Trenger så mange barn virkelig en diagnose?

[Anonym bruker]

Jobbet på skolekontor for mange år siden. Der var det en nydelig gutt som hver dag kom inn i lunsjen med en kopp for å ta sin ritalin, jeg brakk den i to og med TUNGT hjerte ga jeg den til han. Han satt litt på kontoret før han gikk ut, han kom inn som en glad jojo og gikk ut som en grå skygge av seg selv.

Samfunnet var ikke stort nok til å takle han, han passet ikke inn så da puttet samfunnet inn noe i han så han ikke gjorde så mye ut av seg slik at ting kunne gå sin "normale" gang

[Lille-Pernille]

Enig med deg HI.

Synes det nærmest har gått sport i enkelte diagnoser.

F.eks har du ikke ADHD så må det være noe alvorlig galt med deg!

 

Litt satt på spissen selvsagt, men vi er noen venner som fleiper om nettopp det på bakgrunn av en kollega som mente at sønnen min mest sansynlig ville "utvikle" ADHD som følge av tidlig barnehagestart....

[Anonym bruker]

17:32 OG 17:36

 

Skaff dere litt kunnskap a!!!

[Anonym bruker]

1736 når det gjelder kunnskap på dette feltet ligger jeg langt foran de fleste. Jeg har arbeidet i barnevernet, med det noen vil kalle en ADHD gutt. Diagnosen er piss fra ende til annen, jeg er også imot endel andre neurodiagnoser.

 

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten medisiner pga min ADD. Nå klarer jeg meg uten, men det gjorde jeg så absolutt ikke før.

 

Dere som ikke har diagnosen aner ikke hvordan det er!! Medisinene er ikke bare for å gjøre det lettere for de rundt, for guds skyld! De hjalp meg med å klare å leve med meg selv!!

[Anonym bruker]

Aahh... du har jobbet i barnevernet med EN gutt??? Ja, men da er du jo ekspert på diagnosen og medisinering av barn! HAHAHA

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med HI,men man kan ikke legge all skyld på. barnehagepersonell og lærere må også ta sin del av skylden.

Min datter er førsteklasse elev i år.Hun er en aktiv guttejente,men overhodet ikke noe problembarn. Skolen ba meg om å få en adhd utredning siden hun ikke sitter stille på stolen,eller klarer å vente på tur i samlingstund hver gang.

Da kan man si WTF da! Ingen andre har problemer med henne (barnehage,sfo,familie osv),kun lærerene.

Er ritalin blitt det nye spanskrøret/skammekroken? Skal barn pilles ned for å lette jobben til lærerne?

[Anonym bruker]

Men fy faen for en ting å skrive! Når mn er utsatt for overgrep har man allerede skyldfølelser, noe som er helt uberettiget. Men å høre slikt sper bare på skyldfølelsene enda mer. Hva gjør man galt som barn da? Gikk i blomstrete sommerkjole? Flørtet med bestefar? TENK før du skriver neste gang!!

[Anonym bruker]

For å si det sånn. Min mor har vært lærer i over 40 år og "undrer" seg stadig over at 30% av elevene i hver klasse nå har diagnosen adhd eller er under utredning....

For 10-15 år siden var det kanskje 4 stk på hele skolen som hadde det..

Og det var lite uro i klassene da. Nå tar det visst helt av.

 

Hun er en av lærerene som "overtar" klasser om ikke en lærer får det til å fungere. Og vips er det ro i klasserommet og de såkalte adhd ungene oppfører seg som englebarn....

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal synes. Jeg har et barn med diagnose ("heldigvis" ikke adhd) og ingen kan egentlig merke at han har den diagnosen. Vi blir ofte mistrodd som foreldre og de som ikke virkelig kjenner vår sønn tenker nok at vi bare jaktet på en diagnose pga egen brist i oppdragelsen. De som kjenner han godt derimot, eller har kunnskap om diagnosen kan tydelig se at han avviker i sine tankekjeder og handlinger.

 

Men jeg skjønner ikke helt hva dere mener med at foreldre og lærere bestemmer seg for at en diagnose passer, for det betyr da ingenting hva man som forelder bestemmer seg for! Barnet må likevel gjennom en omfattende utredning.

 

Alle,absolutt alle, andre foreldre til diagnosebarn som jeg har kommet i kontakt med pga diagnosen til mitt barn, synes at diagnosen har vært en lettelse å få! Ikke for å kunne unnskylde barnet med diagnosen for å slippe å oppdra det. Vi gjør en megajobb med oppdragelsen, men likevel syns det ikke. Våre barn er likevel de som fremstår som mest uoppdragne. Da er det godt å vite hvorfor det er så vanskelig, og det er godt å kunne forklare for andre hvorfor det er slik. Barnet mitt hyler ikke etter en annen leke på McD pga han er bortskjemt eller uoppdratt. Det er godt å kunne formidle iblant.

 

Men jeg tror det er et veldig litet fåtall som bruker diagnosen som unnskyldning. Derimot kanskje mottager har et behov av å kalle det en unnskyldning for å slippe å oppdra fordi mottager ikke sitter inne med kunnskap nok til å forstå annet.

