Elendige mødre!

[Anonym bruker]

Jeg er ganske sjokkert over dere mødre her inne som ikke verken elsker mammarollen, eller koser seg sammen med barna i ferien, heller går og gleder seg til at barna skal tilbringe dagene sammen med andre i barnehagen mens dere kan gå tilbake til fristedet, nemlig jobben.

 

NÅR koser dere dere med barna? Og hvordan går det an å ikke elske det å være mor? Kanskje dere burde revurdert det å planlegge barn om det er så slitsomt og i alle fall ikke fått flere? Hvorfor vil dere egentlig ha barn? Hvordan kan dere ikke ofre alt i det å ha en morsrolle når dere først har fått barn?

 

Stod det ikke til forventningene? Ble det ikke som planlagt? Fikk dere barn for tidlig?

 

Bli gjerne provosert! Det er i hvert fall jeg!

[Anonym bruker]

Innelegget er rett og slett for dumt til å bli provosert over. Prøv igjen.

[Anonym bruker]

Regner med at du er en helt ELENDIG mor, man må nemlig ha empati for å kunne være en god mor...

 

 

[Anonym bruker]

Jeg storkoser meg meg babyen, men jeg elsker ikke å være mamma. Jeg liker det, jeg koser meg og jeg elsker babyen min over alt på jord. Men det er, for meg, veldig uvant å være mamma. Det er uvant å ha baby og vi holder fortsatt på å bli kjent med hverandre.

Så alt er ikke sort/hvitt...

 

Jeg tror heller ikke det vil være til mitt barns beste om jeg ofret meg helt for henne for da vil jeg nok miste meg selv på veien og jeg ønsker å være meg selv sammen med henne og at hun kan lære meg å kjenne slik jeg er og slik vi skal være sammen.

 

Du må gjerne bli provosert. Alle er ikke som deg og alle tenker ikke likt. Man former sine roller etter de forutsetninger man har og så legger man veien mens man går:-)

[Anonym bruker]

en mor som ikke blir sliten og trenger litt tid for seg selv for å samle krefter? da er jeg imponert, kan du dele hemmligheten? Jeg koser meg masse med poden, men koser meg masse om jeg får sove litt ekstra en morgen, eller kan spise uten at det henger ett barn i buksene og. Jeg elsker å være mor, men blir jammen sliten innimellom og synes det er supert at svigermor vil ha ham noen timer nå og da. Og jeg har bare en i tilegg fy og fy jeg er et forferdelig menneske...

 

Er det ikke lov å ha ønsker for seg selv lenger når man får barn, skal man kun eksistere for barna og ikke leve selv?

[Bæ bæ lille lam:)™]

Gjesp...

 

Heldig du som aldri blir sliten og frustrert.

[Anonym bruker]

Hehehe, godt forsøk på å provusere, men jeg biter ikke lett på denne.

 

Likevel må jeg nevne at alle ikke er som deg, og det er en million grunner til at folk er forskjellige, reagerer forskjellig og takler ting forskjellig.

 

Hilsen meg som hater mammaroller, elsker barnehagen og fritid, ikke ønsket barn og fikk barn for tidlig. Skyt meg med en gang...

[Anonym bruker]

Jeg er egentlig ganske enig med deg, det å være mor er det som betyr aller mest for meg, og ja, jeg elsker morsrollen. Og jeg koser meg med dem i ferien;)

 

Men jeg ble kastet ut i det, og det er nok mange andre som heller ikke planlegger, men ikke klarer abort. Og jeg kan til tider føle meg litt bitter på egen opplevelse ift svangerskapet, ekstrempremature tvillinger, et tredje foster som døde, en med alvorlig kromosomfeil, jeg havnet i koma+++. For å svare på spørsmålene dine...jeg var ikke like takknemmelig før som det jeg er nå.

[Anonym bruker]

Man er ikke en elendig mor fordi man ikek til enhver tid gir seg hen til barna i en fantastisk lykkerus.

 

Jeg elsker barna mine over alt på jord, jeg ville ikke vært de foruten. Men jeg "elsker" ikke mammarollen. Jeg elsker den rollen JEG har, som mor, som kjæreste, som kollega, som venninde, datter, barnebarn osv osv osv.

 

Jeg har hatt ferie med ungene i 4 uker nå, og du dæven døtte for et leven det har vært! Jeg er glad for at barnehagen og skolen snart begynner igjen, og det tror jeg faktisk ungene er også. De blir drit lei av hverandre, på samme måte som om jeg og gubben blir litt lei av å tråkke oppå hverandre så lenge.

