Makan til mann!

[Anonym bruker]

Jeg er egentlig dritt lei mannen min, men smtidig så sykt glad i han. Hjelp meg jenter.

 

Da vi møttes hadde vi et barn hver. Han var en god far og stefar og vi behandlet hverandres barn som våre egne. Så fikk vi vårt første felles barn og han var strålende og hjalp til mye med babyen. Drømmemannen var han.

For et år siden fant vi ut at vi ventet barn nr 2 sammen og var midt i planleggingen av bryllupet. Vi bestemte at dette var siste barn,. Etter at vi var gift, snudde han totalt om. Han sover til et sted mellom 12 og 15 hver dag. Jeg har alle 4 barna alene annenhver helg, han bryr seg ikke lenger om våre to felles og de liker han ikke. Babyen kjenner han ikke og skriker når pappa skal ta han en sjelden gang.

Når hans særkulls ikke er her, har jeg 3 alene. Jeg forventer absolutt ikke at han skal ta ansvar for min særkulls, men forventer at hun blir inkludert i familien, noe han ikke har stor interesse av lenger.

Han sitter kun på data eller ser på tv i sine våkne tider og har til og med kalt babyen "jævla kolikkunge" fordi han er litt urolig om kvelden. "Forbanna sutreunge" har han kalt vår eldste felles ved trass. Han går rundt og sier "off" og "Helvetes bråk" når en av de to felles eller min særkulls er litt i feil lune. Hans særkulls kan trasse seg til hva han vil. Dette fører til forkjellsbehandling og det er min mann jeg blir sint på for dette (er jo ikke barnet sin feil), men når han sover er det mine regler som gjelder. Dette har da ført til at hans særkulls ikke vil være hos oss fordi pappa nesten aldri er der og fordi jeg er "streng" fordi jeg behandler alle likt.

I går sprakk jeg og sa rett ut "du er en ræva far og mann!" Han reagerte med å ta begge våre felles ut kvelden, men i dag var det samme gamle tralten igjen. ¨

Han har ikke noe i mot å sitte og se på at jeg tar både vask, middagslaging og alle 4 barna samtidig mens han glaner inn i to firkanta kasser. Han får seg heller ikke til å la tv være avslått under måltider, så barna får en stygg uvane med å sitte å se på tv hvert måltid, mens han kjefter på de fordi de ser på tv. Den blir jo et blikkfang.

Det er mye mer han gjør som å lage avtaler om byturer med gutta uten å sjekke om det passe både helger med og uten særkulls, han inviterer familien sin på kaffe og kake og ber meg bake (noe jeg ikke gjør, men heller reiser ut med mine barn), han sitter og klager på at det er leker på stuegulvet og gidder ikke rydde de opp selv, slenger klær overalt i hele huset slik at jeg må gå og plukke de opp og om jeg ikke gjør det, blir han sur fordi han ikke har rene klær.

Jeg er på ingen måte en dørmatte. Jeg tar meg av hans særkulls fordi han sover, men det er fordi jeg ikke vil la det gå utover barnet. Jeg har begynt å kun vaske klærne som ligge i skittentøyet, så får han klage så mye han vil, jeg baker ikke på kommaando og jeg sier i fra til kompisene om det ikke passer og forklarer at han ikke har sjekket med meg.

 

Hvordan i all verden kunne han forandre seg så mye etter 4 år som drømmemann? Jeg føler for å dra fra han og bare gi opp, men så flaut etter kun et år som gift og så nedtur for meg å ikke klare å kjempe for det. Men det er bare jeg som kjemper og da hjelper det ikke stort. Jeg er uendelig glad i han og jeg trenger han i livet mitt, men jeg kan samtidig ikke la dette ture og gå.

 

Hjelp meg!

[Anonym bruker]

Hvorfor er du så grådig glad i han???

hvorfor trenger du en sånn mann i livet ditt så sårt???

 

han virker som en dritt støvel spør du meg..hadde gitt han leksa..tatt mine barn med på tur noen dager for å gi han en sjans til å tenke seg om..så kommet tilbake og sett om han forandret seg..visst ikke er det bare å pakke sakene å dra..

 

høres ut som du er barnepasser, hushjelp, kokk osv..ikke hustru..

 

syns synd på deg..

