Veninna mi har et forhold til en gift 3-barnsfar

[Anonym bruker]

HI igjen:

 

10:43: takk for konstruktivt svar.

 

Veninna mi har stilt flere ultimatum. Innen påske, før sommeren er slutt, etc... Men det dukker stadig opp "ting" (Ååå, svigermor er på sykehus!)

 

Når hun presser han, spør han henne om hun vil avslutte. Det blir konsekvensen av pressingen. Da trekker hun truslene tilbake.

[Anonym bruker]

Jeg kunne nesten vært venninna di, bortsett fra at dyre gaver og jobbene ikke stemmer. Jeg hadde forhold til gift 3 barnsfar i 6 år... Jeg var også gift, men fikk ikke barn før forholdet nærmet seg slutten. Jeg avsluttet det ved å bytte jobb til min hjemkommune. Det var noen fantastikse år, men også vonde. Jeg var villig til å bryte med mannen min, men han ville vente siden minste hans kun var 6mnd da vi innledet forholdet. Det passet aldri for han å bryte med tanke på barna, spesielt siden kona egentlig er fra andre siden av landet.

Jeg elsket denne mannen som jeg aldri har elsket noen. Tror aldri jeg noen sinne vil oppleve noe sånt igjen. Tror heller ikke alle mennesker er forunt å oppleve så sterke følelser heller... Elsker mannen min, men det kan likevel ikke sammenlignes. Var vondt å gi slipp på han andre. Det er enda vondt 4 år etter. Kroppen raser når jeg treffer ham tilfeldig, det har heldigvis ikke skjedd så mange ganger. Jeg savner ham, men likevel ikke bytte bort det livet jeg har.

 

Kjente at jeg ikke stolte helt på ham da vi var sammen. Når han var avgårde på gutteturer så var jeg utrygg. Sa til meg selv at han er ikke mannen min, jeg bestemmer ikke over han, men jeg stolte ikke helt på hva kunne finne på. Var vi på fester sammen og han ble borte, så prøvde jeg å se etter hvilke jenter som også var borte... Er ganske sikker på at han ikke hadde forhold til noen andre, men jeg var likevel urolig. Hvorfor kunne det ikke skje igjen liksom? Det samme tenkte jeg om oss to i fremtiden. Vi snakket faktisk sammen om det også, det å kunne stole på hverandre hvis det ble oss. Uroen tror jeg uansett ville vært der, selv om følelsene var aldri så sterke...

 

Når det gjelder barn, så passer det egentlig aldri å bryte med kona. Det må bare gjøres, ikke utsettes. Synes hun bør sette krav til han. Han har det jo som plommen i egget han. Både familielivet og elsker. Ingen grunn til at han umiddelbart vil endre det. Derfor bør hun stille krav til han om valg. Ikke dumsnill som jeg var, og "tenkte" på barna. Jeg tror faktisk elskeren min hadde forlett kona dersom jeg hadde krevd det, men jeg lot han styre. Er jo ingen lett avgjørelse å ta når man skal gå. Spesielt ikke dersom det fungerer greit hjemme selv om følelsene er døde. Det praktiske fungerer, men ingen krangling.

 

Jeg føler med venninna di, men hun bør ikke sette livet sitt på vent. Ikke når hun er så "gammel". Klokka tikker.. Snakk med henne uten å døm henne. Gode venninner klarer dette :-)

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Det er faktisk det som er venninnenes jobb. Å støtte hverandre i tykt og tynt respektere hverandre, hjelpe hverandre og være der.

Slik er mine venninner med meg, og slik er jeg med dem.

Er det noe vi ikke synes noe om, så sier vi det, men likevel blir det opp til vedkommende om hun vil ta rådene.

 

Forøvrig er jeg er glad jeg ikke er venninnen din, men så har jeg heller ingen i vennekretsen som bruker ordet "NOT".

Du virker litt barnslig:)

 

 

[Anonym bruker]

Er det egentlig du som er i dette forholdet, HI?

Du ser ut til å ha særdeles oversikt over hva som har blitt sagt og gjort...

 

Synes for øvrig det høres helt tulllete ut å ville bli i et forhold som hele tiden må hemmeligholdes. Jeg tipper mannen aldri har tenkt å forlate kone og 3 barn. Det holder nok sterkere enn elskerinnen, og det er stor sannsynlighet for at et eventuelt nytt åpent forhold med elskerinnen ikke vil være like fristende når det kommer til stykket.

