Et spm til de som ble mødre som unge (20 pluss minus)

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt litt...føler dere som fikk barn tidlig at dere på en måte gikk glipp av det frie, ubekymrede livet som de uten barn liver i begynnelsen av 20-åra? Eller var det aldri noe problem? Når venninnene deres gikk på fest, var ute hele natta, studerte, møtte masse nye folk og fløy rundt omkring uten andre enn seg selv å tenke på...og dere måtte hjem til et lite barn og stå opp grytidlig. Hvis man får barn tidlig så får man kanskje ikke denne tida på samme måte? (men såklart, man får mye annet!)

 

Personlig var de første årene som student (20 år pluss) noen av de beste jeg har hatt, lite ansvar eller bekymringer, bare meg selv å ta hensyn til. Ikke minst var det en tid da jeg fant ut hvem jeg selv var og utviklet meg mye personlig.

 

Tenker dere som fikk barn som unge at dere går/gikk glipp av noe?

 

Dette er IKKE ment som et angrep på unge mødre, langt ifra (garantert noen som blir å tolke det sånn...). Jeg er bare nysgjerrig. Jeg tror på mange måter det er flott å få barn tidlig, tenk så herlig å ha den ekstra energien som dere har, og være ferdig med å stå opp i 5-6-tida når man er 35!

 

[Anonym bruker]

Jeg var 20 år da jeg fikk min første. De fire årene før jeg fikk barn, satt jeg alene på hybelen min og så gullrekka på fredagskvelden (før det så jeg den hjemme hos foreldrene mine). Jeg hadde ikke så mange venninner, og det har jeg heller aldri hatt. Og ansvar tok jeg fra jeg var liten ettersom jeg har vokst opp med en mor med psykiske problemer, så fra jeg var 8 år tok jeg meg av lillebroren min. Jeg holdt på å gi opp vgs fordi jeg følte at jeg ikke passet inn, og studiene gav jeg opp etter få måneder, for jeg trivdes ikke sammen med folk på min egen alder. Men nå går det greit. De på min alder er også begynt å få barn, så nå er vi litt mer på bølgelengde. Jeg tror rett og slett at jeg aldri hadde greit å leve et bekymringsløst liv og bare tatt hensyn til meg selv. Ikke hadde hadde jeg visst hvordan jeg skulle oppnå den livsstilen heller. Jeg var deprimert helt til jeg fikk barn. Nå har jeg noe å stå opp til, en hverdag som venter og jeg har ansvar som bare må tas. Og jeg elsker det. Livet kunne ikke vært bedre, og det er det å ha en familie med mor, far, barn, hus og jobb jeg har savnet hele livet:)

[Anonym bruker]

Nei jeg føler ikke jeg har gått glipp av ting, det å få barn har vært det som har betydd mest for meg her i livet. Har følt at alt falt på plass etter jeg fikk min første i en alder av 18.

 

Hadde jeg fortsatt med mitt ville destruktive liv er det ikke godt å si hvor jeg hadde vært i dag. Jeg var usikker og egoistisk. Jeg tenkte ikke over konsekvensene av mine handlinger.

 

Etter å ha fått et barn fikk jeg en indre ro, jeg fant min plass i livet. Jeg gikk gjennom store prøvelser med meg selv når jeg ble gravid, og det har gjort meg sterkere. Ble alene også.

 

Idag er jeg voksen, gift og har fått flere barn. Men er fortsatt ung, eldste er 7

[Anonym bruker]

Jeg er både ung og gammel mor.

Fikk eldste da jeg var 19 år, 21 år da mellomste ble født, og yngste da jeg var 38 år.

 

Jeg synes alt var perfekt da jeg ble mor første gang, og følte ikke at jeg gikk glipp av noen verdens ting. Og synes selv mine barn ble oppdratt på en god måte. Hadde flere venner som fikk barn omtrent samtidig. Og hvis vi ville ut på byen, fikk vi stort sett barnevakt.

 

Men jeg må innrømme nå, i en alder av 40 år, at det er mye bedre å bli mor i voksen alder.

Ser nå alle feil jeg gjorde med de eldste barna.

 

Føler meg tryggere på meg selv nå, og tar nok flere riktigere avgjørelser når det gjelder oppdragelse. Og har på ingen måte mindre energi nå, enn da jeg var 19.

 

[Anonym bruker]

Hei du.

 

For å svare kort på spml. ditt, så har det såklart vært tider hvor jeg\vi har tenkt at det hadde vært deilig å leve så bekymringsløst!

Men det forsvant like fort som det kom, da jeg så\ser og hørte\hører av mine venner hvor lite det egentlig "betyr" hvis du skjønner?

 

At de følte de ikke hadde noe liv, det var ingenting som "betydde" noe spesielt, annet enn at de hadde det kjempe morro av og til, som såklart er viktig det også!!

