Har vært eirande forbanna i hele natt, og det går ikke over :( :( :(

[Anonym bruker]

Jeg skrev innlegg i går om at hunden til moren til kjæresten min ble avlivet..På mandag fikk jeg beskjed om at time var bestilt hos dyrlegen til kl 10.00 i går, og dette tenkte jeg jo på i hele går da. Når klokka var litt over ti stoppet jeg med det jeg drev med, og bare satt meg ned og gråt litt. Ikke fordi hunden betydde såå veldig mye for meg(selv om jeg absolutt liker henne), men fordi den har vært en del av livet til kjæresten og moren hans i over ti år, og jeg hadde veldig vondt av de Jeg funderte også i hele går på hvordan jeg skulle få fortalt dette til datteren min, siden hun er kjempeglad i hunden. Så, hele dagen går uten at jeg hører noe, regner med at det er fordi kjæresten er lei seg, og trenger litt tid etter et slikt tap(alle som er glad i hunder og har mistet en vet hvor vondt det kan være), men før jeg skulle legge meg fant jeg ut at jeg ville sende en mld og høre da, siden jeg ikke hadde hørt noe...

Svaret jeg får, fem over elleve på kvelden, altså tretten timer etter hunden skulle vært avlivet, er at neida, nå er alt mye bedre, og de skal heller prøve å behandle kreften hun har enn å avlive. Ja, jeg vet at dette er kjempeflott, og at jeg da bare burde bli glad for at hun ikke er borte. Men, hvorfor i h****** kunne han ikke tatt seg bryet med å sende meg en mld og fortelle det da?!?!?!?! Nei, fordi han hadde vært opptatt, med å spise middag med moren sin og skravle....Og, han prøver i tillegg å legge det over på meg, og mener jeg heller burde kontaktet moren hans, om jeg tenkte så mye på det! Hallo? Jeg ville respektere sorgen hennes, og la henne dele den med de nærmeste! Så var det ingen sorg likevel..Jeg er bare så utrolig glad for at jeg aldri fant ut hvordan jeg skulle fortelle det til datteren min, for det hadde blitt mye styr for lite det!!! Men, her har dere kjæresten min liksom, som har en gravid kjæreste han lemper dårlige nyheter over på, for så å la henne gå en hel dag med vonde tanker, uten å gidde å fortelle at alt er bra likevel Han hjelper meg virkelig med å sende gode vibber til barnet, ikke sant??

 

Er det noe rart jeg innbiller meg at han ikke er glad i meg i det hele tatt...Og at jeg har problemer med å stole på ham.....

 

Jaja, så mye hjalp det å snakke om det med tillit og omtanke for gravide damer på familievernkontoret Det gjorde vi nemlig også på mandag!

 

Fy f***......så skuffet jeg blir...

 

Også får jeg dårlig samvittighet over at jeg ikke bare klarer å glede meg over at hunden fortsatt lever.....

[Anonym bruker]

Jeg synes du overreagerer litt. Greit at han kunne sagt i fra, men å svartmale alt pga dette blir litt "overkill". Det er min mening. Håper dere finner ut av det og blir venner igjen.

[Anonym bruker]

Jeg synes du overdriver noe voldsomt her. Du er nok veldig hormonell )

 

Så fint at hunden får en sjanse til Litt kjipt at du ikke fikk vite det med en gang. Du kunne sikkert bare ha sendt en melding tidligere på dagen og skrevet at du tenker på dem, da hadde du fortsatt respektert dem.

 

Han glemte seg vel litt da, tror ikke jeg hadde tenkt på å ringe mannen min å fortelle det heller hvis jeg satt å spiste middag hos foreldrene mine.

 

Å være sint idag og er bare teit og virkelig unødvendig, dette er en bagatell!

[Anonym bruker]

synd at han ikke sendte deg en melding om endringene. men likevel dette er ikke noe å bli så sint for.heller ingen grund til å føle seg uelsket av sin kjære.

 

jeg forstår at du er gravid.

 

en annen gang så blir dere enige på forhånd om hvordan når og hvor dere skal informere om slike opplysninger til barna. og selvfølgelig til hverandre.

