Vil ha en til, men han vil ikke:-(

[~Snublefot~]

Noen råd? Har du vært i samme situasjon, og hvordan gikk det?

 

Vi er i slutten av 30-åra, og har ei på snart 5 år. Vi har så vidt en overvekt av grunner mot å få, men jeg synes ikke det er nok, og jeg synes vi bør få snart om vi skal ha fler...

 

Ønsker mange svar, er opprådd:-(

[anonymica]

Har vært i akkuratt samme situasjon

 

Mannen min er enebarn, og når første hadde kolikk syntes han det holdt med en. Heldigvis fikk jeg overtalt han, men det tok laaaaaaaaaaang tid!

 

Ett av mine hovedargumenter var at selv om det blir stor aldersforskjell når de er barn, vil de alltid ha glede av hverandre som voksne. De vil ha hverandre om vi skulle falle fra osv.

 

Jeg ble gravid like etter at eldste fylte 5 og nå har vi en baby og en skolejente. Det går kjempebra! Eldstemann syntes nok det var rart i starten, men hun elsker lillesøster og synes det er kjempestas å få hjelpe til.

 

Stå på!

[Lunita_]

samme her..vi har en gutt på 2 år...vi er begge i slutten av 20-åra. jeg vil veldig gjørne ha en til,men mannen min føler det er nok med en...

 

hvis jeg snakker om det,opplever han det som mas og da blir ikke situasjonen enklere..

Jeg har valgt å legge det litt på is,så får vi se hva som skjer,vi er jo enda unge...

 

men eng med deg at sden du er i slutten av 30 åra,er det vel kanskje en ide og prøve før det er forseint...føler med deg!

 

[FruSkurk&BandittBarna]

Kanskje du og jeg kan kakke oss på lag og lage baby?, mannen her i huset skal nemlig heller ikke ha flere barn og han lar seg ikke overtale.

[Mamma`en til godgutten]

Er det samme her også. Vi er i begynnelsen av 30 årene og har en gutt på 7. Han er en førpåkladd i søskenflokken hvor han er 18 år eldre enn søstra si, han vil ikke ha men jeg ønsker gjerne 1 til.

 

Men føler det er vanskelig og snakke med han om det siden han er helt klar på sitt.

[~Snublefot~]

Må ta en Danmarkstur da:p

[~Snublefot~]

Dytter litt på denne, synes det er kjipt å ha enebarn av enebarn(meg), familien blir så liten...

 

Takk for alle svar til nå, godt å høre litt erfaringer:-)

[lille sprelle]

Jeg vil gjerne ha et barn til. Det vil min mann også!

 

MEN vi tar ikke sjansen på at jeg vil overleve svangerskapet. Derfor koser vi oss stort med det barnet vi har og er glade for at vi fikk et helt og velskapt barn.

[Gjest]

Vil også ha en til, men mannen vil ikke. Han har to fra før og vi har en felles.. så han har jo tre.. Forstår han igrunn, men min hormonelle og babyklare kropp tenker ikke fornuft. Bonusbarn er ikke som egne barn.

[(S)TinkerBelle <3]

æsj, vi har dine og min.. men ingen våre. Og det får jeg ikke heller. Stønn. Jaja.

 

 

[Monajenten]

(S)TinkerBelle <3, det er jo ikke lenge siden du skrev at du ALDRI skulle ha flere barn:-O

[(S)TinkerBelle <3]

Nææj, men kanskje jeg skrev det fordi han ikke vil? Eventulet så skrev jeg det før jeg møtte han? Husker ikke at jeg har skrevet det egentlig, men har jo egentlig tenkt det helt til jeg traff mr. right da..

 

På den andre siden, så er det leven nok med 3 unger..

 

 

[Monajenten]

Søta:-) Husker i grunnen ikke når du skrev det, jeg heller:-p Men tre unger høres jo kos ut det:-D Det vil jeg også ha.......;-)

Hvor gammel er de to andre?

[(S)TinkerBelle <3]

5 og 6. Ja, men det er som hun over her sier. Bonusbarn er ikke helt det samme.. Selvom det er veldig hyggelig altså! Dessuten har vi ingen felles, og det er vel det som gjør at jeg så gjerne vil.

 

 

[Monajenten]

Skjønner absolutt det altså. Begynn å mas da, hehe:-) Felles er obligatorisk:-p

Kan tenke meg det er mye liv med tre på samme alder ja!!

 

Klem til deg forresten, minst hundreogførti år siden sist:-o

[(S)TinkerBelle <3]

Jeg har mast.. Han har sagt NEJ med svære bokstaver. Jaja, en kan ikke få alt.. Han er fortsatt drømmeprinsen!

