Trenger sterkt hjelp :(

[Gjest]

Hei. Har en liten datter på 5mnd. Den biologiske faren og jeg har aldri vert samboere eller gift, kun kjærester før graviditeten.

 

Bio-far har besøkt henne 3 ganger her i hjemmet mitt (men med ukers avstand) i hennes 5 mnds liv..Han har heller ikke vist noe særlig interesse, annet en å bli oppgitt som far til nav..Selvfølgelig.

Vi bor langt fra hverandre ( en og en halv - to timers kjøretur)

 

Siden datteren vår ble fødd, har han spurt flere ganger om å få ha henne hos seg (overnatting osv), men har fått beskjed at det er ikke noe han trenger å tenke på uten at han har vert her regelmessig og lærer seg og kjenne henne, og hun kjenner han... Dette godtok han så vidt i begynelsen, selv om han mente at når jeg var ferdig å amme, så burde han få ha henne (det var bare etter å ha truffet henne 2 ganger).

 

Nå er det 2mnd ca, siden han traff henne sist! Ikke har han tatt noe kontakt eller vist noe som helst tegn på interesse ovenfor henne...!

På onsdag så ble vi hentet av ambulanse og kjørt til barneklinikken fordi hun ble febersyk,feberkrampe og mye stress! Når vi var i ambulansen, prøvde jeg å kontakte han for å gi beskjed om hva som hadde skjedd. Følte han burde vite det, men han tok ikke telefonen (som vanlig, sånn når jeg har ringt han før). jeg sendte melding til moren hans og skrev at hun måtte be han ringe meg, fordi det gjaldt Emmelin... Lenge etter at vi kom til barneklinikken, fikk jeg melding om hva som var så extremt viktig, og hva det gjalt Emmelin. Jeg fortalte hva som hadde skjedd, og vi ble enige om at jeg skulle sende en melding senere, noe jeg gjore.

 

På torsdagen så fikk jeg melding på kvelden om hvordan det gikk.. Jeg svarte han med å skrive hva legene hadde sakt til meg, og spurte om han hadde hatt feberkrampe som barn, og om han ville komme da om kvelden og treffe henne. Da han svarte, så svarte han bare på at han hadde hatt feberkrampe.. ikke noe om å komme på besøk, så spurte igjen " e du interessert i å komme å treffe datteren din, eller?". Til svar denne gangen fikk jeg "er på ---(en øy som ligger 15min unna, med bil) og har bilen på bokk, skifter noen deler på den. i måren kanskje?".. Jeg ble paff fordi jeg hadde snakket med moren tideligere der hun hadde sakt at dem var på denne øyen og det var ingen problem for alex og komme på besøk, viss noe gikk galt med bilen hans, så var det 2 andre biler der han kunne låne.

Jeg svarte "såpass...får se det ann i måren" så fikk jeg tilbake "får gi en lyd da..." så svarte jeg med "du får gjøre det. vise litt interesse etter gammelt " Jeg var hyggelig og sendte smilefjes bak meldingen, sånn at han ikke begynte med noe tull (noe han ofte har gjort tideligere etter at hun ble født)..

 

Svartet jeg fikk tilbake var "det gjør jeg det, er det ikke snart tid for at jeg kan ha henne 1 gang hver 2 uke".. Jeg ble helt paff og irritert, så jeg svarte ikke på meldingen, men etter 5 minutt klarte jeg ikke holde meg lenger, så prøvde jeg å ringe han, men han tok ikke telefonen... Rett etterpå fikk jeg et spørsmålstegn tilbake på melding, noe som gjore at jeg tenkte han hadde ikke reagert på at jeg hadde ringt, så jeg prøvde igjenn.. det samme skjedde, han tok ikke telefonen og la på.

Så fikk jeg meldingen som fikk meg til å bli veldig skuffet og trist over, der stod det " Er vel bare ja eller nei på det. Jeg viser interessen med og ha mitt barn og bli bedre kjent med det, på den måten."

 

Jeg var jo på sykehus, så plinget på en kjempe grei og forståelsefull sykesøster som var på vakt, og ba om å få beskjed viss barnefaren kom, og ville treffe henne, for jeg tvilte på at han kom til å gi noen lyd på forhand.. Dette forstod hun kjempe godt, så viss han kom på besøk, så skulle en av dem som var på vakt, være i rommet mens han var der å så henne, å forklare hva som feilet jenten vår.