 

Også er det uten tvil slik at livet vi lever idag er betydelig tøffere for både adhd-barn og andre diagnosebarn enn hva det var tidligere. Da er det ganske naturlig at diagnostiseringen stiger også. Det sammen med økt forskning og kunnskap om ulike funksjonsnedsettelser.

[Anonym bruker]

Kanskje hun styrer klassen mer på "den gamle måten". Det er ingen hemmelighet at skolen var mye bedre for adhd- og autismebarn tidligere enn det den er nå.

Nå skal alle være så selvstendige og selv kunne organisere sitt arbeid allerede fra de er ganske små. Og nettopp slike ting ervanskelige for diagnosebarn.

 

Må si jeg blir litt oppgitt over alle de som tviler på diagnoser. Altså, tviler på at de som har fått diagnose virkelig har en diagnose. Hva sitter man inne med for kunnskap når man kan gå rundt å si at man ikke tror det eller det barnet faktisk har diagnose? Antakelig veldig lite kunnskap om det emnet...

[Cat.68]

Men når skal man som forelder reagere da, å søke hjelp?. Hi,Du sier at du ikke mener de som virkelig trenger hjelp, eller de som "virkelig" har diagnoser. Men også disse har jo hatt bekymrete foreldre som stått/står i fare for å bli stigmatisert hvis man skal se på det slik du fremstiller det. Disse har jo også måttet gå til det skrittet å be om hjelp og utredning fordi dem opplevd at det er noe som ikke stemmer. Hvem andre en foreldre kan avgjøre at man synes en utredning er greit å få utført. Det er tross alt proffesjon som til syvende og sist setter diagnosen?

 

Skal man være skeptisk er det vel heller dem som selvdiagnostiserer sine barn, og IKKE vil ha dem til utredning fordi dem mener det ikke er nødvendig siden dem er så sikker.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med deg,21,48.Mitt barn har også en diagnose,ikke adhd,og for meg var det en lettelse å få en diagnose å forholde meg til etter flere år med utredning.

For meg er diagnosen som en port til å forstå min lille skatt bedre,til å kunne veilede henne og hjelpe henne i livet.

Her brukes heller ikke diagnosen som noen unnskyldning,men heller som en forklaring på oppførselen hennes avogtil.

[Anonym bruker]

Det ppt kan ha ment er om du kan ha gjort deg noen tanker rundt adhd.

Har selv et barn med adhd(jente) hun fungerte bra på en skole, men ikke en annen.

Miljøet har mye og si, men betyr ikke at man ikke har adhd.

 

Jeg syns det har blitt mote og være skeptisk til diagnoser jeg.

 

Det er tydelig at mange leser tabloidartikler i dagbladet osv og danner sin mening om overdiagnostisering på det grunnlaget.

 

Jeg leser vitenskaplig artikler som viser det motsatte. Det er sjelden artiklene trykkes i tabloid presse, det selger ikke og komme med dokumentasjon på at det faktisk ikke er overdiagnostisering og overmedisinering.

 

Må legge til at diagnose noe vi absolutt ikke ser på som en sykdom, men en tilstand vi har fått et navn på og gir barnet en annen forståelse av seg selv og oss en annen måte og oppdra på for å få et best mulig resultat.

 

Det er faktisk viktig og oppdage en adhd diagnose tidlig for å forebygge komorbide tilstander som angst, depresjon, atferdsproblemer, rusmisbruk osv.

Det er ikke uten grunn at det i 2011 kommer en fagbok om adhd i barnehagen. Mange sosiale og personlige problemer kan resuseres med tidlig tiltak, noe som gagner både individ og samfunn.

Jeg må bare le av barnevernsansatte som kommer med påstander de ikke har noe belegg for, kun subjektive "erfaringer" i forhold til adhd. Ydmykhet kan være en god ting og faglig kompetanse basert på fakta. Ikke rart mange bv barn sliter når de utsettes for inkompetente synsere.

[Anonym bruker]

Jeg tror, av flere grunner, at det er flere barn som utvikler ADHD nå enn før. Og jeg er sjeleglad for at folk er blitt flinkere til å utrede barna sine, om enn bare for å kunne utelukke et potensielt problem. Vet om mange voksne mennesker som har fått diagnoser i voksen alder som har bannet over at det ikke ble oppdaget før, så heller en utredning for mye enn en for lite!

 

Har selv to brødre som har vært gjennom utredning; den ene kom ut igjen med tre diagnoser (epilepsi, autisme og ADHD), masse medisiner og har vært fulgt opp i det uendelige med tilrettelagt skolegang, ukelange opphold med nøye undersøkelser for å komme frem til ideell sammensetning av medisiner og ikke minst dosering. Den andre har slitt mye med lærevansker på skolen, og ble utredet for ADHD. Fikk ingen diagnose, men har siden fått briller, ryggbehandling og tilbud om bruk av PC på skolen. Han har overhodet ikke tatt noen skade av å bli utredet, for å si det slik - tvert imot syns han det var positivt at noen så at han hadde problemer, og tok ham seriøst. Nå skal det nevnes at andremann var "stor" da han ble utredet.

