Hvordan har dere "sikret" dere økonomisk i forholdet?

[Anonym bruker]

jo da særeie på huset er ingenting iforhold til det han må ut med ved en skilsmisse. du får likevel mere krav enn det du har nå.

 

og du er naturlig sikret om han skulle frafalle. da kan du sitte i uskiftet bo. og det er ganske ok for de fleste og ikke miste halvparten av det man har hatt fordi man ikke var gift. siden dere har barn går jodet til barna dine men det finnes mye styr der som du må holde oversiktn over om dere ikke er gift eller har skriftlig avtale.

 

det du har i dag. er at om dere skulle gå fra hverandre så må han ut med (husker ikke hvor mange prosent) av sin intekt. men det er i barnebidrag. men det er jo tydeligvis mer enn det han unner deg i dag. siden han ikke vil dele noe med deg som han liksom skal være glad i.

 

men sett ned foten du og tving han til å ta del i familielivet og vis han hvilken investering det er å kjenne sine egne barn og hvilken jobb det er du gjør.

 

har så lyst til å be deg kaste den dusten på dør men det er ike fordi han vil ha sereie eller fordi han ikke vil dele det han har jobbet så hardt for.

 

men frdi han ikke forstår at du også jobber hardt. for ham, for deres barn. og fordi han får deg til å føle deg lite verdisett. du har jo ingen verdi for han du er tydeligvis bare praktisk å ha tilgjengelig og gratis er du jo også. og nå snakket jeg ikke sex. men fint med en nanny og husholderske som ikke krever lønn men som jobber 24- 7. hun klager litt men det er bare og lukke ørene for han vet jo at du blir. så han kan fortsette å undertrykke deg en stund til.

 

 

nei du finn ut eksakt hvor mye han egentlig tjener, og om dette er hvitt(altså på papiret, lovlig) så vet du hva du har å forvente i barnebidrag. forsøker han å være slip når dere går fra hverandre vær sikker på at du vet om hvis han har gjort noe galt i sitt firma da snakker jeg om svart arbeid og økonomisk kriminalitet. for da feller du han. ikke faen om du skal la han behadle deg slik og ikke gifte seg med deg engang. men kanste deg ut når han ikke gidder mer. uten at du har noe og forsvare deg med.

 

og husk spar alt du kan. det er altis godt uansett type krise og ha litt oppsparte midler.

 

foresten har har du vært sammen med han siden før han fikk tjent opp alle disse pengenesine? forhvis du har det så har jammen du jobbet hardt med en slig eggoist.

[Anonym bruker]

Men nå forlanger ikke du, 12.24, at en evt mann skal ofre sin karriere og økonomiske fremtid for deg. Og deri ligger hele forskjellen.

[Anonym bruker]

Nå er jeg alenemamma, men som en over sier; den dagen jeg finner en jeg vil dele livet mitt med, så skal jeg sikre meg og barnet mitt økonomisk.Jeg sitter fint i det, med en EK på omlag 2mill. Jeg er i begynnelsen av 20-årene, og håper ikke toget med drømmemannen er gått for min del- enda.

Jeg skal ha samboerkontrakt fra første dag. En ting er det man har i utgangspunktet- en annen ting er det man bygger opp i fellsskap.

Det er vel det som utløser litt av problemet dere i mellom. Mens du fryser til, realiserer han seg selv og sin egenkapital. Siden dere har vært sammen i noen år (tolker det slik siden det er barn i bildet), antar jeg også at mye av kapitalen er bygget opp etter dere ble samboere.

[Anonym bruker]

Oi, så flink du har vært 19.27:) Du er heldig, det må gi en enorm trygghet og vite at du klarer deg alene.