 

På fredagen så hadde jeg besøk av en vennine og hennes lille jente. Plutselig banket det på døra.. vi ventet på at den som banket bare skulle gå inn, for det er det sykesøstrene gjør (banker på og kommer inn). Men så reagerte vi på at dem ikke gikk inn, så jeg gikk å åpnet døra. Hvem i helsikken tror du sto der, da ? jo, Barnefaren...

I rein refleks og panikk smelte jeg igjenn døren.. Jeg gikk rett bort å dro i snoren som piper til sykesøstrene.

 

Sykesøsteren kom inn (heldigvis hun jeg hadde fortalt alt til, den forige kvelden), hun sa " ånei, var det barnefaren..?.. Jeg ska gå å finne lege jeg, så bare lås døren i mellomtiden om du føler det er tryggest". 2 leger kom inn til meg, sammen med sykesøsteren. Etter å ha forklart dem absolutt alt som hadde skjedd fra da svangerskapet startet;

at han stakk, uten å slå opp eller gi meg noen som helst lyd..

skrev til meg på nettby at jeg måtte forberede meg på at vi skulle ha anen hver helg med ungen.. for så å skrive 2 dager etter til meg på melding på facebook at jeg skulle ta abort. i den samme samtalen la han til mangen folk jeg ikke aner hvem var, men kun for å få oppmerksomhet og få folk i mot meg.. alt dette var høsten 2009.

I januar 2010 spurte jeg han på sms om han hadde tenkt noe på dette med at han skulle bli far, og hvordan han ville at dette skulle bli, til svar den gangen fikk jeg at "det valget tok du aleine, å jeg skal ikke ha noe med det å gjøre, det har jeg sakt".

Så da det var 1 mnd til termin, fikk jeg melding om at ungen skulle ha med sin barnefar å gjøre, og at han ville være en far for det, bla bla bla... Jeg sa "okei" og fortalte når terminen var osv..

Termindatoen kom, og jeg havnet på føden for og føde. Sendte melding til hans foreldre, så sendte jeg melding til han (på det nr han hadde sendt fra til meg sist).. Så fikk en melding med kjefting på, av søsteren hans om at jeg "ikke" hadde sendt melding til han.. å han var forbanna på meg for det. Det viste seg til at han hadde fått nytt nummer, uten å gi beskjed om dette...

 

Så fortalte jeg sykepleieren og legene at han hadde sett henne 3 ganger, og nå var det 2 mnd siden han hadde gitt lyd fra seg. Det var tydelig at dem ble paff, og hun ene legen sa at da syns personlig ikke hun, at han ikke bare burde møte opp, uten å gi beskjed. men desverre, så måtte hun være profesjonell, og jobbe etter loven.

Vi ble enige om at han fikk komme inn, mens den ene legen og sykepleieren var der, og at legen kunne forklare hva jenten vår ble behandlet for.

 

Legen spurte han på slutten om han hadde tenkt å komme senere, så måtte han gi beskjed til meg, sånn at jeg var forberedt, og slik at dem viste det. Da ser han på meg og peiker (han var skikkelig sint og la ikke skjul på det ovenfor sykepleierene) og sa "DU viste at jeg kom.." Selvfølgelig måtte jeg svare han og si sannheten "å skrive kanskje på melding er ikke å gi beskjed om at du kommer, å skrive alt det du skrev etterpå, å ikke ta telefonen når jeg ringer deg, er vertfall ikke en måte å avtale at du kommer" da ble han forbanna og sa han hadde kontaktet flere, og en advokat, å at jeg hadde bare med å spare penger til å betale bensinen, når han skal treffe henne (vi bor 1 og en halv time unna hverandre) . og at han skal ha henne annen hver helg" da sa svarte jeg at han ikke var velkommen hos oss, etter alt han har sakt og etter så liten interesse ovenfor henne. Å han trengte ikke vise trynet sitt der før det var inngått en samværs avtale der det stod svart på kvitt at han skal komme inn en gang i uken på besøk, frem til hun er et år gammel og føler seg trygg på han.

 

Da sa sykesøsteren at nå var det på tide at dem gikk... Da sa han at hannes foreldre ville komme og treffe jentungen. Jeg ga grei beskjed om at det var ikke vits, for dem var desverre ikke velkommen når han ikke klarte å oppføre seg selv.

