommer til å betale det han skaal i bidrag men eller må du ikke forvente noe fra han blir bare skuffet om du gjør det.

[Anonym bruker]

Han er sikkert lei av at du maser og sier det for at du skal holde fred en stund.

 

Dere er ikke kjærester og han er ikke pliktig til å hjelpe deg, holde deg med selskap, invitere deg på fest, kjøpe gaver til deg el.

Han er singel, fri og har ingen forpliktelser overfor deg

[Anonym bruker]

Føler med deg! er litt i samme "båt" ... bare at jeg er i uke 36.

 

Han vil hele tiden ha det til at han VIL være med meg, at han VIL finne på noe gøy, at han SKAL be meg med ut når han skal på fest o.l., men det skjer jo aldri. Enten må jeg be meg selv, eller sitte hjemme med mamma og pappa! er 17 år.. bf er 19.

 

Jeg forventer egentlig ingenting av han, for det var jeg som ikke ville være kjærester lengre. Han vil at vi fortsatt skal være sammen, sier han. Men det virker ikke sånn, for hvis jeg ikke orker å være med han - er det galt. Men om jeg spør om vi skal finne på noe, så er det ALLTID noe anna som skjer... feks at han får "kanskje besøk av en kompis litt senere, hvis kompisen fikk tid,," også virker det som at han tenker at enten skal vi være alene, eller hver for oss. for vi kan jo ikke være sammen, MED ANDRE! synes det er helt idiotisk, for jegsynes det er mye gøyere å henge med vennene våres enn å bare sitte å surre (og som regel diskutere...) alene med bare ham. Det eneste som er kjipt når vi er med andre, er at han skal juge på seg ting og stille meg i ett dårlig lys, så det synes jeg er sykt dårlig av han. For min del greier jeg meg FINT uten at vi finner på noe, men jeg vil jo at babyen min skal ha et godt forhold til begge foreldre. Dessuten vil jeg ikke såre han mer enn nødvendig.. Men tror ikke han skjønner at det faktisk sårer meg litt tilbake når han alltid avviser meg uten grunn, når jeg først har lyst og tid til å være med ham. "Jeg vil jo tross alt ikke være kjærester lengre, så da burde jeg ikke føle noe!"

 

Huff... har nok litt med hormoner også å si Har gitt bf opp litt jeg.. venninnene mine også, for de er helt like. Jeg kan jo ikke drikke, så da kan jeg heeelt sikkert ikke på fest for det er ikke noe gøy for meg, så da lar de heller vær å spørre for jeg har det jo heelt sikkert minst like greit hjemme med mamma og pappa!!!

Har masse gode kompiser som har stilt opp da, helt utrolig sjokkert over det!! På en veldig positiv måte

 

Bf vil gjerne BETALE for seg, hadde det vært opp til han skulle han betalt for alt som har med baby å gjøre. Men det er ikke det som er viktigst for meg!! Det viktigste for meg er jo at han stiller opp og gir meg bare BITTELITT oppmerksomhet, det savner jeg ... Har aldri fått noe som helst, ikke en gang ett kort eller en rose eller noe så lite som et ordentlig kompliment, og nå sitter jeg her og skal snart føde barnet hans. Han virker så utakknemlig for babyen at det er ikke gøy en gang... Så har vi selvfølgelig en felles kompis som ønsker seg barn mer enn noe anna i hele verden - og det gjør jo ikke alt lettere, når han nesten er villig til å stille mer opp for meg enn bf... Og han er bare kompis! Men allikevel.. Får litt stjerner i øynene når jeg ser sånt, blir heelt rørt!! Skulle VIRKELIG ønske bf var lik, første han sa etter jeg sa at jeg var gravid var ".... hvaaa har du tenkt å gjøre med det?" (legg merke til DU)

aller første kommentaren. Men han sa mye anna etterpå da, som at han skal stille opp uansett og ditt og datt og alt man forventer, men første kommentaren ødela lissom en del!