 

Tror ikke man skal løpe med småbarna til psykiateren så fort man har problemer, og ofte ligger nok problemet heller i oppdragelse og opplevelser enn i hjernebarken ... Men ingen burde ha dårlig samvittighet for å ta med barna til utredning. Og ingen tvinger deg som forelder til å gi barnet ditt ritalinen du får utskrevet om barnet ditt skulle få en diagnose! Kjenner selv flere som har diagnosen, og det er langt fra alle som er pilleknaskere. En jente jeg har kjent siden hun var 12 (nå er hun 15) har såvidt jeg vet vært pillefri store deler av tiden, fordi moren er skeptisk til medisiner. De bedriver "selvmedisinering" med mye frisk luft, aktivitet og sunt kosthold isteden. For den jenta er det viktigere at folk vet hva hun sliter med og hvorfor hun er som hun er, enn at hun får medisiner hun kan putte i seg for å holde det i sjakk. Hun fungerer på alle måter relativt normalt - i den grad det fins en "normal" for 14-15åringer.

 

En annen jente jeg kjenner (20 år) bruker Ritalinen som nødhjelp. Vet hun at hun kommer til å havne i en situasjon hvor tålmodigheten settes på prøve eller ADHDen kan bli et problem, har hun muligheten til å ta en pille og bevare roen i kroppen og konsentrasjonen. I hverdagen står pillene så godt som urørt. Hun også er tilfreds med at folk kjenner til at hun har diagnosen.

 

Er også viktig å huske at selv om man kanskje ikke nødvendigvis får noen diagnose og noe navn på tilstanden, har man nok fått en del gode råd på veien fra mennesker som er vant til barn med problemer. For mange foreldre er det nok en vekker å se at deres barns vansker på ingen måte kan måle seg med barn som faktisk har en diagnose ...

[Anonym bruker]

"Og ingen tvinger deg som forelder til å gi barnet ditt ritalinen du får utskrevet om barnet ditt skulle få en diagnose! "

Jeg har bekjente hvor barnevernet vil sette barna på instutisjon om hun ikke medisinerer dem.Det er to velfungerende dhd jenter med gode karakterer på skolen.

Alt spørs på hvor man bor!

[Anonym bruker]

Ang. i barnehagesammenheng, så føler jeg ikke at man er ute etter å lete etter en diagnose hos barnet. Ja, det er faktisk slik at det kan være noe som er galt om ikke barnet spiser eller har aggresiv oppførsel. Men det er ikke det samme som at man stiller en diagnose på dette barnet med en gang. Det som er normal praksis er at personalet i barnehagen observerer dette barnet ekstra godt en periode, og ser om det er gjenntagende atferd eller bare en fase barnet går igjennom. Om ikke de ser noen endring over tid, så kan man kontakte PPT. Dette er for å få hjelp og veiledning i forhold til barnet, og ikke for å nødvendigvis stille en diagnose.

 

Det kan være at et barn faktisk har det vanskelig hjemme, og at familien kan ha brukt for litt veiledning. Om barnet for eks har aggressiv oppførsel og har vansker for å være sosial med andre barn, så kan det være at barnet har brukt for litt ekstra støtte. Det kan være å sette inn en ekstra voksen ressurs på dette barnet noen timer i uka, slik at barnet får litt veiledning i lek og sosial omgang med andre barn. Jeg synes det er fint at det finnes instanser som kan "hjelpe" barn i en tidlig alder, slik at de tidlig kan forebygge evt. senere atferdsproblemer.

 

I barnehagen så aksepterer man ihvertfall ikke utagerende oppførsel, selv om man har en "diagnose". Men forskjellen er at man kanskje kan takle konfliker med dette barnet på andre måter, og bedre ha en forståelse av hvorfor barnet handler som det gjør. Et eks. kan være et barn som sliter med å kommunisere med andre, og lett blir missoppfattet av andre barn. Da kan det hende at dette barnet blir frustrert og slår. Det betyr ikke at det er greit for det, men da er det lettere å vite hvordan man skal håndtere og veilede dette barnet til å takle konfikter på en bedre måte.

 

Jeg er enig i at man ikke bare bør dele ut depresjonspiller i hytt og pine. Jeg er mer for samtaleterapi (med ev.t antidepressiv som et tillegg om man har blitt ordentlig utredet for depresjon, og går til behandling) Men jeg tror faktisk at det er mange fjortenåringer der ute som har en depresjon. Det å være ungjente, betyr ikke det samme som at man skal være et følelsesmessig vrak for det. Selv om det skjer mye endringer i livet i den alderen, så er det jo ikke meninga at man skal "bryte sammen" for det. Det er jo tegn på at det er noe galt.

 

Selv om foreldre her inne sitter å spekulerer i diagnoser her inne, så betyr ikke det at barnehage, skole, leger og andre instanser stiller en "diagnose" på barnet med det første. De ser jo selvfølgelig på hvordan barnet har det hjemme, i skole/bhg osv.