 

Grunnen til at foreldrene hannes ikke er velkommen, er fordi at den familien- det flokker seg sammen som vildyr, og er ikke redd for å tråkke på noen siine tær, sier nett det dem mener, og gir seg ikke før dem får viljen sin..! Som f. eks at dem frøs meg rett og slett ut etter at dem fikk vite at jeg var gravid. Nektet på at søsteren hannes hadde laget kvalme for meg igjennom hele svangerskapet og truet med og dytte meg ned en trapp sånn at ungen min døde i magen min. (alt hun har sakt har jeg svart på kvitt, nemlig samtale logg )

 

Nå lurer jeg på hva som kan skje.. Hva har han rett til å gjøre?

 

Jeg har ALDRI nektet han å treffe henne.. Jeg har gjort og sakt ting med vennlighet og høflighet. Men alt jeg får igjenn er stahet, sinne og frekkhet..! Jeg er redd han, pga han er så aggresiv når han er sint, frustrert osv.. Alt jeg vil er å gjøre det beste for min datter, uansett hva som må til! Å alt jeg har ønsket henne å få er en god mor og far. Det er vanskli for meg å "gi" henne i armene til noen hun ikke kjenner eller ikke føler seg trygg hos.

 

[Anonym bruker]

Har vært oppi en lignende situasjon som det du er i nå. Jeg anbefaler deg å kontakte familievernkontoret, evt fastlege/helsestasjon, sånn at de kan henvise deg til familievernkontoret. Er lettere å få time hvis man har en henvisning fra f.eks lege eller helsestasjon

 

Barnet skal ikke bare overleveres sånn uten videre til en person som har vist så lite interresse for det.

 

Her har bf endt opp med samvær med tilsyn. Grunnene til dette var mange, som f.eks det at han hadde hatt lite kontakt med barnet , og også fordi han er så utagerende mot meg.

 

Når det gjelder reisene for å besøke datteren din, så skal de deles mellom deg og barnefar og da skal billigste reisevei brukes (buss), så sant mannen ikke er bevegelseshemmet og trenger spesialtransport.

 

 

[alenemed1. ♥]

Uff for en trasig situasjon.. Det viktigste du kan gjøre er og dokumentere, ta vare på alt av sms ol og skriv ned alt han sier og hva du selv sier for den saks skyld. Ring til familieværn kontoret og be om et møte der, alene først om du vil det også kan du invitere han til og bli med på en mekling slik at dere får satt opp en samværsavtale.

Han kan ikke komme og kreve at han skal ha ho alene når han har sett ho så lite og ingen vil tvinge deg til det.. så der kan du puste ut for det vil ikke skje

Han vil ikke ha noe og komme med om han tar kontakt med advokat heller, de vi uansett se på hva han har vist av interesse, og den lille intr er ikke nok...

 

her i gården går det litt i det samme, bf har vært til og fra, ett par mnd har han vært kjempe flink andre ganger har dett gått en mnd ol mellom hver sms, så jeg satt til slutt ned foten og sa han ikke fikk se henne før han bestilte time på familiværnkontoret slik at vi kunne lage en avtale. jeg snakket med de før jeg sa dette til han og fikk da til svar at jeg viste samarbeidsvilje så han vil ikke ha noe og komme med om han vil lage "bråk". Det har jo selfølgelig skjedd masse i forkant av dette da.

Nå er det snart 5 mnd siden han fikk beskjed om dette og han har fortsatt ikke bestillt time så int var nok ikke så stor.

Tror det viktigste for barna er stabilitet så slå hardt ned på sånn tilogfra jeg skal leke pappa når det passer meg tull. få alt ned på kontrakt og dokumenter så har du ditt på det rene ( samvittigheten også )

 

men anbefaler deg på det sterkeste og ringe familievernkontoret

 

lykke til

[Gjest]

Glemte å si at dagen etter at vi ble utskrivd, fikk jeg melding av bio-far, slik gikk meldingene frem og tilbake

Han: "kan jeg komme å treffe E, i dag?"

Meg: "vi ble utskrivd i går, så er hjemme. "

Han: "Takk for infoen da!"