 

klart du må si i fra til han at dette var noe han burde og bør fortelle deg om så snart ting endret seg.

 

[Anonym bruker]

Jeg synes du overreagerer, er utrolig sær og krisemaksimerer noe voldsomt.

 

Jeg synes kjæresten din har et godt poeng, du burde kontaktet svigermor for å gi trøst. Hva er det du er skuffet over egentlig? Og hvordan er du å ha i hus npr virkelig fæle ting skjer? Voks opp...

[Anonym bruker]

Jeg syns også egentlig at jeg overreagerer akkurat i denne saken, men greia er at jeg har ingen tillit til han fra før og det vet han at jeg ser på som et problem i forholdet Han har løyet så utrolig mange ganger, og det er så å si alltid jeg som tar kontakt først nå om dagen, så jeg føler ikke at han bryr seg om meg i det hele tatt lenger...Når han da lar vær å si fra om noe slikt, bekrefter det litt de tankene jeg går med fra før av..

 

Det er så utrolig mye mer ved denne saken, men skulle jeg skrevet alt hadde ingen giddi å begynt å lese innlegget en gang, for det hadde sett ut som en uoverkommelig oppgave...

 

Men, i bunn og grunn har jeg lurt på om han har sluttet å bry seg om meg, og at han holder fast i meg bare fordi jeg er gravid, og han skal sikre seg tilgang til babyen. Dette kom også litt fram på familievernkontoret på mandag, da jeg satt og snakket om problemer i forholdet, mens han var mest opptatt av sine rettigheter OM det skulle bli slutt Hendelsen med hunden blir bare en slags utløsende faktor her, selv om jeg syns det er ille nok å la vær å si fra om slikt..Skulle jeg avlivet et dyr jeg visste andre brydde seg om, ville jeg sagt fra om det ikke ble gjort, for å spare de for tankene som gjerne kommer i slike tilfeller..

[Anonym bruker]

Storm i et vannglass!

 

Nå har du kastet bort en hel natt på å la dette vokse seg til noe stort og omfatte langt mer enn det dette handler om. Her er kjernen i historien din:

 

De glemte å fortelle deg at en hund du selv sier du ikke bryr deg veldig om, ikke er død.

 

Her er det du får det til å handle om:

Svik, skuffelser, en kjæreste som ikke tar hensyn, en kjæreste som du ikke kan stole på, en du tviler på om er glad i deg osv..

 

Det jeg leser gjennom hele historien er meg, meg, meg, og du framstår rett og slett som en selvsentrert dramaqueen.

[Anonym bruker]

Jeg er skuffet over at han tydeligvis var for opptatt hele dagen og kvelden til å få til å sende en mld til sin gravide kjæreste om at det endte godt for hunden likevel! Fortjener jeg bare å få de dårlige nyhetene, og ikke de gode?

[Anonym bruker]

Ja, det er nok planen hans: å bare gi deg dårlige nyheter og gjemme de gode for deg...

 

Han glemte seg nok! Du virker litt paranoid, synes jeg, eller leter du etter ting du kan ta han på? Og nok en gang: Det er vel kanskje ikke deg som er hovedpersonen i denne hendelsen.Du er faktisk veldig perifer. Her handler det først og fremst om hunden, så om kjæresten din og hans mor, så utenfor der igjen er du.

 

For å være helt ærlig, om jeg måtte dratt og avlivet dyret vårt, og mannen min ikke hadde ringt meg eller sendt melding etterpå til meg, så hadde jeg synes det var veldig rart. Så egentlig er det du som har forsømt deg her. Det var DU som burde ringt for å vise medfølelse, støtte og interesse, og ikke sittet og "respektert sorgen".

[Anonym bruker]

Selvfølgelig bryr jeg meg om hunden, men jeg ser ikke på meg selv som den som bryr meg mest, med tanke på at de har hatt henne i over ti år, og at datteren min er 6 år og allerede har blitt veldig glad i henne. Hva om jeg hadde fortalt datteren min at den var død da? Hun ville da fått sitt første møte med døden, bare for å få beskjed etterpå om at nei, den er ikke død likevel...Det ville jo vært sunt for henne...Heldigvis fant jeg ikke rette måten å si det på, og utsatte det.