 

..Man blir lissom litt ensom, selvom man i utgangspunktet ikke er alene! også føler man at man ikke har noen "grunn" til å klage heller, så man holder kjeft og later som ingenting for ingen andre kommer til å skjønne uansett. Og som hun over sa, så har han faktisk kun ansvar for babyen, ikke for deg. Eller i mitt tilfelle, meg. Det påvirker jo følelsene og hormonene , uansett hva andre mener er rett og galt!

 

MEN jeg skjønner virkelig hvordan du har det - føler med deg!!! Men det ordner seg nok, gjør jo det for snille piker! Lykke til med alt!

[Anonym bruker]

Maser? Har aldri mast på han. Jeg har jo så vitt tatt kontakt med han. Du kan jo ikke sitte å si at jeg maser når du ikke vet. Hadde forventet meg litt forståelse fra noen som kanskje skjønner hvordan jeg har det.

 

Bruker ikke penger på han lengre. Men føler at jeg legger alt til rette for han!

[Anonym bruker]

Endelig en som forstår meg. tusen takk for at du fortalte din historie. Kunne ikke fått sag det bedre selv. Har det nøyaktig likedan som deg når det kommer til både venninnene mine og barnefar.

 

Jeg har aldri nølt med å stille opp for han. Men med en gang det kommer til at han skal stille opp for meg, så nøler han hele tiden.

 

Er så dårlig å skrive ned alt jeg tenker, får ikke sagt alt jeg vil si

 

Det er fryktelig ensomt. Og det verste er faktisk at vi planla dette barnet sammen. Han var 100% med på dette. Trodde ALDRI at han skulle la meg føle meg så alene og sviktet som jeg er nå.

Føler liksom at når han ville ha barn med meg, så burde han jo ta litt ansvar for meg også siden han valgte dette. Er skikkelig nedfor for tiden, og har hjertebank hele tiden. Er rett og slett veldig ensom.

 

Takk for at du skjønner. Vi får håpe at det ordner seg for oss begge Lykke til! )

[babygirl<3]

Hehe var litt deilig å få sagt det for min del og igrunn, på en måte fint å vite at det finnes andre som har det på samme måten - selvom jeg i utgangspunktet ikke unner noen å være så ensom, for det er jo ikke noe gøy!

 

Huff, er jo kanskje en smule verre når det er planlagt da =/ da "forventer" man det jo mer, at man stiller opp! For vår del var det IKKE planlagt, men er kjipt allikevel.. Blir jo sååå oppmerksomhetssjuk i tillegg, vil bare høre EN gang at jeg ser bra ut til tross for magen eller et eller anna litt hyggelig, eller for en gangsskyld bli bedt ut på noe moro, isteden for alle kommentarene fra bf og venninner som "ååå du er blitt sååååå kjukk :D" eller "vi hadde det sååå gøy i går, du skulle ha vært der!! Men vi gadd ikke å spørre for vi tenkte at du hadde det bedre hjemme fordi du helt sikkert var så sliten :)"

For min del er ikke egentlig det noe høydepunkt! De eneste som sier at magen min er sexy eller fin, er familie og venner av foreldrene mine, og noen av guttevennene mine. Men det blir så feil, for man ønsker jo mer enn noe anna å høre det her fra bf og venninner! Og de få gangene jeg blir bedt ut på noe moro, er det som regel av noen bekjente som jeg ikke er med så ofte EGENTLIG, eller noen kompiser som ikke ser alle komplikasjonene ved å være gravid. Jeg kan jo kose meg og ha det gøy av og til selvom jeg er gravid, jeg er jo ikke på dødsleie akkurat!!

 

Takk for at DU skreiv, hehe synes det var deilig å få skrevet litt! Selvom jeg er enig i det at man får lissom ikke skrevet ned alle tankene man gjerne vil få lufta ;P Men det hjelper en del det her!

 

Det ordner seg nok Du får prøve å kose deg og gjøre noe gøy videre i jula, og isåfall finne noen andre å henge med enn bf hvis han bare skal være kjip !!! kos deg med graviditet og baby!

 

hilsen hun over her..

[Anonym bruker]

Dere begge 2 bør få fokus bort fra dere selv. Du ene har selv gjort det slutt med barnefar men klager over at han ikke har kommet med en rose til deg engang! Skjønner jo at dere er unge men dere bør virkelig prøve omstille dere.

