Hvorfor får ikke flere mange barn?

[Anonym bruker]

Tenker da på 4 eller flere barn? Hvorfor stopper de fleste på 2 eller 3?

[Sånn kan det gå]

Fordi folk tror at det er fryktelig slitsomt.

[Anonym bruker]

Det er veldig dyrt og tar mye tid.

[Anonym bruker]

Mange grunner for min del:

Vi må ha ny og større bil.

Blir kanskje mer slitsomt, uten at det trenger å være sant.

Det blir flere utgifter.

Helst bør man ha flere rom i huset, ,og kanskje dermed større hus. Selvsagt kan barna dele rom, men kjekt med et rom hver.

 

Jeg syns det er mer en nok med 3 barn, men litt for lite med 2. Men man skal jo aldri si aldri. Kanskje blir det 4 også.

 

[Anonym bruker]

kunne nok tenkt meg nr 3, men etter to knalltøffe svangerskap orker jeg ikke tanken.

 

Noen venner av meg har stoppet på 2 fordi de ikke vil bidra til befolkningsvekst.

[Anonym bruker]

hvorfor skulle man ikke ville bidra til det da? I norge er det jo ikke problemer med for mange folk...

 

For no tull..

[Anonym bruker]

Her har vi sagt 2-maks 3. Litt det med hus og rom osv. Og at vi føler det holder med 2 egentlig. Blir det 3 så er det helt greit, men for nå får det holde med han vi har, og mini`n som er på vei

[Anonym bruker]

Vi er da nok folk.

 

Barn skal følges opp og det koster. Mange ønsker en karriere i tillegg. 2 er gjerne det man rekker i det type liv man ønsker i dagens samfunn.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg vil ha 2 barn fordi jeg selv hadde 3 søsken, og merket hvor vanskelig det var for mine foreldre å dele seg på 4 barn. Det var alltid noen som skulle noe (korps, dans, ridning osv), det var alltid dyrt (mette 6 munner, kjøpe gaver til jul, kjøpe gaver til venner på bursdager, klær, utstyr og ikke minst bøker når vi begynte på vidregående!) Vi lærte oss tidlig å jobbe for det vi ønsket oss, og det var en god lekse som jeg er glad for å ha i ryggmargen, men det var sårt at jeg alltid arvet klær fra mine søstre og at jeg ikke kunne kjøpe gaver til venninnene mine til jul fordi mamma og pappa rett og slett ikke hadde råd til dette.

 

Nå er ikke det matrielle det viktigste i verden for oss voksne og fornuftige, men for barn/ungdommer har det mye å si, ihvertfall i dagens samfunn. Det er trist og totalt feil, men slik er det bare.

 

Jeg holder meg til 2 barn fordi det er det jeg føler vi kan leve komfortabelt med økonomisk og fordi vi har et barn med noen spesielle behov som tar mer tid enn hva et "normalt barn" ville gjort. Dermed holder vi oss til 2 nå, og evnt tar på oss fosterbarn eller adopterer når barna blir større. Vi er unge og har muligheten til å gi trengende barn trygghet når våre barn er ute av redet, så for oss passer det godt med 2 barn:)

[Anonym bruker]

JEG tror at dårlig samliv er en grunn hos mange. Dårlig råd, ønske om en viss livsstil, helse begrensninger kan være ulike grunner.

[Anonym bruker]

Et barn koster en god del penger, man "må" ha stort hus og ihvertfall stor bil om man har stor familie. Med to voksne i 100% stilling så er det ikke lett å gi nok tid til 4-5 unger, som hver og en krever sitt.

 

Jeg har 3, og kjenner at det er slitsomt til tider. Orker ikke tanken på en til, selv om de ungene vi har er både frisk og sunn og i godt humør. Det er rett og slett maks av hva vi kan greie å håndtere.

 

Om man har stor aldersspredning er det jo en annen sak. Hos oss er det 6 år fra eldste til yngste.