 

Og, det er større problemer i forholdet enn dette, men dette ble en utløsende faktor etter alt annet, inkludert møte på familievernkontoret, hvor jeg fortalte at jeg føler meg nedprioritert. Så tidlig som dagen etter fortsetter han nedprioriteringen, fordi han spiste middag og skravlet. Hvem her inne har ikke tid til å sende en mld til kjæreste/samboer/ektefelle om noe som er viktigere enn at melken har surnet? Skjer det ting i livet mitt, tar jeg meg to minutter i løpet av en hel dag til å dele det med kjæresten hvertfall, men, det er vel bare jeg som tror folk bryr seg mer enn de faktisk gjør da...

 

Samtidig beskylder han meg for å være kald og følelsesløs, og vil ha bekreftelser fra meg på at jeg bryr meg, og i akkurat dette tilfellet kommer det veldig godt frem hvem som bryr seg og ikke etter min mening..

[Anonym bruker]

Jeg sendte mld så sent som mandag kveld, og spurte hvordan det gikk, og fortalte at han skulle vite at jeg tenkte på de. Da bør han jo være klar over at jeg tenker på det på tirsdag...? Spurte også om moren hans ville ha meg med til dyrlegen, men fikk beskjed om at hun hadde andre som skulle være der..

[Anonym bruker]

Beklager, jo mer du skriver jo særere virker du. Dette er et ikke-problem. du (mulig du er et seriøst hormontroll for tiden) lager store problemer ut av absolutt ingenting. Hvis du ønsker å ha et vanskelig svangerskap og et elendig forhold fortsetter du på denne måten. Voks opp..

[Anonym bruker]

Vet ikke om jeg får svart på alle innleggene her med dette svaret, men skal prøve

 

-For det første har jeg skrevet flere steder at jeg bryr meg om hunden, men ser ikke på meg selv som den som bryr seg mest om den, det gjør kjæresten, moren hans, og datteren min. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke bryr meg!

 

- Jeg har også skrevet flere steder at akkurat dette ikke er hovedproblemet, men at det nå var en utløsende faktor. Når man fra før ikke har tillit, blir det ikke bedre av at kjæresten "glemmer" å si fra om noe slikt.

 

- Jeg tilbød meg å være med moren til dyrlegen, men fikk beskjed av kjæresten om at hun hadde andre. derfor sendte jeg ikke mld til henne, for jeg forsto det slik at hun heller ville være med de nærmeste. Nå må jeg også nevnee at denne familien ser på hunder som ordentlig familie, kjæresten ser på hundene som sine søstre, og moren hans ser på de som barna sine. De knytter seg veldig til hundene de har, og når en av hundene blir borte, blir det som å miste ett familiemedlem. De har alltid hatt hunder, og får fortsatt tårer i øynene når de snakker om de hundene som ble borte for mange år siden, så nært knytter de seg til dem. Derfor sammenlignet jeg den sorgen med den jeg føler når en i familien blir borte, og prøvde å behandle moren hans som jeg ville blitt behandlet selv om jeg hadde mistet noen. Å mene at jeg er sær fordi jeg behandler andre slik jeg selv vil behandles er jo litt dumt...

 

- Hva er det egentlig som gjør meg så sær? At jeg ville satt pris på å fått beskjed? At jeg er glad jeg ikke rakk å si noe til datteren min, fordi det ville blitt mye styr for lite? At jeg har problemer med å forstå hvorfor det var for vanskelig å sende meg en enkelt mld på tlf i løpet av tretten timer? Eller at jeg faktisk brydde meg nok om andre mennesker til å tenke på de i det jeg trodde var en vanskelig stund?

 

Ja, det er noen hormoner ute og går om dagen, men de klarer jeg da å kontrollere i andre tilfeller, så tror ikke jeg skal skylde på de her nei...

