Er dette noe å bli sur for???

[råååsa-med gutt og jente:)]

HI her.

Takk for mange svar. Ser at alle ikke har lest like nøye...............

Jeg har som nevnt tidligere overhodet ingen forventinger om at andre skal stå opp med mine barn. Men tenker at det er da lov å spørre?

Jeg har vært alene med barna i 3 veldig hektiske uker (faren jobber borte) og er igrunnen fryktelig sliten. Prøver å hente meg litt inn på dagtid når minsten hviler men da krever jo eldste sitt. Deilig å få litt tid alene med han også.

 

Jeg vet at hun ikke har prøvd å bli gravid da hun ikke har hatt fast følge før nå. Har reist rundt i verden de siste 2 årene. Tror ikke barn har vært i hennes tanker en gang.

 

Ja hun er gravid men har hatt et helt ukomplisert svangerskap frem til nå. Ikke dårlig en eneste dag. Og hurra for det:)

 

Og det at jeg skrev at hun ikke hadde stått opp med barna mine de siste 7 årene mener jeg at hun ikke har tilbudt seg. Jeg har også spurt henne når jeg er som verst sliten men fått nei. Vet av hele mitt hjerte at den eneste grunnen er at hun liker å sove lenge om morgenen.

 

 

Burde nok ikke sagt det siste til henne men hun tror at det å ha barn er en dans på roser. Hun tror virkelig ikke at det kan være slitsom innimellom. Dette sier hun rett ut. Det er da jeg blir litt frustrert over situasjonen og sier det jeg sa. Og til dere som nå hadde tenkt å svare meg på dette kan jeg si.....JA jeg ELSKER barna mine over alt på jord og ville virkelig ikke byttet dem ut med noe. Men det må da være lov å si at det kan være slitsomt innimellom?

 

Jeg har overhodet ingen problemer med å stå opp med hennes barn når den tid kommer og jeg skal da tilby meg å "avlaste" henne så ofte jeg kan:) Det er de jeg tenker vi har gode søsken til også. Hjelpe hverandre selv om det ikke alltid er like beleilig! men men.....dette er jeg tydeligvis litt alene om i min familie!

 

 

 

 

[Ugl@]

Det er slik at det er hennes fulle rett å si nei, og helt ærlig så bør du også si nei hvis hun spørr deg, da kan du jo begrunne med at man høster som man sår ;-)

 

Helt i orden at du spurte henne, men også helt i orden at hun svarte nei.

 

Har selv en søster som mer enn gjerne passer ungene, hun er helt tullerusk etter dem. Brødrene mine igjen tviler jeg på vil sitte barnevakt annet enn at de gjerne har 12åringer på overnatting siden han er stor og litt artig å passe.

Mens samboeren til ene broren min mer enn gjerne passer jentene igjen siden hun er passelig babysyk og glad i barn selv, men vil vente noen år siden de er unge enda.

 

Ikke bry deg om at den gravide hormon bomba ble sur, men trø litt mer forsiktig, noen er jo mer hårsåre enn andre ;-)

 

[Gjest]

Hun er kanskje mer sliten enn hun vil innrømme og det er jo tydelig at du ikke bare mente det som en morsom kommentar men sa det fordi du er misfornøyd med henne som tante. Klart man kan bli lei seg da vel.

 

Og hvis hun i tillegg er gravid ved et "uhell" kan det hende hun går og riktig gruer seg til sin nye tilværelse som mamma og ikke akkuratt trenger ekstra påminnelser om hvor "slitsomt" det er å ha barn.

[Ugl@]

Kjenner jeg blir litt små provosert over den holdningen om at hun ble gravid ved et "uhell" også, har selv to "uhell" som jeg er akkurat like glad i som det barnet som var planlagt. Av mamma og pappas 4 barn så var vel kun en ( nr 3) direkte planlagt, vi andre 3 kom på slump.

[råååsa-med gutt og jente:)]

med "uhell" mener jeg at det ikke var planlagt men likevel VELDIG kjærkomment. Hun er absolutt ikke missfornøyd med situasjonen og handlet vel omtrent alt utstyr og fant navn når hun var 23 uker på vei

Og jeg gleder meg til å bli tante igjen:)

Og til dere som mener at jeg ble sur og forventet at hun skulle passe MINE barn.....les innleggene om igjen!!!!!

