Enkelte av dere skremmer meg virkelig!

[Anonym bruker]

20:25

 

Jeg er ikke enig med deg.

 

Hvorfor får jeg en følelse av at du syns det mor gjorde var verre enn det far gjorde?

Ja,hun reagerte urajonelt,men det gjorde faren også.Først ved å brøle til et lite barn,så true med rettsak fordi mor ikke tillater han å oppføre seg slik mot barnet.Jeg kunne glatt ha sagt noe slikt også,hadde jeg vært i samme situasjon.

Far kunne svare for seg,når mor sier slikt.Barnet kan ikke!

[Anonym bruker]

De fleste svarene her er jo av typen:

- Ja, det faren gjorde var dumt, MEN... så kommer det en laaaaaaang tirade om hvor forferdelig reaksjonen til mor var. Noen trekker til og med psykisk mishandling inn i debatten.

Og det sier jo litt om hvor folk har fokus! Det er viktigere å få frem hvor slem mor var som var "ond" mot far, enn hvor grusom faren var ovenfor sitt eget barn!

Jeg bare FATTER IKKE den prioriteringen! Syns dere virkelig det mor gjorde, var verre enn hva far gjorde??

 

Det er jo helt menneskelig å reagere irrasjonelt når man føler at barnet sitt er truet. Og faren, som først står og hyler sitt gråtende barn opp i ansiktet, for så å true mora med rettsak når hun forteller at hun ikke vil la ham behandle ungen sånn... likevel er det HAN dere forsvarer?

[Anonym bruker]

AMEN!

 

Er akkurat hva jeg vil fram til!

 

HI

[Anonym bruker]

Dytt

[Anonym bruker]

Det var 2 temaer i innlegget hennes. Det første var alle enige i; man skal ikke skrike, brøle eller virke truende på barna våre. Det andre var hvordan HI reagerte ovenfor mannen. DER fikk hun pepper!

 

Jeg kan forstå at noen reagerer på den tråden. Men ingen av oss var til stede i hjemmet deres, og vi har bare hennes versjon. Hva legger egentlig HI i å brøle/skrike til ungen?

Pappa'n her kan heve stemmen og kjefte på ungene, men det kan da virkelig jeg også. Vi verken brøler eller skriker dem opp i fjeset, men vi kan kjefte, ja. Forskjellen er at han virker så mye strengere enn meg fordi han, naturlig nok, har mer myndig stemme enn meg. Er vi de eneste som kjefter på ungene våre? Eller er alle så pedagogisk riktige her at de i en stresset og overveldende situasjon virkelig setter seg ned og forklarer barnet med rolig stemme at det må sove, gang på gang på gang? Jeg hadde gjort det den første timen, men kan med hånda på hjertet si at jeg hadde begynt å miste tålmodigheten etterhvert. Er jeg en dårlig mor for det?

 

 

Det vi reagerte på var at HI hadde så ovenpå-og-ned-holdning ovenfor mannen sin. Hun hånte han, og viste tydelig at hun mente hun og familien hennes var bedre enn han og hans familie. Og så skulle vi liksom gi sympati? Bullshit!

[Anonym bruker]

Så du har aldri mistet befatningen når det gjelder barnet ditt? Du har aldri mistet hodet i en stressende situasjon?

Jeg har vært mor i 11 år og har 4 barn, og må innrømme at jeg har "klikka" på ungene mer enn en gang i løpet av alle disse årene. Er jeg "grusom" da, som du beskriver faren?

[Anonym bruker]

Igjen en med voksenperspektiv.

 

Hvorfor antar du at far bare "kjeftet litt" på barnet sitt? Hvorfor dysser du ned det som ble gjort? Hi skrev da virkelig at far BRØLTE til ungen, som lå og gråt i senga si. Hvorfor velger du å ikke tro på henne? Vi kan da ikke gjøre annet enn å anta at det Hi sier er riktig?

