Et spm til de som ble mødre som unge (20 pluss minus)

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg fikk min første som 21 åring, og min fjerde og siste som 28 åring. Selvsagt har jeg hatt enkelte dager der jeg har kjent på at nå skulle jeg gjerne bare ha stukket ut på en fest og sovet så lenge jeg ville dagen etterpå uten å måtte ta noe hensyn, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke angrer på alderen vi valgte å få barn i. Jeg har aldri vært noe glad i å gå ut på byn, jeg hadde ikke råd til å reise noe særlig som 20 åring uansett og jeg følte meg klar til å få barn.

 

Det med at man utvikler seg og forandrer seg tror jeg nok skjer uansett, jeg har forandret meg veldig mye fra jeg var 21 år til nå som jeg er 29 år, mye skyldes nok barna, men ikke bare dem. Det sies at det er rundt 25 år man blir voksen (hjernen er ferdig utviklet), så det er gjerne naturlig at det er akkurat de årene rundt dette man finner seg selv uansett om man har barn eller ei?

 

Om jeg går glipp av noe? Nei, jeg føler ikke at jeg har gått glipp av noe. Helt sant. Som nevnt var jeg ikke noe glad i festing og uteliv, har alltid vært familiekjær og rolig av meg. Reising gleder jeg meg til å gjennomføre med barna når de blir større, få oppleve verden både gjennom deres øyne og med min da litt større visdom og ro, uten ungdommens evige rastløshet og spenningshunger.

 

Jeg tenker faktisk litt som du skriver jeg. At når jeg er 35 år er jeg fortsatt ung, og da er mitt yngste barn blitt hele 7 år, eldstemann 14 år! Så da er vi helt ferdig med småbarnstiden og vil ha en stor frihet til å kunne gjøre ting vi selv har lyst til. Både med og uten barn. Ut for å spise, kino, reise osv. Det er vanskelig å få barnevakt for 4 små barn, men det er mye enklere med større barn ;-) Alt i alt er jeg glad for at jeg kunne velge slik vi gjorde, å få barn når vi var unge og ha så mange år vi kan nyte foreldrerollen og etterhvert besteforeldrerollen :-)

[Anonym bruker]

Er jo ikke alle som har noe særlig venninner da. Jeg hadde ingen, men etter at jeg fikk barn, har jeg fått mange som selv har barn. Livet mitt var rett og slett litt trist uten ungene. Jeg tuslet rundt for meg selv, ingen sosialt nettverk, mens nå har jeg kontakt med omverdenen gjennom barna, deres venner, barnehagen og de andre foreldrene osv. Som sagt, folk er forskjellige. Alle hadde ikke levd som deg selv om de ikke hadde barn. Jeg hadde fremdeles soset rundt for meg selv.

[Hopptetussa90]

Man kan da fint gjøre "impulsive" ting i hverdagen selvom man har barn. Livet stopper ikke opp, og de begrensningene som følger bestemmer man selv.

[Anonym bruker]

Hva er det egentlig du vil frem til HI? Prøver du å få noen til å angre på at de fikk barn tidlig? eller skriver du oppgave/artikkel om emnet?

 

Nesten samtlige av de som har fått barn her har aldrig angret på det, og føler heller at de har funnet roen i livet og ikke gått glipp av noe som helst viktig..

 

Jeg var 23 da jeg fikk min første, hadde da en stedatter på 4 fra før, fast jobb, samboer og eget hus.. jeg har vært i mange eksotiske land som bangladesh, nepal, tanzania, zanzibar, rundtur i egypt og israel.. på roadtrip i usa.. og generlt litt over alt i europa.. Føler absulutt på ingen måte at jeg har gått glippa av en eneste ting her i livet.. men heller fått absolutt alt jeg noen gang har ønsket meg. Nå er jeg gift og skal ha mitt andre barn før jeg rekker å bli 25. Syns egenlig litt synd på venninder som lever stundentlivet og rett og slett har lite mål og mening annet en studie, soving og festing...

 

Det du trekker frem her at vi ikke kan være spontane for en kafetur med venninder ol og at det krever mer planlegging og slik.. gjelder ikke dette for de som er 30-35 med små barn da?? de kan være like spontane som alltids eller??

 

Jeg ser at du startert inllegget her uten å prøve å være krass... men syns du haler og leter etter negative ting, selv om du bare får positive inlegg.. Vet ikke hva erfaring du har, men for de aller fleste er det en glede å få barn! Vi har blitt velsignet med noe aldeles magisk som har beriket livene våre! Tror ikke det er noe forskjell om du er 20 eller 30 jeg.. unntagen enn at når jeg er 35 er mine barn så store at de klarer det meste selv. I motsetning til de som er 35 og da begynner med spebarn.