 

Og, har snakket med ei venninne i dag, som kjenner hele situasjonen, vet hvordan forholdet mellom meg og kjæresten er og har vært de siste mnd, og hun syns det var helt utrolig sløvt av ham å ikke kunne sende så mye som en mld. Hun vet også hvordan forhold familien der har til hunder, og jeg rakk ikke å fortelle at hunden ikke var avlivet likevel før hun avbrøt meg med "Oi, åssen går det med de nå da??" så det sier kanskje litt om hvorfor jeg syns det er rart at kjæresten ikke deler en slik gladnyhet med meg

 

Jeg ønsker absolutt ikke et vanskelig svangerskap, og heller ikke et dårlig forhold, og det har jeg skrevet lenger opp, der jeg også skriver at når vi var på familievernkontoret var jeg opptatt av hvordan forholdet kan fikses, mens han ville høre mer om siden rettigheter dersom det skulle bli slutt....Høres det ut som det er jeg som vil gjøre ting vanskelig?

 

Etter å ha nesten stavet ting for dere, håper jeg de som gidder å ta seg tid til å ta inn det som står svarer, mens de som skal gjøre seg opp meninger uten å ha tatt inn alt heller kan skrive surt et annet sted.. Syns ikke det virker veldig intelligent å svare når man helt tydelig ikke har fått med seg alt...

[Anonym bruker]

Også glemte jeg å svare deg som skrev at om DU måtte dratt og avlivet DERES hund, og du hadde syns det var rart om mannen ikke skrev og spurte etterpå. Det er ikke min og kjæresten sin hund, det er moren hans sin, og det står skrevet mer enn ett sted her, så kanskje lese litt mer nøye neste gang?

 

Hadde det vært vår hund, og han måtte dratt og avlivet den, hadde jeg mest sannsynlig vært der ved siden av han, eller hvertfall ringt etterpå ja!

[Anonym bruker]

Nei du er ikke sær fordi du synes at kunne ha sendt deg en melding, eller fordi du var glad for at du ikke sa noe til datteren din, men fordi du er "eirande forbanna" pga av denne bagatellen.

 

Vi svarte deg utifra det du skrev i ditt første innlegg, og SELVFØLGELIG får du andre svar fra en venninne som kjenner deg og din familie godt, skulle bare mangle.

 

Vi kjenner ikke deg eller de rundt deg. vi ser bare det du skrev.

 

Og hvis ALLE her inne mener detsamme så kanskje du må tenke at ja...kanskje du overdrev litt..... eller så er du ikke så flink i å få med all informasjonen og utrykke deg på en bra måte.

[Anonym bruker]

Du er sær fordi du lar denne bagatellen holde deg våken en hel natt, hvilket er det som står i hovedinnlegget ditt.

[Anonym bruker]

Mente eitrande forbanna, men ja, jeg var det i går, og sov dårlig pga det i natt, og var det fortsatt i dag tidlig ja, for jeg syns det er utrolig dårlig gjort av en som sitter og påstår at jeg er følelseskald og ikke bryr meg om han å ikke ta seg tid til å fortelle om noe slikt når jeg har vist at der har vi i hvertfall en situasjon hvor jeg bryr meg. Jeg lurer på hvem som egentlig bryr seg, når jeg sender opptil flere mld med spørsmål om hvordan det går til han, mens han lar meg gå og ha vondt av de en hel dag fordi "tlf ble ikke pri" som han så pent skrev i går. Er vel det som gjør meg mest sinna...

 

Jeg skrev også i det første svaret mitt at jeg var enig i at jeg overdrev litt i dette tilfellet, men at det var andre faktorer som utløste akkurat den reaksjonen akkurat da. Jeg har videre nedover prøvd å få ut all informasjon som kan ha noe å si, men det har ikke hjulpet.