 

Min rolle er ikke å hele tiden skulle stå på pinne for ungene mine, jeg er nødt til å se egne behov oppi det hele også. Det å være mamma er litt av en balansegang!

 

Men klart, blir man ikke sliten etter 4 uker med hyl og skrik, så all ære til deg!

[Anonym bruker]

Elsker barnet mitt, men er ikke veldig begeistret for mammarollen enda.

Er alenemor og er kronisk gåen.. Synes det er veldig hardt, faktisk.

 

Fikk barn relativt seint og har nok vært bortskjemt med kun å ha meg selv å tenke på i mange år.

 

Angrer jeg, eller hadde vært henne foruten? Absolutt ikke.

 

Hi, er du oppegående nok til å forstå at vi alle er forskjellige?

[Anonym bruker]

Ser det var en del som følte seg truffet nå...

 

Jeg er enig, skjønner virkelig ikke hva man skal med unger om det ikke er for å leve for dem og kose seg med dem. Og jeg blir sliten jeg også, men jeg prioriterer og legger opp dagene etter hvordan det er lettest og mest praktisk og det fungerer utrolig greit med rutiner.

 

Tror nok mange har fått barn for tidlig ja, det er nok kommet som et sjokk på mange at når barna først er der så må foreldrene komme i annen rekke. Ser at en del mødre ikke har interesse av å sette seg selv sist. Trist.

 

Jeg har fem barn og skulle gjerne hatt flere men er dessverre blitt litt i eldste laget.

[FerdigFødaForAlltid]

Jeg mistenker at HI er samme kvinnemenneske som er fryktelig uenig med meg i den andre tråden fordi jeg mener at det er lov å si at man er sliten.

[Anonym bruker]

Har empati for barna jeg. Tror det gjør meg til en mye bedre mor enn det å være enig i at for mye tid sammen med barna ikke er annet enn slitsomt.

[Anonym bruker]

Åja, alle mødre som ikke elsker mammarollen er dårlige mødre (ironi i tilfelle du ikke skjønte det).

 

Man kan fint kose seg med barna selv om man ikke er en dullete-tullete mamma. Og man kan fint synes ting er slitsomt, men allikevel ha det fint. Å ofre alt blir bare for teit. Hvertfall å kreve at alle skal ofre alt. (dere som vil ofr alt kan godt få lov til det)

 

Ja, til en familie der alle skal ha det bra, mor, far og barn. Og en balanse er da meget viktig.

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig meg deg jeg Annie ( anonyme )

 

Kunne ha skrevet helt likt innlegg selv. Jeg var hjemme selv i mange år og brukte all min tid på barna. De beste årene i mitt liv. I dag er barna mine trygge og harmoniske, de takker meg ofte for at de slapp et travelt liv som småbarn. De slapp barnehage de 4 første årene, vi gjorde andre ting enn barnehagen. Barnehagen er greit nok det, men egentlig ikke like godt som foreldre er. I en bhg er det up tempo hele dagen, og at små barn må være der 8-10 timer hver dag er helt grotest og nesten barnemishandling mener jeg.

 

Å finne alternativer til fulltidsjobb og barnehage er faktisk mulig, men en må være kreativ og oppfinnsom. I dag dilter de fleste etter hva alle andre gjør, og da er fasiten: stort hus, 2 biler, hytte, båt, 2 sydenturer i året, spa, trening, foreninger og diverse verv mens barna må gå full i barnehagen for alt dette foreldre skal være med på koster penger.

Resultatet ser man jo er begynt å komme: småbarn med stress, kø på BUP med barn med psykiske problemer, flere og flere får ad/hd, konsentrasjonsvansker osv. Ingen vil innse at tidlig barnehage start faktisk kan påvirke disse faktorene, ingen vil innrømme det. Hvis noen sier dette høyt blir de stemplet med det ene og det andre.

 

Nei takke meg til et rolig liv med andre ting i livet enn den tidsklemma mange lever i. Greit med travelt liv, men ikke få unger inn i disse travle livene deres.

[Anonym bruker]

Kvinnemenneske.

 

Har aldri sagt at man ikke kan være sliten. Det kan jeg også være. Men det virker ikke som om dere koser dere med barna, dere er opptatt av egentid og firsted og ikke er underholdningsmaskiner for barna.

 

Jeg bare lurer på om det er kos å ha unger i det hele tatt.

 

Og så kan du mistenke så mye du vil, men har det noe å si hvem som skriver tråden, frk. detektiv?

