Min historie... (lang).

[Twintipp og himmelblå]

Han var min første og store forelskelse.

Jeg hadde aldri sett ham tidligere da jeg begynte på ungdomskolen, men han kom ut døren, og jeg ble helt lam. Forelskelse ved første blikk!

 

Jentene lå langflate etter ham, stod og ventet på ham etter gymtimene og ropte og hylte etter ham.

 

Han gikk i niende, var et glansbilde å se på, flink i idrett og flink på skolen og jeg gikk i syvende og var en liten "fersking".

 

Han er av den sjenerte typen, men vi delte en lidenskap, håndball. Det ble til at vi traff hverandre noen ganger i forbindelse med det.

 

En dag kom han bort ved sykkelen min og spurte om han skulle følge meg hjem.. Tror ikke vi vekslet et ord hele veien.

Jeg husker enda at jeg tenkte, "ikke besvim, ikke besvim, gå rolig"!!

 

Turen hjem fra skolen ble til mange turer, og vi var sammen stort sett hver dag etter dette. Bare vi to! Men gjorde aldri noe annet enn å gi hverandre en klem. Han ble ertet litt av kompiser vet jeg, fordi jeg var så "liten".

 

Sommeren til åttende klasse fant han en annen. En som var eldre enn meg. Jeg har aldri grått så mye i hele mitt liv. Mitt hjerte var knust!!

Jeg låste meg inne på rommet i to dager, og trodde mitt liv var over.

 

Selv om han fant en ny så jeg at han var lei seg, vi traff hverandre noen ganger etter dette, men jeg var fortsatt knust.

 

Han fortsatte å kontakte meg i årene som fulgte. Jeg orket ikke ha så mye med ham å gjøre, dette satt hardt i for meg.

Allikevel sendte han meg julekort hvert år fra den første julen i 7. klasse..Bursdagshilsen fikk jeg også, hvert år.

 

Vi snakket sammen ganske mye gjennom de neste årene. Han bodde langt unna og studerte i mange år, og jeg flyttet utenbys for å studere.

Allikevel snakket vi sammen, både nå og da. Vi snakket sammen om alt, vi er så like.

 

En jul for 6 år siden var vi begge ute på byen i hjembyen vår. Det var helt utrolig å se ham igjen... !! Han fulgte meg hjem til døren den kvelden.

 

Jeg ønsket egentlig ikke å treffe ham ansikt til ansikt, da jeg var i et forhold, og traff ham ikke etter dette. Kontaktet ham heller ikke.

 

Jeg var i et forhold som hadde vart over flere år. Vi planla barn.

Vi fikk også en høyt elsket sønn sammen. Og fra den dagen kjempet og gjorde jeg alt for familien min. Vi skulle være en familie for livet ut.

Mitt barn skulle ikke bli et "skilsmissebarn". Vi skulle bare være sammen, vi kunne like gjerne gifte oss (gjorde aldri det), det var ingen vei for meg tilbake nå som vi hadde fått barn.

 

Etter å ha kjempet i mange år for å holde familien samlet, stått for det meste alene om alt, ikke gjort noe for meg selv annet enn å tilfredstille familie og venner, skjønte jeg etterhvert at jeg ikke kan gjøre andre til lags, med mindre jeg gjør meg selv til lags også.

 

Jeg forstod at min lykke ikke er basert på å ha et pent hjem og en samlet familie for enhver pris.

Barnet mitt var det som ga meg lykke. Ikke samboeren min, ikke huset mitt og ikke møblene mine.

Barnet mitt fortjener en mor som er lykkelig og som kan vise i handlinger hva lykke omhandler.

 

Etter å ha kjempet vel og lenge for forholdet, i maaange måneder, skjønte jeg sakte men sikkert at dette ikke gjorde meg lykkelig.

Man finner ikke ekte kjærlighet i døde ting.

Valget var fryktelig vanskelig å ta, og jeg trodde jeg skulle gi opp flere ganger underveis. Fordommene mine var mine verste fiender. Skal barnet mitt virkelig oppleve dette? Hva for en mor er jeg?