 

Jeg har kjent samboeren min lenge, snart 12 år. Da vi møttes hadde han en dårlig betalt jobb, men snuste litt på ideen om å starte firma. Jeg har støttet han, og hjulpet han med det han har bygget opp. Han har selvsagt gjort jobben selv, men at han fikk frie tøyler til å jobbe med det han ville, og en som backet han opp hjemme, noe jeg tror har betydd mye for han. På den tiden var han en litt annen person. Vil nok si vi hadde det bedre uten penger.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg lurer på hva han syns er rettferdig. Det er tross alt DU som gjør det mulig for ham å jobbe så mye til tross for 3 barn. Jeg ville krevd kompensasjon, ellers ville hans fritid innebærer ganske mye klesvask, oppfølging av barn og andre ting som trengs for å ha en familie.

Er han gjerrig ellers også?

Anbefaler at du begynner å spare en seriøs del av din inntekt, f.eks. pensjonssparing. Du skaper tross alt ikke eiendom eller noe av varig verdi ved å betale mat og klær.

[Anonym bruker]

Nei, det forlanger jeg da ikke. Og det kan da ingen forlange av andre uansett.

 

Jeg har barn jeg er alene med, og har likevel klart å skape mye verdi i penger og eiendom. Og karriere.

 

Så hvorfor skal ikke da kvinner med barn som er i forhold klare det samme?

 

Av og til lurer jeg på om en del kvinner blir helt tafatte når en mann kommer inn i deres liv. Hva er det som gjør at mannen skal bestemme hva kvinnen skal gjøre, selv om de får barn? Eller egentlig at kvinnen forventer at mannen skal bestemme?

 

Enten så får en bare godta at mannen ikke deltar i det daglige, eller godta at en del av det økonomiske er det mannen dekker, eller så får en da flytte for seg selv slik at det blir mer tak i kvinnene?

 

Vanskelig å endre en mann som syns han har det greit slik det er, og hvor kvinnen bare sitter å venter på at mannen skal ta til fornuft mens hun syr puter under armene hans og ikke klarer å få seg egen karriere og egne verdier i penger og sånne ting.....

 

Jeg mener ikke å være frekk med dette innleget, men jeg bare beskriver en del observasjoner. Som dama som klaget sånn over hvordan kjøkkenet så ut, og ville ha det pusset opp. "Gjør det selv da", sa jeg. Nei, hun hadde da mann, og det var visst lettere å klage på at han ikke tok "mannejobben" med å pusse opp, enn å ta malerkosten og gjøre det selv......

 

Hilsen NN 12:24

[Anonym bruker]

Vel, det har vært et valg vi har tatt sammen, at han får mulighet til å satse på hans jobb. Jeg står fortsatt ved valget mitt, og er på ingen måte tafatt. Jeg har tatt utdannelse mens vi har vært sammen, og med årene har økonomien blitt mer og mer separat. Han betaler bil, bensin, hus og strøm, og vil at jeg skal være fornøyd. Men hvis jeg sier at jeg vil ha 50% av ditt, føler jeg han kommer til og bli livredd. Går jeg ifra han, vil han måtte betale meg ut mye penger.

 

Jeg var ute etter råd til hvordan jeg kan sikre meg økonomisk, og jeg har fått mange gode råd, % eierandel i huset og pensjonssparing til meg. Vi har allerede snakket om det i kveld, og han var på ingen måte negativ til det.

 

Man er ikke tafatt dersom man forsøker å løse problemer som oppstår.

 

Ps, jeg pusser gjerne opp kjøkken eller skifter olje på bilen:)

 

HI

[Anonym bruker]

Hva ligger årsinntekten på da? 1mill, eller Røkke inntekt?

Og hvorfor kjøpte ikke du en del av huset da det ble kjøpt?

[Anonym bruker]

Hei igjen, HI her.

 

 

En liten oppdatering...

 

Har sankket vel og lenge med samboeren min om temaet, i første runde var han positiv til å lage en ordning som kunne trygge meg, men etter å ha tatt det opp i går kveld, reagerte han med sinne, sier at jeg bare maser og at jeg er kravstor. Jeg sa at jeg ønsket en eierandel i huset, og en spare ordning til min pensjon (spesielt etter at det kom frem at han selv sparer 5000 pr mnd til sin egen pensjon). Har sier at jeg ikke har utgifter, og at jeg burde være fornøyd med å ha det så bra som jeg har det, og at veldig mange hadde vært fornøyd med hva jeg har.

