Hva hadde dere gjort hvis dere hadde funnet ut at.....

[Anonym bruker]

 

- din mann hadde sin seksuelle debut og tidlige erfaringer med prostituerte....

 

- var notorisk utro i sitt første ekteskap, og hadde flere ONS og forhold gjennom de 10 årene det varte. Noen av disse var gamle flammer han kunne ringe i ny og ne for et ligg... Til tross for at ekteskapet var "dødt" nektet han for utroskapen da kona konfronterte ham (flere ganger)

 

- da dere møttes hadde han minst to andre forhold gående samtidig, men proklamerte sin kjærlighet til deg. Forholdene fortsatte etter at du ble gravid.

 

- han var utro mot deg flere ganger tidlig i forholdet

 

- han har fortsatt kontakt med noen av exene (FB)

 

- han i følge ham selv og gode venner er en "forandret mann" og tok et oppgjør med seg selv før han giftet seg for andre gang, inkludert behandling hos psykolog.

 

 

HJELP!! Hvis det ikke sier seg selv er dette noe jeg nettopp har funnet ut (bortsett fra det med psykologen, men trodde ikke dette var grunnen..). Har ikke konfrontert han med det og aner ikke hva jeg skal si evt...

 

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde snudd, å ALDRI sett meg tilbake..

[Anonym bruker]

Selv om det skjedde for lenge siden...? Jeg klarer ikke tenke helt klart nå merker jeg...

[Anonym bruker]

Jeg hadde og snudd og aldri sett tilbake, tro at han er forandret for godt og du tror feil!

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok stålsatt meg og gått.

 

 

[Anonym bruker]

Hadde prøvd å få ALT på bordet, og sjekket ut om mannen virkelig skjønte hvilken sykdom han lider av(sjekk ut sex-og kjærlighetsavhengighet. Det er et rusproblem på linje med spillegalskap, alkoholisme osv). Kanskje han trenger mer samtalehjelp? Om det er dette krever det full bevissthet på ALT som kan trigge rusen(f.eks ekser på FB) Jeg vet jo ikke-kjenner dere ikke. Men verdt å sjekke ut....

[Ugl@]

Notorisk utro gjennom et 10 år langt ekteskap, 10år er lenge. Nei, hadde tatt beina på nakken og aldri sett meg tilbake igjen. Så mye tviler jeg på at folk kan forandre seg faktisk.

Joda, jeg var selv vill i tenårene og tidlig 20åra, men aldri utro, styrte vel mer eller mindre bevisst unna faste og seriøse forhold. Så den da noe løssluppne væremåten holder jeg trygt innenfor ekteskapet mitt nå ja.

En ting hva man gjør når man er fri og frank, men når man er i et forhold så driver man ikke på slik, ikke uten at noe er galt med vedkommende i hvertfall.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar... Kan jo si at jeg fant det ut ved at jeg fant flere brev han hadde skrevet i forbindelse med psykologbehandlingen og rapporter fra psykologen. "Diagnosen" ser ut som noe ala det du skriver, kjærlighetsavhengighet, vanskelig for å binde seg, går fort lei av folk etc. Han har jo tydeligvis hatt veldig mye psykologbehandling og ser ut som han er "ferdigbehandlet".

 

Dette er helt sinnsykt vanskelig siden det er HELT lyn fra klar himmel for min del. Er jo veldig sårt med de episodene fra vårt forhold. Det andre og, men det kunne jeg sikkert distansert meg mer fra siden det ikke har noe med meg å gjøre egentlig, det er fortid.

 

Men hvordan skal jeg leve med dette egentlig? Det er vel 5 år siden ca han var til behandling.. Jeg vil jo tro at han er forandret, men er vel i tilfelle en tikkende bombe det her... På en måte skulle jeg ønske jeg aldri hadde funnet det ut...

[Anonym bruker]

Jeg ville rådet deg til å gå. Tviler på at slike noen gang forandrer seg er jeg redd. Men jeg vet det er himla vanskelig.

Jeg bodde sammen med en slik mann i 5år, jeg tilga han utroskap 2-3 ganger (det er de jeg visste om da) Han skulle skjerpe seg, ble bare verre, han løy mye, traff damer på nett osv. Lang historie, men han skulle gå til psykolog for å få hjelp, jeg gikk til psykolog. Konklusjonen hennes var at slike menn forandrer seg ikke. Det toppet seg for meg den siste gangen han løy og var utro, snakket med familiemedlemmer fra hans side, de rådet meg til å dra, så jeg gjorde det. Nå er han gift og blitt pappa. Mulig han er forandret men det tviler jeg på

[Anonym bruker]

Jeg vil si at når han har innsett at det han driver med ikke er bra, og tilogmedhar søkt hjelp for å bli kvitt problemet, så er det jo deg han vil ha? Eller? Er jo mange som har en fortid full av hemmeligheter....Man må se framover og ikke tilbake til hva han har gjrt mot andre mener jeg!