 

Det er dette jeg har så utrolig vanskeligheter med å forstå. Det at en far har stått og skreket til en redd, gråtende unge, det er liksom sånn "huff da, det var dumt, han burde jo ikke ha gjort det, men det var sikkert ikke SÅ ille for ungen, og dessuten så juger sikkert hi om dette også, det var sikkert ikke så ille som hun sier".

Men når mor har, I AFFEKT, sagt noe nedlatende til far, da er det fullstendig KRIIIIIIISE!!!! Da snakker vi plutselig om psykisk mishandling og det som verre er.

 

Man får altså mer pepper om man snakker stygt og nedlatende til en voksen (i affekt!), enn om man brøler et gråtende, redd barn opp i ansiktet. Er virkelig ikke rart det er mange barn som har det vondt her i landet.

 

Og til spørsmålet ditt: JA, du er en jævlig dårlig mor, om du står og brøler ditt gråtende barn opp i ansiktet. Bli irritert, kanskje heve stemmen litt, det gjør vi alle til tider. Men å BRØLE? Er ganske sikker på at det går under barnemishandling i barneloven.

 

[Anonym bruker]

Kremt... De innleggene som ble skrevet på den tråden var vel ikke akkurat så nyanserte som du gir uttrykk for her?

 

Og hvorfor i alle dager skal du lage din egen tolkning av HIs versjon? Vet du bedre enn henne hvordan faren oppførte seg? Jasså. Visste ikke at det var synske folk her inne...

[Anonym bruker]

Den var til 10.39

[Anonym bruker]

Ok, så snu på situasjonen da..

 

Hvorfor er det greit at HI overreagerer, men ikke faren? Ingen barn blir SÅ traumatisert av å bli brølt til (om dette er et engangstilfelle. Hvis ikke så trenger han hjelp med sinnet sitt). Vi har vel alle opplevd det i oppveksten selv? Det er jaggu ikke rart at generasjonene som vokser opp i dag ikke har respekt for autoriteter om vi har foreldre rundt i landet som aldri kjefter på ungene sine.

[Anonym bruker]

Det er nesten litt tragikomisk.

 

Jeg har ikke tall på hvor mange debatter jeg har lest, her inne og andre steder, som går på "klapsing" av barn. Spesielt her inne har folk vært helt i HARNISK over at enkelte foreldre har knipset barn på hendene for å lære dem å ikke ta på bestemte ting (for eksempel).

Gleden var tilsvarende stor når endringer i barneloven gjorde det forbudt å knipse/klapse barn. ENDELIG var barn blitt lovbeskyttet mot denne formen for mishandling, applausen sto i taket her inne!

 

Jeg lurer på om det er de samme folkene som nå sitter og dysser ned det faktum at en far, i følge akkurat den samme loven de selv har hyllet og ønsket velkommen, har utsatt sitt barn for den samme type mishandling de selv var så imot? Den nye barneloven handler nemlig ikke bare om knipsing og klapsing. Det var også med et punkt som omhandlet "skremmende og truende oppførsel ovenfor barn".

 

Faren dette omhandler har altså brutt barneloven, med å oppføre seg truende ovenfor barnet sitt. Men det er kanskje bedre å stå å skrike sitt gråtende barn opp i aniktet, enn å klipse det på hånden når det strekker seg etter en varm ovn?

Eller nei, det er kanskje like ille, eller til og med verre det faren gjorde i dette tilfellet. Men ALLER, ALLER VERST, var det jo at en mor snakket nedlatende til sin mann! Det er HER vi må holde fokus, det er dette som er viktig!!! Stakkars, stakkars voksne mannen, det er ikke han vi skal "ta" her, det er det slemme kvinnemennesket!

 

En far får virkelig ikke gjort noe galt, så lenge det står en mor bak ham vi kan legge skylden på. Det er noe med arvesynden og det der som fortsatt ligger godt plantet i folk skulle man tro.

 

 

[Anonym bruker]

Ja, hvis du har brølt dine barn oppi ansiktet, så er du ingen god mor.