Det er uaktulet at jeg skal eie noe som helst i huset, evnt kan jeg kjøpe en leilighet som jeg kan leie ut. Eneste forslag han kommer med er å spare til min pensjon, men vil ikke si noe beløp, og en evt samboerkontrakt.

 

Jeg er veldig i tvil om jeg kan beholde barnet i magen, er fortsatt veldig tidlig på vei, selv om det er en fæl tanke.

 

Til 20.20- jeg hadde ikke mulighet til å være med å kjøpe huset, da jeg var midt i en vidreutdanning og huset var veldig dyrt (10+).

 

Er skikkelig lei meg, helt slapp og rar i kroppen. Føler meg helt tom, og angrer på at jeg tok opp noe som helst.

 

HI

 

 

[Anonym bruker]

..

[Anonym bruker]

Ta kontakt med en advokat.

Det har skjedd veldig mye på denne siden de siste årene, har man vært samboere i mer enn to år og og har felles barn har man faktisk et krav i verdiene selv om "dine" penger har gått til mat og klær. Det at du har bidratt til husholdningen gir deg krav i verdiene fordi han ikke kunne jobbet så mye eller hatt så mange verdier uten din innsats!

Sett deg inn i hva du har krav på..

 

Mannen min driver også eget firma, han tjener godt og vi har stort hus, flere biler, båt osv. Jeg jobber 70% og tjener dårlig.

Men fra den dagen vi flyttet sammen har mannen min sett på alle tingene som VÅRE, vi investerer i en fremtid sammen og alt er felleseie. Vi giftet oss etter to år og ha selvfølgelig felleseie. Han har forsikret oss begge godt både med tanke på sykdom, uførhet og død og han sparer til begges pensjonstilværelse. I perioder han jobber mye overfører han godt med penger til meg fordi han ikke kunne gjort det uten min innsats hjemme!

Vi planlegger å bli gamle sammen, har planer for fremtiden og gleder oss til å bli besteforeldre sammen osv.

 

Det høres ut som mannen din har ansatt deg som au-pair, og tar det som en selvfølge at forholdet ikke kommer til å vare livet ut. Når ungene er store nok til å klare seg selv, har han bruk for deg lenger da?

 

Jeg hadde ærlig talt satt store spørsmålstegn ved hele forholdet.

 

Skjønner jo at han vil sikre firmaet og verdiene sine om han ikke er sikker på deg. Tviler han på at du elsker han? Om han frykter at du plutselig skal gå fra han vil han jo ikke selge hus og firma for å betale ut deg!

 

Dere burde nok ta en felles samtale med en advokat som er ekspert på området. Mannen din må selvfølgelig sikre firmaet sitt, det er hans særeie. Men du har krav på en del av kaka når det gjelder private verdier, du jobber jo ikke noe mindre enn han selv om innsatset din ikke vises i lønningsposen.

 

Hvis dere virkelig tjener så mye får dere heller ansette vaskehjelp og aupair så du kan fortsette jobbe full tid da. Så får dere i pose og sekk, men er enig med deg, har dere ikke tid til ungene så holder det kanskje med to?

[Anonym bruker]

Takk for svar.

 

Jeg setter også store spørsmålstegn ved forholdet, etter de siste diskusjonene vi har hatt.

 

Problemet ligger i at han mener jeg vil sikre meg hvis det blir slutt, men når jeg svarer at jeg så absolutt ikke tenker på å gjøre det slutt, så mener han det ikke er nødvening at vi ordner noe- for han skal hvertfall ikke gjøre det slutt! Innviklet...

 

Vi har vaskehjelp, og det hjelper veldig (vi deler på betalingen). Men er fortsatt mye som skal gjøres, det aller meste av jobben i huset, hagen og barna tilfaller meg, og jeg har IKKE bedt om et så stort hus. Kunne jeg valgt, ville jeg hatt noe langt mindre og mer lettstelt, men det er en annen sak.

