Trenger så mange barn virkelig en diagnose?

[Tante Blås Squaw]

Aller først; jeg kjenner foreldre som helt klart har barn med diagnoser, og som takk og lov får god hjelp. Dette innlegget handler IKKE om slike familier.

 

Derimot syns jeg det er skremmende at terskelen for å lete etter en diagnose blir lavere og lavere.

 

Vanlig trass? Sikkert ADHD, kontakt fastlege og BUP nå!

Vil ikke spise? Sikkert noe psykisk!

Aggressiv episode i barnehagen? Utredning fort fort!

 

Det har blitt mer og mer vanlig å lete etter årsaker til alle slags "atferdsvansker" utenfor hjemmet. Foreldre går på nett og konkluderer med at deres barn passer flott inn i den diagnosen de har googlet seg frem til.

 

Hva skjedde med å se på hjemmet først? Sjekke om det er noe med rutiner eller familiedynamikk som får barna til å trasse, være søvnløse, ikke trives på skolen, trekke seg inn i seg selv, mobbe andre barn etc.

 

Alt mulig skal liksom forklares ihjel. Ingen barn skal få konsekvenser for uakseptabel oppførsel fordi det er så syyynd på dem, de har jo en diagnose.

 

Det dummeste tilfellet jeg har vært borti var der en psykolog kom frem til at en femtenåring var så utagerende fordi h*n hadde FØDSELSTRAUMER - altså traumatiske minner fra egen fødsel. Å hoi du.

 

Fjortiser som diagnostiseres som depressive - wtf? Å være fjortis innebærer å være et følelsesmessig vrak for veldig mange jenter - uten at det feiler dem noe som helst. Når en lege kan skrive ut antidepressiva til ei jente på 13 og baserer den avgjørelsen på ETT møte med henne, da er det noe som ikke stemmer.

 

Hva hare skjedd ned vår generasjon? Det er flere barn med diagnoser nå enn noen gang før - og selv vår vi tar hensyn til de tilfellene der diagnose, medisinering og terapi så absolutt er nødvendig, er det fortsatt skremmende mange barn som sendes gjennom psykiatrikverna.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde mange dype depresjoner i min ungdom, pga. min ADD og mange overgrep ol. oppigjennom oppveksten. Så det at du mener at man ikke kan være depresiv i tenårene er helt forkastelig, å jeg håper virkelig ikke dine barn opplever noe slikt. Da vil du vel ikke ta dem alvorlig.

[Anonym bruker]

Det er vel fordi det er flere foreldre med "diagnoser" og på trygd enn noen gang.....Rollemodeller vettu! Det er heftige saker...

[Anonym bruker]

-og vi har alle våre diagnoser og opplevelser. Det interessante er vel hva vi gjør med det og hvordan vi forholder oss til det...Anonym 1605 over her som ikke var helt ferdig hehe

[Anonym bruker]

Hehe, jeg er heldigvis ferdig med det nå, men det var en tøff prosess, som såklart har satt en støkk i meg. Poenget er at det er grusomt å ikke bli tatt på alvor, slik jeg opplevde med min far.

[Tante Blås Squaw]

Som jeg presiserer først i hovedinnlegget - dette handler IKKE om familier der det helt klart er behov for hjelp, men om vanlige barn som blir stemplet med diagnoser fordi foreldre og/eller helsevesen finner det enkelt.

 

Å påstå at jeg ikke ville tro mine barn er så tullete at jeg gidder ikke bli provosert engang.

[Anonym bruker]

jeg tror ikke du leste alt jeg 1604.

 

du hadde depresjoner pga add og overgrep. det var da vitterlig ikke slike som deg hun siktet til. hun siktet til pubertale drittunger som får antidepressiva uten annen åpenbar grunn enn nettopp en depresjon.

 

jeg er forøvrig helt enig med indianeren. kunne ikke vært mer enig faktisk.

[Anonym bruker]

Skjønner! Jeg har selv en datter med diagnosen ADHD, som tidligere gikk på medisiner. Men i tillegg hadde hun endel vanskelige barndomsopplevelser, så hva som er hva er ikke godt å si. Nå har vi omdøpt det til "ekstra intens personlighet" og sluttet med medisiner,-hun studerer nå psykologi og klarer seg utmerket. Og har lært å forholde seg til seg selv som det fantastisk energiske og ressurssterke mennesket hun er:)(Hun følte seg etterhvert helt dopa av de medisinene) Hilsen anonyn over her

[Tante Blås Squaw]

16:13 - det er helt fantastisk at hun har funnet seg selv og kommet styrket ut av det! ) Altfor mange bukker under, dessverre.

[Anonym bruker]

Sykeliggjøring har dessverre blitt vanlig enten det er på det ene eller andre området.

 

Det er ikke noe bedre med barn som ikke kan bære skolesakene sine, for de har så "vondt i ryggen"..... osv.

 

 

Dette er ille fordi det tar opp ressursene til de som faktisk trenger hjelpen!

 

 

[Anonym bruker]

MANGE OVERGREP?!? da gjør du noe galt om du blir utsatt for MANGE overgrep!!

[Anonym bruker]

jeg tviler på at en psykolog har sagt at et barn har traumatiske følger pga av sin egen fødsel! du trenger ikke lyve for at folk skal gidde kommentere!

