Greit at mannen flytter bort et par år for å studere?

[Anonym bruker]

Når man har barn sammen, er i tredveåra?

 

Tanken er å bedre fremtiden for barnet ved å øke mulighetene for høy lønn. Likevel vil jeg bli "alenemor" og han miste mye av barndommen til barnet. Jeg har jobb som ikke kan flyttes. Jeg reagerte med "ikke aktuelt" når jeg først hørte ideen, men jeg ser jo at det kan være litt egoistisk og kontrollerende. Eller hva sier dere? Han kan i så fall komme hjem i helgene. Dette er virkelig mitt mareritt.

[Anonym bruker]

Vi er mange alene mødre rundt om i norge som klarer oss bra, så du kommer også til å klare det alene.

Tenk på de som jobber på båt, plattform osv.

Hvis det kan gjøre hverdagen lettere etter noen år er det vel greit??

 

Det er han som kommer til å gå glipp av oppveksten til barnet deres..

[Anonym bruker]

Ja, det er jo sant. Men de som jobber på plattform har lange perioder sammen med barna når de er hjemme.

 

Jeg ser det ikke slik at det er han som mister tiden med barnet, men at det er barnet som mister tid med sin far. Det er dessuten en støttespiller i hverdagen som forsvinner. Jeg har en lang utdanning, og har endelig fått drømmejobben. Jeg har da gått med på å være litt feksibel med tanke på at vi er to her hjemme. Dersom han forsvinner, vil jeg slite i forhold til jobben min. Vi vil også miste en inntekt i de årene hvor han studerer.

 

På den andre side, så har jeg ingen rett til å frata mannen min mulighetene til en god utdanning og et godt yrkesliv. Jeg er derimot kanskje litt irritert på det faktum at han har ventet så lenge med å innse det. Jeg har i lang tid støttet ham i hans drøm om å være selvstendig næringsdrivende, selv om dette har kostet i form av tid og en veldig sparsommelig livsstil. Når han nå etter noen år i business ser at det da ikke lønner seg, så skal vi påan igjen med et enda dårligere alternativ, dersom jeg skal se rent egoistisk på det.

 

HI

[Anonym bruker]

forstår deg godt. men dere må nesten tenke og kjenne på dette sammen mener jeg. lykke til

[Anonym bruker]

Takk for det, 17:58

 

Vi får ta det litt som det kommer. Jeg har sagt at han får følge sine egne følelser for dette, og at jeg ikke kan stille meg i veien for ham. Men jeg reagerte nok ikke så veldig støtende når han kom med ideen, så han er skuffet. Jeg føler vel egentlig at det blir en tap/tap situasjon hvis han ikke selv finner ut at han ikke vil. Er det jeg som setter ned foten, vil han være bitter på meg dersom han om noen år ikke har en grei inntekt. Dersom han tar steget, vil jeg være bitter fordi jeg igjen må leve som fattig, til tross for at jeg har fått en god inntekt. Jeg vil også være bitter for at jeg må ta alt arbeidet hjemme, noe som da vil gå på bekostning av egen karriere.

 

Han vil jo ikke selv flytte fra oss, så det kan være at han klarer å finne noe som er nærmere.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg reagerte ikke støttende, skulle det være..

 

HI

[Anonym bruker]

Vi har det sånn nå.

Sambo har studert borte ett år, og har ett år igjen.

 

Han er hjemme stort sett hver helg, og det går veldig bra. Litt slitsomt er det - med en to åring i den verste trassperioden og en skolegutt med firtidsaktiviteter - i tillegg til full lederjobb selv.

 

Men med godvilje, fleksibel arbeidsgiver og litt kreativitet, så går det helt greit.

[Anonym bruker]

eksen min skulle bli pilot og flyttet til florida for 2 år. etter 6 mnd var jeg på besøk, et par uker etterpå gjorde vi det slutt

 

(jeg klarer meg supert som alenemor)

[Anonym bruker]

Når man får barn bør man slutte på plattform, soleklart!

 

Jeg fant meg jobb i land etter permisjonen, kunne ikke tenke meg å være borte fra barnet mitt 14 dager i slengen på javnlig basis..

 

Hvis man ikke vil være sammen med barnet sitt bør man ikke få dem!

 

Og kanskje mannen til HI bør vurdere en utdannelse han kan ta i nærmiljøet? Enten på den lokale høyskolen eller nettbaserte studier..