Jeg har også hevet stemmen, men aldri brølt. Jeg ønsker ikke å skremme livskiten av ungen min.

[Anonym bruker]

Dette handler ikke om å "kjefte på" ungene sine. Vilkårene for denne debatten forsvinner om vi ikke forholder oss til det Hi sier her, og det er at far har skreket til sitt gråtende barn fordi det ikke ville sove.

 

Jeg kjefter på ungen min på daglig basis, men jeg skriker/brøler ikke til ham. Spesielt ikke hvis han allerede gråter og jeg i tillegg står tett opptil ansiktet hans. Det er nemlig spesielt skremmende og ydmykende.

 

Jeg vet veldig godt hva sånt gjør med et lite barn, da min egen far brukte skriking og brøling som en av sine favorittmetoder for oppdragelse.

Jeg var langt over skolealder da jeg endelig sluttet å tisse på meg i redsel hver gang faren min sto og brølte til meg i sinne. Veldig, veldig skremmende. Og utrolig nedverdigende å tisse på seg når man tross alt er blitt ganske stor. Og mamma, hun holdt klokelig kjeft, skiftet på meg uten å si noe, i tro om at det var bedre for meg å late som om det ikke hadde skjedd. Dobbelt svik. Gud som jeg skulle ønske hun heller reagerte som Hi i den andre tråden. Men det hadde jo gått utover faren min, og det ville jo vært enda verre...

 

Jeg unner ingen den følelsen å være direkte REDD for sin egen far eller mor. Ikke mitt eget barn og ingen andres. Jeg kommer ALDRI til å forsvare en sånn oppførslel fra en voksen person, akkurat som om jeg aldri kommer til å forsvare noen som helst form for skremmende, ydmykende oppførsel ovenfor barn, i "oppdragelsens" navn.

 

Det er det som er essensen i denne saken: Hi reagerte i affekt, hun var sint, hun ville beskytte ungen sin. Hun sier noen stygge ting til mannen sin, som tross alt er voksen og har livserfaring nok til å vite litt om menneskelig atferd. Han kan å forsvare seg, han er ikke den minste her, han er ikke direkte truet. Han har jo selv nettopp vært hissig og trua med rettssak, det gjør man ikke hvis man er oppriktig redd den som "truer" seg. Han av alle burde jo vite hva man kan gjøre i sinne!

 

Og det er ingen i denne tråden eller den forrige som sier at det Hi sa var greit, tvert i mot. Det jeg, og tydeligvis andre med meg, har problemer med å forstå, er hvorfor folk henger seg så utrolig mye mer opp det mor gjorde, enn hva faren gjorde! Hvorfor denne skjevheten i sympati??? Hvorfor vekker faren mer sympati, forståelse og velvilje hos folk, enn det lille barnet? Hvorfor føler man et større behov for å forsvare far/sverte mor, enn å uttrykke sin mening om å behandle et barn på denne måten?

 

Du, 10:55, går utifra at dette er et engangstilfelle, og at det derfor ikke nødvendigvis er så traumatiserende for barnet. Og det har du sikkert rett i, en gang eller to tåler man. Men kan vi da også gå ut i fra at måten mor snakket til far på her, også er et enganstilfelle? Eller skal vi i god dib-ånd anta at mor er en psykisk mishandler på generelt basis?

For hvis dette var et engangstilfelle, både fra mor sin side og far sin side, så synes jeg FREMDELES det far gjorde, var laaaangt verre enn hva mor gjorde, og det skremmer meg virkelig at ikke andre, FORELDRE, mener det samme!

[Anonym bruker]

Nesten alle har en tendens til å overdrive litt når de forteller en historie, slik at det den andre gjorde virker mye verre enn det var og det de selv gjorde virker bedre. Ha det i bakhodet uansett hvem som forteller hva som skjedde, og da særlig når det er en fremmed som kan være anonym. Jeg tror faktisk at HI i det andre innlegget bare var dritsjalu på at faren fikk kontroll på barnet og tråkker ham ned for at han ikke skal føle at han er en bedre forelder enn henne.