Meg: " Jeg blir helt stresset av alt du sier ang. dette med at du skal ha hun nå osv. Dette har jeg sakt før og sier det igjenn, du trenger ikke forvente noe som helst før du har besøkt henne regel messig (minst 1 gang i uken) og lært å kjenne henne, å hun er trygg på deg,å når hun er stor nok, og klar for det, så kan vi snakke om dettte. Du har ingen utgifter på henne, du eiger ikke penger til å betale minste-barnebidraget selv en gang, så viss du tenker på det, så er det ikke dyrt å betale 100 kr i uken for og treffe datteren din. For hun er nå jaggu meg verdt det. Jeg ringer nav i morgen for å bestille time hos en mekler, sånn at vi får vite rettene vi og E. har"

Han: "Økonomien min har du ingenting med. Ringer du i morgen da?!"

Meg: "ja.."

Han: " da er det ikke lenge til E. får være hos sin far da"

Han(igjenn): " Ringer til nav en halv time før dem stenger jeg da, og hører om du har vert der!"

Meg: "Gjør det du. Jeg synes alt dette er veldig vanskelig. Jeg har tusen ting i hode ang. dette. Men dette er noe vi må igjennom sånn at E. får det best som mulig."

Han: "Det er kun du selv som gjør alt vanskelig. E. fortjener og hos sin far. Du har stelt i stand alt dette selv"

 

Dagen etterpå ringte jeg til nav, og fikk beskjed om at dem skulle ringe meg opp igjenn om 3 uker. for det var ferie for mekleren, men det var jo 3ukers ventetid uansett. Så når jeg får telefon igjenn, får eg time så snart så mulig.

Så har sakt han ikke er velkommen før vi har fått samværs-mekling... Alt dette tærer veldig på meg. Føler meg som en fæl person, og syns det er synd at datteren vår blir satt i denne situasjonen av hennes egen far og meg...

[Anonym bruker]

Det er ikke NAV, men familievernkontoret som har mekling om samvær og sånt. Bare til info.

 

Og det jeg ser i det du skriver, er så utrolig vanlig hos ekspar som krangler og hvor det er små barn i bildet.

 

Forstår godt det med at ungen må blir kjent med sin far før dere avtaler overnattingssamvær, men det er ikke mulig i alle tilfeller. Du MÅ legge tilside dine følelser overfor ham. Det er DINE og HANS, og har ingenting med barnet å gjøre.

 

Hva tror du vil skje om han skal ta hånd om ungen en natt eller to? Kommer ungen virkelig til å lide? Vil han være på samme måte overfor henne som han er overfor deg? Neppe. Det vil nok gå mye bedre enn ventet, selv om du ikke føler det slik.

 

Det du nå gjør, er å forlenge tiden de ikke kjenner hverandre..... Synd men sant. Forstår at du føler det store ansvaret for barnets ve og vel, men det er dessverre ikke bare ditt barn. Og bidrag eller ikke, dårlig oppførsel overfor deg eller ikke - barnet har faktisk rett på å kjenne sin far.

 

Og jeg vet godt hva jeg snakker om, siden jeg har vært der selv.....

[Anonym bruker]

Barnet har rett til å bli kjent med far i trygge omgivelser, og dersom far ikke gidder å prøve, så kan han reise ett visst sted, spør du meg. Han må ofre litt han også for samværet og datterns skyld. Er så drittlei dere som mener det kun er barnets mor som gjør noe galt! Barnet er kun 5 mnd gammelt, og da er det ikke anbefalt at det overnatter borte fra hovedomsorgspersonen! Synes HI gjør det rette her og ønsker å tilrettelegge et trygt og jevnlig samvær med far før overnattinger begynner.

[Anonym bruker]

Først av alt: du må ikke nekte han komme, men gi beskjed om at skal han ha samvær med jenta skal det skje på hennes premisser og det er hjemme hos deg. Er du utrygg på han avtaler du at noen flere er sammen med deg når han er der. Vil han ha det på andre måter får HAN bestille mekling. Unnskyld at jeg sier det men har vært der du er nå og du ødelegger hele babytiden med alt dette tullet. Du må vise du er sterk og står for en døyt, og ikke minst må faren lære at han ikke kan få alt lagt til rette uten en innsats selv.

 

Det anbefales ikke overnatting før 1 år, og det anbefales ikke overnatting for selv en 5 åring som ikke kjenner sin far. Dette handler ikke om at "tror du virkelig barnet tar skade". Ingen ville vel latt barnet overnatte en helg hos noen de ikke har sett før? Og dette er realiteten; dette barnet har ikke peil på hvem denne personen er. Dette er noe han vil få beskjed om på FVK også så her har du HI lite å frykte.