 

Jeg skjønte også at jeg har vært "alene" ihvertfall de siste to årene. Jeg var ferdig, klar til å starte med blanke ark. Dette var rett.

Det tok sin tid før jeg fant en leilighet jeg likte til meg og min sønn, og å bo "hjemme" i denne perioden var alt annet enn godt.

 

Når det var gått en liten stund kontaktet jeg "ham". Jeg skrev: Hei! Hvordan står det til med deg? Klem xxxxxx.

I mitt hode var han allerede godt gift og med minimum et par barn.

 

Jeg fikk svar, vi skrev en del meldinger den kvelden, og det økte bare i omfang.

Etter en mnd. traff vi hverandre igjen.

Det var fyrverkeri større enn all verdens nyttårsaftener og jubileumer på engang... ET ord stod i hodet mitt: ENDELIG!!!! Herregud, endelig!

 

For å gjøre denne lange historien kortere...

Han hadde ingen kone, ingen barn.. Og når han sa: XXXXX, du er DEN! Du er min store kjærlighet. Jeg har ventet på deg...Da visste jeg at det er her...

 

Han har samlet på alle brev, mail og små gaver jeg har gitt ham gjennom årene som har gått.

Han er en moden, voksen og svært reflektert "mann".

Han har stått ved min side hele tiden, dag som natt. Trøstet og ledd med meg. Fortalte meg at jeg bare må hoppe i det vanskelige, og at han vil holde hånden min, både før, under og etter. Og aldri slippe taket!

 

Ingen mann vil noensinne elske meg høyere og jeg tror ingen mann noensinne ville gjøre meg så lykkelig som ham.

 

Og det kommer fra en som er prinsipprytter nummer 1, skeptiker nummer 1, og en som aller mest sannsynlig ville banket mine venner hardt i hodet dersom denne historien ble fortalt meg.

 

Heldigvis gjør ingen av mine venner dette, for de ser. De vet de også.

 

Tenk at jeg er så heldig!!!!! Oppe i alt som er skjedd, jeg kan ikke tro det.

Jeg kan virkelig ikke tro det, men jeg skal omfavne det med begge mine armer.

 

Så håper jeg sønnen min med tiden forstår hva som gjør mamma lykkelig.. At det ikke er det store huset, men menneskene rundt meg, og livet!

 

 

(Takk til deg som leste alle disse linjer. For meg var det godt å få skrevet ned historien).

[Fjerteberte]

*snufs*

 

Dette var god og hyggelig lesning!

ALLE fortjener å ha det bra!!!

 

Og lykke til videre med "han" og livet dere skal leve videre =)

[Gjest Gul stjerne]

Hurra for kjærligheten ;-D

[Espoir]

Fantastisk!

[Lillepusen-78]

Herlig og rørende historie.... Lykke til :-)

[FruV]

Nesten som en film =) Lykke til med hverandre og kjærligheten =) stor klem

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Ble faktisk litt rørt jeg nå :-) Du fortjener lykke Twintipp. Jeg kjenenr deg ikke, men jeg har lest mange innlegg av deg de siste årene og forstått at du har hatt det stritt. Dette synes jeg du skal unne deg selv av hele hjertet og uten snev av dårlig samvittighet. Om sønnen din ligner deg, er han en klok gutt, han vil forstå :-)

[moota m storebror&lillebror]

For en fin, ekte kjærlighetshistorie =)

 

Flott at det ordnet seg for deg og at du fikk mannen du trang for å være lykkelig =) =)

Ønsker dere alt godt videre!!

 

[TøffiTrynet☠]

*Snufs*

 

Sitter her med tårer i øynene jeg...

 

Masse hell og lykke ønskes dere! Og jeg ønsker meg ditt mot.... Klem!!

[Mille**]

Dette høres nesten ut som noe tatt ut av en kjærlighetsroman, helt fantastisk! ;o) Unner deg virkelig den store kjærligheten, jeg fant min for mange, mange år siden og kommer aldri til å gi slipp. Kos deg!

