Ser du ned på meg?

[Anonym bruker]

Selvsagt ikke. Så lenge man står for de valg man har gjort og føler seg fornøyd med det.) Ære være deg for det, altså...

 

Men jeg kommer til å se ned på deg om mannen forlater deg og du begynner og klage over dårlig råd, lite bidrag og mener mannen bør betale deg for årene du har "ofret" hjemme med barna. ELler at du begynner og syte og klage over at det er vanskelig og få jobb, og at ingen arbeidsgiver verdsetter at du faktisk har vært husmor i 5 år den dag du har tenkt deg ut i arbeidslivet eller at det er mye verre for deg enn for alle "Unge" og suge til seg og lære seg fagene om du begynner og studere, for man lærer letter som ung osv osv....Om noe av dette skjer, så kommer jeg til å, ikke se ned på deg kanskje, det er litt feil, men du mister all min respekt for det valg du har tatt.

[Anonym bruker]

Ser heller opp til deg. Jeg elskerbarna mine over alt på jord men hadde ikke klart å ha de hjemme i fem år. Har permisjon nå men største jenata mi er i barnehagen likevel.Hun er vant med det og så har hun en fridag i uka.Den fridagen er jeg helt skutt he he høyt aktivitetsnivå kan man si.

[Anonym bruker]

Absolutt ikke, så lenge du har gått hjemme MED barna dine.

 

Ser ned på deg hvis du bare går hjemme og dasser med barna i barnehagen.

[Anonym bruker]

Kommer veldig an på. Hvis du ikke har jobbet eller tatt noe utdanning før dette så gjør jeg kanskje det. Blir jo vanskeligere og vanskeligere å komme seg inn på arbeidsmarkedet igjen senere. Men hvis du ellers er en resssurssterk kvinne som har valgt å være hjemme med barna (regner med du ihvertfall har 2-3 stk?), og ikke gjemmer deg fra resten av samfunnets krav så gjør jeg nok ikke det. Har du bare ett barn på 5 år, syns jeg kanskje er litt rart at barnet ikke får gå noe i bhg, når hennes jevnaldrende gjerne er i bhg. Har barnet noen å leke med?

[Anonym bruker]

Jeg ser ikke ned på deg, men jeg ser deg som veldig annerledes enn meg selv. Jeg har gått hjemme i tre år sammenhengende, men det var ikke helt frivillig. Glad for at jeg fikk tid med barna, men jeg kan ikke si at det er noe jeg lengter tilbake til.

 

Vi er alle forskjellige, og for noen vil det være 100% tilfredsstillende å gå hjemme med barn, det er kjempeflott for dem det gjelder. Du må ha en stor porsjon tålmodighet og ro over deg, og det er kjempebra.

 

Selv elsker jeg barna mine, og nyter å bruke tid med dem. Men jeg er samtidig avhengig av å ha et liv "ved siden av". Hvor jeg får faglige utfordringer, møter kollegaer osv. Da jeg gikk hjemme kjente jeg at verden ble veldig liten, og følte faktisk også at jeg mistet litt sosial trening. Ble også sliten da jeg hadde to tette som krevde mye.

 

Så jeg beundrer deg for at du har sider som jeg selv ikke er i besittelse av. Samtidig som jeg vet at jeg har andre sider som veier opp for min manglende lyst til å være hjemmeværende. Bare bra at vi alle er forskjellige:)

[Anonym bruker]

HI her. Oi, så mange svar! Jeg unnlot å skrive mer i hovedinnlegget, nettopp fordi jeg ville se hvilke fordommer som vanker der ute med en gang en nevner ordet "hjemmeværende husmor":)

 

Skal nevnes at min tid som hjemmeværende nå er over, jeg begynte på fulltidsstudier i august men før det var jeg altså hjemme i 5 år. Lurer litt på hva folk tenker når jeg sier det..

 

For å svare på noe av det dere har lurt på:

- Ja, jeg har flere barn (fra 2-5 år)

- Eldste begynte 60 % i barnehage da h*n var 3

- Har gått i åpen barnehage

- Har studert før og jobbet litt, men har alltid hatt en drøm om å studere mer etterhvert

- Har ikke hatt yngste i barnehage når jeg var hjemme

- Har mann med normal arbeidstid som tjener helt vanlig, men billig bolig

- Alle går i barnehage nå

 

 

 

HI

 

[Anonym bruker]

Ellers er det andre, mer personlige årsaker til at jeg har gått hjemme så lenge.

 

HI