 

 

Da satt vi med en nydelig sønn, som har beriket våre dager 120% fra den dagen jeg ble gravid, med opplevelser og følelser som virkelig BETYR noe.

 

Jeg var 16 når jeg fikk min sønn, kjæresten var 20. Nå 3 år etterpå venter vi nr 2 sammen om under 1mnd å vi har det veldig fint.

 

[Anonym bruker]

Ble gravid som 20 åring. Nei føler ikke jeg har mistet noe egentlig. Mistet jo endel av disse feste vennene men fikk til gjengjeld mange nye gode venner. Tror det kommer litt ant på hvor man er i livet. Jeg var ferdig med festingen å alt det der før jeg ble gravid så for meg var det deilig å slå seg til ro med babyen. Kjenner det er mye bedre å dra ut et par timer med en pils eller 2 med venner enn det fyllestyre som var før. Man blir ikke mer innelåst en man selv gjør det til. Babyen min er med på det jeg ønsker å gjøre. Må være hjemme til leggetid men etter en hel dag med fram og tilbake er den tiden god å slappa av å få gjort husarbeid og slikt.

 

Tror alle savner livet man hadde før. 20 eller 35 år så er det er kraftig omstilling for alle. Men det er viktig å kjenne på at man er der i livet når man får barn. Jeg angrer ikke et sekund. Til tross for en pappa som stakk av og maaaaaange våken netter. Ble gravid ung og er glad for det. Har energien til å ha små barn og det er skikkelig hærlig å være mamma

[Gjest eelis+kian]

Jeg fylte 20 år to måneder etter at jeg fikk småen, han er nå 9 mnd. På den korte tiden jeg har vært mamma, har jeg innsett at barn faktisk ER en hindring. Ungdomslivet mitt med festing mm er over, studenttiden kommer til å være mye tøffere for meg enn for de uten barn, jeg kan ikke gjøre det jeg vil når jeg vil det osv. Jeg går glipp av mye, særlig siden jeg på toppen av alt er alenemor.

 

Men det er jo noe jeg har valgt selv, og jeg trives med livet mitt sånn som det er nå (til en viss grad, jeg skulle ønske jeg kunne gå på butikken etter klokken 7 om kvelden). Jeg får oppleve mye andre ikke får oppleve, og jeg kan jo gjøre det samme som alle andre, bare på en litt annen måte :-)

[Anonym bruker]

HI her.

 

Dere skriver at dere ikke gikk glipp av noe...men hva med å reise? Jeg har reist masse, lasset omkring på steder det ikek ville vært greit å ta med barn. For meg har det vært erfaringer jeg ikke ville vært foruten. Men det er såklart ulikt hva man ønsker seg i livet, ikke alle vil reise, studere, ha null forpliktelser osv.

 

Du som skriver at det er bedre å bli mor som eldre fordi du gjorde mange feil med førstebarnet: gjør ikke alle ting litt feil med første barnet, uavhengig av alder? Fordi man ikke vet nok om barneoppdragelse osv?

[Anonym bruker]

Det er vel en forskjell på å være alenemor og godt gift også når man er ung mor. Jeg ble ung mor, men var gift og syntes det var kjempefint. Jeg har aldri vært bekymringsløs, og har heller aldri sett noen mening med livet før jeg fikk barn. Fremdeles kan jeg gå ut de kveldene jeg vil, for da tar pappaen barna, og han kan gå ut som han vil, mens jeg er hjemme med barna. Og nabojenta passer dem iblant. Å ha en uansvarlig mann eller samboer, eller å være alene, gjør jo livet vanskeligere da.

 

Men jeg skjønner ikke dere som greier å ha barn mens dere studerer. Jeg har prøvd det, men leser døgnet rundt og i helgene og i feriene, det ble jo aldri tid til barna. Likevel fikk jeg ikke bedre enn B. Jeg har bestemt meg for å utsette studiene til ungene blir så store at de ikke ønsker å være så mye hjemme med meg.

[Anonym bruker]

Jeg liker å reise, men ikke på bortgjemte steder osv. Har hatt med ungene mine på mange turer. Det er særlig greit når de er små, for da stapper jeg dem i en vogn, og flybillettene er billigere.

 

Og jeg gjorde en god del ting feil med første barnet, og mye mer riktig med andre barnet, selv om jeg bare var 23 med andre barnet. MEN livserfaring er selvsagt en fin ting. Man lærer mye, så selvsagt er det en fordel med å være gammel mor. Og en ting er jeg enig i; og det er at man blir mer energisk for hvert år som går. Det blir iallefall jeg. Kanskje det er barna som gir meg ekstra energi.

 

Første nn

[Anonym bruker]

Det er meg som skrev det med første barnet.