 

 

[gerd]

Det eneste argumentet som teller er at dere gjør det for dattera deres sin skyld. Når dere er gamle og skrøpelige er hun alene om å ha ansvaret for dere. Ingen å dele sorger og gleder med hverken nå eller senere.

Jeg hadde vært evig sur på mine foreldre om jeg ikke hadde hatt søsken. Jeg har en bror som er fem år yngre enn meg og jeg lover deg at jeg er glad for det. SPES nå i voksen alder når foreldre blir gamle og syke og dør.

[~Snublefot~]

Det er jo en litt annen situasjon enn vår akkurat nå. Det var faktisk en lignende situasjon med mine foreldre som gjorde at jeg ble enebarn. Jeg har aldri savnet søsken, vet jo ikke hvordan det ville vært, men vi har faktisk muligheten til å gi lillegull søsken. Jeg får keisersnitt med neste uansett, så selv om første fødsel var vel heftig, vil det ikke bli sånn igjen.

 

Er nok litt derfor han ikke vil også, fordi han tror det blir like tøft som sist. Hvis jeg trodde at det ble som forrige gang, ville jeg nok tenkt meg om et par ganger til selv:p Vi har jo for så vidt happy ending nå, med et friskt barn, men jeg vil bare ha mer happy (jeg vet det ikke finnes garantier selv om vi prøver...), og han vil ha bare ending'en:s

[~Snublefot~]

Denne var til lille sprelle!

 

(Ikke ta over tråden min da, jenter:p)

[~Snublefot~]

Skjønner den, synes det er kjipt å bo over 40 mil fra mine foreldre nå mens de er oppegående, gruer til den dagen de trenger hjelp... Har ei venninne med far som trenger masse hjelp, hun er også enebarn, og jeg ser jo at det er et styr...

[Ophelia & Jr.]

Jeg er i samme situasjon som mannen din; her er det mannen i huset som vil ha en til, men jeg vil ikke. Jeg har fått det for meg at verden kommer til å rse fullstendig sammen med et barn til. Henger nok sammen med at jeg hadde en fødselsdepresjon som varte hele Jr sitt første leveår. Frykter at jeg aldri skal bli lykkelig igjen...

Vil bare si; ikke mas på mannen din! Det er forferdelig vondt når mannen i huset maser og jeg gang på gang må argumentere mot. Og han avslutter alltid med argumentet om at Jr vil bli alene om å ta seg av oss når vi blir gamle. Det er det eneste argumentet jeg kan gi etter for... (Nå har ett barn til vært et ikke-tema et halvt år, og vi har blitt enige om å snakke om det over nyttår, men mine følelser er ikke endret...)

[Heihånåerdetjuligjen]

Jeg har det på samme måte. Vi har to på 7 og 9 år, og jeg vil gjerne ha en til, men han er helt imot......Ingen råd å rikke på ham heller, for jeg har prøvd de fleste metodene;-)

 

Mulig det bare er å innse fakta, for man vil jo ikke satse forholdet heller..Men det er jammen ikke lett, det ligger og kverner i bakhodet;-)

[winneboo]

Omvendt her. Jeg har et barn på 5 år fra før og min samboer har ingen barn. Jeg har ingen behov for flere barn, men han vil ha sine egne.

Men det blir noen år til...heldigvis..er jo ikke bare bare få barn. Det følger med mye ansvar og de skal jo følges opp i mange herrans år. Jeg synes det er mer enn nok jobb med ett barn, men jeg jekker meg og går med på et barn til, men der er det stopp gitt.

Noen er skapt for å ta av seg mange barn, andre er ikke..hehe.. det er konklusjonen min.

[Gjest Supperådet]

Har vært der og tvang mannen til å gå med på en til. Truet, raste og ba. Tilslutt ga han etter, men det har ikke vært bare enkelt siden han egentlig ikke ønsket nr.2. Jeg følte meg alene om å glede meg over svangerskap og fødsel, og mannen viste ikke samme begeistring som når førstemann meldte sin ankomst. Etter ett års tid har det gått seg til og vi er begge glade for de to barna vi har.

 

Ville tenkt meg godt om. Vurdert om forholdet er sterkt nok til å presse gjennom noe han ikke ønsker.

[~Snublefot~]

Ophelia & Jr.: Jeg prøver å ikke mase, men det hjertet er fullt av renner munnen over med:p Vi har blitt enige på et vis om å vente til utpå våren og så se det an igjen. Men det er nokså fastlåst, vi har diskutert dette nesten siden jenta vår kom, og hun er jo snart 5.