Jeg som ung mor får nyte småbarnslivet nå.. og bare fortsette og nyte live etterhvert som småtrolla vokser til og klarer seg mer på egenhånd..

 

Hva gjør du i livet frem til du blir 30 egentlig? Er med venner, reiser, jobber..... som du også kan gjøre selv om du har barn..

 

Sjønner vel egentlig bare ikke hvor henn du vil HI...

 

 

 

 

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Endel ting hadde vært lettere om jeg ikke hadde hatt barn nå. Men endel ting hadde også vært vanskeligere om jeg hadde fått barn senere.

 

Å få barn som 20 åring var et riktig valg for meg, jeg er mye mer motivert til å klare utdannelsen min med toppkarakterer og har mye mer selvdisiplin enn tidligere.

 

Føler ikke jeg går glipp av noe særlig, kansje late søndagsmorninger..

[Anonym bruker]

Tja, hva jeg vil frem til? Ville bare høre hvilke tanker folk har om det å få barn tidilig, kanskje fordi jeg selv ikke valgte det. Det betyr ikke at jeg er negativ til å få barn tidlig, jeg vet bare at for meg selv så har det vært positivt å vente.

 

Jeg synes absolutt det er en enorm glede å ha barn, jaaaaa!

 

Selvsagt har en på 35 med barn like stort behov for å planlegge et kafebesøk som en på 20 med barn...men poenget er jo at en som først fikk barn som 35-åring har hatt muligheten til å nyte det å gå på kafe uten tanke på annet allerede i mange år.

 

HI

[Anonym bruker]

Men HI, det virker som om du fisker etter svar på at alle skal være enig med deg, at du har gjort rett, at du tok det rette valget. Er du ute etter en slags bekreftelse på at du har rett? Sånn underbevist?

 

Du har gjort det rette valget for deg, i din situasjon. Jeg har valgt det rette valget for meg, som var å få barn som 19 åring.

Hadde du valgt å få barn som 19 åring, og jeg hadde valgt å vente, så hadde jo det blitt feil for oss. Det er jo ikke verre enn det. Vi er fordkjellige og har ulike meininger og mål her i livet.

 

 

[Anonym bruker]

det er ikke meningen å kverrulere på deg alltså.. syns ikke du har vært frekk... men med poenge ditt... en på 35 har hatt mange år på å nyte kafe besøk før en fikk unger... så da er ikke behovet så stort da kansje?

 

Tror vi på 20 tallet har like stort behov for å dra på kafetur med venninner som dere på 30tallet... uavhenging av hvor mange kafebesøk en fikk gjort før en fikk barn...

[Anonym bruker]

Jeg er veldig glad for at jeg fikk barn når jeg gjorde, var 20, men jeg kunne ønske jeg hadde en jobb og dra tilbake til etter permisjonen. Også hadde det vært fint og ha lappen. Men føler ikke jeg har gått glipp av noe. Hender jo når jeg ikke har sovet på 3 netter at det hadde vært morsommere å være på byn enn å gå og bysse og synge til en baby som skriker av full hals. Men det er vel ikke bare unge mødre som føler det sånn noenganger.

[Anonym bruker]

Jeg ville aldri valgt vekk ungen min for kafebesøk eller reising eller for å gå ut og drikke.

 

Og mye av dette kan jeg gjøre fordi om jeg har barn, har foreldre som gladelig låner snuppa.

 

Jeg var 18 når jeg fikk snuppa, ble 19 når hun var 4 mnd. er nå 20 år.

Snart blir det en ny hverdag for oss, hvor jeg skal på skole og hun i barnehage. og jeg har glad jeg har barn mens jeg skal studere,ser frem til så mye ferie og at jeg får mer tid med snuppa når hun enda er så liten.

 

Jeg har opplevd mye i reising, har vert mange plasser og mer plasser skal vi reise, men sammen med snuppa.

 

Men min største drøm har alltid vært og bli mamma, så den drømmen har jeg oppfylt, så nå skal jeg begynne og oppfylle mine andre drømmer;)

 

Angrer ikke et sekund, tanken har slått meg som at fks i sommer kunnne jeg vært med til frankriket om jeg ikke hadde hatt snuppa, men jeg har vert der før 3 ganger og den ene turen der er ikke verdt det og ikke være mor. Får oppleve så mye mer, og neste sommer blir det tur til frankriket uansett;)

 

Men folk er ulike, noen liker og feste og reise og vil gjøre seg ferdig med det, er bedre det enn og levere ungen vekk hver eneste helg for og drikke, eller og levere ungen vekk til noen 1-2 uker for og reise..