 

 

[Anonym bruker]

Ja, det kan du si... Vet ikke hvorfor jeg er så glad i han eller hvorfor jeg trenger han.. Er vel det at jeg håper han blir den han var i 4 år og ikke fortsetter å være slik han har vært i snart et år. Jeg har tatt med barna og reist bort i 5 dager (før minste ble født) og skrev et brev om at jeg forventet full skjerpings når jeg kom tilbake. Det varte en ukes tid før det var tilbake i samme gamle igjen. Kanskje jeg blir fordi jeg verdsetter de stundene han er god og at jeg vet hvordan han kan være.

Jeg aner ikke, men jeg orker ikke et liv som tjener. Det står absolutt ikke "james" i panna på meg.

 

HI

[Anonym bruker]

Hva med å be han om å lukke for TV / data mens barna er oppe? Og hvorfor sover han til både 12 og 15? Latskap eller nattarbeid?

 

Hver gang han roter - be (selv om du krever) han om å samle opp.

 

Har dere vurdert en arbeidsfordeling?

 

Og hvorfor drar du ut og bort når det er mannen som er skadedyret i heimen? Ikke at du skal be Anticimex om å komme og gasse han ut, men gi han beskjed om at han skjerper seg, i løpet av de neste tre måneder (el. noe lign) har han om å endre adferd til det bedre, han kan k-a-n-s-k-j-e få lov til å "glemme" seg to ganger, men hvis forbedringspotensialet er og blir fraværende, krever du at han finner seg et annet sted å bo.

 

Eller at han betaler for en hushjelp som lager mat, rydder og vasker og legger på plass.

[Anonym bruker]

Er du helt sikker på at du er GLAD i ham?

At du ikke er AVHENGIG av ham?

Det kan være vanskelig å skille mellom de to tingene noen ganger.

Men jeg syns også som sagt lenger oppi her at han høres ut som en dritt.

Sett deg ned en rolig kveldstund og prøv å sortere oppi hodet ditt.

Hva er det du egentlig føler for ham?

Jeg syns det høres ut som du finner deg i altfor mye og at du rett og slett er dumsnill. Det at du sier du ikke er noe dørmatte tolker jeg som et forsvar på at det er nettopp det du føler deg som.

Jeg håpe uansett at du greier å ordne det til det beste for deg og barna.

Husk du fortjener bedre enn å gå som ei hushjelp i ditt eget hjem.

Du skal også settes pris på.

Og det bør jo han gubben din se før det er for seint.

Sender deg en klem.

[Anonym bruker]

Om han har forandret adferden sånn plutselig kan det være noe annet enn latskap som ligger bak. Har han humørsvingninger, sover til langt på dag og aldri er helt fornøyd? Sitter låst fast i tv og data?

Depresjoner er det første jeg tenker på.. Snakk med han.

Lykke til..

 

Hilsen en som har en sånn selv:)

 

[Anonym bruker]

00:50- Han jobber natt hver 4 uke og kveld hver 4 uke. Han bruker nattjobbing og døgnforvirring som unnskyldning. De ukene han jobber natt sover han fra han kommer hjem til han skal dra igjen og den uken har han null kontakt med våre felles.

Vi hadde kjempefin arbeidsfordeling før. Han tok søppel, oppvaskmaskin og støvsuging og jeg tok klesvask og husvask. Han tok kveldsstellet på sin særkulls og vår eldste felles og min særkulls tok det selv da hun er en del eldre enn de andre. Jeg fikk da en halvtime ro hver kveld. Nå er jeg bare et utslitt skall.

 

Til den andre som kommenterte:

Jeg er sikker på at jeg er glad i han og ikke avhengig av han. Han har ikke noe jeg skulle være avhengig av med seg. Jeg sover like godt alene som med han i sengen, jeg klarer alt av barn og husarbeid alene

og jeg kunne fint klart meg uten han, men poenget er at vi faktisk er to og da bør det ikke være som å være alene.Hadde jeg vært alene hadde jeg forresten sluppet alt rotet han og sønnen hans slenger over alt og jeg hadde hatt mindre å gjøre. I tillegg er det jeg som står for hovedinntekten, så jeg er ikke økonomisk avhengig heller.