 

Når barna kommer er det de som vil få all oppmerksomhet og dere kan ikke kreve verken det ene eller andre av faren. Han har rett på samvær uansett hvor lite oppmerksomhet dere har fått under svangerskapet. At kompiser ser ut til å ønske være far mer enn barnefar er revnende likegyldig. Å være snurt fordi en ikke blir bedt på pub av X`n når en er gravid ga meg en liten latter her.

 

[Anonym bruker]

Og jeg syns det var rasende festlig med 17-åringen som ikke blir bedt på fest fordi hun ikke kan drikke. Som om hun kunne drukket uansett. Hun er 17 år:)

 

(skjønner selvsagt at mange 17-åringer drikker, men settingen det ble skrevet i var litt festlig).

 

 

[Anonym bruker]

... du har dermer altså ikke opplevd noe sånt!

Jeg klager ikke på at jeg ikke har fått en rose en gang - jeg driter vel i det, de visner jo uansett.. Men det er vel ikke noe galt i å gi sin gravide eks LITT oppmerksomhet vel?? Samme hva det er, men bare gi beskjed om at jeg vet at du lever!!! Det irriterer meg at det LIKSOM bare er han som har følelser fordi jeg gjorde det slutt; og før du sier noe mer skal jeg bare fortelle deg at du har ingen idé om HVORFOR jeg gjorde det slutt eller hva som har skjedd mellom oss, så akkurat det burde være likegyldig for din del. Dessuten ble vi enige om å være så gode venner som mulig igjennom alt, og ta ting litt mer som det kommer.. Så at han er "eksen min" burde ikke ha noe å si, jeg er jo ikke på jakt etter noen stepappa enda , selvom vi ikke er sammen. Vi er jo fortsatt gode venner. Tosk.

 

Men MÅTEN han oppfører seg på og hvordan har er blitt etter jeg ble gravid , er faktisk irriterende og til tider ganske sårende. Først klager han på at jeg ALDRI har tid eller ork til å finne på noe, men når jeg først får tid så GIDDER ikke han fordi han heller vil drikke alene eller sitte hjemme å glo. Han driter vel i hvilken ukedag det er. Og han vil gjerne bestemme, at jeg kan ikke ditt eller datt fordi jeg er gravid og burde egentlig holde meg hjemme 24/7. I ordlegginga er det han som fortsatt vil være sammen , men utifa oppførselen å dømme skulle en trodd at han helst ønsker at jeg ikke var gravid i det hele tatt. og DET ER SÅRENDE!!!!!!!!!! Hvis du ikke skjønner det, så kan det være det samme.. Men det er ikke det at han ikke har gitt meg en rose som er problemet, det er det at han kun gir meg negativ oppmerksomhet. Og hormonell som jeg er så er faktisk ikke det noe gøy!!!

 

Det har kanskje ikke noe å si at kompiser ønsker at de skulle hatt unger - men det får ihvertfall MEG til å ønske at bf hadde vist litt mer "same spirit" som dem! følelsen av at han ikke ønsker barnet like mye som meg er faktisk sårende. Og hvordan skal han kunne vise det uten å gi meg oppmerksomhet?? og les: OPPMERKSOMHET, ikke ROSER. fortell meg det så skal jeg vel slutte å sutre.

Når babyen kommer og han gir oppmerksomhet til henne, så kommer jeg ikke til å føle det på samme måten fordi da ser jeg jo at han bryr seg... Jeg kommer jo ikke til å kreve eller forvente oppmerksomhet til MEG, så lenge han gir litt oppmerksomhet til babyen vår! Det er jo tross alt den som er midtpunktet her.

 

Og jeg skjønner godt at hun føler seg litt snurt av å ikke bli bedt med på pub jeg, fordi det må da være lov å ut å kose seg med venner selvom man er gravid?? man MÅ jo ikke drikke alltid, går fint an å kose seg uten alkohol er jo litt gøyere å være med på fest en gang i blandt enn å sitte hjemme alene å ikke gjøre noen ting... bare fordi man er gravid.