[Anonym bruker]

Er ikke alle som liker cafebesøk da. Noen er hjemmekjære. Jeg er 23 og alle venninnene mine, fra 19-37 år har barn. Det er slik jeg er kommet i kontakt med dem, mine beste venninner. Og vi er ikke så glade i cafebesøk noen av oss, men vi stortrives på lekeplassen med termos og hjemmebakte boller. Folk er forskjellige. Hvorfor tror du at alle har samme behov som deg?

[Anonym bruker]

Er det ikke slik som man sier da: man går ikke glipp av festingen og det bekymringsløse livet, men man får så masse igjen som foreldre at det veier opp for alt man ellers kunne hatt glede av?

[Anonym bruker]

hei, fikk barn like etter fylt 20, er nå 21.

ser dde fleste som har svart er unge og gifte, hvilke betyr at de selvsagt kan vær litt mer spontane enn de som er enslige.

for meg som er alene me barnet, er det jo ikke like lett. har ingen mulighet for å være spontan på kveldstid. det er selvsagt kveldig kjedelig. angrer ikke i den grad at jeg skulle ønske jeg hadde tatt abort, men angrer kanskje på at jeg var så uansvarlig at jeg fikk barn med en som har møtt sønnen sin 4 ganger. (barnet er nå 9 mnd)

jeg skulle også ønske at jeg var ferdig me i værtfall vgs og skulle gjerne hatt fast jobb og hus/leilighet før jeg fikk ham.

 

jeg har mistet MANGE gode venner, har 1 1/2 igjen. og har de som jeg treffer når jeg er på fest. det savner jeg litt kjenner jeg, å få være med på alle bursdagsfeiringer, avskjedsfester ol. veldig kjedelig å måtte si nei nesten hver helg siden jeg ikke vil mase på min mor, som gjerne har han en dag eller to i mnd. er veldig heldig der synes jeg, som får kommet meg ut litt (min mor var alene med meg og min søster så hun vet litt av det jeg går igjennom)

 

det er tunge stunder, da spesielt på kveldene, når monsterungen våkner 150000 ganger i løpet av kvelden og natten, skulle gjerne ha hatt noen å dele det med, eller i værtfall noen som kunne støtte meg og sitte i lag me meg på kveldene slik at det ikke ble så jævlig kjedelig hver kveld, hehe

 

når det er sagt et det verdens beste gutt og tror at mine følelser hadde vært lik hvis jeg hadde vært i samme situasjon når jeg var 30

[Anonym bruker]

Jeg fikk nr 1 da jeg var 23 og student.

Jeg føler ikke at jeg har mistet noe.

Jeg hadde allerede da festet ifra meg, jeg hadde bodd i utlandet i nesten to år og reist mye. Vi eide hus, biler, hadde god råd og hadde gode jobber begge to.

 

Nå når barna er 4 år og 4 mnd så kan jeg fremdeles gå ut og kose meg med venner, og være meg selv. Min mann blir glad hver gang jeg kommer meg ut på ting, og jeg blir glad når han går ut og er sosial.

 

Selvsagt så har jeg noen ganger tenkt på at det hadde vært herlig med mindre bekymringer og lite planlegging av dagene, savner å av og til å være litt spontan, bare meg og mannen, men de tankene forsvinner med det samme.

 

Jeg elsker å være ung mor, og skal virkelig kose meg når jeg nærmer meg 40, og ungene klarer seg selv :-)

[Anonym bruker]

Ble (ikke planlagt) mor som 23-åring og har aldri angret. Man angrer mer på barna man velger bort enn dem man velger å få! Når det er sagt er det klart at det er en del jeg savner, som f.eks at jeg nok aldri får lært meg arabisk. jeg hadde lyst til å bo i midtøsten i flere år, reise rundt, stå ski i Iran, leve studentlivet, bo billig og sånt. Det er ikke umulig med barn, men for henne ønsker jeg noe annet; nærhet til familie, trygghet i å ha fast barnehage etc. MEN, jeg reiser likevel endel. I sommer skal vi på interrail (jenta er 18 måneder) sammen med endel venner, og jeg får heller legge meg tidlig på ung.herberget med henne enn å gå ut. Men venninnene mine sitter også barnevakt eller vi har ungen sovende i vogn, og vi storkoser oss.