 

Ta videre på alle meldiner. Overfør de til pc og lagre det på egen disk i tillegg. Skriv dagbok. Gi beskjed om at frem til barnet kjenner han og er trygg på han foregår samvær hos deg. Si videre at dette er du ikke intr i å diskutere flere ganger kun dere, verken på meldinger eller under samvær. Slikt diskuteres kun med fagfolk tilstede. Slutter han ikke sjikanere deg skaffer du advokat og lar kommunikasjon gå gjennom dem. Si han kan komme f.eks hver tirsdag og hver torsdag til bestemte tidspunkt.

 

Vet det høres voldsomt ut men kan love deg at hadde jeg ikke satt foten ned tidlig hadde både barnet og jeg lidd idag.

 

 

[Gjest]

Bare til info, så er det NAV en må snakke med her i kommunen..!!

Å bare til info, så har jeg ingen følelser til overs for denne karen.. Har vert vennlig nett som jeg er med mine venner, vert hyggelig selv om han ikke har vert det.

Hadde jeg sendt ungen min til en person hun ikke kjenner, hadde hun nok ikke følt seg trygg. Da hadde jeg desverre gått under katogorien "dårlig mor", i mine øyner

 

Viss du vet så godt hva du snakker om, siden du har vert der selv.. så lurer jeg vel mest på hvilken side du har vert på?

 

Hadde du vert på den siden, der du er sammen med barnet 24/7, så hadde du ikke kommentert det du gjore noe som sier meg at du har vert på den andre siden

 

Viss du leser teksten skikkelig, så har jeg skrevet "vårt barn" hele tiden. Det er ikke mitt barn alene. It takes 2 to do the tango

Selvfølgelig føler jeg det store ansvar for barnet? det er jo fordi jeg har det store og største ansvaret for barnet, hele tiden

[Gjest marie-s]

Hmm...mulig jeg ikke fikk med meg alt her, men det at han forlot deg når du var gravid og ville helst at du skulle ta abort gjør han ikke nødvendigvis til en dårlig far.

 

Jeg ble selv alene når jeg var gravid og barnefaren løper ikke akkurat ned dørene hos oss, men uansett hvor lite eller mye samvær han har så kommer jeg faktisk aldri unna følgende: Uten han så hadde faktisk ikke min sønn vært her i dag. Så jeg bestemte meg for å ha et greit forhold med barnefar og legge all bitterhet bak meg, noe som fungerer veldig fint.

 

Dersom det er snakk om trunig på livet så burde du jo anmelde han, ellers så synes jeg kanskje at du overreagerer en tanke her. Hvorfor smelle døren i ansiktet på han når han først dukket opp på sykehuset som du hadde bedt han om? Okay om du har opplevd fysisk vold fra fyren fra før av så kan jeg godt forstå det, men det virker ikke slik.

 

Slå av mobilen heller og få en time der dere kan snakke gjennom ting. Det å sende ting på meldinger er ikke lurt i lengden. Om du hadde sjekket litt rundt også så ville du også funnet ut at så lenge et barn blir ammet så kan det ikke være mye borte i gangen. Og dersom det er sånn at han rett og slett bare er litt tafatt så hjelper det ikke barnet om du er nervøs under samværet for dette vil barnet merke, da kan det være bedre at noen andre enn deg er der under samvær.

 

De som ofte slår meg er at mange overlater barna sine til trillepiker og sånt som kun har møtt barnet en eller to ganger men barnefar må være der mange ganger i uken før han kan få en time alene. Har han regelmessig samvær etterhvert så ville det kanskje være naturlig at han hadde henne annen hver helg fra hun var rundt 1,5 år.

[Anonym bruker]

Jo, jeg har vært på samme side som du nå er.... Det er en del år siden nå, så derfor har jeg et annet perspektiv på sakene enn kanskje du har som nybakt mor og første barnet.

 

Og det er derfor jeg ber deg om så skille sakene her - ditt forhold til barnefar og hvordan han er overfor deg, har ikke med barnet å gjøre. Det er ikke deg han skal ha ansvar for ved samvær, men barnet. To helt forskjellige ting, det der.

