Dere med eget barn og stebarn- klarer dere behandle de HELT likt...

[Mamma+2]

Det er kanskje ikke enkelt å svare på dette spm selv- om seg selv....Men klarer dere- med hånda på hjerte si at dere klarer behandle ungene HELT likt?

Jeg prøver så godt jeg kan....men merker at mye av forskjellen er at ens eget barn har like gener som en selv...at man faktisk kjenner seg bedre igjen i tanke og væremåte....og dermed forstår det ene barnet bedre???

 

Det er virkelig en utfordring..vi har et barn som er rolig, beskjeden og ikke tør kjempe for sine meninger....og et barn som er aktivt, utadvendt og havner i konflikter med andre unger hele tiden.....

 

Hvem har sagt livet skal være lett....skulle ønske jeg kunne vite hva jeg skulle gjøre for at det skulle bli best mulig......

[Teline]

Selvsagt ikke. Jeg er ikke moren til stedatteren min, hun har en mamma. Men jeg er glad i henne, tar vare på henne og setter pris på henne.

[Gjest]

Prøver så godt jeg kan også, men det er som du sier. Man kjenner sitt eget barn best, jeg har kjent barnet fra det var i magen min, og jeg har muligheten til å oppdra barnet fra dag en. Stebarna mine har to forskjellige hjem annenhver uke, og jeg har ikke hatt, og har fortsatt ikke så stor inflytelse på disse, da de har en mor og en far de henvender seg til.

Men det blir ikke gjort forskjell som de merker noe til, de får være med på alle ferier, turer etc.

Det er ikke enkelt å være stemor!

[Mamma+2]

Takk for svar...jeg er enig med deg i det, stedatteren min har også en mor...som hun kun ser 4 dager i mnd...( stedatteren har flyttet til oss på fulltid) og da føler jeg enda mer på nettopp den biten...

 

Jeg føler og tenker veldig mye vet jeg...vil jo at ungene skal føle at det er bra...

[Mamma+2]

Takk for svar mammatilskatten...

 

Det er sant- det er ikke lett å være stemor...og ofte tenker jeg at det er enda vanskeligere å være stemor enn stefar...for det er veldig ofte mor i huset som diller og duller med ting....

 

Er i en periode nå der det føles veldig vanskelig...men mye pga konflikter barnet havner i...

 

 

[Gjest]

Har også hatt en litt tøff periode nå, men jobber med saken. Far til barna har ikke noe forståelse for at jeg synes det er tøfft til tider, han mener nok jeg burde ha full morsølelse for de.. men det har jeg ikke rett og slett. Men bryr meg selvfølgelig om dem, og vil de skal ha det bra. Men det som jeg synes er vanskelig er at de som sagt har to hjem, de har også vært veldig mye hos besteforeldrene sine, så de har nesten fått 3 forskjellige oppdragelser... de er greie barn, for all del, men vanskelig å få inn rutiner på ting og tang når de ikke er her hele tiden.

[Gjest]

Det er en umenneskelig oppgave å pålegge noen å føle det samme for andres barn, som man føler for sine egne! Og det tørr jeg å stå frem og si. Jeg er selv mor, og bonusmamma, og har vært det de siste 6 årene.

 

MEN, jeg behandler de likt, i form av ros, ris, oppdragelse, krav og forventning (dvs. etter alder og evner selvsagt) og det føler jeg kommer ganske naturlig. Jeg føler vel at jeg kjenner begge barna like godt. Har jo faktisk vært en stor del av StoreM sitt liv også, og får lov å involvere meg mye fra far sin side..

 

Men, det har sine utfordringer også, og som bonusmamma, må man nok av og til bare innse at også der i gården er blod tykkere enn vann..

 

 

[NoraNora]

Dette med ulik oppdragelse syns jeg er veldig vanskelig. Det er til tider veldig slitsomt når stebarnet er her.

[Snuppa!]

Mye trist lesing her om jeg skal være helt ærlig nå. Hva med at barnet ikke kan noe for at mamma og pappa ikke bor sammen, og når dere blei sammen med en pappa med barn fra før tok dere faktisk ett valg!

[lillespirenmin]

jammen snuppa da...

 

 

Det er det man alltid får høre."når dere ble sammen med pappaen tok dere ett valg..."

Sliter du noen gang med dine barn? Av og til litt lei? Du tok nemlig ett valg når du valgte å få barn...Du visste kansje ikke hvordan det skulle bli? Det gjør man nemlig ikke på forhånd,enten det er å bli mamma eller stemamma..

