Veninna mi har et forhold til en gift 3-barnsfar

[Anonym bruker]

(Litt langt, dette. Håper på mange svar)

 

Min veninne gjennom mange år, har et forhold til en mann, som er gift og har tre barn, to i barneskolealder, en i barnehage. Hun er 35 år,har høy utdannelse, en lederjobb.

 

Han er noen få år eldre og har en profilert, nasjonal lederjobb.

 

Hun har siden hun var ung, alltid ønsket seg familie med barn. Det har ikke klaffet slik for henne. Så treffer hun denne mannen via jobben, og de innleder et forhold. De jobber ikke sammen nå.

 

Han sier til henne at ekteskapet er dødt, at det kun er et "papirekteskap", og at han "snart" er klar til å forlate kona. Det passer bare ikke akkurat nå: det er snart høstferie, kona er så ustabil, svigermor er syk, han er litt for sliten til å gjøre dette nå, nå skal kona studere og har ikke penger til å klare seg selv... osv - unnskyldningene er talløse.

 

Han har gitt henne en diger "forlovelsesring", gir henne dyre gaver, og de møtes ofte på hoteller i utlandet i forbindelse med hans forretningsreiser. Veninna mi kan ikke ta kontakt, i tilfelle kona hans tar telefonen, det er han som styrer.

 

Jeg er kritisk til dette forholdet, samstidig som jeg unner veninna mi å endelig finne lykken. Jeg har hele tiden prøvd å være ærlig - men å lytte til henne samtidig.

 

Hun sier rett ut at om jeg fordømmer henne, kan vi ikke være venner mer. Hun er sliten og trenger støtte og tro på at dette skal gå.

 

Hun snakker i fremtid, "vi må ha en skikkelig stor bil, tenk, tre av hans barn, pluss de vi skal ha sammen".

 

Tiden går, klokka tikker. Nå synest jeg dette har gått for langt.

Skal hun ha egne barn, må hun få opp farten. Det er dette hun vil, mest av alt. Og når han ikke har forlatt kona på desse fem årene - hvorfor skal han gjøre det nå?

 

Samtidig kjenner jeg et visst sinne over han - hvordan kan han gjøre dette mot familien sin og veninna mi? Hvordan skal hun stole på han når han har bedratt kona si over flere år? Hvordan kan han være et bra menneske?

 

Det er jo til syvende og sist min veninnes valg.

 

Spørsmålet er hva jeg skal si til henne neste gang vi treffes.

Skal jeg si som jeg mener - og risikere vennskapet?

Eller skal jeg moderere meg for å bevare vennskapet?

Hva synest du om denne saken - og hva ville du ha gjort?

 

På forhånd takk for svar. Hilsen en trist veninne.

[Anonym bruker]

Eh..Du kjenner et visst sinne overfor han for hva han gjør mot venninna di?! Hva med hva han gjør mot kona si og venninna di gjør mot kona hans?! Jeg sysn det er respektløst av venninna di og ha et forhold til en gift mann. HAn kommer sikkert ikke til å forlate kona si, han vil ha i pose og sekk. Men jeg syns du skal fortelle henne at det er utrolig dårlig gjort av henne og innlede et forhold til en som er gift, han er opptatt, så du kan si at hun burde holde seg unna han. Hvis dagen kommer da han HAR gått fra kona si, da kan de oppta kontakten igjen. Menn og kvinner som har forhold til gifte menn eller kvinner, er like ille som de som er utro spør du meg.

 

Å bare for å ha det sagt, så har det aldri skjedd meg så vidt jeg vet, men jeg syns lite om slike ting

[Anonym bruker]

Han har ikke ikke forlatt kone i løpet av 5 år, da er det bare å våkne opp, han gjør det ikke de neste 5 årene heller.

Og når kona en gang oppdager dem og kaster han ut er det en ting som er greit å ha i bakhodet: What goes around, comes around.

 

Synes ikke noe synd på venninna di og det hun gjennomgår, hun er like ego som denne mannen.

 

Jeg hadde sakt akkurat det jeg skrev i første avsnitt her, ikke pyntet på det, sakt det rett fram.

Tåler hun ikke at du sier sannheten til henne kan hun ha det så godt.

Du har egentlig ikke noe med det, men jo før hun våkner opp jo bedre. Og som venninna hennes er du kanskje den beste til å starte denne oppvåkningsprosessen.