 

Og du kan jo først si at samvær skal være på dagtid. Så etter noen uker med dette, går dere over til en ettermiddag, en natt og en formiddag. F eks.... Vil han ikke se barnet når barnet er hos deg, så må dere gjøre noe annet. Ikke bare trumf gjennom at første møtene skal skje hjemme hos deg. Du kan tilby deg å reise til hans hjemsted.

 

Mange sure epler å bite i med slike omstendigheter, ikke bare å være høflig, men også å legge til rette for at barnet får kjenne sin far.

 

Som sagt, jeg har vært der, så jeg vet. Vi hadde tøffe tak, og her er det over 3 timer med bil i avstand. Men i det minste har ungen det gjelder et slags forhold til sin far i dag. Noe de ikke hadde hatt om jeg hadde trumfet så hardt på hvordan alt skulle skje i starten..... Og da hadde jeg blitt syndebukken i barnets øyne... Det nytter ikke å forklare barnet at det ikke kjenner sin far fordi han ikke gjorde som mor ville i starten......

 

Og bare for å ta det med - jeg vet nøyaktig hvordan du føler det. Tro ikke annet. Men det er mye av det du bør legge til side for å få dette til å fungere på beste måte fremover.

[Gjest]

Jeg har ikke sakt at han er en dårlig far:) det vet jeg ingenting om, siden han kun har holdt henne 3 ganger:) om han er en god far vil nok vises innen en månede, da hn skal bli far til nr 2, sammen med kjæresten sin:) jeg har vert hyggelig, men bestemt samtidig.

Jeg har Aldri hindret E. I å kjenne sin far, og omvendt, før nå.

Skjønner ikke hvorfor noen av dere skriver at jeg må legge mine følelser til side! De følelsene dere snakker om, dem renommé der, eg unner han alt godt, men nå er det min datters beste jeg ser på/eter:)

[Gjest]

Dem er ikke der ( beklager skrivefeil)

[Anonym bruker]

Du forstår ikke hva jeg mener med følelser. Det er ikke følelser som hat eller elsker. Det er følelser rundt det at han ikke gjør som du vil gjøre for barnet - være der hele tiden for barnet. At han virker som om han ikke bryr seg nok i dine øyne til å få lov til å ha barnet.

 

Greit at han bare har holdt ungen 3 ganger, men han er fortsatt far og ungen er også hans kjøtt og blod.

 

Hva om det hadde vært omvendt? At du visste at for å komme til din unge, så måtte du forbi en innbitt far som mente at du aldri gjorde ting godt nok, og hang rundt når du prøvde. Hadde du syns det var lett?

 

Der ER følelser inne i bildet, om enn ikke de du ser ut til å tenke på når folk sier dette til deg. Følelser knyttet til barnet og dets beste. Og med en konflikt gående ang fars evner/lyst rundt dette, så er det dette du må legge til side. At han er bio-far gjør ham ikke automatisk til en som elsker barnet og kjenner det. Dette er noe som vokser seg frem med tiden, og da med hjelp av samvær med barnet. Er han ellers normalt oppegående, så vil han ha evnen til å se barnets behov når han tar hånd om det. Og oftest bedre enn det du observerer om du er tilstede under samværet.

 

Hva tror du skjer om han får ha barnet en natt? Tror du barnet blir traumatisert resten av livet? Greit at det kan vente litt til barnet er litt eldre, men det blir ikke lettere å sende fra seg barnet til en du ikke er sikker på da heller, eller stoler 100% på. Det blir det først når barnet nærmer seg skolealder, og kan uttrykke seg selv bedre og ta bedre vare på seg selv. Far i slike tilfeller vil alltid stå som et usikkert moment for en "løvemor"

[Anonym bruker]

Nå skal ikke jeg snakke for HI men enhver oppegående foreldre ville ikke latt seg stoppe av en innbitt far. Syns du skriver mye svada rett og slett. Det er ikke Hi sin oppgave å reise halvannen time for at faren skal se barnet. Her må faren komme på banen og for alt vi vet er det ikke sikkert han er intr i kontakt, men kun bråk.

 

Ringer du barnevern, FVK, helsestasjon eller advokat får du beskjed om at overnatting før 1 år ikke er anbefalt. Nå er dette snakk om regelmessig samvær de fraråder, så ikke kom med sammenligningen om overnatting hos besteforeldre osv. De aller fleste som tyr til en overnatting før 1 år sender uansett ikke barnet til en ukjent person.