 

Hovedsaken er jo at ja, jeg overreagerte nok litt, men jeg hadde mine grunner til det. Grunner som har vokst over tid, noen av de er nevnt her, andre ikke. Men, jeg føler meg uansett ikke som en viktig person i kjærestens liv når noe som betyr så mye for han å familien tydeligvis ikke er verdt å fortelle meg om

 

Og, en annen grunn til at jeg reagerte var at jeg fikk en merkelig reaksjon ved tanken på at jeg allerede kunne ha fortalt datteren min at hunden hun er kjempeglad i var død, og dermed måtte tatt den praten med henne om døden(siden hun ikke har opplevd den enda), det ville blitt snørr og tårer, mulig vanskelig for henne å sove i går og alt uten at hunden var død engang..Nå skal det sies at hun er min datter, og ikke min kjærestes, men han burde vel kanskje sett for seg muligheten for at jeg fortalte henne om hunden og eventuelt prøvd å stoppe meg fra det før det var for sent? Som jeg har skrevet flere ganger er det egentlig ikke meg selv jeg tenker på oppi alt dette, men flere andre og også forholdet mellom meg og kjæresten(og akkurat der skal det godt gjøres å ikke tenke på seg selv i sammenhengen)

 

Jeg tilbød meg å stille opp, men ble avvist. Jeg skrev at jeg brydde meg og tenkte på de, men ble selv nedprioritert. Ja, jeg er kanskje selvopptatt da, men noen må jo bry seg om babyen i magen og meg og, når kjæresten ikke gjør det...

[Anonym bruker]

Ja, DEN kan jeg se! Og det er jeg også enig i, for hvem er vel så dum at de lar nattesøvnen ødelegges pga en kjæreste de allerede mistenker at ikke bryr seg...Jeg burde klart å la det ligge, men det klarer jeg altså ikke, og derfor har jeg også -tegnet bak...Dette er vel det beste svaret jeg har fått så langt egentlig

[Anonym bruker]

Håper dette er et tulleinnlegg, for hvis det er sånn du holder på generelt, er det ikke rart dere har runder på familievernkontoret, osv. Du virker jo helt av skaftet, hi!

[Anonym bruker]

Holder på? Med hva? Litt mer utdypning kunne gjort seg....

 

Og btw, vi har runder på familievernkontoret fordi han er notorisk løgner, og jeg vil at han skal slutte med stoff...Ikke fordi jeg ble fornærmet i går...

[Anonym bruker]

For en sutrekjerring du er. Akkurat nå sitter det et barn i tanzania og sulter og gråter fordi du valgte å bli gravid istedet for å adoptere det.

[Anonym bruker]

Eeeh, barnet i Tanzania sitter antakeligvis der fordi foreldrene ikke brukte prevensjon...Jeg har ikke bedt folk der få barn de ikke kan ta seg av...

 

Og, er det virkelig sutrete å ville ha litt oppdateringer rundt livet til kjæresten sin?

[Anonym bruker]

Har skumlest noen av svarene du har fått, og begriper ikke at folk ikke ser hva dette er....

 

Dette er bare en dråpe, og det kommer av tillit(eller da mangel på det). Det er ikke selve saken med hunden, men generelt i forholdet. Dette med hunden er bare så konkret at det viser så lett hva som er problemet.

 

Forstår deg godt, jeg. Mangel på åpenhet og tillit skader et forhold.

[Anonym bruker]

Takk! Endelig en som skjønner hva jeg mener

[Anonym bruker]

Jeg har lest gjennom alle svarene her nu, og jeg ser det at det er flere som ikke har opplevd misstillit i forhold. Om man ikke klarer å stole på kjæresten sin, så blir sånne "små" bagateller til store saker. For en vil så gjerne få bekreftet fra kjæresten sin att de virkelig bryr seg, for når man opplever misstillit i et forhold så setter man også ofte tvil til kjærligheten de har til oss. Derfor kan små baller bli ganske store! Når vedkommede unnlater å fortelle noe som er så stort, så hadde jeg også blitt veldig lei meg. Så jeg forstår det veldig godt HI !

Jeg har opplevd misstillit, i 2 år gikk jeg hele tiden og trodde aldri på noe av det han sa, fordi det meste var en lystløgn.. Jeg gikk fra han, men har ennu problemer med å stole på min nye kjærestem men han er klar over at jeg har problemer med å stole på han ennå, men han har aldri vist misstillit heldigvis. Men jeg føler jeg er på jakt hele tiden :/