[Anonym bruker]

Viser jo bare at du har gjort rette valget ved å IKKE være sammen med ham. Hva om han hadde funnet seg nye dame da? skulle du likevel ha blitt sur fordi han ikke fant på ting med deg? Jeg kan love deg at hvis dere ikke blir sammen igjen, så kommer både han og du til å gå videre (mest sannsynlig han først siden du kommer til å bli veldig opptatt med liten baby), og da kommer det ikek til å være aktuellt at han skal bry seg om deg og omvendt.

 

Skjønner at du er såra og at hormonene herjer, men trust me, mannfolk ER slik. Har aldri trodd at mannfolk var så enormt forskjellige i forhold til oss damer (da jeg var på din alder), men guuuuuud hvordan den "sannheten"har slått meg i trynet mer enn en gang. Vi er som to forksjellige vesner på denne planeten. Og jo før du bare innser at han ikke kommer til å stlle opp for deg, jo bedre. Og så lenge han stille ropp for barnet, når den tid kommer, så kan du faktisk ikke forlange mer.

 

Enten er man sammen, eller så er man ikke det

[Anonym bruker]

Han er EKSEN din og har ingen som helst grunn til å ta deg med noe sted eller gi deg gaver. Hans ansvar er overfor barnet når det er født.

[Anonym bruker]

De 19 år gamle kompisene som skulle ønske de skulle bli fedre? De fleste 19-årige menn går ikke rundt med et velutviklet formeringsbehov dersom du skulle leve i den vantro...

 

Når barnet kommer får vi tro han viser det oppmerksomhet. Frem til barnet er født har du ingen legitim grunn til å søke hans oppmerksomhet all den tid dere ikke er et par.

[Anonym bruker]

Jeg forstår godt at dere føler dere forlatt og alene. Det kan ikke være lett å være alene i svangerskapet, og spesielt ikke når man er så ung. man har ofte ikke helt funnet ut av hvem en er, hva en representerer og man er ofte usikker på mye i livet.

Det er jo ingen hemmelighet at når man er ung så er man ofte veldig opptatt av hva andre mener om en selv. Man har ofte lett for å havne i fella og føle at verden dreier rundt en selv, der alle andre bare er en brikke. Mens det egentlig er motsatt, du er selv bare en brikke i verden. Tenårene er ofte en tøff tid for de fleste, og som gravid i tillegg må det være ekstra vanskelig.

 

En eldre person hadde ikke hatt det så trist om vennenne ikke inviterte en ut like ofte eller om barnefaren ikke ga nok oppmerksomhet. En eldre kvinne er ofte mer moden slik hun er tryggere på seg selv og trenger ikke så mye bekreftelse fra andre om at en er sexy, morsom å henge med osv. for å opprettholde et positivt selvbilde og ha det bra. Det er nok derfor mange ikke klarer å sette seg inn i deres situasjon, og ikke gir så gode tilbakemeldinger. Rett og slett fordi de har glømt hvordan det var å være ung, og for min del er det umulig å vite hvordan jeg hadde tenkt om jeg både var full av både graviditetshormoner og være på det stadie i livet der man går over fra å være ungdom til voksen samtidig. Jeg hadde mer enn nok med å være i en av stadiene i livet hver for seg. Tøft nok det.

 

Det jeg vil fram til er at dere ikke må forvente så mye av venner og barnefar. De kan ikke sette seg inn i hvilke behov dere har, de har ikke vært gravide selv. Samtidig er de inne i en egistisk fase i livet, så de tenker vel helst på seg selv og setter sine egne behov først. Det er nok ikke for å være ufine, etterhvert som de blir modnere kommer de kanskje tilbake. Noen venner vil forsvinne andre vil komme tilbake og være bedre enn noen gang.

[Anonym bruker]

00.11 her.

Jeg har faktisk opplevd akkurat det samme som deg/dere. Ble planlagt gravid med forloveden min som stakk når jeg var 3 mnd på vei. Så å påstå at jeg ikke har opplevd dette blir litt dumt;)

 

Om han vil være sammen med deg og ikke du kan det jo rett og slett være DET som er grunnen til at han ikke vil finne på ting med deg. Kanskje han har kjærlighetssorg men ikke tør innrømme det og derfor finner unnskyldninger. Jeg ville ikke hengt med en X som jeg ønsket tilbake men som ikke ønsket meg tilbake.