[Anonym bruker]

Høres ut som min eks, ja!

 

Han sa han hadde forandret seg når vi ble sammen så fortsatte han i det skjulte. Jeg stolte på han og det skulle jeg aldri gjort. Så jeg gjorde det slutt og han ble knust og hadde en periode han var langt nede. Men det brydde ikke meg fant fort en flott fyr som var mye bedre for meg og mot meg:)

 

Nå har min eks ny dame og han forteller henne de samme tingene om hvordan han har forandret seg osv at det var min feil. Han sier han hadde en psykose og ikke viste helt hva han gjorde osv. Akkurat det samme som han sa til meg. Synd hun mest sansynligvis vil tro på løgnene han serverer slik som jeg trodde på dem. Synd for henne for når han har hennes fulle tillitt vil han begynne som før igjen, fordi han er sånn. Han har også overbevist hanne om at jeg er sjalu slik at hun ikke skal tro på noe jeg sier, ikke det at jeg har snakket med henne uansett. Han er en gris. Det verste er at de har et barn sammen nå, huff stakkars dame.

 

Fant også diverse filmer på hans pc der han hadde sex med en jente som ikke viste at han filmet. Og en annen en der han hadde sex med en prostituert han betalte forran kameraet. Tok kopi av dem.....

[Anonym bruker]

Så JA ville ha løpt vekk og ALDRI sett tilbake. En god mann er rundt neste sving!

 

0911

[Anonym bruker]

Jeg er anonym 8.32, og har litt erfaring med dette kan du si. -Jeg og mannen har et helt fantastisk forhold idag, så det går an... Men det kan ikke være et ikke-tema eller noen hemmeligheter. Nå som du vet, må du tåle å vite og dere må dele alt rundt dette. Det er mitt råd, og det som har funket for oss. Men som alle rusproblemer, blir dette aldri "ferdigbehandlet", men er noe en alltid må forholde seg til. Det er veldig utfordrende for deg, men det handler ikke om deg, men om han. Dette er hans problem!! Og han kan faktisk være en "god mann" til tross for.

 

[Anonym bruker]

Ja, det er sikkert mange gode menn rundt neste sving.. Merker jeg er lettere panisk nå, er vel i sjokk. Og tenker på barnet vi planlegger å få, vi har slitt med å bli gravide i nesten to år.. Nå vet jeg jammen ikke, men jeg er "for gammel" til å få barn med noen andre. Tanken på å forbli barnløs er IKKE god.

 

Nei nå føler jeg at hele livet mitt er ødelagt...

[Anonym bruker]

Det er så godt med andres erfaringer, tusen takk igjen! Og leit at du har opplevd noe av det samme(?).

 

Jeg tror egentlig jeg vet alt nå, siden jeg har lest alle disse brevene og psykologens rapporter... Men det skremmer meg jo at dette er noe jeg som har foregått rundt meg uten at jeg har merket noenting. Hvor lettlurt er jeg liksom... Og hvordan skal jeg unngå å bli helt hysterisk og kontrollerende fremover? Hvis det blir noe fremover da, jeg vet ikke helt hve jeg tenker og føler lenger.

 

Hvordan gjorde dere det? Er all kontakt med ekser feks forbudt? Uff, jeg har alltid synes at det er helt greit med sånn kontakt og er ikke en sjalu type, men det burde jeg kanskje bli nå...

[Anonym bruker]

Jeg mistet forresten barnet den gangen jeg ble gravid tidlig i forholdet.. Var ikke planlagt og vi kom oss greit gjennom det.. Nå er jeg derimot livredd for at jeg aldri kommer til å bli mor.

[Anonym bruker]

Jeg mistet forresten barnet den gangen jeg ble gravid tidlig i forholdet.. Var ikke planlagt og vi kom oss greit gjennom det.. Nå er jeg derimot livredd for at jeg aldri kommer til å bli mor.

[Anonym bruker]

Poenget er at dere må snakke helt åpent om dette, og han må jo selv skjønne hvilke ting han ikke kan gjøre(som kanskje er helt greit for andre). Ja, jeg har selv opplevd dette, men er ikke lei meg for det idag. Vi har lært og utviklet oss masse, og har idag skapt et supert liv sammen. Men det har vært veldig vondt innimellom, med historier om utroskap osv(lenge siden nå) Men det er skikkelig gjørme å ta tak i. Men uten å snakke åpent tror jeg det blir umulig...

[Anonym bruker]

Eksen min var sånn- dog ikke fullt så ekstrem. Men utro mot alle han var sammen med, løgnaktig, hadde gått til prostituerte etc. Og han forandret seg ikke, nei. Jeg tilga en gang, men neste gang gikk jeg.

 

Det handler jo ikke bare om utroskapen, men hvilke verdier og menneskesyn man legger for dagen når man oppfører seg på denne måten.