 

Mannen din høres fantastisk ut, 11:34. Skulle ønske det var meg!

 

Jeg har aldri ment eller krevd noe av firmaet hans. Om det en dag skulle blitt slutt mellom oss hadde jeg ikke hatt noe ønske om å "ta" fra han, eller ødelegge fra han, jeg ønsker bare å føle meg trygg og likestilt i forholdet.

 

HI

[Anonym bruker]

hei hvordan går det med deg nå?

 

har du fortalt han at du bare ønsker å føle deg trygg og likestilt i forholdet?

 

har du fortalt hvordan du har det og føler deg?

 

kansje han forstår dette bedre enn at dere diskuterer penger og ansvar.

ta en skikkelig prat med han og forsøk og hold deg nøkteren. ikke bli sint og lei deg om han ikke forstår. men forsøk å finne nye måter å forklare det på. eventuelt så kan dere forsøke phykolog det hender de kan forklare ting ganske greit og det kan hende du får svar på hvorfor det er så viktig forhan å passe på sitt.

 

kansje hanføler som deg eller harfølt som deg tidligere og er livredd for å få det slik igjen.

 

men om forholdet ikke erså bra nå så er det kansje ikke så lurt å bringe et barn til inn i denne situasjone om du fortsatt kan velge.

 

og sørg for å sikre deg selv økonomisk. men fortell han om det at du trenger å sikre deg selv. hvis han en gang går lei. eller du mister han så må du kunne stå på egne ben og sikre deg og barna deres best mulig.

[Anonym bruker]

Forlang at dere setter opp avtale i og med at du nå skal sette deg grundig i klisteret i forhold til framtidig potensiell fattigdom.

[Anonym bruker]

Gå inn på "Dine Penger" sin nettutgave, og let opp artikkel fra det ekstrabladet de gav ut som var spesielt rett mot kvinner.

 

 

De tok et eksempel,-

 

Om en kvinner som tjener 350 000 i året, reduserer sin stilling fra 100% til 80%, så bør mannen spare MINST 70 000 kr i året for kvinnen, i kvinnens navn, for å kompensere for det hun taper i tapt pensjonsoppsparing..Tapt lønn som følge av redusert stilling er IKKE med her,- og vel heller ikke det viktigste...

 

Om du har høyere årslønn, så vil det bety at mannen må sette av mer TIL deg enn 70 000..Om du reduserer MER enn 20%, så må ENDA mer settes av hvert år..Igjen, ikke kompensasjon for tapt lønn, men tapt, FREMTIDIG lønn når du er ferdig i arbeidslivet.......

 

Dette er det første du må finne ut av og beregne og få i boks. Går han ikke med på det, så er han ærlig talt ikke noe og samle på...Minner skummelt om min søsters eks...Jepp, nå er han eks, og det hjelper ikke om man får med seg 1,5 mill i kontanter ut av et ekteskap, når man må bygge opp ALT fra bunnen av og man ikke får en krone i bidrag,- fordi mannen har ikke lønn...ALt syltes inn i firmaer, aksjer, "Lønn" til voksne barn fra forrige ekteskap osv osv.....Og man i tilleg har minimalt med arbeidserfaring fordi man ikke fikk ta utdanning eller jobbe,- for man hadde råd til at hun gikk hjemme med barn og passet hus.............

[Anonym bruker]

Jeg er heller ikke gift. Han tjener noe mer enn meg, men siden vi er enige om at vi skal sitte igjen med det samme i "lommepenger" hver måned overfører han 2000kr mer enn meg til regningskontoen når lønna kommer. Slik løser vi skjevheten i inntektsnivået.

 

Huset står på min samboer (har ikke råd til å betale dokumentavgift, må vente til vi gifter oss før jeg får min andel av huset). Vi har derfor skrevet en samboerkontrakt som definerer min eierandel og hvordan vi skal løse dette ved et evt samlivsbrudd. Der har vi skrevet om løsøre også, som biler osv. Vi satte opp samboerkontrakt hos advokat.