[Anonym bruker]

10:48:

Så du har aldri mistet besinnelsen når det gjelder mannen din? Aldri mistet hodet i en stresset situasjon der du føler barnet ditt er truet??

Aldri sagt ting til ham som du egnetlig ikke mente?

 

Jo det har du helt sikkert.

Hvorfor er det så mye verre enn å miste besinnelsen ovenfor et lite barn?

 

Hvis du hadde valget mellom å klikke på mannen din eller ungen din - fullstendig miste besinnelsen og si og gjøre ting du ikke mener - hvem ville du valgt til ditt offer?

[Anonym bruker]

Selv en av dine dårlige sider er å overdrive når du forteller en historie trenger du ikke dytte denne dårlige egenskapen over på alle andre.

 

Å sitte på sidelinjen og leke Allvitende Gud og bedømme hvem som overdriver og hvem som ikke gjør det er ikke din, eller noen annens oppgave.

 

På et nettforum må man rett og slett forholde seg til det som skrives, ellers er hele poenget borte.

[Anonym bruker]

Den var til 14.48

[Anonym bruker]

Det der var bare for å provosere..

 

Du 14:48 må jo være dum som et nek...

 

 

[Anonym bruker]

Akkurat HVA var det Hi i det andre innlegget sa, for å få deg til å tro at hun "var dritsjalu på at faren fikk kontroll på barnet og tråkker ham ned for at han ikke skal føle at han er en bedre forelder enn henne"???

Antar du ALLTID så dårlig om folk som skriver innlegg her? Eller er det bare når det er en mor som "angriper" sin mann?

 

Det nytter jo ikke å diskutere med de vilkårene du setter, hvor man kan forholde seg til egen fantasi mer enn hva folk faktisk skriver.

[Anonym bruker]

14.48: Tydelig at du liker å dikte i hvertfall! :-)

 

"faren fikk kontroll på barnet"? Hvor tar du det fra???

[Anonym bruker]

10:48:

Vet du hva jeg tror?

Jeg tror at faren ikke bare brølte til ungen, men at han rista henne voldsomt! Ja faktisk så tror jeg at han fika til henne flere ganger også! Men jeg tror ikke at moren tør å skrive om det her i frykt for å bli gjenkjent. Hun vil nok ikke tilbringe jula på krisesenter. Forundrer meg ikke om moren bare spurte pent om mannen ikke kunne være så søt og slutte å slå ungen deres, men så bare tøffer hun seg litt her inne og later som hun var mye strengere.

 

Ja, sånn var det nok. Da kan vi fortsette å diskutere med utgangspunkt i det syns jeg.

Next?

[Anonym bruker]

Hehe,applaus;o)

[Anonym bruker]

Dette hadde jeg aldri trodd jeg skulle leve til å se!

 

Her inne, på selveste "Forum for De perfekte, feilfrie Mødre som setter barna foran alt annet", skulle jeg altså oppleve å se at en kvinnes sinneutbrudd mot sin mann, vekker sterkere reaksjoner enn en fars sinneutbrudd mot sitt gråtende barn!!!

 

Wow! Nå står ikke verden til påske! Jeg tror jeg må ha profesjonell hjelp for å klare å fordøye det her.

 

Tannpuss bare en gang om dagen, feil klesmerke, feil julekalender, feil syn på svigermor, DET engasjerer her inne, men en far som skremmer livskiten ut av ungen sin? Næsj, det går sikkert bra... unger lar seg ikke traumatisere så lett, det er verre med voksne menn!

 

Hadde vært morsomt om det ikke var så utrolig sørgelig.

 

[Anonym bruker]

Å hjelpe meg.. Kunne du vært mer dramatisk, 11:10? Barnemishandling? Brutt barneloven for å kjefte på barnet?

[Anonym bruker]

Signerer 23:34! Sørgelig er ordet!