[Anonym bruker]

Til deg som har det slik nå:

Du er nok litt mer selvstendig, støttende og mindre egosentrisk enn jeg, hehe. Det er jo slik du tar det man skal ta det, og mannen din er heldig som har funnet deg. Når man gir hverandre frihet, varer forholdet oftere livet ut. Jeg er dessverre ikke sikker på at jeg klarer å være slik, selv om jeg gjerne skulle ønske det.

 

Til deg med mann som skulle bli pilot:

Så synd at det ble slik, men bra at du klarer deg fint alene. Mange forhold brytes nok etter lang tid med avstand. Det er jo en del av det jeg er redd for, at vi ikke skal tåle det som par. Men da har vi vel heller ikke sjanse til å være sammen livet ut, så det er bare greit å få det unnagjort Jeg tror egentlig at de som er ment for hverandre, takler noen år fra hverandre.

 

Mannen min er av den typen som kjemper med nebb og klør for å beholde familien. Hans verste frykt er å ikke ha oss der. Han har ikke en yrkesidentitet per i dag, og ønsker så veldig å kunne være en som barnet vårt kan være stolt av å ha til far. Han vil også gjerne tilby barnet en fremtid som gjeldsfri, altså at han tjener nok til å sponse utdanning. Så jeg er helt sikker på at han ikke gjør det bare for seg selv, men også for oss. Jeg bare orker ikke tanken på to år borte fra hverandre, og alt det medfører.

 

HI

 

[Anonym bruker]

Jeg har lest så mange innlegg om kvinner her inne som ikke får støtte fra mannen sin når de vil begynne på skole etter de har fått barn. Og jeg har selv vært i den situasjonen med min ex. Da var det ikke barn i bildet, men vi eide en leilighet i lag, og dersom jeg skulle studere så kunne ikke jeg bidra med stort. (Som student i dette land så skal man ikke få tjene noe!)

Han satte seg totalt på bakbena og sa at det ble ikke aktuelt. Jeg tenkte, hvorfor skal jeg få gå gjennom livet mitt uten en god utdanning og god lønn når han har det? Jeg visste ikke hva jeg ville utdanne meg til tidligere, så hvorfor skulle jeg straffes for det? Enden på visa ble at jeg ble så irritert at jeg gjorde det slutt og flytta ut. Leiligheten solgte vi. Har ikke angret et sekund på avgjørelsen jeg gjorde den gangen. I over ett år prøvde han å få meg tilbake.. idioten;)

 

Det er aldri for sent å utdanne seg! Min mor utdannet seg til ingeniør da hun var over 40. Bodde vekke fra far i 3 år. Det gikk så fint så!

[Anonym bruker]

Samboeren min jobber nå på sjøen, som matros. Nå etter sommeren starter han på skole, og blir boende borte, to år.

Jeg er jo ganske vant med å være alene, så det skal nok gå bra, så for min/vår del blir den største utfordringen økonomi.

Jeg ser at han ønsker en annen jobb en matros, han vil bli styrmann, og da blir lønna også høyere. Så vi skal kjempe med nebb og klør for at han skal klare disse to skoleårene.

[Trollemor75]

Det er bare dere som kan avgjøre om dere klarer det og hvordan dere skal organisere det.

 

Vi gjorde det, men det var før vi fikk barn. Jeg var i England et studieår, deretter var han i Frankrike i 1 studieår, og senere var det min tur å ta mastergrad i Frankrike... Vi reiste hjem for langhelger med jevne mellomrom, mye penger gikk til KLM i denne perioden, men det gikk greit. Jeg jobbet kjempe hardt på skolen og gjorde det bra, og i ettertid er jeg veldig glad for hva vi fikk til.

 

Og senere har vi begge 2 hatt perioder der den ene jobbet i utlandet og pendlet mer eller mindre regelmessig hjem til Norge. Men der igjen var det uten barn.

 

I dag ville det ikke vært så lett fordi jeg har en krevende stilling som krever at mannen tar sin del i huset. Men vi ville fikset noe om det var kjempe viktig for han (eller meg, for den saks skyld).

 

Som de sier på engelsk, "where there's a will, there's a way".

 

Lykke til med beslutningsprosessen.

[Anonym bruker]

Jeg ser flere gode argumenter for at jeg skal støtte ham i det valget han tar Vi kommer oss vel gjennom det.