[Tante Blås Squaw]

Selvsagt har du lov til å tvile - men dette er dessverre sant.

[Anonym bruker]

tror jeg ikke noe på!

[Anonym bruker]

Jeg tenkte akkurat på det samme, når jeg leste i den tråden om hu jenta som ikke ville kle på seg, og rev av seg klærne. At det kunne være både ADHD, autisme og tourettes syndrom. Og dette konkluderte de som svarte det med, kun på bakgrunn av den lille beskrivelsen som stod i innlegget. Jeg får egentlig litt frysninger.

 

Hva slags generasjon av pillemisbrukere kommer egentlig barna våre til å bli? For ikke å snakke om hvor lett det blir for disse barna (og jeg mener heller ikke de som helt tydelig har problemer, og som er heldige og får hjelp, bare så det er sagt) å skylde på diagnoser for alt. De kan oppføre seg dårlig fordi de har ADHD, de kan prestere under evne på skolen fordi de har ADD, de kan oppføre seg dårlig fordi de har tourettes, og det blir ikke aktuelt å ta en jobb hvis ikke alle arbeidsoppgavene er tilrettelagt etter dette. Det blir også litt for lett å slippe unna den tøffe jobben det er å oppdra barn, fordi de har en diagnose..

[Anonym bruker]

Er i grunn enig med deg, over her..

[Tante Blås Squaw]

16:36 - ja, i noen tilfeller kan det virke som om mor/far/begge er så overveldet av foreldrerollen at det er enklere å tro at det er noe "galt" med barnet enn å innse at man ikke kan klare alt perfekt.

[Gjest]

Ja, det er nok barnets feil når slekta finner ut at de skal "more" seg med familiens 8-åring.

Hjelpes altså, at dere er i stand til å benytte datamaskin er jo faktisk utrolig, siden dere ikke er mer reflekterte enn som så...

[Anonym bruker]

hihihihi... hvis du tror det er lettere oppdragelse med de diagnosene du nevner, nn 16:36, så tror jeg du skal tro om igjen Det er en TYNGRE oppgave for de foreldre som har barn med slike vansker. MYE tyngre.....

[Anonym bruker]

Jeg kunne ikke vært mer enig! Vi hadde eldstemannen til utredning hos PPT fordi han var vanskelig å håndtere. Han hadde nok litt utagerende oppførsel, og lot det i perioder gå utover de andre barna i barnehagen (han var 2.5 år på det tidspunktet). På samtale hos PPT spurte psykologen meg om jeg mente at han hadde ADHD. wtf?? Hvordan skal jeg kunne ha en formening om det? For det første så jeg aldri problemet barnehagen beskrev (problemet forsvant merkelig nok da vi bytta barnehage) for det andre er jeg ikke i nærheten av å være kvalifisert til å kunne stille en slik diagnose. Det overlater jeg til ekspertene. Mitt inntrykk var at ADHD var noe av det første PPT utredet, for deretter å veilede barnehagepersonellet i hvordan man håndterete ham. Det virka på meg som om det var utrolig lett å henge problemene på en ADHD-diagnose fremfor å gi gutten den stimuli han hadde behov for i barnehagen.

[Anonym bruker]

Jeg syns det har blitt mote og være skeptisk til diagnoser jeg.

 

Det er tydelig at de leser tabloidartikler i dagbladet osv og danner sin mening om overdiagnostisering på det grunnlaget.

 

Jeg leser vitenskaplig artikler som viser det motsatte. Det er sjelden artiklene trykkes i tabloid presse, det selger ikke og komme med dokumentasjon på at det faktisk ikke er overdiagnostisering og overmedisinering.

 

Må legge til at jeg har et barn med adhd diagnose noe vi absolutt ikke ser på som en sykdom, men en tilstand vi har fått et navn på og gir barnet en annen forståelse av seg selv og oss en annen måte og oppdra på for å få et best mulig resultat.

 

Det er faktisk viktig og oppdage en adhd diagnose tidlig for å forebygge komorbide tilstander som angst, depresjon, atferdsproblemer, rusmisbruk osv.

Det er ikke uten grunn at det i 2011 kommer en fagbok om adhd i barnehagen. Mange sosiale og personlige problemer kan resuseres med tidlig tiltak, noe som gagner både individ og samfunn.

 

 

[Tante Blås Squaw]

17:13 - mitt syn kommer ikke av å lese dårlige aviser, men av å snakke med foreldre av min generasjon, samt mennesker som jobber i helsevesenet.

 

Mote å stille seg skeptisk? Jeg ser snarere en mote i å jakte på diagnoser.

[Mamma`n til Will& Ailo]

Helt enig med deg HI.

[Anonym bruker]

Jeg er totalt mot ADHD diagnose på barn, med det samfunnet vi har i dag, vil de som skiller seg ut vises mye mer enn før. Kravene til små barn er mye større enn før. Jeg er bare glad barn setter seg på tverke til dette systemet som samfunnet har lagd.

Det er vondt men jeg tror de som rebellerer mest er de som ser hvor sykt dette livet er, samfunnet er blitt.

 

[Anonym bruker]

Enig med Hi