Hønemor.. ja er nok det... er dere?

[Anonym bruker]

Ikke så rart å være litt overbeskyttende når babyen er 8 UKER da, men det kan forandre seg.

 

Jeg tviholdt på ungene ganske lenge ja, men det var grunner til det, de første 2,5 mnd bodde vi på sykehuset og jeg følte ikke det var "mine" barn før vi kunne dra hjem med dem. Dessuten har mitt ene barn noen diagnoser og det har ikke vært like enkelt å sette dem bort til barnevakt.

 

De begynte i bhg da de var 3 år og de er VELDIG trygge på andre mennesker. Og det er jeg og, barnevakt er supert :-) Men det er klart det er enklere med barnevakt når man ikke bekymrer seg for at noe kan gå galt.

[Anonym bruker]

Jeg får høre ofte at jeg er hønemor! Er helt hysterisk noen ganger (som fks lar jeg ikke ungene sitte på med hvem som helst i bil... faktisk kune meg og pappaen)

 

Men det å la andre mate og stelle de er helt ok for meg! Så lenge ingeting farlig kan skje! Hjemme hos oss eller på besøk. Men å ha barnevakt mer enn en kveld blir for mye for meg....

[Anonym bruker]

Jeg syns heller ikke dette passer inn i hva jeg definerer som "hønemor". Jeg er hønemor i den forstand at jeg kanskje burde slakke litt på tøylene, la dem få lov til å bli selvstendige uten at jeg går noen skritt bak og følger med dem til et hvert sekund. Jeg er bare så livredd for at noe skal skje dem fordi jeg ikke passet godt nok på osv..

 

Men å ikke la andre, og spesielt besteforeldre, få lov til å stelle, mate osv, det kunne aldri falle meg inn. Greit det er jeg som har født barnet og at det mannen min og mitt barn, men herregud; er det likestilt med at jeg (og mannen) har enerett på barnet? Skal vi ikke slippe til andre familiemedlemmer? Jeg forstår at det er stas å få barn, men det er også VELDIG stas å få barnebarn, og da syns jeg det er litt egoistisk å "knuge" på barnet selv.. Men det er kanskje lett for meg å si nå som jeg har 4 barn