 

Jeg er ikke dørmatte, for jeg finner meg ikke i det. Ja, jeg reiser ut, men det er mer terapi å reise til gode venner med barna mine enn å sitte med hans familie og late som at alt er fint. Jeg løper ikke som en tjener fordi han forventer det, men samtidig orker jeg ikke alt rotet som hadde vært over hele huset om ikke jeg tok det. Jeg vasker mine og mine barns klær, han får ta sine egne. Det ga jeg beskjed om i kveld. Jeg lager middag til de som engasjerer seg i familielivet, altså han får "belønning" for å delta i familielivet i form av middag. (høres sikkert teit ut, men dog.)

 

Må legge til at han sover til 12-15 på fridagene sine. Han har fri annenhver uke.

 

Har forsøkt å være beinhard og gi tidsfrist, men til ingen nytte. Det varer bare til tidsfristen og etter det er det på'n igjen.

Har mest lyst å gi opp, men samtidig håper jeg at han blir den han var. Skjønner ikke at han kunne forandre seg slik over natten...

 

Får vel bare sette en ny frist og kreve at endringen blir permanent om jeg skal bli..

 

Takk for råd.

 

HI

[Anonym bruker]

01:20- Har tenkt det samme jeg også, men ser ikke at det er det det kan være. Han er mest glad og førnøyd og er ikke mye mutt. Han ser ALT som er av sport (spes fotball) på tv, på data sitter han og tipper og følger med på kamper på utenlandske web-tv og resultatene for tippingen. Han ser på reality politisaker og slike ting. Altså alt som han har interesse av å se og drive med.

 

Snakke er ikke interessant, derfor måtte jeg skrive brev. Forsøker jeg å snakke med han offer og oijer han seg og går vekk eller overhører meg og sier at jeg maser så fælt.

 

Han sover 12 timer + hver natt/dag. Han blir bare sinna når ungene gråter/trasser/sutrer eller jeg vil snakke om ting.

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med en helt lik type, og det ble bare verre og verre. Han hadde et sett med regler for meg og et for seg selv. Jeg måtte gjøre alt, og om han en gang per måned tok oppvasken så gjøre han MEG en tjeneste.

 

Tilslutt gikk jeg fra ham, og har ikke angret ett sekund. La noen andre slite med ham! Jeg vet hvordan du har det.

[Anonym bruker]

Ja, jeg er redd det ikke blir bedre, 01:52. Men jeg stiller ikke opp hver gang han krever noe. Jeg forteller hvordan jeg vil ha det og hva jeg krever. Jeg kaller en spade for en spade og er som sagt ikke noen dørmatte, men han tar det ikke til seg. Han skryter av at han har støvsugd og forventer ros og applaus (det er jo nesten deg jeg gjør, applauderer altså) hver gang han gidder å løfte ræva si fra sofaen.

 

Er jo heller ikke bra for barna med slik negativ energi i hus, så jeg smiler og er glad og overser dritten fra han så lenge de er oppe. Da har de i alle fall en trygg person.

 

HI

[Anonym bruker]

00:50 her. Gi han tre valg:

 

1) Han tar inn på hotell og blir der så lenge han lyster, inviterer sine venner og sin familie dit og blir der med sin negativitet.

 

2) Han flytter inn i egen leilighet / hybel,ellers samme som over.

 

3) Han blir boende sammen med dere, og prioriterer familien og ikke tidstyver så som sport, tipping etc. Man må ikke se hele kampen, 90 min pluss-pluss, det holder å få med seg resultatene, evt høydepunktene i et sammendrag.

 

Lykke til. Det er ikke alt man skal finne seg i fordi man har barn SAMMEN. Klem :-)

[Anonym bruker]

Hei du, må si du virker både modig, reflektert og standhaftig - du er ikke den som gir seg når første "fartsdump" i forholdet kommer - så bra!

Og det synes jeg ikke du skulle gjøre heller, men samtidig synes det tydelig at du må ta tak i dette på en ny måte. Du har prøvd å være bestemt og komme med trusler en stund, noe som bare har gitt midlertidig bedring. Nå tror jeg det er på tide å sette virkelig kraft bak ordene.

Jeg tror du bør be han flytte ut, og samtidig forklare at det er for å redde forholdet - på sikt. Jeg tror virkelig dere trenger en time out nå, du får å få samlet både tanker og få slappe av, han for å få kniven på strupen til å finne ut hva som er viktig i livet sitt. Det er mange menn som får denne oppvåkningen for sent, når kona virkelig er ferdig med forholdet og det ikke er noen vei tilbake. Derfor tror jeg det ville være veldig klokt å ta tak i dette nå mens du fortsatt kjenner at du elsker han.