 

Nei – elskerinner burde enten ta det hemmelige forholdet for hva det er uten å drømme om en fremtid sammen

– eller bruke tiden sin på å finne en skikkelig partner

[Anonym bruker]

11:04

HI her: hva var det for en slags spydig kommentar?

 

Jeg er godt orientert- jeg er en av to som hun snakker med om dette.

Jeg regner med at jeg likevel langt fra har oversikt over alle detaljer,- jeg har feks aldri møtt mannen, eller familien hans for den saks skyld.

 

Det er mulig ikke du har et nært forhold til en veninne - eller har hatt behov for noen å snakke med. Så det der kan du spare deg.

 

Det er jo ikke enkelt for veninna mi, uansett om det er selvforskyldt eller ikke. Man kan jo ha det vanskelig likevel. Og jeg er iallefall ikke slik at jeg brøler ut kjappe konklusjoner basert på en såkalt politisk korrekt moral, selv om jeg aldri ville ha valgt å leve som henne.

 

Spørsmålet mitt er hva du hadde ville gjort om dette var din gode veninne, som du ønsket å hjelpe og samtidig ikke være falsk.

[Anonym bruker]

Tror du hun trenger å tenke på god nok plass i bilen? Tror neppe ungene har så lyst til å ha noe forhold til henne uansett. Hun vil aldri få deres respekt uansett. Tro meg, DER har jeg vert.

 

Den fyren høres ut som en drittsekk. Men, then again, det høres hun og ut som..

 

Hadde vert ærlig, og ja risikert vennskapet. Jeg hadde ikke klart å være med på det, for det blir man om man vet. Hvis hun kutter deg ut pga dette, ja da var hun kanskje ikke verd vennskapet heller. Blir vel ikke spesiellt lykkelige noen av de to, der de sitter ensomme sammen, etter å ha mistet både familie og venner på veien. Ikke kan de stole på hverandre heller. Har hu tenkt den tanken? Er nok på tide å ruske fra henne de rosa solbrillene og gi hu et realt spark i rævva. Da vil hun i ettertid se at du faktisk var en ekte venn!

[Anonym bruker]

Hva som er barnslig kan vel diskuteres.

For eksempel å ta noe(n) som tilhører andre slutta jeg med når jeg var 4 år.

[tre ønsker fler]

10.43 her.

Litt av poenget med å stille ulitmatium er at hun IKKE må gå i dialog med han.

Hun kan f.eks si: Jeg gir deg tre uker på å bestemme deg for om du vil ha meg i livet ditt. Jeg kommer ikke til å svare på telefon, e- mail i løpet av disse ukene. Ta kontakt når du har kommet frem til HVA du vil.

 

Det beste hadde vært at hun hadde vært sterk nok til å si: Nok er nok, du har holdt meg for narr lenge nok. Lev ditt liv. Jeg vil ha et helt liv ikke smuler. Takk for meg!! ( kanskje han da hadde greid å ta et valg???)

 

Dette krever selvfølgelig at hun er motivert for endring, er hun ikke det er det lite du kan gjøre.

[Anonym bruker]

Det er vel en nesten umulig oppgave å snakke fornuft til et forelsket kvinnfolk..

 

Men jo, venninna di har rotet seg inn i noe som aldri kommer til å ende bra.. Han der kommer ALDRI til å forlate kona si, og jeg lover (uten å kjenne dem) at han og kona har det fint med jevnlig sex. Garantert !!

 

Tro du skal være knusende ærlig med venninna di, det går an å være ærlig OG støttende samtidig! Ok, så blir hun fornærmet, men jeg lover at hun kommer over det!

 

Det ideelle hadde jo vært at hun innså galskapen i hele greia... Hun kommer aldri til å ha tillit til ham, om hun noen gang skulle få ham (hvilket ikke vil skje!)

 

Hun burde kuttet kontakten med ham øyeblikkelig, og da mener jeg ALT; personlig kontakt, sms, telefon og mail - ingenting !!

Gi ham klar beskjed om at han kan ta kontakt når han har separert seg fra kona, MEN at hun venter kun til f.x. 1.oktober!! Og så holder hun seg til det!!

 

Hun kommer til å bli knust, men hun kommer over det. Så kan hun begynne å se fremover, finne seg en skikkelig real MANN og få sine egne barn.

 

Hun vil takke deg til slutt !!