 

Du har et menneske voksende inni deg! Du merker det vokser, kjenner spark, vært på ultralyd, på kontroller og hørt hjerteslag osv. Han kan aldri føle det samme som deg, spesielt siden dere ikke er sammen og han ikke følger utviklingen sammen med deg. Å forvente at han skal vise samme glede som deg gjør at jeg finner deg utrolig egosentrisk.

 

Som sagt har jeg vært der du/dere er. At de kommende fedre bryr seg fint lite nå er aldri noe dere kan bruke mot dem i f.eks en sak om samvær. Dere henger dere opp i helt feile ting. Foreslår dere bestiller time til mekling og får ut litt frustrasjon før barnet kommer. Der vil dere få hjelp av en en nøytral part, og dere kan også få høre hva disse fedrene ser for seg i fremtiden. Der kan dere også få hjelp til å sette opp en plan for hvor ofte fedrene skal komme på samvær f.eks de første 3 mnd.

[Anonym bruker]

Det hadde ikke gjort meg noen ting om han hadde fått seg kjæreste. Så lenge hun er en person som kommer til å bry seg om barnet vårt hun også!

 

Jeg vet at han er EKSEN min og det er det flere grunner til, greit at han ikke har noen "grunn" sånn sett og at vi ikke kommer til å være sammen, men som MIN VENN har har jo visse "forpliktelser" da (til en viss grense, selvøfølgelig.) ?

Mener dere at barnets far ikke har noen som helst grunn til å stille opp før barnet er født, dersom man ikke er kjærester? Hva med ultralyder - skulle jeg bare gitt faen i å ta han med bare fordi vi ikke er kjærester? Ville jo aldri tatt det ifra han. Eller fødselen?? Han skal riktignok ikke være med inn på fødestua, men når fødselen er i gang kommer han jo til å bli dratt med og han skal vente på utsia så han får møte babyen med en gang...

Spark og bevegelser fra babyen, hvordan jeg utvikler meg igjennom graviditeten osv, innkjøp av babyutstyr, skal jeg drite i alt det her og bare si at "nei du får ikke lov, for vi er ikke kjærester"???? Sorry men det for min del virker kaldt altså!!!!!! Skal jeg KUN gå til ham hvis jeg trenger penger eller det er noe SUPERviktig med babyen, Har ikke alle disse småtingene noen som helst betydning dersom man ikke er sammen? Han er fortsatt faren.

Og til gjengjeld for at jeg "gidder" alt det her, å ringe han for de minste småting som gjelder babyen, kunne han jo gitt meg NOE tilbake bortsett fra surmulig og dritt. For EN gangs skyld kunne han jo sagt NOE fint til meg, eller bare vært ærlig. Jeg følger alle hans ønsker når det kommer til både meg og baby(nesten ihvertfall, hvis dere ser bortifra kjærestedelen for den går jeg ikke med på,) men da er det vel ikke galt av meg å bare be om LITT oppmerksomhet til gjengjeld? Det er ikke noe stort. Men bare å i det hele tatt spørre om hvordan jeg har det hadde hjulpet masse

[Anonym bruker]

Du har ingen forpliktelser overfor han og han har ingen overfor deg.

 

Skjønner godt at han blir sur om du ringer han for de minste småting.

 

Dere har gjort det slutt, sikkert trist for deg, men du må bare rett og slett komme over han og slutte å tro at dere skal fortsette å være bestevenner.

 

Ha et upersonlig og "profesjonelt" forhold til han når det gjelder barnet dere har sammen og du vil få det mye bedre med deg selv i årene som kommer.

[Anonym bruker]

du trenger selvfølgelig ikke å nekte ham noenting som helst. Alt komemr an på hva du føler er rett i savngerskapet. Men du kan ikke forlange noe av han så lenge dere ikke er sammen. Og poenget ditt var vel at han ikke ville noe? ikek at du nektet ham,?? skjønenr ikke helt nå

[Anonym bruker]

Takk til dere som ihvertfall har litt forståelse og ikke bare fordommer.