[Anonym bruker]

HI her:

 

Ja, som jeg skriver: Jeg er sint både fordi han gjør dette mot veninna mi OG mot familien hans.

 

Jeg synest jo akkurat like lite om slikt som du-

men skal jeg risikere vennskapet?

[Anonym bruker]

Jeg blir også sint. Hadde det vært min mann hun hadde inleddet et forhold til hadde jeg hudflettet henne. Denne mannen er jo selvfølgelig ikke noe bedre....

 

Hva du skal gjøre... stakkars deg. Lett og si at du bør være erlig med henne, men jeg vet med meg selv at jeg strekker meg langt selv for mine venner. Men alikevel, det beste råde jeg kan gi er å være erlig med henne.

Dessuten tror jeg vel ikke denne mannen har serlig respekt, for din vennine, om hun ikke viser at hun kan slå i bordet snart. Og hvorfor skulle han ønske seg flere barn, han er jo ikke ferdig med første runde enda...

 

dette er egentlig bare trist...

[Anonym bruker]

Nytter ikke å være sinna på han for det han gjør mot venninna di så lenge hu behandler familien hans på den måten. Hadde bare vettet tilsvart utdannelsen hennes...

 

Hadde jeg visst noe sånn så hadde jeg sørget for at det der ble gjort til en offentlig oppvask på størrelse med hva 4 luksushoteller MINST hadde klart å produsere av oppvask-arbeid på en uke!

Jeg hadde absolutt ikke sittet stille i ro og sett på, jeg hadde lagd et helvete for drittsekken. Og jeg hadde kutta ut "venninna" på grunn av de fæle holdningene hennes.

Og som hun over her sa: Jeg har ikke opplevd noe sånn av betydning, men jeg har da mine prinsipper for det om!

[Anonym bruker]

Huff for en klisjè.

Be venninna di sette et ultimatum på 4 uker.

Så skal hun få se hvor mye hun er verd. Sannsynligvis ingenting.

Ser hun ikke amerikansk film??

Dessuten er ledere lagd av et litt annet stoff enn andre. Og en pen fasade er viktig for karrieren.

Synes hun virker litt tett i pappen hun venninna di.

[Anonym bruker]

Enig med 09.17

tett i pappen er nok problemet her. Hun er jo helt blind.hun kaster bort livet sitt og ødeleger en familie i samma slengen.

 

Ta en alvorlig prt med henne. Og gi henne linken til denne tråden, så hun kan lese den alene i ro og fre. Dette blir nok vondt for dere begge, men som en god vennine må du vekke henne ut av denne transen.

 

Kjærlighet gjør blind. For en del årsiden var jeg i et råtent forhold, med en som var utro mot meg. Jeg skammer meg når jeg ser på dagboknotater fra den tiden, og jeg er evig takknemelig til den vennina mi som var tøff nok til å dra meg ut av det.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Ja, jeg hadde vært ærlig med henne. Du risikerer kanskje vennskapet en stund, men om hun blir sur for dette at hun aldri vil være venn med deg mer når du egentlig prøver å unngå at hun blir enda mer såret, ja, da er hun egentlig ikke så mye å spare på selv heller.

 

Hun må jo skjønne det? Hun kan ikke være så dum vel? Er hun i fornektelse?

[Anonym bruker]

Si akkurat hva du mener. Hvis hun blir sin på deg så si at du skjønner det, og at hun kan ta kontakt med deg igjen hvis hun finner ut at hun trenger deg igjen.

[Anonym bruker]

Ta kontakt med denne mannen og behan ta noen valg, og rydde opp i rote sitt. Tru han med at du har mulighet til å henge han ut oftentlig.

[Anonym bruker]

HI igjen her:

 

Nei, dum er hun nok ikke.

Men kanskje naiv og full av håp. Og at hun faktisk elsker denne mannen.

 

Det er så fortvilende å se på. I mine mest fortvilte stunder har jeg tenkt at jeg må sende et anonymt brev til kona, for å fremprovosere en løsning, men det kan jeg ikke.

 

Jeg har selvsagt aldri møtt denne mannen, og OM det skulle bli de to - noe jeg ikke tror - kommer jeg nok aldri til å kunne se han i øynene.

 

Men er han verdt å ofre vennskapet for? Jeg er glad i denne veninna.

[Anonym bruker]

Tips SE OG HØR så ordner de nok opp.

 

hohoho....