[Anonym bruker]

Jeg mener at det er mannen her som bør kladres. Ikke dama han er utro med. HUN har ikke lovet noen å holde sammen i tykt og tynt. Det er det han som har gjort.

[Anonym bruker]

Hvis han ville gå fra kona for å være sammen med venninna di, så hadde han gjort det for lenge siden. At svigermor er syk, er jo sånn en tynn unnskyldning at det kan knapt kalles en unnskyldning engang. Han har det som plommen i egget, bor med kona og barna, som han helt sikkert elsker og har det godt med, og har en elskerinne på si. Der får han sex og spenning. Hvis det er noe forhold her som vil bli avsluttet, så er det mellom venninna di og mannen. Han kommer ikke til å gå fra familien. Garantert.

[Anonym bruker]

Venninnen min har holdt på sånn i mange år nå. Mannen hun har et forhold til har fremdeles ikke gått ifra kona, har de samme dårlige unskyldningene o.s.v.

 

Jeg har sagt ifra én gang. Helt ærlig, rett fra levera. Og det va det. Hun vet hva jeg tenker om hele opplegget der, og da er det greit. Men jeg forlater henne ikke bare fordi hun var så dum å trodde på at "drømmemannen" var singel på tidspunktet forholdet ble innledet. (han var vel egentlig flyttet ut fra familien, men flytta inn igjen etter noen måneder)

 

Det er en helt forferdelig situasjon å sitte i. Jeg unner ikke min beste venn dette her. Men sånn er det bare blitt. Man dumper ikke venninner over dårlige valg. Enten er man VENNER eller ikke!! Og vi er venner, tolerante venner, som hører på alt hos hverandre og støtter så godt vi kan, enige eller ikke!

 

Og venner sier man sannheten til. Rett ut! Men det holder med én gang (kan gjentas over lange tidsperioder...) Man må ikke mase og presse på ens egen mening. En vil aldri kunne være på samme side i en sånn situasjon, likevel. Desto viktigere er vennskapet.

[Anonym bruker]

11:04 her

 

Neida, ikke meningen å være spydig. Jeg bare fikk fornemmelsen av at det egentlig var DEG dette handlet om. Men det spiller ingen rolle for meg.

 

Over til spørsmålet ditt: Jeg ville gjort og sagt alt jeg kunne for å få litt sunn fornuft inn i hodet hennes, det trenger hun mest sannsynlig. Det hjelper ikke å dille og jatte med – det kommer jo garantert ikke til å bli noe av det forholdet deres. Da hadde han gått fra kona for lenge siden, det er jo opplagt. Antageligvis har han det helt toppers med sin kone, både seksuelt og mentalt - men han har fått smaken på forbuden frukt ved siden av. Hvis det virkelig hadde vært så dårlig stelt med ekteskapet deres hadde han jo dratt for lenge siden.

 

Jeg blir helt matt av å lese om naive jenter som tror de har funnet drømmemannen som er godt gift. Herregud – burde ikke verdens største alarm begynne å ringe når mannen juger, bedrar og skader sine nærmeste mentalt? VIL noen virkelig innlede et forhold til en sånn mann??!?

 

 

[Anonym bruker]

11:04:

 

HI her.

 

Nei, dette er nok ikke meg. Jeg er lykkelig gift med to barn, heldigvis! Veninna mi og jeg har vært venner siden videregående. Vi bor ikke i samme by.

 

Jo, alarmen burde sikkert ha ringt. Da de traff hverandre har hun fortalt at han var "i ferd med å gå fra kona, bare papirarbeidet gjensto".

 

Så blir kona (han påstår uplanlagt) gravid, og de får barn nr 3. Mens veninna mi og han holder på samtidig.

 

Det er en ekkel og stygg historie. Hun kan ikke fratas skyld. Jeg kjenner selvsagt bare hennes versjon av saken, men hun var iallefall da overbevist om at ekteskapet i realiteten var over da forholdet startet..

 

Så lurt kan man altså bli.

 

 

 

[Anonym bruker]

Denne mannen er jo en superegoist borderline ondskapsfull!!!

 

Venninna di er 35 år (!!!) og har allerede kastet bort 5 år på denne tosken. Hun kommer snart til en alder der det er for sent å få barn. Ikke la henne kast bort flere år, RIST vett inn i henne, slik at hun i hvert fall begynner å tenke selv. Det er utrolig stygt gjort mot henne det han gjør nå. Han forleder henne til å tro at det skal bli noe mellom dem.