 

Selvfølgelig var det fordi det var første barnet, men også fordi jeg var ung og ikke visste nok om livet. Jeg var nok også ganske utålmodig, sikkert fordi jeg var rastløs. Tror kanskje jeg i underbevistheten heller ville ut å more meg... (?) Det er altfor tidlig å bli mor i en alder av 19. (selv om jeg ikke synes det den gangen)

 

Ser flere unge mødre skriver her at alt er helt topp. Kanskje dere også endrer syn på det om 20 år...

 

Har en helt annen ro i meg nå som jeg er voksen. Og det nyter barnet mitt godt av.

 

 

[Sånn kan det gå]

Jeg fikk min første da jeg var 21. Barnet var godt planlangt og føler ikke at jeg gikk glipp av noe som helst.

 

Festing hele natta 3-4 kvelder i uka hadde jeg gjort unna og blitt lei av i årene før.

Studere, møte masse nye folk og ha mye moro gjorde jeg selv om jeg hadde barn.

[Sånn kan det gå]

I forhold til reising så hadde jeg bodd to år alene i utlandet før jeg fikk barn og opplevd masse der. Vi har også bodd to år i utlandet seinere bl.a.

[Hopptetussa90]

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16 og har alltid følt meg litt "eldre" enn de andre på min egen alder. Var 18 da jeg fikk datteren min og føler på ingen måte at jeg har gått glipp av det "ukompliserte" livet. Jeg har aldri likt å feste og drikke.

 

Jeg er 19 år, er gift og har barn, bil og eget hus. Har det supert. Om jeg hadde valgt annerledes ville jeg vært stokk dum...

[Anonym bruker]

Altså, jeg har ikke fått muligheten til å dra på jordomseiling slik som jeg planla men det ser jeg ikke på som det største tapet heller.

Selvfølgelig er ikke jeg like fri som mine single og barnløse venninner, og noen ganger så lurer jeg litt på hvordan det må være å bare kunne ha det gøy med venner hele tiden, bruke alt av penger man tjener på morsomme ting osv, men jeg ville likevel aldri ha byttet bort livet mitt mot det.

Jeg og mannen er ofte ute med venner, både sammen og hver for oss vi drar jo alltid etter at barna har lagt seg om kvelden, og er alltid klare for familieaktiviteter dagen etter (selv om mor gjerne blir litt mer fyllesyk enn far hehe).

Vi har mange gode venner, både par og single som vi finner på ting med, vi reiser både med og uten barn osv

Elsker livet mitt, og skjønner ikke hvorfor noen tror at man må slutte å leve sitt eget lit bare fordi man har fått barn.

Jeg føler meg på ingen måte som en dårlig mor bare fordi vi er ute å har det litt "voksen- gøy" i helgene nå og da.. Barna merker jo ikke at vi ikke er hjemme engang

[Anonym bruker]

Fikk min første da jeg var 19 år, han var planlagt og veldig ønsket.

 

Nei, jeg føler ikke at jeg har gått glipp av noe. Hva er det å gå glipp av da? Endeløs festing? Vell, det hadde jeg drevet med fra jeg var 13 år og var ganske lei det. Reising er jeg ikke så glad i, så føler ikke jeg har gått glipp av noe der heller. Men vi reiser da få ferie og slikt da.

 

Å få barn var noe av det beste som hendte meg. Plutselig fikk livet mitt en mening. Har aldri angret, og vet jeg var en like god mor da som nå. Selvfølgelig gjør jeg ting annerledes med mine yngre barn, men det er jo fordi jeg er blitt mer erfaren mor og hadde blitt det samme om jeg fikk min første som 30 åring som 19 åring.

Jeg var også mye flinkere til å ta ting på sparket og ikke være så nøyen på ting som jeg ser mine veninner i 30 årene som har fått sitt første barn nå. Da må jeg flire litt.

 

Nå er jeg 32 og har 4 barn. Så har fått noen år på baken, og litt mer livsserfaring, men jeg er fortsatt enig med meg selv om avgjørelsen jeg (og min mann) gjorde den gangen for 12 år siden.

[Anonym bruker]

Ja, ikke sant, Rekefaen. Synes det er synd at folk tror vi kunne hatt det bedre om vi hadde valgt å leve på en annen måte. Folk er forskjellige og har forskjellige verdier i livet. Synd at det ikke blir akseptert. Jeg har aldri hatt det bedre enn etter at jeg fikk barna mine. Og jeg har ikke savnet noe, helt ærlig.

 

Det er rart hvordan det forventes at alle skal være like og gjøre de samme tingene.

[Anonym bruker]

heisann. fikk nr 1 når jeg var 22:) får nr to hvem som helst dag nå. er 24 år i dag.. føler absolute ikke at jeg gikk glipp av noe som helst.. men nå var jeg en vill partyjente tidligere.. fikk gjort unna mine store party "mål" i utlandet som jeg hadde.. og har egentlig aldri tatt det rolig i helgene.. savner det fortsatt ikke.. tar sef en bursdagsfeiering og lignende i ny og ned. men det er det også.. deilig at den party tiden er over!