[Anonym bruker]

4 barn på 6 år, det blir jo ca 2 år mellom hver da og det er jo ikke spesielt tett.

[Anonym bruker]

Bare 3 barn var det jo faktisk. Altså 3 år mellom hver. Det er jo stor aldersavstand.

[Anonym bruker]

Fordi jeg ikke er et baby-menneske og synes det virker slitsomt med tanken på å begynne "på nytt". Ny graviditet, ammeperiode og alt annet. Vi bor i for liten leilighet som vi leier og det går greit med en som fremdeles sover på rommet vårt, men kanskje litt upraktisk med to? Dessuten er jeg for glad i min egen tid og jeg trur det blir vanskeligere å sjonglere mine interesser og tid hvis jeg har mange barn. Også orker jeg ikke en ny "pause" fra utdannelse med permisjon. Virker kanskje litt tynt, men alt i alt: veldig fornøyd med den lille gutten jeg har og tilværelsen generelt og derfor vil vi ikke forandre på noe. Men jeg er ung og om jeg ombestemmer meg om ti år kan jeg helt fint få en til da

[Anonym bruker]

Fordi det er ikke alle som klarer å sjonglere mellom så mange barn.

Jeg har flere venner med mange søsken og de opplevde alle å få mindre tid med sine foreldre etterhvert som søskene kom på rad og rekke. Sa de dette til sine foreldre? nei selvfølgelig sa de ikke dette. De ville jo ikke såre de.

 

Jeg har ett barn og skal max ha ett til. All ære til dere som har mange barn og kan legge dere med god samvittighet om kvelden og vite at alle barna deres har fått den oppmerksomheten de har trengt. JEG personlig tror ikke jeg hadde klart det. Altså jeg hadde KLART å tatt vare på mange barn, men om de hadde fått all den oppmerksomheten de hadde trengt vet jeg ikke. Derfor stopper det med nr.2 her.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner flere med store søskenflokker 4-6, og aldri har noen av disse barna på noe som helst tidspunkt sagt at de ikke fikk nok foreldre kontakt, følte seg oversett, eller kunne tenke seg å være del av en mindre familie. Men flotte opplevelser fra en stor familie, gode søsken relasjoner og sterk samennsveising, det har jeg hørt mye om. Vi er kun to, og det erlitt stusselig, nå har søstra mi blitt rar, og vi har ikke lenger det samme nære forhooldet som før, jeg savner familien min.

[Anonym bruker]

Fordi mange har andre ting å drive på med også.

[Sånn kan det gå]

Det er nok akkurat den ideen som får mange til å la være å få mange barn ja. De innbiller seg faktisk at man ikke kan gjøre andre ting om man har mange barn.

[Anonym bruker]

Fordi folk innser sine begrensninger?

[Anonym bruker]

min grunn: helsa mi.

[Anonym bruker]

Jeg tror det er fordi foreldrene vil ha tid til overs for å dyrke seg selv og sine egne interesser. (ingenting galt i det altså.)

 

Jeg har har selv bare ett søsken, og synest det er for lite, derfor har jeg fått 5 barn hehe.

Ja da, vi har ikke særlig god råd og barna får ikke alt de vil ha. Men de har hus, mat på bordet, klær på kroppen, foreldre som elsker dem og gode venner. Så jeg vil si de har alt de trenger her i livet.

Ja de arver klær, men det gjør dem ingenting for det gjør også vennene deres som bare er to eller tre søsken. Det er litt godt vi bor her vi bor

 

Å følge opp 5 barn tar selvfølgelig tid, og det blir på en måte en livsstil. Men vi kjører da på alt de skal og er på alle møter -som alle andre.

[Anonym bruker]

Jeg har 3. Hvorfor vi ikke har fler:

 

- Viktigst: Min mann vil IKKE, jeg er til tider litt... tja...