 

Du kan ikke seriøst forvente at man skal bli like glad i andres barn som sine egne? Det tror jeg ikke er mulig. Å elske mine barn så høyt som jeg gjør...det klarer jeg ikke med noen andres.

Men jeg er glad i stebarna mine. Behandler de likt som de andre,roser og klemmer...Men ærlig talt..er du like glad i tantebarna dine som dine egne(nærmeste jeg kommer sammenligningen)

[Gjest]

Enig med konglene. Og de har jo en mamma og pappa som elsker dem, bare at de ikke bor sammen. Man gjør jo det beste og vil at de skal ha det best mulig, men at man elsker de like høyt som sine egne barn, ja hvis noen gjør det, all ære og beundring. Det viktigste er at barna har det bra, og det har de da selv om stemor ikke har morsfølelse for de.

Jo jeg valgte å bli sammen med en med barn fra før, men er man stormforelsket og sikker på at dette er mannen med stor M, så er det ikke bare å si nei til noe sånt.

[♂ 06+sept.pie = Ferdig!]

Nei, jeg klarer nok ikke det. Om jeg skal være helt ærlig.

 

Aldersforskjell er en utfordring, en annen er at de to er veldig forskjellige i lynne og temperament.

 

I tillegg så har mor et litt annet syn på oppdragelse og folkeskikk en det jeg og vi har slik at det gjør ting enda mer utfordrende. Nå når minstemann tar etter storebrors uvaner så gjør det det umulig å behandle de likt.

 

De har samme krav og forventinger i forhold til alder, men det er utfordrende i og med at lillebror ikke vet annet enn våre husregler, mens storebror må på 'lære' på nytt hver helg.

 

Når det gjelder følelser så er jeg kjempe glad i min stesønn, men det er blitt vanskeligere å vise og gi omsorg da han har blitt større og ikke vil ta i mot på samme måte som før. Så da blir det mye kos og klem på lillebror, mens storebror trekker seg unna.

 

1 uke inn i ferien av totalt 3, så har jeg funnet ut at nå skal jeg holde kjeft om bruk av bestikk, behov for snyting, ta ned do ring, skifting av klær osv osv, for å beholde ferie trivselen, så får far ta dette selv. Selv om det er utfordrende, for for meg så er det omsorg i velmendende råd og innspill for å kunne bli et selvstending individ. Men jeg ser jo at en 9 åring ikke helt ser det slik.... Så da får far og mor ordne opp i dette, nå vil jeg ha en pause fra å være gneldresmella ei stund.

 

Det er utfordrende å være stemor, men det er et å være mamma og. Meeen, når det er sagt så tror jeg at det er mer utfordrene å være stemor bare i helgene kontra hele uka. har du ungen hele uka så tror jeg det er mye enklere å gi ungene lik behandling og like forutsetninger kontra helgebesøk. Men det er min mening, ikke sikkert det stemmer for det har jeg ikke prøvd.

[lillespirenmin]

Tåkeluren. det er akkurat som å lese om seg selv! Så godt (på en måte) å lese at andre har det likt,

Jeg har to stebarn.Vi har akkurat hatt de her i 2 uker,

Jeg måtte flere ganger legge fra meg "kravene" jeg har til rent tøy,bordmanerer, høflighet osv for at ikke det skulle bli dårlig stemning.Når man må fortelle en 9 åring xantall ganger at man ikke hyler og skriker/aper med bordet,mister man tålmodigheten..

 

Til slutt måtte jeg rett og slett konsentrere meg om mine egne barn,leke med alle og ha det koselig og overlate oppdragelsen til far. MEN-det er vanskelig å gå forbi 6 åringen i gangen og se at hun ikke vasker hendene etter do besøk for 4 ganga den dagen-uten å kommentere det..Men det blir pirking HELE dagen hvis ikke...

 

Ikke noe trivelig for stebarna heller, de er ikke vant til å si takk for maten,å rydde etter seg ved bordet osv...Bedre at far tar dette enn meg tror jeg:)

[♂ 06+sept.pie = Ferdig!]

Konglene; godt å se at vi er to i hvertfall.

 

Som du sier, det ER vanskelig å overse ting som en ville ha tatt med egne barn. MEN; jeg har nå, som du, konkludert med at nå er det på tide og holde munn og konse om trivselen så får mor og far ta runden med oppdragelse.

