Psykisk syk mor.

[Anonym bruker]

Finnes det noe forskningsmateriale som sier hva barn har mest vondt av? Å leve med en psykisk syk mor kontra å leve med at mor har begått selvmord?

[Anonym bruker]

Begge deler er jo vondt for et barn.

Men er man i live kan man da ihvertfall søke hjelp og gjøre noe med situasjonen. Hvis du er psykisk syk og vurderer selvmord anbefaler jeg deg å kontakte fastlegen din for å få henvisning videre i systemet.

Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser i 17 år, og har vurdert selvmord flere ganger. Tanken på barna mine har stoppet meg. De fortjener så mye mer enn å sitte igjen med spørsmål, skyld og skam.

[Anonym bruker]

Forskning og statistikk viser bare en gjennomsnittlig tendens, og sier ingenting om hvordan det vil gå i et konkret tilfelle.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om det finnes.. men vil bare si min egen mening.

 

Selvmord vil nok alltid være det mest vonde alternativet.

Ett barn vil alltid være glad i sin mor, selv om mor sliter.

Og da kan du tenke deg sorgen om mor forsvinner og alle tankene.

 

Jeg har selv vokst opp med en mor som slet både psykisk og med alkohol, men jeg er likevel glad i henne og hadde blitt helt knust om hun ble borte.

[Anonym bruker]

Jeg vet det høres grusomt ut, men for meg hadde selvmord vært det beste av to onder.

Å måtte leve i et helvete hver dag uten å få hjelp er ingen måte å vokse opp på. Å føle at man mister mamma på nytt hver dag, igjen og igjen er forferdelig. Og man kan ikke sørge... og man blir aldri ferdig

[Anonym bruker]

Ja, jeg er i situasjonen selv. Er veldig merkelig, jeg har hele liver latt meg styre av følelser fremfor fornuft,,, er vel kasnkje derfor jeg er i den psykiske situasjonen jeg er i nå. Men nå når ting da er som der er, har jeg blitt veldig praktisk tenkende... Har vurdert dette nøye frem og tilbake, uten å komme frem til noen løsning, men slik situasjonen er nå er jeg redd for skaden jeg påfører barna mine... Jeg tror muligens det ville vært lettere for dem å takle dersom jeg ikke fantes... Jeg ser også på hvilke muligheter de vil få dersom jeg ikke er i livene deres, jeg tror nok at jeg hemmer dem ganske kraftig pr i dag.

[Anonym bruker]

en psykisk mor kan få hjelp og bli bedre, en død mor kommer aldri tilbake enkelt å greit.

 

 

[Anonym bruker]

19:41 utrolig gjennomtenkt av deg å råde en potensiell psykisk ustabil person til selvmord!!! Not!

Skam deg!

[Anonym bruker]

Jeg spurte om meninger, og det fikk jeg. Jeg setter pris på ærlige utsagn, hvirfor skal man la være å si noe bare fordi det ikke passer seg? Dersom hun føler at det hadde vært bedre med en død mor, så er det realiteten for henne, hvorfor skal hun skjule den?

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg er vokst opp med en far som var alkoholiker og med det følger psykiske problemer. Min mor var flink til å skjerme meg for tullet hans og jeg hadde et forhold til han når han var edru og ok. Han tok livet sitt til slutt..

Jeg vil si at det å leve med en forelder som er psykisk syk er ikke det beste men det går an å skjerme barna og ha et forhold til dem fordeom. Kanskje ikke de minste men de blir fort eldre og kan forstå bedre og kanskje det beste er å ikke å bo sammen med barna..

Kommer helt an på hvordan psykisk syk.

 

Det å sitte igjen etter et selvmord er grusomt, forferdelig og kan ikke beskrives. Så jeg vil si at barn har det mest vondt av å leve med at mor tok selvmord!

 

Håper at det ikke er deg selv du snakker om

[Anonym bruker]

Av spørsmålene HI stiller i hovedinnlegget så leser jeg ikke at hun er ustabil eller tenker på selvmord. Tenkte kanskje hun lurte i forhold til skoleoppgave el.

 

Var ikke meningen å råde noen til selvmord. Jeg bare forteller hva jeg ønsket i min oppvekst da jeg vokste opp med en psykisk syk mor

 

19:41

[Anonym bruker]

Om jeg skjønte nogenlunde riktig, så går du med sterke selvmordstanker? Om du så gjør det, og går og planlegger at nå skal det skje...Så må jeg dessverre fortelle deg det, at du kommer til å lykkes med det. En person som går med sterkt selvmordsinnsikt, blir vanskelig å stoppe. Ja det finnes et hav med hjelp, men det hjelper lite hvis du er såååå innstilt på, bare å få det slutt.

 

Da syns jeg du skal sette deg i dine barnas sted: Hva sitter de igjen med? Skyld, akt, HVORFOR, masse ubesvarte spm. Er det riktig overfor de? Er ikke det mer å tenke bare på seg selv??

[Anonym bruker]

Jeg er vel egentlig ganske likegyldig til å leve eller dø, er derfor jeg stiller spørsmålet, jeg vurderer ut i fra barnas ståsted hva som er best, for meg spiller det ingen rolle om jeg dør eller lever, har ikke noe sterkt dødsønske, heller ingen livsgnist. Men at min situasjon går ut over barna, DET skal være vist...

 

HI

[Anonym bruker]

Ingen av kommentarene som evt kommer i denne tråden vil være avgjørene for mitt valg, bare for å ha det på det tørre. Saken er bare oppe til vurdering og kommer ikke til å bli avgjordt i løpet av natten.