 

Han kommer ALDRI til å forlate kona og familien når han ikke har gjort det allerede, men holder på elskerinnen så lenge hun er villig til å spise bare smulene. Det er et behagelig liv, han kan beholde familien og "statusen" utad, samtidig som han får spennende og uforpliktende sex med venninna di.

 

Det han har gjort er så stygt, at hvorfor kan ikke hun f.eks bare sørge for å bli gravid med ham. Da vil hun jo selv se. Om ikke annet sitter hun i det minste igjen med et barn utav det hele.

 

I tillegg bedrar han jo kona også, men hun har i det minste tre barn og ødelegger ikke alle sine muligheter.

 

Møkkamann!

[Anonym bruker]

Det er barn hun vil ha, og barn kan man jo lage uten at han går fra kona si. Anbefal henne å bli gravid så ser hun hvor hun står. Han tjener godt og vil betale max bidrag. Hun har jobb og inntekt og greier seg godt alene om han mot all formodning ikke greier å gå i fra kona i.

Når man er 35 gjør det ikke så mye å ha særkullsbarn, da de fleste aktuelle menn også har særkullsbarn.

p-pille i do hver morgen er mitt råd :-)

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

Jeg mener at du bør tenke på at du er venninnen her og støtte henne når hun går gjennom dette. Du blir nok god å ha for henne når hun våkner og innser at han aldri forlater konen sin og det aldri blir dem. Hvorfor skulle han bruke fem år på å dra hvis han virkelig ville være sammen med henne?

 

Jeg ville fokusert på å være venninne, du kan ikke ta ansvar for det som disse to voksne menneskene gjør, de må lære på sin måte. Det vil komme til en ende på en eller annen måte. Samtidig ville jeg svart henne ærlig hvis hun tar opp dette med deg, svar det du tror og ikke bygg under på de falske forhåpningene hun har. Gi heller uttrykk for at du ikke syntes noe om hvordan han utnytter dem begge og at du ønsker noe bedre for henne.

[Anonym bruker]

Kjenner jeg blir dårlig og kvalm av både vennina di og mannen hun har et forhold til. I og med at hun vet om at han har familie og små barn syns jeg det er ekkelt at hun kan fortsette forholdet, hun er jo med på å ødelegge familien til disse barna. Er jo han som har et ansvar i forhold til familien sin men alikevel. Hun er en voksen kvinne er hun ikke? Egoistiske mennesker!

 

Min sympati går til kona og ikke minst barna til denne mannen.

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal realitetsorientere henne rett og slett.

 

Hver gang hun sier ting som at de kommer til å trenge stor bil osv., så får du bare si at hvis han virkelig vil ha henne er det merkelig han ikke har forlatt kona allerede etter 5 år. Hun kaster bort sine beste år på denne drittsekken.

 

Hun bør jo bare kutte p-pillene, først da skjønner hun hvor hun står.

[Anonym bruker]

Du bør invitere henne hjem til en vinkveld og ta en skikkelig prat med henne. Si at du mener alvor med det du sier, og at du sier det fordi du bryr deg om henne, og vil hennes beste.

 

Han vil aldri, aldri gå fra henne. Det er realiteten som hun må forstå.

 

Hun må IKKE finne på å få barn med ham, da blir hun bare avspist til å være alenemor, for den første familien hans vil gå først.

 

Vil hun ha en mann som har vært utro på den måten? Be henne tenke godt på det. Hvis dette overhode ikke går gjennom til henne, da er hun i det minste nødt til å sette et skikkelig ultimatum, med kort tidsfrist, slik at situasjonen blir løst. Hun kaster bort gode år av sitt liv på en utro mann. Det finnes bedre!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg tror en av de viktigeste tingene når man er venninner er å støtte hverandre og kunne være lyttende og ikke dømme og si hva som er rett og galt. Det som passer for den ene,passer ikke for den andre..Hun er jo din venninne og du er glad i henne uansett hvem hun har et forhold til. For meg blir det veldig unaturlig å prakke på mine venner hva jeg syns om de tingene de gjør. Det kalles å respektere sine venner, og de valga de gjør.

Hun er jo 35,så hun bør være voksen nok til å velge hva hun vil gjøre.

Og hvis du er en god venninne bør ikke slike ting true deres vennskap.

Selv om du ikke liker det hun gjør.