 

Han lovet dyrt og hellig at han hadde endret seg, og ga meg tilgang til alt som var av pc, mobil etc- men hva hjalp det når han bare opprettet seg nye kontoer og abonnement bak min rygg?

 

Problemet er at for mange er dette en sykdomstilstand, og en livsstil, som det er svært vanskelig å komme seg utav.

 

En annen ting er jo om du kan leve med dette? Altså, selv om du tilgir og godtar denne fortiden, hvordan vil fremtiden bli? Vil du greie å ikke kontrollere alt han driver med, vil du klare å sitte hjemme mens han er ute på byen/bortreist etc, uten å ha vondt i magen og være redd for hva han finner på? Greier du å ikke ta opp dette i enhver krangel, bruke det mot ham, være sjalu osv?

Hvordan vil din tillit, trygghet og selvtillit være oppi dette her? Vil du greie å tro på at du alene er nok for ham?

 

Greia er jo at om du velger å gå videre med denne mannen må du vite at du kan komme forbi dette og ikke bruke det som et maktmiddel i forholdet, og bli sykelig sjalu og kontrollerende. Og du må vite at dette ikke ødelegger deg fullstendig psykisk.

 

En annen ting du må spørre deg om er om du virkelig vil bringe barn inn i all denne usikkerheten, inn i et forhold der far potensielt er utro, mor er usikker og tilliten ikke er til stede?

 

Lykke til, uansett hva du bestemmer deg for! Bare husk å ta vare på deg selv midt oppi dette, ikke mist din integritet, ikke gå på akkord med dine egne følelser og verdier!

[Anonym bruker]

Kanskje universet prøver å fortele deg at du ikke skal ha barn med denne mannen. Dere har mistet og så har dere prøvd i to år - lytt til signalene nå! Kunne det vert sakt tydeligere enn dette da?

 

Du kommer til å få barn men ikke med denne mannen.

[Anonym bruker]

Hvis det fikk meg til å tvile på mannen ville jeg gått, da magefølelser som oftest stemmer.

 

Hvis forholdet var "rock solid" ville jeg sett på dette som et tilbakelagt stadium,

[Anonym bruker]

Jo kanskje universet sender meg noen beskjeder. Men tror ikke jeg kommer til å få barn med noen andre, jeg er 35 år, snart 36...

[Anonym bruker]

Det få meg jo til å tvile.. Akkurat nå hvertfall, er jo helt sjokka. Jeg har sett på forholdet som "rock solid". Begynner nå å forstå hvorfor jeg har fått noen av de "du er bra for XX" og "XX har forandret seg til det bedre etter at han traff deg" fra familie og venner. Han var jo tydeligvis et monster tidligere!

 

Jeg setter stor pris på innspill fra deg som har opplevd noe av det samme. Utrolig flott at dere nå har et godt forhold. Det viser at det er håp selv i situasjoner som virker som enden på livet... Det er sånn det kjennes for meg nå hvertfall.

 

Mannen min kom hjem fra trening i stad. Jeg fortalte at jeg hadde lest alt. Han ble ganske sjokkert, ba om tid til å summe seg... Jeg trodde jeg kom til å skrike og hyle, men jeg er helt tom.. orker ikke..

 

Kan jeg spørre deg som har opplev det før om dette fortsatt er et "tema" i forholdet deres? Hvis dette er en avhengighet man konstant er nødt til å forholde seg til, er dere begge på vakt hele tiden? Er det "regler" dere har som andre ikke trenger ha, for eksempel? Du sier at dere har det supert nå, så jeg regner med at det kanskje er noe som "er der" men som dere ikke snakker om hele tiden lenger? Eller?

[Anonym bruker]

Hei igjen. Ja, det er der, men er ikke et tema hele tiden nei. Det er visse ting mannen min velger å ikke gjøre som han vet trigger rusen. Han går ikke på byen eller reiser på "gutteturer" der tema er alkohol og uteliv f.eks. Han har over tid endret en notorisk flørtende adferd og ler selv av at han ikke har "draget" lenger...Det virker som om det over tid endrer seg sakte men sikkert.

[Anonym bruker]

Uff jeg må bare si at jeg føler sånn med deg! Jeg er selv i en periode hvor jeg ikke klarer stole på mannen min pga noe jeg oppdaget. Han hevder selv sin uskyld, og jeg kan ikke bevise noe, men har sterke grunner for å tro det jeg tror.. I begynnelsen reagerte jeg som deg med avmakt, vantro, en ufattelig deprimerende følelse, som tok all enegi fra meg. Nå når det har gått nesten et år siden jeg konfronterte ham, opplever jeg stadig at jeg ikke klarer å stole på ham, jeg opplever sinne, sjalusi, misstenksomhet, har mareritt og diverse.. Han hevder fortsatt sin uskyld, og av og til klarer jeg å stole på ham, og av og til ikke.. Jeg kommer ikke til å gå fra mannen min. Jeg elsker ham, og håper vi kommer til å klare å komme oss gjennom dette.