 

Jeg fikk drømmejobben i utlandet da baby var ett år og flyttet med mann og baby. Det finnes mange problemer, men alle har løsninger. Det tar bare mer tid å finne dem.

[Anonym bruker]

Hei Hi

 

Jeg er 21 år, ble planlagt gravid for litt over et år siden, og har en sønn på 6 månder nå. Jeg føler ikke at jeg går glipp av så mye. Jeg har en flott mann som godt kan passe den lille dersom jeg har lyst til å gjøre. Jeg har alltid vært en spontan person, og det har så langt ikke vært noe problem å ta med babyen på små og store spontane reiser / besøk / handling/ ferier osv. :-)

 

Da vi bestemte oss for at vi ville ha barn var vi ferdig med festinga, og følte oss klare for å "gå videre".

 

Nå har jeg bare et år igjen med studier, så braker det løs med jobbing. Det første året mitt som student var jeg ikke gravid eller prøver, og jeg merket da at det å dra på byen og sove lenge om morningen ikke er noe jeg personlig ønsker å bruke tiden min på. Det gir meg ingenting, Mannen min og jeg ble rett og slett lei av det. (Der vi er oppvokst er det vanlig å begynne å feste når man konfirmerer seg, så 5-6 år med festing var mer enn nok for vår del).

 

Så langt føler jeg ikke at jeg har gått glipp av noe. Det å ha fått barn er det beste vi noen gang har opplevd, og vi føler oss utrolig heldige som har fått verdens nydligste "Bæjbibæist" (hehe, ja vi kaller han det - når han er vankselig ).

[Anonym bruker]

Fikk barn før jeg fylte 20 og igjen da jeg var 21. Å få barn tidlig har formet meg til å bli den jeg er i dag og jeg har aldri savnet det livet venninnene mine har levd med fylla, dop, masse forskjellige sexpartnere, festing og leting etter den rette med mange dårlige resultat. Giftet meg tidlig også.

 

Det eneste jeg angrer på er at jeg tok en lettvint utdannelse som jeg ikke trives med. Hadde jeg visst at det var så pass enkelt å kombinere utdanning med barn så hadde jeg valgt et annet yrke. Kan selvsagt prøve å komme i gang nå, men føler at jeg er blitt for gammel...? Er i slutten av 30-årene...

 

Er glad jeg ikke valgte abort da alle andre mente det var løsningen fordi jeg var så ung.

[Anonym bruker]

Jeg har mye større behov i dag for å være spontan, fks ta en utepils ol, enn jeg hadde da barna var små og jeg i 20-årene. Det var deilig å kunne ha en grunn til å si nei til alt det venninnene mine styrte med da jeg var hjemme med de små.

 

Jeg var nok ganske mettet på partylivet og koste meg heller hjemme med mann og barn, evt med venninnebesøk de periodene mannen var på sjøen.

 

I dag er jeg glad for å kunne stille på kort varsel når en venninne lurer på om vi skal ta en kinotur osv, og jeg og mannen kan faktisk gå ut og spise, kino, en bytur ol. når det passer oss fordi barna er tenåringer.

[Anonym bruker]

Det er så ufattelig mye mer berikende å våkne søndagsmorgen klokka seks av deilige barnestemmer som roper mamma og myke små kropper som smyger seg under dynen enn å våkne klokka ett på søndagen med fylla-ånde og hodepine og bondeanger!!!

 

 

Å vite at man får noe herlig ut av dagen i helgene fordi barna har lyst på en tur i skogen eller på badeland i stedet for å ligge kvalm og ekkel i sengen med en tilfeldig sengekamerat du traff kvelden før... Satt på spissen selvsagt, men det er ofte slik virkeligheten har vist seg å være for mine single, barnløse venninner...

 

Jeg har ingen problemer med å være spontan selv om jeg har tre små barn. Jeg kan overlate ansvaret til mannen min når jeg vil ut og treffe venninner, et ansvar vi likevel deler, og han synes det er helt ok som jeg synes om han har lyst til å finne på noe. Vi fester lite, heldigvis, for hva går vi glipp av? Vi er likevel masse sosial, inviterer venner på middager og grilling både med og uten barn, og har det superkjekt!

 

Kunne aldri tenkt meg å leve uten de herlige små puddingene vi har skapt!

HI, du tror vi går glipp av noe, men jeg skal forteller deg at det er du som går glipp av mange deilige år med barn som jeg absolutt ikke kunne tenke meg å være foruten!