 

Vil bare få med at for min del, så har jeg og barnefar et veldig bra vennskap. Og det vil jeg ikke ødelegge. Vi kommer ikke til å ha noe rettsak eller gå til mekling eller noe, og når det kommer til forholdet vårt (og vårt forhold til andre) er vi forsatt veldig åpne med hverandre. Og i utgangspunktet var det han som bad om å finne på ting oftere, fordi rett etter det ble slutt så holdt jeg avstand en stund, for jeg vet at det ikke er noe gøy å omgås noen veldig mye, som man er litt for glad i. Men han ringte, han bad om at vi skal være mer sammen som bare venner, han vil bidra. ihvertfall etter sånn han ordlegger seg. Men måten han oppfører seg på er så motsigende mot det han sier, han sier det ene og gjør det andre. vi har blitt enige om å være ærlige med hverandre når det gjelder alt, men plutselig har han fått en trang til å prøve å skjule ting ved å ikke fortelle eller ved å juge. Selvom jeg gjennomskuer han gang på gang, og uten å bli sur spør HVORFOR han gjør sånt, men det sier han at han ikke vet... Det bare er "instinkter", i følge ham. for min del er det bare rart!

 

Det er vanskelig å sette navn på alle hormonene og følelsene. og selvom han ikke er pliktig til noen ting fordi vi ikke er kjærester, så føler jeg at som min venn er han litt pliktig ihvertfall, og som barnet mitt sin far. Utifra ting vi imellom har sagt og blitt enige om, så har han faktisk litt forpliktelser som noen av dere kanskje mener at han ikke har. Fordi han har ønsket det, og vi har blitt enige om det tidligere. Jeg prøver å hjelpe han så godt jeg kan, fordi jeg vet at det ikke er lett for han å bli pappa i så ung alder, og med tanke på at han egentlig ikke vet hva han skal gjøre for å gjøre noe riktig. Men synes ikke jeg forventer for mye av han ...Jeg minner han stadig på at jeg forventer ingen ting, bortsett fra ærlighet. Og har et høyt ønske om bare bittelitt oppmerksomhet. Han kan få seg ny kjæreste, eller han kan gi faen, og jeg skal si at det er greit. så lenge han er ærlig! om han ikke VIL ha denne babyen, så er det synd for han fordi jeg har valgt å få den, men om han ikke vil bidra så må han være ærlig om det hele veien! ikke si en ting og oppføre seg helt motsatt. For barnet mitt sin del håper jeg virkelig, og tror, at han kommer til å stille opp, og bli en god pappa. Men om han ikke vil, kan jeg jo ikke tvinge ham... Men da må han være ærlig sånn at jeg ikke prøver meg ihjel på å oppfylle hans ønsker om han ikke mener det. Tror det er mest frustrasjon ute å går, for men vet ikke hvordan man skal gjøre noe for at det skal bli riktig!! Men jeg synes faktisk ikke at jeg forventer for mye av han..

 

ikke HI, men ho andre

[Anonym bruker]

....det kommer jo faktisk litt forpliktelser med et barn. Ringer ikke for de minste småting, da har du misforstått. Det er vel feil å få barn med en som ikke betyr noe, man får vel ikke unger "profesjonelt"? ikke for min del ihvertfall. Vi kommer til å ha det fint vi, selvom vi er venner Man må ikke krangle for å ha det fint med seg selv og familien sin! Og man blir jo faktisk på mange måter relatert til hverandre når man får unge sammen, selvom man ikke er kjærester. Man må ikke gifte seg eller ha samme blod for å være i familie. Et felles barn gjør at en blir familie.

 

Følelsesmessig er jeg ferdig med han, men han er jo en person jeg kommer til å være knyttet til for alltid pga barnet og kommer alltid til å være glad i han. Og jeg har troa på at vi greier å være venner, for jeg kjenner oss begge

[Anonym bruker]

Barn som får barn.

 

Og til den 17 år gamle gravide, interessant at du først vil heve barnetrygda for din unge, før mora di går og hever barnetrygda for deg :-) Prevensjon finnes og det gjør jammen abort også! Stakkars babyer, for et liv de blir født inn i...