 

Og som du sier, det er ikke trivelig for stebarnet heller som ikke er vant til å forholde seg til de reglene som bio barna er vant til. Jeg skjønner det, men samtidig så synes jeg det er vanskelig å la folkeskikken til den ene ungen skure og gå.

 

Jeg vil jo hans beste og. Og i mine øyne, så er jo hele poenget med oppdragelse å forme barnet til å bli en sosial og hyggelig person som andre folk vil omgås. Og det kan bli en utfordring når 9 åringen sliter med å bruke bestikk ordentlig, ikke avbryte når andre snakker, ikke rape ved matbordet, ikke bruke genser ermet som serviett og snørr tørker osv.

 

Men resten av ferien så biter jeg meg i tunga og lar far ta tak i dette. Så skal jeg konse om kosen. Og å finne gode svar når lillebror sier; ja men storebror gjør sånn da gjør jeg og sånn......

[lillespirenmin]

Det er det jeg og synes er så vanskelig..Hadde vi ikke hatt fellesbarn kunne de i grunn få holdt på som de ville..Men barna våre kan ikke vokse opp med at det er anarki annenhver helg heller...Det har faktisk hendt at jeg har satt fellesbarna på stua for å spise,fordi jeg ikke orker å snakke til stebarna hele tiden...Det er jo langt fra ideelt!

Her veksler jeg ofte mellom å bite ting i meg og bare stå for trivsel-til å ikke klare å styre meg...Synes det hele er veldig vanskelig,mannen min også.Selv om han er far til barna er han ikke vant med at de er her til hverdags,han er dønn sliten når de reiser...

Tror vi gjerne skulle tatt ett kurs for nyfamilier..Vil det beste for alle barna,og har prøvd å forklare de at man kommer så mye lengre her i livet med å være høflig,ha gode manerer osv..Men det er håpløst å oppdra barn annenhver helg...

Mitt eldste barn har også begynt å trekke seg bort fra sin storebror.Han er ikke vant med hyling og brøling..Synes det er trist...

[lille oss]

nei jeg kan ikke si jeg behandler mine barn og stesønnen min likt.. men det er to helt forskjellige ungen i to helt forskjelige aldre.. stesønnen min er tenåring i sin værste "trass", og barna mine er bare 6 år, og 9 mnd. så jeg må helt ærlig si at jeg er ikke rustet for å oppdra en tenåring, jeg har ingen erfaringer med det, og jeg har et stort hull fra 6 år til 14 år... men det går seg vel alltid til på et vis. jeg er utrolig glad i stesønnnen min, men jeg kan ikke si at jeg elsker han over alt på denne jord, og ville gitt mitt liv for han.. det som gjør det vanskelig for oss er at han bor hos oss 100% av tiden, er hos moren sin kanskje 2-3 ganger i året, alt etter hva hun orker... og gutten har ingen større ønsker i dette livet enn at foreldrene hans skal bli sammen igjen, så han gjør alt han kan for å lage sur stemning så vi skal gå fra hverandre - det har nemlig funket før.

men jeg må si at jeg skjønner han og da... å for min del må han bare holde på, jeg går ingen vei. jeg elsker faren hans, jeg er kjempeglad i han, og jeg VET at når han gir opp tanken på sine foreldre sammen og for sørget over det så kommer vi til å bli en fin familie. men han må nok bli voksen først, og det er nok noen år til. .. det blir bra til slutt, det har jeg troen på - så da er det bare å holde ut mens det står på som værst.

jeg ville holdt ut med mine egne barn, så da må jeg klare å holde ut med han og!

[Teline]

Nå har jeg lest denne tråden flere ganger og jeg forstår virkelig ikke hva som er trist lesing.

[♂ 06+sept.pie = Ferdig!]

Konglene; absolutt ingen dårlig i ide dette med kurs for nyfamilier.

 

Nå er det vel sånn at om dette tilbudet hadde funtes så hadde jeg måttet dra kaillen med meg hylende og skrikende som en 3 åring. Av en eller annen grunn så ser det ut til at kaillen tror at samlivskurs og lignende er et eller annet torturmiddel som henger igjen fra nazi tiden.

 

Jeg finner og at jeg ofte veksler mellom å bite ting i meg også svartner det etter ei stund. Kaillen synes også at dette er vanskelig, men han slipper jo 'billig' unna når det er jeg som tar korrigeringa i de fleste tilfeller. Han har en og annen utblåsning inni mellom han når ting har bygd seg opp litt.