 

Klem

[Twintipp og himmelblå]

Tusen takk for flotte og støttende ord.

Ja, jeg kan nesten ikke tro det selv.. At det skulle skje meg!

 

Kun våre nærmeste som har visst dette også, så godt å fortelle det til "noen"...

 

Gode klemmer

[LilleMalin♀♂♂]

At kjærlighet ikke er en dans på roser har du et godt eksempel på her. Jeg ønsker deg og din kjære all lykke:)

[Bolla med 2 små <3]

Så herlig Fikk litt frysninger nedover ryggen da jeg leste dette Lykke til videre

[Gjest]

Det er fantastisk når man endelig føler seg "hjemme" i et forhold. Og jeg må si jeg beundrer ditt mot og dine evne til å se at du har gjort rett!

 

Tror det er mange der ute som ennå tenker på "the one who got away"..

 

Et forhold handler om så mye mer enn å ha de rette tingene, og du har absolutt skjønt det!

 

Ønsker dere hell og lykke på ferdenn!

 

Barn har en egen evne til å se og lese voksne mennesker, og jeg er sikker på at din lille gutt vil se at du nå føler deg elsket, og elsker tilbake! Det gjør ham lykkelig også! (Bare husk å akseptere hans savn om å ha en mamma og pappa som bor sammen)..

[Candy girrrl]

Så bra!

Handlinger blir så forskjellige ut i fra hvem som gjør de og deres personlighet.

Her ble historien bare nydelig.

Og jeg er sikker på at gutten din blir minst like mye inkludert i denne nye familien og.

Svigerinna mi forlot sin mann og fant seg en ny etter 10 år. Det er faktisk det beste som kunne ha skjedd barna. Og henne, selvfølgelig. Barna er ikke til å kjenne igjen, nå som moren er lykkelig og stefar er faktisk et bedre "pappaemne" enn faren deres.

Så ja, noen ganger er gresset mye grønnere på den andre siden.

[vildejenta]

Så nydelig skrevet! sitter her med tårer i øynene jeg!

Du er heldig som får oppleve en sånn kjærlighet!

Masse lykke til videre!

[☆Monkey Business☆]

Åhhhhh....

[*titte tei!*]

Tårene triller faktisk her. Hurra, så fantastisk! Kanskje det er håp der ute i verden <3

[Mrs. X]

Snufs, får jo tårer i øynene her.... Så herlig at slikt faktisk kan skje i virkeligheten!

Takk for at du delte!!

[trebarnsmamma84]

Hurra for kjærligheten....!!!

Fantastisk historie=)=) masse masse lykke til=)=)

[Monajenten]

Åh herregud nå fikk jeg frysninger over hele kroppen. Så utrolig herlig å lese, gratulerer så mye Twintipp. Dette var bare helt fantasisk, og det er VEL fortjent!

 

Lykke til videre med livet og kjærligheten:-)

[Twintipp og himmelblå]

Tusen takk for søte ord:))

 

Det er faktisk også helt uvirkelig for meg. For oss begge egentlig.

 

Min sønn er allikevel den viktigste mannen i mitt liv, og hans hensyn i saken her vil alltid veie tyngst. Han tar dette med bruddet foreløpig veldig fint og uproblematisk. Men, vi har snakket og møtt ham på mye også.

 

Jeg har følelser jeg aldri tidligere visste eksisterte, hundre ganger hver dag må jeg spørre meg selv, Skjer dette virkelig???

 

Monajenten: Du får legge meg til på fjesboken, så skal jeg vise deg min store kjærlighet, hi hi:)))

[Monajenten]

Ja men steike da, jeg har jo ikke fjesbok:-(

 

Send meg en mail da:-D

[email protected] :-P

[ifie]

ÅH, så nyyydelig!! ♥ Ja, tenk at du er så heldig!! Og tenk så heldig HAN er da!!? Kos dere med livet sammen!

[Askepott 3 barnsmor]

Ååå så utrolig fin historie du delte med oss:)