Dere som er redde for fødsel? Hva konkret er dere redd for?

[Anonym bruker]

Jeg har ikke barn, men prøver å bli gravid. Mine tanker rundt fødsel, er at jeg håper jeg klarer og gjennomføre det. Men redd for at jeg ikke er "kvinne nok"... mange som snakker om urkvinnen i seg... Jeg er redd for den ydmykelsen jeg innbiller meg at det er... Jeg er litt redd for å revne pga komplikasjonene det ofte medfører, men jeg er ikke redd for smertene under fødselen...

 

For meg er det rett og slett ydmykelsen jeg frykter mest, men det bryr jeg meg sikkert ikke om når jeg kommer så langt...

[Anonym bruker]

Hvilken ydmykelse? Det ordet finnes ikke når det kommer til en fødende kvinne

[Anonym bruker]

Jeg var redd for det ukjente. Ante jo ikke hva jeg gik til. Og hvordan en fødsel ville være for meg. Og hvor vondt det skulle gjøre.

 

Nå fødte jeg vanlig, for syns ks virket mer skremmende enn vanlig fødsel. Hehe.

[Anonym bruker]

Jeg er redd for at fødselen skal være like dårlig som den forrige: dårlige rier, barn som sitter fast, dårlig hjerterytme hos barnet, mor som ikke klarer å stå lenger etter 18 timer med tette rier, kjeft fra legen (hadde ikke kraft til å presse lenger), barn som sitter enda mer fast, sugekopp, barn kommer ut helt blå med navlestrengen rundt halsen et par ganger, mor som revner veldig dypt og legen som syr i over 1 time...osv... Og ingen som noensinne spurte meg hvordan jeg hadde det etter fødselen der kroppen min sviktet totalt.

 

Så enkelt er det. Jeg har ikke lyst på KS, så inntil videre (dvs inntil jeg klarer å forsone meg med minnene om forrige fødsel for snart 2 år siden) tørr jeg ikke få flere barn.

[LinnisR83]

Jeg tror fødselsangst går ut på at man frykter det ukjente, og at man går inn i en situasjon man ikke ahr kontroll over.

 

Samme som å spørre om f.eks hvorfor de med dødsangst er redd for døden.....

[Anonym bruker]

Jeg jobber i helsevesenet og fødselsangst blir tatt på alvor! Men der er grader av angst også... Mange gruer seg til sin første fødsel, og kan få panikk bare med tanken. Der kan god informasjon og støtte hjelpe en til å mestre en vaginal fødsel. Det er helt normalt og grue seg for det ukjente.

 

Når det kommer til de som har vært gjennom en traumatisk førstegangsfødsel, så får angsten et annet perspektiv, og disse kvinnene får tilbudet om keisersnitt.

 

Noen kvinner kan også slite psykisk med angst og depresjoner, og disse pasientene blir også hørt.

 

Grunnen til at man jobber så iherdig med å få kvinner som vegrer seg til å føde vaginalt, er at det i utgangspunktet blir sett på som en ukomplisert forløsning. I det øyeblikket man feks velger epidural, så går det over i en annen kategori, fordi det da krever ekstra overvåkning av både mor og foster. Et keisersnitt krever selvfølgelig enda mere enn det, og komplikasjonene kan få alvorligere følger.

 

Derfor synes jeg kvinner som velger ks er tøffere enn de som velger vaginalt. Jobber innen anestesien og har sett mang en spinal blitt konvertert til full narkose. Og det å legge en høygravid kvinne i narkose er ingen spøk. Men mange lever i den oppfatningen at ks er det lettvinte løsningen...

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke ha keisersnitt, men jeg var veldig redd før fødselen. For andre kan det sikkert høres latterlig ut, men det som skremte meg mest var tanken på å bæsje på meg foran andre mennesker, inkludert mannen min. For meg stod det for meg som det mest ydmykende jeg kunne tenke meg. Og det var ikke slik at jeg sluttet å tenke på det under fødselen, jeg tenkte faktisk på det så mye at jeg ikke tok skikkelig i da jeg skulle presse av frykt for at noe skulle følge med. Men heldigvis skjedde det ikke. Tror jeg kommer til å være like redd dersom det skulle bli aktuelt igjen. Jeg var rett og slett redd for å miste verdigheten min.

[Anonym bruker]

Jeg er redd for at ikke ting skal gå som normalt, jeg vil ikke ha hasteKS.

Og det verste; jeg er redd for at babyen dør ...

[Anonym bruker]

Jeg opplevde det veldig ydmykende. Som et stykke kjøtt på slakterbenken.

[Anonym bruker]

Til NN 21:04, som skriver så pent om evolusjonen, fontaneller og at vi er skapt til å føde.

 

Du har glemt en viktig detalj, nemlig at menneskets bekken er et kompromiss. Et kompromiss mellom å være i stand til å gå oppreist (for bl.a. å kunne nyttiggjøre oss av vår motstilte tommel), at vi skal ha så stor hjerne som mulig, og at det i det hele tatt skal være mulig å føde et barn.

 

Prisen for dette kompromisset betaler tusener av kvinner daglig, i form av tøffe fødsler og død under fødsel. Mennesket har langt vanskeligere fødsler enn de fleste andre pattedyr. Du kan sammenligne menneskets bekken, og barnets størrelse og form (hodet - fontaneller eller ei, det har også andre pattedyr), med f.eks. bekkenet til en hest eller en katt samt deres avkom - det er enkel matematikk. De FLESTE kvinner er fullt i stand til å føde under de forutsetningene som er gitt (ikke spesielt gode!), men det gjelder slett ikke alle. Det er naiv å leve i troen at mennesket er perfekt skapt for å føde, for det er vi ikke. Som jeg skrev over - JEG ble skapt til å dø i fødsel, og jeg er ikke alene. For 100 år siden hadde jeg blitt ofret på evolusjonens alter, enkelt og greit.

 

Å si at alle kvinner er skapt til å føde, er en hån mot en betydelig andel av de 500 000 kvinnene som dør i forbindelse med svangerskap og fødsel årlig. Jeg sier ikke at vi er skapt for å ta ks, for det er vi slett ikke - jeg er heller ikke tilhenger av at ks skal bli "kastet" etter kvinner ukritisk. Jeg mener at kvinner med fødselsangst bør møtes på en mer systematisk måte i helsevesenet enn de gjør i dag. Det bør bli færre forskjeller mellom sykehus, og også mellom leger. Det bør være et mer fastlagt løp for samtaleterapi og hjelp til å sortere ut tankene - hva er det egentlig man er redd for? Bygger frykten på lite sannsynlige scenario (skrekkhistorier), eller gjør den ikke det? Hva ligger bak angsten? Er det tiltak som kan settes inn under fødselen som kan føre til at kvinnen føler at frykten blir til å leve med - f.eks. tidlig epidural, kjent fødselshjelper etc? Og, i de tilfellene hvor terapi og støtte ikke fører fram, bør det bli gitt tilbud om planlagt ks.

 

Forøvrig synes jeg NN som jobbet i anestesien over her hadde et veldig fint innlegg. Det bekrefter igjen mitt inntrykk fra tidligere, nemlig at ansatte i helsevesenet er langt mer ydmyke og oppmerksomme ovenfor problemstillingen fødselsangst enn div. folk her inne. Takk og lov.