 

HI

[Anonym bruker]

Skoleoppgave ja???? Du trodde hun drev research for en skoleoppgave!

Er det mulig?? Man trenger faktisk ikke å gi "ærlige" svar i alle situasjoner, spesiellt ikke over nettet!

 

Og HI, jeg håper du tar en kikk på barna dine, og tenker at du heller vil leve med smerte selv, enn å ta livet ditt og legge smerten over i deres fang! De er uskyldige barn som elsker mammaen sin, og det finnes faktisk hjelp å få kjære deg!

[Anonym bruker]

man blir nok ikke ordentlig ferdig med å sørge over en som tar selvmord heller, ungene vil føle seg veldig forlatt og mange vil få skyld følelse og sinne, Selvmord er og blir en egoistisk løsning ikke til gode for noen.

[Anonym bruker]

Hva tenker du med da 20:05, som legger skyldfølelse over på en psykins ustabil person?

 

Poenget er jo at slik jeg opfører meg nå ovenfor barna mine så tropr jeg muligens de tar større skade av det enn å leve med at mamma har tatt selvmord. Med fare for å gjenta meg selv; jeg har ikke noe dødsønske, jeg lever heller ikke med smerte som jeg ikke takler, så dersom jeg finner ut at ungene mine sansynligvis vil takle en psykisk syk mor bedre, har jeg ingen problemer med å fortsette livet.

 

HI

[Anonym bruker]

Uff, kjære deg..

 

Får helt vondt inni meg av at du har det sånn..

Jeg har svart deg lenger oppe her, hvor jeg skrev at for min del er selvmord det værste alternativet.

 

Har vært veldig langt nede selv og planlagt i detaljer hvordan jeg skulle bli borte, men da heldigvis uten barn. (altså før jeg fikk dem.)

 

Har hatt noen av de samme tankene etter jeg ble mamma også, men da av andre grunner (fordi jeg mistet min kjære og pappan til barnet mitt.) Han døde pga ulykke og jeg har så vondt av sønnen min som må vokse opp uten sin far og aldri få bli kjent med ham.

 

Uansett, jeg kunne aldri gjort noe sånt mot barna, samme hvor langt ned jeg skulle havne.

Hadde jeg følt at jeg ikke kunne ta vare på dem bra nok, så hadde jeg heller bedt om avlastning eller at noen andre tok vare på dem, men at de fikk treffe sin mor fra tid til annen.

 

Så lenge du elsker dine barn og vil deres beste (noe det virker som), så er IKKE det beste alternativet å ta livet ditt.

 

Jeg fikk med meg at du ikke kommer til å ta noe valg utfra hva vi svarer eller over natten, men ville likevel fortelle deg dette.

 

Jeg håper du tenker godt gjennom alle slags muligheter og valg.

Ikke ta den letteste utveien.

 

*god klem til deg*

[Anonym bruker]

Takk for et varmt svar 20:12

 

HI

[Anonym bruker]

Hei HI.

 

Jeg vokste opp med en mor som var narkoman. Selv ser jeg på dette som mentale problemer, hvor en har "valgt" å selvmedisinere seg selv.

Det har vært knallhardt, mange opp og nedturer, følelser av skam, av hjelpesløshet osv. Når jeg ble voksen så klarte hun endelig å ta imot hjelp og komme seg på bena. Hun var under medisinsk behandlig, og var aldeles ikke helt ute av rusens klør, men på god vei. Etter et par år i behandling så døde min mor helt plutselig av hjertesvikt.

Og jeg kan si deg at samme hvor hardt livet har vært, hvor my ejeg har "hatet" henne, hvor mange tårer jeg har grått for henne, så ville jeg mye heller hatt henne her den dag i dag, med de eventuelle problemer det måtte føre med seg, enn å sitte her uten henne som jeg gjør idag.

 

Barna dine vil ha deg, å elske deg, samme hva du feiler, så jeg håper du vil være istand til å ta imot hjelp, og velge å bli hos dine barn å se dem vokse opp.

 

Lykke til! Jeg håper du en dag vil føle livsgnisten igjen.

Klem til deg

[Anonym bruker]

Det er jo nesten umulig å svare på.

Er forskjell på psykisk syke.

[Anonym bruker]

20:05 her, det er faktisk å legge smerten over på barna sine hvis man tar selvmord! Det er jo de som blir sittende igjen med sorgen!

Som mor er det ditt ansvar og skaffe deg den nødvendige hjelpen slik at det ikke skjer.

Alternativene er jo ikke "slik livet er nå" eller selvmord!

Det finnes hjelp man kan få slik at du kan bli bedre og bli den mammaen barna dine fortjener!

 

Og igjen, jeg snakker fra egen erfaring da jeg er psykisk syk selv med en spiseforstyrrelse, men jeg har fått hjelp og ting er bedre nå!

Ønsker det samme for deg!

[Anonym bruker]

At det kommer til å påføre barna smerte er jeg med på, men ikke at det kommer til å overføre smerte på barna, for jeg bærer ikke på noen smerte.

 

Takk for alle svar, men tror kanskje det er best å avslutte her.

 

HI

[tullemor_til_snart_4]

Jeg er ikke i tvil om å leve med at mor har begått selvmord er det vondeste!

 

Jeg vil ikke begrunne svaret mitt her, men om du ønsker den laaaaaaange historien, så send meg en pm.

 

Stor klem

[Anonym bruker]

Man berer da på en smerte hvis man vurderer å ta sitt liv?????