- Vi var 30 og 34 når nr. 1 kom. Begge er enige i at vi ikke vil være for gamle.

- Økonomi: Vi vil trenge større hus og bil, Det har vi ikke råd til

- Vi vil ha kapasitet til å følge opp hvert av barna. Følelsesmessig, fysisk med aktiviteter, materielt osv. Kan til tider være krevende "bare" med 3.

 

[Anonym bruker]

Vi har snart 3, og synst det er en akkurat passe stor "gjeng".. Er lærer , og stiller høye krav til meg selv når det gjelder å følge opp barna med tanke på skolearbeid, Økonomisk hjelp til utdannelsen de selv ønsker og sertifikat (noe jeg ikke fikk selv som en av 5 søsken).. Synst 2 barn har vert topp, vi voksne har ofte tatt med oss ett av barna hver på fritidsaktiviter ol.. Fint for dem og for oss

 

Har også tunge svangerskap og fødsler, og har brukt årevis på å komme meg fysisk mellom dem, og det er klart at det spiller inn. Må også legge til at siden vi var passert 30 før vi fikk førstemann, så synst jeg risikoen form min del blir høy etterhvert for å få barn med spesielle behov.. Føler at det er hektisk nok med tre friske barn, og at kvoten min er brukt opp på et vis..

 

Og selv om de er verdens skjønneste, og ville bli tatt godt imot her i huset, så vet jeg en del om hva det krever av familiene å ta seg av barn med store behov, og om søsken som føler seg "glemt", og derfor stopper vi nå med 3 friske barn. Føler enormt stor respekt for dem som velger annerledes, og ville selvsagt gjort alt vi kunne for å ta oss av et annerledesbarn om vi hadde fått ett, men vet som sagt litt for mye om hva det krever av foreldre og familie..

Vi er dessuten begge fra store søskenflokker og det kan til tider rett og slett være vanskelig å møtes til bursdager, følge opp tante og onkelbarna med gaver osv. Vi må leige forsamlingslokaler for at alle skal kunne komme i barnedåpen, selv om vi bor i enebolig, mm. Dessuten er vi søsken spredd over hele landet, og må ta inn på overnattingssteder når vi samles, det blir kostbart i lengden..

 

Når det er sagt så har vi det veldig kjekt når alle samles

[meg & to små vampyrer]

For oss er dette grunnene:

 

-jeg er dårlig (les veldig kvalm og mye oppkast og bare sover) gravid

-vi er utslitt av bare to

-vi vil ikke ha råd til flere (bolig, bil osv)

-vi syns to er nok og ønsker rett og slett ikke flere (det er vel lov?)

[Anonym bruker]

jeg har latid drømt om 4 barn en etterat jeg fikk nr 3. har jeg oppdaget min begrensning. jeg syntes det er vanskelig å få dekket barnas behov for oppmerksomhet. kos ol. det går men jeg tenker at hvis vi fikk en eller to til ville dette bli vanskeligere. jeg er opptatt av å kunne følge opp barna mine og gi dem så godt jeg kan god selvtillitt, og god selvinsikt. jeg ønsker å hjelpe dem slik at de blir selvstendige og trygge på seg selv. jeg håper også at jeg som forelder kan legge grunnlaget for at de skal føle seg lykkelige i sitt liv også som voksne. jeg vet at vi ikke altid kan være tilstede. men innbiller meg at om jeg får flere barn blir dettte vanskeligere å oppnå. alle barn trenger en god porsjon kjærlighet. og foreldre som er utslitt sliter jo med mye og sliter seg bare mer ut.

 

og så er det det økonomiske aspektet. det er slik at ting koster og barna trenger klær, mat og tak over hodet.

 

jeg syntes likevel at deter litt surt å ikke skulle haflere barn, men somsakt jeg kjenner at tre barn det er min begrensning. andre har ikke sine brensninger på tre barn slik som jeg.