[Tante Gustava]

Hm. Vel. Jeg hadde også et ukomplisert svangerskap første gang, men tro meg, jeg var stuptrøtt. Og spesielt om morgenen. Å stå opp var ikke det jeg helst gjorde før jeg måtte, og hvis jeg måtte stå opp tidlig, ja så ble jeg uvel og fryktelig mer sliten enn vanlig. Selv om svangerskapet var pr def ukomplisert, og folk rundt meg var enig i at formen min var bra.

 

Jeg har et utrolig godt forhold til min søster, og jeg elsker tantebarna mine over alt på denne jord. Jeg har likevel i løpet av disse 15 årene jeg har vært tante aldri stått opp med hennes barn (foruten hvis jeg har passet de natta over selvsagt). Hun har heller aldri spurt.

Jeg har heller aldri spurt henne, og hun har ikke tilbydd seg.

Mamma og pappa derimot, de kan jeg gjerne spørre, og de tilbyr seg bestandig når vi er hjemme på ferie.

 

Så, for å svare på spørsmålet ditt. Jeg syns det var unødvendig av deg å komme med en slik slengbemerking etter at hun hadde sagt nei til å stå opp med dine barn. Jeg hadde nok også blitt litt irritert hvis jeg var henne, dog hadde jeg ikke blitt direkte sur.

Husker selv fra mitt første svangerskap at det også var utrolig irriterende med folk som kom med kommentarer av typen "bare vent til du får egne barn du".

[Tøysetipp]

Nei, jeg skjønner ikke at det er noe å bli sur for. Jeg hadde ikke tatt det som en selvfølge, det gjorde du sikkert ikke heller. Om det ikke skal mer til for å få hele dagen ødelagt så hjelpes meg. Søsteren min og jeg hjelper hverandre alltid. Er hun på besøk her står hun opp på morgen, er vi sammen så bytter vi på og er jeg hos henne står jeg opp. Noen unntak selvfølgelig, men vi ønsker å bidra og hjelpe hverandre.

 

Mine venner derimot. Jeg er den som alltid har passet venners barn, også fordi de er mine datters venner. Jeg har hatt de på overnatting mye. Og har tatt det som en gode å få lov til og bli kjent med barna. Hver sommer har jeg hatt datteren til en god venninne av meg over flere dager. (som forøvrig nå er kjæreste med min eksmann) og intet unntak denne sommeren. Selv om vi har hatt våre uoverensstemmelser. Hun er her nå på en ukes bondeferie og jeg storkoser meg, det samme gjør datteren min. Men, aldri har noen av mine venner tilbudt å passe min datter. Selv om jeg vet de ville sagt ja om jeg hadde spurt. Jeg tror vi bare er så forskjellige. For noen ville det vært en glede ifht. å kunne hjelpe til, mens andre tenker ikke på den måten. Kanskje har ikke tanken streifet dem? Dessuten har vi forskjellig kapasitet.

 

Synes din søster er oversensitiv i denne saken.

[Malita]

Forstår henne litt jeg. Hun elsker å sove lenge, er gravid og orker egentlig ikke tanken på å stå opp tidlig. Derfor nei. Samtidig kjenner hun på den dårlige samvittigheten på at hun kanskje burde sagt ja. Vi er veldig sårbare på punkt vi føler oss truffet på selv om ting blir sagt i en spøket tone. Hun forsto nok du innerst inne til en viss grad mente det du sa.

[soleia]

Det er skilnad på å hjelpe kvarandre når begge har barn, og å bli forventa å stille opp for dei som har barn når ein ikkje har sjølv. Eg hadde nok sagt ja om eg vart spurt om å stå opp tidleg, men ikkje med stor entusiasme.

 

Det er ikkje alltid like kjekt å vere den barnlause i søskenflokken. Det meste dreier seg om barna og familiane til dei andre, og ein kjem ofte litt i andre rekkje. Eg har hjelpt til i bryllup, barnedåpar, husbygging og med barnepass, medan det ikkje skjedde så mykje av interesse for dei i mitt liv.

Så slike ting som å kunne reise og sove lenge om morgonen etc såg eg på som mitt privilegium i det heile. For meg endra det seg i ein alder av 37, så no er det eg som står opp i 05 - 06 tida om morgonen :-)

 

HI skriv at du ikkje forventar hjelp, men syster di oppfattar det nok annleis, sidan du fortset å spørje om ho kan stå opp med barna, sjølv om ho har sagt nei når du har spurt tidlegare og du veit at ho likar å sove lenge om morgonen. Og den kommentaren din viser vel og at du synes ho burde hjelpe til.

Ting vil nok endre seg når ho og får barn, og de kjem litt meir på likefot.