[Anonym bruker]

Jeg fikk barn da jeg var 20 år..

Og jeg føler ikke jeg har gått glipp av noe. Jeg har aldri vært en som har festet mye, flydd rundt, vært veldig spontant ol.

Jeg begynte å jobbe istedenfor vgs. da jeg var 17 så jeg har prioritert jobb fremfor festing. Jeg fant ut at jeg var gravid da alle mine gamle skolevenner og venninner var russ. Jeg brydde meg ikke, for jeg ville ikke være russ i utgangspunktet. Men pga. jobben så klarte jeg liksom å vende meg til andre prioriteringer enn festing før jeg fikk barnet. Jeg måtte si nei til mye pga. jobb, og nå er det nesten lettere å bli med på ting enn da jeg jobbet (er i mammaperm. fortsatt) for nå har jeg fri på lørdagen/søndagen og en super samboer som gjerne tar gullet.

[Anonym bruker]

Ja, jeg føler at jeg har gått glipp av en del, særlig når min et år yngre søster studerer og har det gøy i australia, men jeg må skifte bæsjebleier. Jeg var 23 da jeg fikk barn, ikke altfor tidlig altså, men var ikke ferdig med skolen enda.

 

På den andre siden er jeg veldig fornøy med aldersforskjellen jeg og barnet har og at jeg er ung og tåler litt mere under babytiden og trassalderen.

 

Så jeg vet ikke om jeg angrer eller ikke.

[Anonym bruker]

jeg var 20 år og 6 dager da jeg fikk min første sønn(og siste, på maaange år) han er 14 mnd gammel nå, jeg angret desverre på at jeg ble gravid så "tidlig"=/ det var ikke planlagt at jeg ble gravid, å det var mye styr med Bf mens jeg gikk gravid, da han likte dette svært dårlig! Jeg skal ærlig innrømme(enda hvor barnslig det enda er) at jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville til tide og utide.. er ofte messundelig på mine venninder. men det er ikke noe jeg kan gjøre med det. er ofte med dem også. jeg har værden nydeligste og snille unge, som jeg elsker over alt på denne jord og det er jeg glad for=) men har en venninde på samme alder som venter nr 2 nå, hun synstes jeg faktisk synd på :S

[Anonym bruker]

Men selv om dere synes det er et problem, er det vel ikke en selvfølge at andre også må det?

[Anonym bruker]

Jeg var 18 da jeg fikk nr 1 og har alltid vært alene med henne. Jeg har aldri følt at jeg har gått glipp av noe, heller tvert imot. Når venninne mine dro ut på bye for å finne seg mannfolk, satt jeg hjemme med snuppa mi. Jeg var ute 3 ganger før hun fylte året, og hver gang endte det med at jeg tenkte: "Herregud, hvor heldig jeg er som har henne, det er faktisk en mening med å være hjemme i helgene."

 

Jeg kunne aldri valgt annerledes.

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg var 22 da jeg fikk mitt første barn, og akkurat ferdig med en bachelorgrad.

Jeg føler ikke at jeg har gått glipp av noe, festet hver helg fra jeg var 15 til jeg var 20, og var da skikkelig lei av party-livet. De siste to årene før jeg ble mor tok jeg studiene seriøst og prioriterte å være med venner, dra på turer og likte bedre å lage istand middager med prat og hygge med venner enn å fly på byen for å bli drita. Sånn sett var det helt perfekt for oss å få barn, vi var ferdig med festelivet.

 

Når det er sagt så var det såklart ikke bare lett å være nyutdannet med en liten baby, jeg gikk tidlig ut i jobb, og fikk ikke så lang tid hjemme med babyen som jeg kanskje kunne ønsket. Samtidig føler jeg at vi alltid har vært gode foreldre for sønnen vår. Nå er jeg noen år eldre, fast jobb, god inntekt, gift med barnefar og venter nummer to

 

Syns livet mitt er helt perfekt

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Jeg ser at mange trekker frem det med festing som noe de ikke føler at de gikk glipp av. Det tror nok ikek jeg heller er det verste å gå glipp av, laaangt ifra. Men andre ting...bare det at venninna di ringer og spør om dere skal gå på kafe, ta ei øl, gå på kino, dvs IMPULSIVE handlinger i hverdagen som det var mye av for min del da jeg var student. Ingen kan vel benekte at barn legger visse hindringer og krever planlegging.

 

Og selvsagt, mange føler vel at de ikke har gått glipp av noen ting som helst fordi de har fått noen nydelige barn som de elsker og ikke ville vært foruten:) likevel, de barna kan man også få når man er 27 og har "levd livet" for seg selv litt mer.