 

Barnet er 5(!!) mnd og er vant til å ha moren rundt seg hele tiden. Hvorfor i all verden skal hun begynne med overnattinger bare for at faren skal få viljen sin? Er det ikke barnet som teller?

 

Anonymine

[Gjest marie-s]

Må si meg enig med dette innlegget, og jeg er også av den oppfatningen av at det er følelser i bildet, om enn ikke hat/kjærlighet men kanskje mer sårhet? Han er på vei til å stifte en ny familie hvor de vil være mor, far og barn også er han så lite hos den datteren som han alt har.

 

Jeg vil tro at situasjonen ikke er så enkel for han heller om han har en garvid kjæreste, hva mener hun? Hun liker kanskje heller ikke at dere skal ha kontakt osv. Som sagt her er det nok følelser i spill på alle plan.

 

Erfaringen min også sier meg at fedre som ikke var til stede sliter litt med det å forholde seg til veldige små barn, Husk han har heller ikke det samme bådent som du har med barnet. Jeg er ikke av typen som selv løper ned dørene til folk for å se deres nyfødte og det vil nok være på mye av den samme måten for han. Men la han slippe til litt etter litt så kan det jo hende de på sikt kan få en god tone og nå blir jo datteren din storesøster også.

[Anonym bruker]

Det er jo du som spiller på følelser!

 

" Greit at det kan vente litt til barnet er litt eldre, men det blir ikke lettere å sende fra seg barnet til en du ikke er sikker på da heller, eller stoler 100% på"

 

Det er jo ikke snakk om å gjøre det lettere for moren dette. Et 5 mnd gammelt barn som ikke har sett denne personen før er ikke klar for å verken være alene med han eller overnatte. Kan ikke skjønne at du sitter å sier slike ting når dette er det som er anbefalt?! Selv om det er kjøtt og blod involvert så hjelper det lite hva angår BARNETS forhold til denne personen.

 

Faren er voksen og en bør kunne forvente at han gjør det beste for barnet. Traumatisert eller ikke, så er det snakk om at barn kan få tilknytningsvansker om det ikke har ro eller stabilitet, og det er også snakk om at barnet vil bruke så mye tid på å omstille seg at det å utvikle seg kan komme i annen rekke. Er denne sjansen bedre å ta enn at faren må jekke seg litt?

 

Kan ikke skjønne at det sitter folk her inne å anbefaler henne sende et så lite barn til faren som det ikke kjenner.

 

 

[Gjest marie-s]

Hmm..etter å ha lest alt kan jeg ikke si at jeg ser en eneste plass at noen anbefaler henne å sende et barn under 1,5 år bort på overnatting.

 

Men vi er da flere her inne som har opplevd akkurat det samme men med kanskje en tanke mindre drama. Hun skriver jo blant annet at torsdag når de var på sykehus så spurte hun om han ville komme og han sa muligens i morgen. Fredag dukker han altså opp og får slengt døra i trynet og det blir stor ståhei på sykehuset. Og alt dette fordi hun ikke fikk et klart svar. Hun forteller jo også leger og sykesøstre at han bare stakk uten å gjøre det slutt...ikke bitter? Det slår meg også at det her flyr så mange meldinger at halvparten kunne vært nok.

 

 

[Anonym bruker]

Enig med "maris-s"

 

Reagerer også på at du ber ham om å komme og når han kommer så får han døra slengt i trynet. Og at du velger å vise frem hele skittentøyvasken til leger og sykepleiere. Virker noe snålt og merkelig for min del....

 

Ingen av dere virker spesielt voksne og jeg håper for barnets del at dere kan løse dette uten å lage mer krøll!

[Gjest]

Gud så mye fjas det kom frem da.. Hvorfor lese mellom noen linjer som ikke er der? jeg eier ikke bitterhet ovenfor han ?

Grunnen til at han fikk døren i tryne, var fordi jeg fikk panikk, å hadde gitt beskjed til sykepleieren at jeg ville ha beskjed, sånn at det ikke, å måtn han oppførte seg på meldingene dagen før? å det ble ikke kom som et smell.. ble vertfall ikke så mye ståhei fra meg, annet enn det, som du tror.

 

At han kun er interessert i å bli kjent med sitt barn, med å ha de hos seg selv, på den måten..? da han har jo der sakt rett ut at han ikke er interessert før han får ha henne, å uten samvær i trygge omgivelser ørst, så skjer jo ikke det, desverre..