 

Nå skal det være sagt (igjen) at han har tatt et valg som jeg har støttet, selv om at det har betydd endel ubekvemhet for meg, så det er ikke det at jeg ikke vil at han skal ha det godt. Det er mest tanken på å måtte støtte enda en ting som går i vår disfavør her hjemme. Men jeg vet jo at utdanning er viktig!

 

HI

[Anonym bruker]

Hva er det han ønsker å studere? Er det ikke mulig å ta det på deltid eller på nett? Så kan han kanskje jobbe litt i tillegg.

 

 

[Anonym bruker]

En jeg kjenner som er 6 barns mor måtte nettopp dette siden gubben tok videreutdanning :-) Og hun har da klart det! Ungene også.

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok ikke gjort det slik. Hadde sansynligvis utsatt det ett år e.l. slik at jeg kunne si opp eller få permisjon fra jobben og være med. Hadde heller tatt en midlertidig jobb i mens. Leid ut huset og vært nøktern og satt livet mitt litt på vent mens han studerte. Hadde ikke orket å levd så separate liv som det blir når han ukependler som ikke har fri til annet enn jul, påske og sommer. Sikkert ikke så lett når man har fått jobben man har strevd for å få. Men jeg hadde i alle fall ikke hindret han fra å studere.

[Anonym bruker]

Her i huset er det jeg som skal ta en heltids-videreutdanning nå til høsten. (2 år) Og mannen støtter meg, det skulle da bare mangle. Selvfølgelig har vi diskutert det, og vi får en del hjelp fra besteforeldre, men jeg hadde blitt veldig veldig skuffa hvis han ikke støttet meg i dette. Vi har to jenter, 2 år og 5,5 år. Jeg blir borte i prioder på 10-12 uker fra søndag kveld til torsdag kveld, og så får jeg en del praksis her i byen. Kommer til å gå så fint så.

[Miss Misantrop]

For meg hadde det vært helt greit så lenge han kom hjem i helger og ikke jobbet i feriene slik at han kunne bruke tid på familie og hjem. Det er laaaange ferier så det blir jo ikke helt som å reise til sydpolen for 2 år. Det viktigste er at du finner ut hva som passer for deg. Det er ditt liv også og hvis du ikke kan leve med denne avstanden er det ikke noe rett eller galt bare din egen følelse som er viktig.

[Anonym bruker]

1829, du skulle bare vist hva som foregikk der nede uansett. lol Stol på meg, du gjorde det rette valget.

[Anonym bruker]

Det er helt sant at det er lange ferier, det er jo et pluss Først av alt kommer jo selvfølgelig det faktum at ingen kan nekte noen utdanning. Det er jo så og si nedfelt i grunnloven

 

Det er ikke aktuelt å slutte i jobben min, eller ta permisjon. Jeg har satt mine ting på vent alt for lenge, og når jeg endelig har kapret en jobb som er vanskelig å få, så ser jeg ikke noen grunn til at jeg på ny skal jobbe med noe jeg ikke trives med.

 

Det han skal studere, finnes bare et sted og det kan ikke studeres på nett. Praktisk fag.

 

Han skal få ta denne beslutningen selv, så får vi det nok til.

 

HI

[Anonym bruker]

javel? hva er det som skjer der nede?

tror ikke han var utro for å si det sånn. han var sjelden med på festene. hver kveld satt han og snakket med meg på skype og sa hvor mye han savnet meg

 

18.29

[Anonym bruker]

Hvor langt unna er nærmeste akuelle studiested? Hvis jeg var mannen din ville jeg strukket meg langt for å dagspendle. Som student har man ofte korte dager og lesedager osv, så hvis ikke avstanden er altfor stor ville jeg undersøkt om det er mulig å fortsette å bo hjemme...

[Anonym bruker]

Det er nok 6-7 timer med bil, så dagspendling er utelukket. Kursene er praktisk retet, så det er møteplikt. Det er derfor jeg har bedt ham tenke over om det er dette han VIRKELIG vil, eller om det kan finnes andre alternativer. Dersom han kommer frem til at dette er det han ønsker å gjøre med livet sitt, kan jeg jo ikke stoppe ham, men det blir fryktelig trist!

 

HI

[Anonym bruker]

Hadde ikke vært i tvil om å la mannen min ukependle for å studere. Mange har mannen sin i Forsvaret og må takla lange perioder med usikkerhet når han er i Afghanistan f.eks.