Men det er veldig viktig at du har bestemt deg før du tar det opp med han, ellers kommer du nok til å vakle når han nevner alle ulempene med å flytte fra hverandre. For det er jo klare ulemper; det økonomiske, fordeling av unger etc. Samtidig tror jeg også det er en mulighet for at dere kan oppleve at dere får en belønning i form av et bedre forhold - på sikt - der dere vet hva det vil si å leve uten hverandre, og at det ikke er noe dere ønsker.

Men som sagt, tror det er viktig at du har bestemt deg på forhånd, og gir han beskjed om at slik blir det - viser at du setter makt bak ordene/kravene.

Det er nå iallefall mitt forslag til deg, og tror også det er håp om forandring da han har vært en god far og samboer før.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Vil bare si at du virker som en fantastisk mamma HI:) LYKKE TIL!

[Anonym bruker]

Så du har tenkt til å la dine barn vokse opp med en far som gir faen og forskjellsbehandler dem fordi du synes det er flaut å skilles etter et år som gift?

[Anonym bruker]

Jeg tror han er deprimert, en eller annen form for livskrse,vil ha mer/et ut av livet, kanskje an har problemer på jobben, man endrer ikke personlighet helt uten videre. Det er verre om han har begynt med gambling, rus? Men dette er noe dere må kunne ordne opp i, enten alene eller med hjelp av andre. Han kan muligens også ha truffet en annen han har på si.

Dere må til bunns i hva som ligger bak, og fikse opp i ting, er det en liten krise skal det gå fint :-)

[Anonym bruker]

13:05- nei, absolutt ikke. Jeg forsøker å rydde opp i det for at vi igjen skal fungere slik vi gjorde. Jeg kan ikke gi meg uten å vite at jeg har prøvd og jobbet for at det skal bli bedre.

 

HI

[Anonym bruker]

Jobber ikke mannen din?

 

[Anonym bruker]

Du kan jobbe så mye du vil, så lenge han ikke gidder jobbe sammen med deg, vil det aldri funke.

[Anonym bruker]

Slik var det med min nå ex mann også, vi hadde ikke barn fra før noen av oss da men han ryddet alltid opp etter seg, tok sin del av husarbeidet og matlaging , var alltid omtenksom og paset på at ting som ble avtalt ble holdt og snakket med meg før han tok avgjørelser. I tilegg pratet vi mye om hvordan det skulle bli når vi fikk barn, barneoppdragelse og allt annet.

 

Han var rett og slett en flott mann å leve med.

Så ble jeg gravid (2,5 år etter vi flyttet sammen)og jeg merket han ble litt slappere med ting, men han var pappan til barnet som skulle komme så jeg tenkte vel egentlig ikke mye mer på det. Han fridde jeg så ja, litt etter barnet ble født så giftet vi oss.

Og det var som å skru av en bryter, Plutselig gorde han mindre og mindre hjemme, tok seg ikke spesielt av barnet også opp jobben sin uten å snakke med meg. Sov til langt på dag og satt på datan og spilte halve natta. Søkte ikke nye jobber.

 

Han ble som en tenåring som ikke var mulig å snakke til. Som man kunne mase seg blå i fjeset for å få til å gjøre noe.

Men han trodde han kunne forvente sex da, jeg var jo tross allt kona hans.

 

Jeg lurte på om han var deprimert og klarte til slutt å få han til legen, men da brukte han det som en unskyldning til å oppføre seg sånn.

 

Et og et halvt år etter bryllupet kasta jeg han ut, da orket jeg ikke mer.

 

Dette er noen år siden nå og jeg har snakket med han i ettertid om det, nå angrer han selvfølgelig men jeg har vel tilslutt fått forståelse for at han rett og slett trodde at samme hvordan han var så ville jeg ikke forlate han.

 

At han hadde "fanget" meg når vi nå var gift og hadde barn.

 

Men du må nok virkelig sette foten ned om du skal redde ekteskapet ditt, eller s blir du som meg utslitt og gir opp.

Den dagen jeg kastet han på dør var jeg så utslitt at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre av meg og alle følesene for han var døde.