 

Vi har også skrevet et gjensidig testamente (også dette hos advokat). Fordi huset er av såpass stor verdi og jeg kommer til å slite maksimalt om han skulle dø og jeg måtte kjøpe ut hans barn, har vi begrenset farsarven til maksimumen som er 1 mill pr barn, men vi åpner også for at dersom de lar meg sitte i uskifte så vil de få en "ordentlig" arv når jeg også dør.

 

Vi har i tillegg tegnet livsforsikring som tilgodeser hverandre. Dør min samboer får jeg 1,5 mill utbetalt og vil stå bedre rustet til å betale ut barna hans dersom de ikke går med på at jeg skal kunne sitte i uskifte.

 

Ettersom du jobber redusert (eller skal) så bør mannen din betale for de pensjonspoengene du mister. Det er bare rett og rimelig. Du bør også bestille time hos en advokat som kan hjelpe dere å skrive en ordentlig kontrakt som vil sikre deg ved et samlivsbrudd. gjensidig testamente er et must for samboere.

 

Lykke til!

 

[Anonym bruker]

12:24

 

Det er jo ikke slik at man gir fra seg huset om man lar partneren ta del i det. Det er jo fortsatt slik at det man tar med seg inn i et forhold/ekteskap, det får man også med seg om det skulle ta slutt.

 

Men det man har rett på er å ta del av prisveksten av sin egen andel i den perioden man er sammen og bidrar økonomisk til å vedlikeholde hus og hjem (mat inkludert).

 

Det er ikke slik at HI skal eie halvparten, men at hun kan kjøpe seg inn eller stå som eier av en forholdsmessig del av boligen. Det er dypt urettferdig at han bruker lønnen til å investere, mens hun holder husholdningen. Dette skal være likeverdig innsatser som skal belønnes likt når det kommer til avkastning.

 

Synes du HI skal kjøpe deg noe eget slik at også du investerer. Ikke gå med på at hele lønnen din skal gå til husholdning, dette bør dere dele på.

[Anonym bruker]

Her tjener han også noe mer enn meg. Men i perioder tjente han MYE mer enn meg, da jeg var student uten studielån og jobbet litt ved siden av, mens han tjente godt.

 

Vi har hele tiden gjort det slik at vi sitter igjen med like mye på "privat kontoen" hver, og resten går til "felleskassa".

 

Vi eier 50% hver av både hus, leilighet, bil og båten ("lever" kun på egne tjente penger, -ingen arv) For meg hadde det vært utenkelig å vært med på noe annet (han og tydeligvis). Når jeg studerte gjorde jeg det meste av hva som skulle gjøres i huset, også i dag "trekker jeg et tyngre lass" i heimen. Men for han hadde det ikke vært mulig å f.eks. dra på jobbreiser ol om jeg ikke gjorde det, og det hadde betydd at han hadde igjen tjent MYE dårligere.

 

Skal man være i et forhold er det viktig for oss at dette er noe vi ønsker å satse på, og for oss betyr det også å sikre oss at begge to kan ha et godt liv om det skulle skje noe (også samlivsbrudd). Spesielt etter at vi fikk barn er dette mer viktig enn før!

 

Vi valgte å gifte oss etter at vi fikk barn, rett og slett for å slippe unna noe av papirarbeidet.

 

Om han ikke er villig til å rikke på de punktene du beskriver ville jeg rett og slett ikke tatt sjansen på redusere stillingen min!

[Anonym bruker]

Til din manns kommentar om du "planlegger" å gå fra ham-

 

Han er klar over at han faktisk også kan DØ?

 

Og at du da også vil bli sittende igjen med nesten ingenting, ikke greie å holde på huset og fremtidig inntektsmangel og minstepensjon?