[Anonym bruker]

Jeg elsker barnet mitt, selvfølgelig. Når det først er kommet til verden, så kan man ikke unngå å elske det. ;-) Sånn er det nok med alle. Men å ha barn er ikke rene barnematen hele tiden heller.

Men helt ærlig, mange ganger føler jeg at jeg ikke har noen morsfølelse. Jeg føler mange ganger at dagene bare går i at jeg lager mat, plukker opp mat fra gulvet, skifter bleier, hører på skriking og prøver å avlede annen bråk og mer. Jeg liker å være mamma, men jeg kunne nok ha vært foruten barn. Så hadde jeg visst at det ble sånn her å være mamma (100% alenemamma uten hjelp fra barnefar), så hadde jeg ventet MANGE flere år, eller ikke fått barn i det hele tatt. Stygt av meg å si det, men heldigvis vokser barnet mitt og blir mer selvstendig med årene. Trassalderen må bli borte en eller annen gang, for jeg har aldri tenkt sånn her før den alderen kom.........

[Anonym bruker]

Enig, hi. Gidder ikke å hisse meg opp, men registrerer det samme som du sier. Mye unge mødre her, tror jeg.

[Anonym bruker]

FRISTED, ikke firsted

[FerdigFødaForAlltid]

Neida, det har ikke det, det var så mistenkelig likt av jeg påtok meg detektivrollen et øyeblikk. Jeg har i hvert fall aldri sagt at vi ikke koser oss med barna våre, jeg har bare påpekt at det kan være slitsomt til tider, that's all.

[Anonym bruker]

Sønnen min har autistiske trekk. Ja, innimellom blir jeg trist og lei av å ikke oppleve sånne øyeblikk som andre foreldre skryter av (barnet rekker deg en leke, barnet ser deg i øynene og smiler lurt osv).

 

Jeg er glad han også skal få hjelp i barnehagen nå for jeg er utrolig sliten av å streve på egenhånd med å hjelpe ham med å lære alle de tingene barn fleste bare forstår helt av seg selv uten å bli "lært det".

 

Likevel tror jeg ikke jeg er en dårlig mor annet enn når jeg sitter for meg selv på kvelden og er helt utslitt og trist. Da kan jeg gråte meg tom og lure på om jeg virkelig er en dårlig mor :-(

[Anonym bruker]

*gjeesp*

Jeg synes virkelig synd på dere som syns at morsrollen er så ensidig at dere elsker alt ved den. Morsrollen består av mange følelser. Noen ganger elsker jeg den,andre ganger liker jeg den ikke. Det å være mamma kan være trist, bekymringsfullt, gledelig, elskverdig. Den er så mye. Å bare beskrive den med ett ord, syns jeg blir ensporet. Det er noe en amerikansk skjønnhetsdronning kunne på å si, at hun elsker den.

 

Jeg forventet ikke å elske morsrollen, jeg forventet å elske barna mine høyere enn himmelen, og det gjør jeg. Det gjør at jeg trives med å være å mamma, men jeg å si at jeg elsker den blir svært lite beskrivende.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om alle kolikkbarn-mødre tenkte at de elsket morsrollen i starten. Jeg elsker ikke å slite meg ut, men jeg gjør det fordi jeg elsker barna mine. Jeg elsker ikke å være trøtt og mangle energi, men jeg vet at grunnen til at jeg er så utslitt er at jeg gjør det jeg kan for at barna mine skal ha det bra. Men det er sider som jeg ikke elsker ved den rollen. Og det gjør meg virkelig ikke til en dårlig mor.

Dårlige mødre er de som ikke ser nyansene, og bare tror at så lenge man elsker noe så er alt greit.

[Anonym bruker]

Jeg er enig med 21.11. Det var fint sakt.

 

Å bare elske alt (eller påstå at man elsker alt), altså aboslutt ALT ved en rolle blir så utrolig dumt. Og når man i tillegg påstår at alle som ikke er enig er dårlige mødre eller ikke burde hatt barn så blir det veldig teit.

 

[Anonym bruker]

Når jeg sier at jeg ikke elsker morsrollen så betyr ikke det at jeg ikke liker å være mamma, og at jeg ikke tilbringer mesteparten av min tid med glede med barna.

 

Jeg har større tiltro til mødre som faktisk kan innrømme at morsrollen kan være litt dritt innimellom. Det er ikke sant at den alltid er fantastisk.

Gode mødre er mødre som har selvinnsikt, og som har empati og forståelse for andre.

 

HI har tydeligvis ikke det. Hun bare elsker morsrollen hun, og har ikke tenkt noe mer over hva den innebærer tydeligvis.