 

 

[Anonym bruker]

12:52- Jeg er redd det er slik at om en av oss må flytte, så er det meg med barna. Han eier boligen. Vi gadd ikke endre det, for når vi flyttet sammen skulle vi bare pusse opp her, selge og kjøpe nytt sammen. Salget er satt i gang, men ikke noe videre er planlagt. Hvor finner jeg utleieleilighet hvor det er plass til mor og 3 barn på en liten plass med under 1000 innbyggere?

Foreldrene hans har en leilighet. Foreslo at han kunne bo der noen uker og tenke seg om, men det nektet han. Kan snakke med moren hans, for hun er nesten mer sinna på han enn meg til tider, og høre om hun kan overtale han til å bo der en stund.

[Anonym bruker]

Jepp, det var vel noe sånt jeg så for meg/var redd for når det gjelder deg også HI, om ikke noe dramatisk skjer. Har dessverre den erfaringen med (mange, ikke alle) menn, at man på en måte ikke kan la dem få "slappe av"/bli for konfortable i forholdet, for da tar de både kone og unger for gitt. Og jeg er rimelig sikker på at din trenger en skikkelig vekker. Hvis du blir gående som nå tror jeg dessverre ikke det er noen vei utenom at du ender som denne kvinnen - dritlei og alt av følelser er borte.

Du snakker om hussituasjonen. Ja, det kommer til å bli tungvint. Det kan hende du må bo trangt med ungene dine en stund. Men det kommer uansett til å skje den dagen dere evt skal skille dere. Da MÅ dere finne dere hvert deres sted å bo. Tror du må kvitte deg med tanken på at det finnes en lettvint løsning med et perfekt sted der du og ungene kan flytte rett inn, og heller brette opp armene og tenke løsningsorientert. Kan du og ungene flytte inn i leiligheten til foreldrene hans? Har han særeie på huset? Hvis ikke er det vel like mye ditt som hans. Uansett finnes det helt sikkert et eller annet sted du kan bo med ungene, selv om det muligens blir litt reisevei. Som sagt, hvis det kommer så langt som til skillsmisse, så må du jo ordne med bosted uansett.

Men, du må jo vurdere om du heller vil fortsette å ha en dårlig samlivssituasjon, men ha det ok økonomisk, praktisk osv, eller om det å få det bra er verdt et skippertak og kanskje måtte bo litt mindre ideelt for en stund. Det er bare du som kan vurdere hva som er viktigst for deg.

Uansett, fortsatt lykke til :-)

 

NN 12.52

[Anonym bruker]

Har besemt meg for at i dag skal jeg være som han. Sitte og glo la rot være rot, selvfølgelig uten at det går utover barna. Hvis han sier noe på det er svaret enkelt: "welcome to my world"

 

HI

[Anonym bruker]

Om du vil bli hos denne mannen, så bør dere søke profesjonell hjelp.

Kanskje han burde funnet seg en ny jobb uten skiftarbeid. Er han overhodet intr i å ha familie, så må det skje en endring!

[Anonym bruker]

Hei kjære deg.

 

Merker jeg blir sinna og glad på samme tid.

glad fordi det virker som du er en helt fantastisk mamma!

Sinna fordi han ikke gjør noen ting, ser hvor mye du gjør, og ja.. alt det du har skrevet da.

 

Hadde jeg vært med deg hadde jeg gitt deg en boksebag så du kunne slått ut noe frustrasjon!

 

Det må tappe masse av energien din å gå rundt sånn som dette? Irritere deg og små kjefte, samt alt det du gjør!?

 

Det er lett for meg å si gå fra han, skaff hjelp og alt det der. Du vet hva han kan gjøre. Hva han mulig hadde gått med på.

Så - jeg vet rett og slett ikke.

 

 

Jeg ville bare si jeg kjenner det godt i magen når jeg leser innlegget ditt og vil sende deg en klem. Kanskje det ikke betyr så mye, men jeg kjenner følelsen du sitter med.

 

Håper det ordner seg for dere!

 

[Anonym bruker]

Dette innlegget har du skrevet en gang før for en god stund siden og jeg er fremdeles forundret over at du gidder og være sammen med ham.

 

Om han ikke er interessert i verken deg eller familielivet så er det ikke stort annet du kan gjøre enn og kvitte deg med mannen din. Det er tydlig at han ikke har noen store planer om og forandre seg.