[Anonym bruker]

Jeg har vært igjennom akkurat det samme scenariet med min samboer.. (nå mann). Blir det slutt nå har du ikke krav på noe som helst annet enn bidrag og det beregnes ikke lenger ut fra en % men hvor mye samvær dere har, og er han en tøffing vil han kjempe (og kanskje vinne) delt omsorg, da får du så og si ingenting i bidrag.. Vi var sammen i 5 år og bodde i hans rekkehus med mine to barn og han betalte alt.. vi hadde uendelig mange diskusjoner i tide og utide om den delen av økonomi og jeg ble også beskyldt for å "planlegge å gå fra han", men jeg var bare ute etter å sikre mine to barn, dersom noe skulle skje meg, samt at jeg hadde et stort ønske om at han skulle ville sikre meg dersom noe skulle skje han (vi hadde på den tiden et veldig turbulent forhold til hans familie og jeg ble trist og oppgitt av å tenke på at han heller ville de skulle arve han enn meg, jeg hadde tross alt også bidratt med mitt, oppussing og lignende, og jeg ville ikke under noen omstendigheter hatt mulighet til å løse ut de for å kunne sitte med rekkehuset.. Så i fjor ble temaet kjøpe enebolig - da hadde jeg gitt opp muligheten om å få til noen avtale, så til tross for at jeg tenkte dette gidder jeg ikke engasjere meg i så sto jeg på, klargjorde rekkehuset for salg og var blid o g fornøyd med på å se på hus,det endte med spontan kjøp av en flott enebolig i ett område jeg såklart ville bo. Men da sa min kloke far at nei, du må ikke finne på å flytte med uten å få en eierandel.. rekkehuset hadde hadde hatt en verdiøkning på over 30% mens vi bodde der og han kjøpte det når vi ble samboere for å få mere plass, så jeg tenkte også at jeg skulle ønske jeg fikk en del av den kaka.. men Nei, huset var hans, han hadde kjempet i såå mange år for dette osv.. Da sa jeg at vi må i det minste skrive en samboer avtale hos advokat, da var det også naturlig å skrive et gjensidig testamente.. og vi oppsøkte advokat, kostet oss nesten 10.000,- å sitte der å diskutere dette vi hadde kranglet om i 5 år, men advoktane sa klart og tydelig med begge til stede at hvis jeg ikke var enig i måten dette ble gjort på så fikk jeg heller la være å flytte med! vi ble ganske paffe begge to, samboer mest kanskje, jeg ble vel litt glad inni meg.. videre sa han til samboer at hvis han var så bekymret for at jeg skulle dra min vei når denne avtalen var i boks, så hadde vi større problemer enn de økonomiske... og det var jo sant, men sant og si har vi ikke hatt andre problemer egentlig, hverdagslige ting er bagateller.. så resultatet ble at vi gikk derfra UTEN å ha signert noe som helst.. Etter ett par dager sa jeg at jeg hadde tenkt på det og at det ikke var aktuelt for meg å flytte med han på kun hans premisser.. da ville jeg flytte for meg selv når det nærmet seg overtagelse.. han ble paff, super paff, hadde aldri trodd jeg skulle si det selv, men jeg mente det faktisk.. jeg har nemlig også gått hjemme noen år fordi han har ment det er best og at han har en inntekt som forsøger oss begge (alle). Videre gikk det noen dager uten at noe ble nevnt, før overtagelsen på det nye kom, jeg skulle ikke være med der, ærlig talt, det gadd jeg ikke, men da fikk jeg en telefon tidliger på dagen at jeg måtte møte han hos megler for å signere nye papirer slik at jeg fikk min del.. min del tenkte jeg, vi hadde ikke snakket om dette i det hele tatt, men joda jeg møtte opp, spent og visste ikke hva som møtte meg, da hadde han "gitt" meg 1/3 eierandel i huset.. ikke nok med det så skulle jeg ikke ha noe låneansvar, noe var jo finansiert med lån, men måtte selv stille sikkerhet for han i hans eget hus..