[Anonym bruker]

Om det er fælt å se på dette når hun er 35 år, tenk hvor mye fælere det vil bli når hun runder 37, 38 og 39? Din venninne har ikke tid til å vente lenger.

 

Det er selvsagt en mulighet for at mannen omsider vil velge henne, men det virker som han er ekstremt lite villig. Og når han har tre barn fra før er det langt fra sikkert at han med en gang vil ha tre nye barn med din venninne!

Det virker som en rosenrød drøm når hun ser for seg mange barn med denne mannen. Tilværelsen som stemor er jo heller ikke rosenrød... Man ender opp med å stelle for en annen kvinnes barn, og må svelge kameler på alle bauger og kanter.

[Anonym bruker]

Jeg synes av prinsipp ikke synd på damer som involverer seg med gifte fedre.

En ting er kona. Men 3 unger??

Menn er nå menn. Et livssyn i 1 meters høyde. Men damer burde ha mer vett.

Mulig jeg er frekk nå. Men jeg synes slike kvinner er horer.

[Anonym bruker]

Jobben din som venninne er å være der for henne. Thats it.

Jeg har vært i din venninnes situasjon, og hadde ikke kommet til å hørt på velmenende råd. Hun har nok tenkt litt konsekvenstenkning selv når hun har rotet seg oppi dette.

 

[Anonym bruker]

Vel, hvis hun får han får hun huske godt på hvordan huin fikk han. For på samme måte vil hun også miste han.

[Anonym bruker]

Jeg har vært involvert med en fyr som hadde dame (ikke gift, ingen unger, men likevel...). Han sa også at forholdet var dødt og han hadde planer om å komme seg ut av det. Det tok sin tid før han flyttet fra henne, og da han endelig hadde flyttet, tok det litt tid for ham å "fordøye" det. (De hadde vel bodd sammen i 5 år.)

 

Det hele endte med at jeg trakk meg likevel, for jeg visste at jeg ville aldri stolt på ham i fremtiden. Jeg visste jo kjempegodt hvor sleip han var mot sin eks da han skulle treffe meg...

[Anonym bruker]

Forholdet mitt til min samboer føles som dødt for min del. Men jeg står ved han side,og vi har lovet hverandre gode ting,og gode ting gjør vi hverandre

[Anonym bruker]

Ja for når man tenker etter så må det jævlig mye løgner til for å holde ei elskerinne varm over så lang tid.

De fortjener disse mennene.

Så møter de seg selv i døra.

[Anonym bruker]

Du var jo objektiv 10.13 NOT

[Anonym bruker]

HI igjen:

 

Men er ærlighet alltid det beste?

 

 

[Anonym bruker]

Klart jeg ikke er objektiv. Jeg skrev at jeg hadde vært i hennes sko.

Er det påbudt å være objektiv her, så tviler jeg på at noen hadde kunne kommentert hi i det hele tatt.

 

"NOT" ??- (er du 13?)

[Anonym bruker]

"Din jobb er å være der for henne, thats it"

Hadde dumpa slike venninner, TVERT.

[Anonym bruker]

Jeg har lest innleggene ovenfor og synes mange av dere er svært fordømmende. Ja, det er en umoralsk situasjon, men venninna trenge HI støtte og omsorg i denne situasjonen.

 

Jeg hadde aldri kuttet ut en venninne pga dette, men jeg hadde begynt å presse henne på at hun måtte komme seg ut av forholdet og få henne til å innse realitetene. Hvis de har hatt et forhold i 5 år, betyr det at han har ingen intensjon om å gå fra kona si. Hvis ikke venninna stiller ulitmatium kommer det til å fortsette sin skjeve gang. Hun må redde seg selv her, gi han tidsfrist og hvis han ikke overholder den er det kroken på døra. Hvis han ikke går da trenger hun HI som venninne. Som støttespiller for at hun ikke GÅR tilbake.

 

Huff, jeg har hatt en venninne i samme situasjon, han lovte og lovte i mange år. Vi venninner holdt på å bli tussete. Hun gav ultimatium på ultimatium og det førte bare til en smertefull og lang prossess for henne. Jeg tror hun brukte 8 av sine beste år på denne dusten og de stjålne øyeblikkene hun fikk med han.

Hun sier i dag at vi skulle vært tøffere med henne, fått henne til å innse at han med hans adferd aldri kom til å forlate kona si.