 

Nei, det er ikke bare lett å ha en sammensatt familie slik vi har. Men jeg prøver å huske at det er ikke stesønnen som er problemet. Det er mora og faren som er problemet i den forstand at de har felles barn, men ikke kan bo sammen, og at de har totalt forskjellig syn på barneoppdragelse.

 

Jeg synes og det er trist når 3 åringen spør 9 åringen om han har hatt ned ringen når han har vært på do, korrigerer 9 åringen i holding og bruk av bestikk, og sier ; storebror, nå må du pusse nesa di. Det er kjempe trist å høre på, men det blir jo sånn. Når vi prøver det håpløse; å oppdra barn 3 helger i mnd....

 

Heldigvis er det mange gode stunder og. Med familie kos og idyll og ingen kjeftesmelle. Og i dag er oppraget mitt til meg selv; Å HOLDE KJEFT for ei bedre stemning.

 

 

[NoraNora]

Vi er 3!!

 

Dere skriver om akkurat de samme tingene som vi sliter med her hjemme.

Heldigvis tar far seg mye av tilsnakket til barnet her, men helgene blir ofte full av kjefting og dårlig stemning. Nå er årets sommerferie uker over og vi er veldig sliten. Trist.

Jeg finner det vanskelig å ikke reagere på barnets oppførsel siden vi har fellesbarn som tar etter og tydelig blir forvirret av alt som skjer og hvordan de kan oppføre seg når storesøster er her.

 

Blir frustrert jeg.

[NoraNora]

innlegget over var til konglene og tåkeluren. Havnet på feil sted.

[Mandalas]

Hos oss er det samboeren som har et eget barn og et stebarn, men han har vært med i stebarnets liv siden det var 5 mnd gammel. Stebarnet (mitt barn) har ingen kontakt med biologisk familie, så samboeren blir som hans pappa og mine svigerforeldre er som mitt barns farfar og farmor. Så her behandles de begge likt av både pappa/stepappa og besteforeldre. Altså, likt etter deres behov. Vi har også en rolig og en spinnvill.

[Gjest]

Her blir det også mye småkjefting fra meg. Prøver å bite meg i det mange ganger, men ikke lett. Sier jeg ingenting, er det full fest ved matbordet, klær og sko overalt, håndkler slengt på gulvet etter dusjing. Ja dette er jo vanlige ting med barn, men det må sies hver gang, og med en gang. ellers blir det ikke gjort. Med minstemann kan jeg begynne å mase om sånne ting tidlig, og kanskje han har lært noe ved 5-6-7 års alderen. Kan ikke be de om så veldig mye, da blir det surmuling. De har ingen plikter og oppgaver, så det er litt sånn at de er på ferie annenvher uke. Nå vet jeg ikke hva de har av plikter hos moren, men tror det er fint lite der også. Hvis jeg ikke sier noe, er det full anarki her. Ikke så lett å oppdra en liten en når store-søskenene ikke gjør det jeg skal lære ham. Men når samboer ikke sier noen ting, så blir jo jeg den "slemme" stemoren... Jeg nekter å gå å rydde etter såpass store unger, og ikke orker jeg å bare la det ligge heller.. det skal jo være levelig her også.

[(S)TinkerBelle <3]

Huff, jeg blir helt nervøs av denne tråden. Skal med tid å stunder flytte inn med ny kjæreste og får da to bonusbarn 50% av tiden og jeg har Lille fra før. Vi har og kommer nok heller ikke til å få noen felles barn. 3 er nok!!

 

Det blir sikkert gørrvanskelig men det er vel bare å brette opp ermene og gå i gang. Det vanskelige blir vel at jeg har en supersensitiv jente og han har to som er høyt og lavt hele tiden! Utfordringer i kø.

 

Si at det går bra da dere. hehe.

 

 

 

 

[NoraNora]

Kan jo godt si at det kommer til å gå helt fint!

 

Noen er jo heldig da. Du kan jo være en av dem.

Hvis ikke må du belage deg på å svelge kameler og rive deg i håret en del. Det er tungt til tider.

 

Må nok innrømme at jeg hadde tenkt meg om en gang til hvis jeg skulle valgt igjen. Men elsker mannen min, så da må jeg vell leve med dette.

[Mamma til snart 3 <3]

Det går sikkert bra Tinkerbelle, husk at det ikke er alle som har uoppdragne barn