Dette var i fjor sommer og for oss fikk det en *lykkelig slutt*, vi ble enige på ett vis og 14 august i år giftet vi oss, april neste år venter vi vårt første felles barn.. Jeg hadde selv aldri trodd dette skulle løse seg til min fordel, men nå er alle fornøyd og som gifte styres det jo av ulike lover dersom noe skulle skje... (men ikke tro at jeg ikke er forberedt på å måtte sloss litt dersom det skulle oppstå noe... hehe..) Lykke til og ikke gi opp, men prøv å ikke still for høye krav.. start i det små, så skal du se litt er bedre enn ingenting..

 

[Anonym bruker]

Oi oi, denne situasjonen må du bare ordne i. Jeg er faktisk litt sjokkert over hvordan mannen din kan behandle deg som en hushjelp og dørmatte.

 

Mannen min jobber også veldig mye og tjener veldig bra, men han er klar over at han ikke kunne gjort det uten meg. Det er sene kvelder, jobbreiser osv. som jeg tar unna for.

 

Vi er for det første gift, eier alt 50/50, og det har aldri vært noen diskusjon engang rundt det. Han betaler inn på lån, bil osv. og jeg tar andre diverse betalinger, uten av vi sitter og regner på hvem som tar hvilke regninger. Alt hører til Familien AS. Vi er et solid team som begge jobber sammen, på ulikt vis, for at familien vår skal fungere og alle ha det bra.

 

Jeg jobber nå 70% for at ting skal fungere hjemme, og skal sette av penger til pensjon for tapt pensjonsinnbetaling. Jeg ser ikke min "tapte" arbeidsinntekt på som noe problem, siden alle pengene våre er felles penger, og han tjener mye fordi han dermed kan ha jobben sin.

 

Til deg HI: Du sier at hans jobb er viktigst, fordi han tjener mer. Det finnes andre måter å definere viktig på, i ditt tilfelle er ikke hans jobb viktigst FOR DEG, fordi du står i en sårbar situasjon! Du er rett og slett nødt til å sette hardt mot hardt.

 

Det første jeg tenker er at du rett og slett bør gå ut i full jobb, og kreve at han da stiller opp likt som deg på hjemmebane. Full likestilling. Da vil han nok se hvor mye jobb du har gjort hjemme.

 

Håper du klarer å snu denne situasjonen du er i, ikke gi deg. Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg har også en "rik" mann som jobber mye. Jeg er hjemmeværende. Vi giftet oss for at jeg skulle være sikret økomomisk, både ved et evt. dødsfall eller brudd. Han har jobbet mye ja, men jeg har vært her og tilrettelagt for at han kan gjøre det. Han kunne selvfølgelig valgt å være singel og hatt alle pengene for seg selv. Men det er nok ikke et slikt liv han har drømt om.

Før vi ble gift var vi begge eiere av huset, i tillegg jobbet jeg og tjente mine egne penger. Ikke så mye som han, men jeg betalte ikke noen av fellesutgiftene heller, men har vært like mye eier av huset. Så ved et evt. brudd hadde han måtte kjøpt meg ut.

 

Du må nok bare kreve. Det er ikke rettferdig at dere som er samboere og har barn sammen ikke skal ha like økonomiske fordeler. I et godt forhold er det ikke noe som heter mitt og ditt når det gjelder økonomi. Et alternativet er at han betaler deg for tapt arbeidsinntekt og det du gjør av husarbeid som kommer over din 50 %.

[Anonym bruker]

Ærlig talt høres det ikke ut som at han ønsker å satse på forholdet, i og med at han sikrer sitt hele veien uten å ta din situasjon med i beregningen.

 

Jeg ville faktisk stilt ultimatum her, det er bedre å være alene og på bar bakke nå enn om ti år..

[Anonym bruker]

Selg huset og kjøp et nytt, men egenkapitalen (fra det huset dere har nå) forblir hans særeie. Sånn gjorde vi det da vi giftet oss og kjøpe hus sammen. Dvs om vi bli skilt, så trekker vi fra min egenkapital fra et overskudd og deler deretter i 2.