Jeg har alltid sakt han var hjertelig velkommen i hjemmet vårt, det første gangene uten damen hans, slik at jeg kunne få se hvordan han var med barnet vårt først. den 3. gangen han kom kunne han ta med seg damen. å det gjore han Har møtt henne før, så liker henne godt

 

Men jeg syns ikke at barnet mitt skal ha en far som kommer gang hver mnd, å hilser på noen ganger, kan forvente at han kan ha henne på overnatting på grunnlag av å ha vist så lite interesse ovenfor henne. Han har kun ringt en gang for å høre om han kunne komme å treffe henne, å det var første uken etter hun var født. Hvis han var så interessert mnd før hun ble født, hvorfor var han reist på spontan bilferie til sverie en uke, når han viste at termindagen var midt i den uken hehe.. men det har ingentig å si, egentli prøver bare å få opp grunnlaget på mangel interesse ovenfor E.

 

Du får heller skrive punkt for pungt hva du mener hvordan samværet burde være uten FVK sin innblanding sånn at jeg skjønner det, uten at jeg må henge meg opp i å forklare andre ting

[Gjest]

(fødte på termindagen ) stolt over det

[Gjest marie-s]

Vel om du kun har en far til barnet som kun kommer en gang hver mnd hva kan du gjøre med det? Du kan ikke nekte han å treffe sitt eget barn. eller det vil si, barnet har rett til å bli kjent med sin egen far og om det er nå eller om to år så kan du ikke nekte.

[Gjest]

Det er helt sant derfor vil jeg at vi skal ha en samværsavtale som innebærer at han treffer henne 1-2 ganger i uken.. så når ting er stabilt og han er ansvarlig, så kan vi diskutere at han kan ha henne, evt. overnatting senere.. å om vi har samværsavtale, å han bryter den, kan det brukes om han skal dra det ting til rettsak

[Gjest marie-s]

Vel om han drar det inn for rettsaparatet så går jeg ut i fra at det er for å ta over omsorgen eller 50-50 deling. Han vil nok uansett få "normalt" samvær om det skulle gå til rettsak, men det ville nok vært vanskligere å få 50-50 deling eller ta over hovedomsorgen for barnet.

[Gjest]

Ja Men det vil og være vanskelig å få "normalt" samvær.. Så ut ifra alle andre som har vert hos FVK, så kommer han nok til å få samvær som innebærer at det blir besøkstid noen timer i ukene, før noe annet

[Anonym bruker]

Det jeg hele veien har prøvd å poengtere, er at du kan aldri nekte barnet å treffe/bli kjent med sin far. Ergo kan du ikke nekte far samvær nå.

 

Du kommer til å brenne deg om du holder tilbake samvær, bare fordi DU ikke er enig i formen. Selv om du mener du har rett og han ikke kan komme og så som han vil, så kan du ikke nekte samvær selv om han kommer og går som han vil.

 

Om du holder fast ved ditt forslag, og han da ikke ser ungen før ungen er 2 år, så kommer han til å få medhold i alle instanser om han da vil ha overnattingssamvær da. Dette fordi det er BARNETS rett å ha samvær med begge foreldre. Og da får han nok vanlig samvær, eller utvidet om han ber om det.

 

Så.... hva er da best? La far komme og gå litt som han vil nå, slik at barnet hvertfall vet hvem han er, eller bare la far være en fremmed, som barnet skal ha samvær med om 2 år uten å kjenne i hele tatt da? Tenk deg grundig om her.

 

Du har heller ikke rett til å bestemme samværsformen helt alene, selv om du føler du har den retten.

 

Mange måter å presse litt på. Den beste er vel gjennom bidraget, i form av at ved null samvær, så blir det null fradrag i bidraget. Dess mer samvær, dess mer fradrag i bidraget for barnefar.

 

Du må fire litt du også. Så det er bare å bite i det sure eplet med en gang slik at du venner deg til det. Vil far møte barnet om du reiser til hans hjemsted? Kan det være en mulighet?

 

Og sånn for å ha sagt det; du skal ikke vurdere hans evne som far, så det med å argumentere med at du først vil se ham med barnet før dama er med, er bare tull og tøys. Ei heller kan du legge føringer på hvem han har tilstede ved samvær. Det er ikke ditt bord, men fars oppgave å vurdere og bestemme.

 

Du kommer til å slite om du tror du har rett til å bestemme alt mulig