Feite foreldre

[Anonym bruker]

Hvorfor vil feite foreldre ungene sine så vondt, at dem gjør ungene feite også??!

Det er skammelig at barna skal lide for forelderene sine feil her i livet. Og at barna ikke får ett normalt syn på mat, og lærer seg å spise mer enn de trenger og veldig usunn dritt mat.

[Anonym bruker]

Vanskelig debatt du setter i gang her. Noen voksne har også problemer med å anslå passe porsjonsstørrelser. Noen har spiseforstyrrelser. Noen er late. Andre har andre problemer.

 

Jeg kjenner tynne foreldre med feite barn, og det er da fordi barna er bortskjemte og skal ha alt de peker på, om det så er godteri eller noe annet.

 

Selv er det et problem for meg at jeg bekymrer meg for at datteren min blir feit. Syns det er galt at jeg tenker på dette allerede nå, og hun er bare tre år. Men jeg har hatt spiseforstyrrelser siden jeg var 7 år, og dette er en vanskelig problemstilling.

 

Men du har helt rett, det er så urettferdig for de barna som blir feite pga foreldrenes matavhengighet.

 

 

[Anonym bruker]

Det gjelder ikke alle da. Jeg er selv feit (40kg for mye),men både tuppa på 12 og minsten på 4 er rett og slett tynne. Etter at jeg stumpet røyken ble jeg sukkeravhengig og la på meg 30kg. Men bortsett fra snopet som jeg ikke klarer å kutte (og som ikke jeg lar barna fråtse i),så har vi nok et mer variert og sunt kosthold enn de fleste. Og da tenker jeg ikke bare på kalorier,men på at vi spiser mye fisk,frukt&grønt,lite e-stoffer,stort sett bare mat som er laget fra bunnen av - og jeg lager sjeldent samme middagsrett 2 ganger,så vi spiser vel mer variert enn de fleste. Skjønner hva du mener,men det er faktisk noen av oss feite som ikke ønsker å føre de dårlige uvanene og problemene med mat over til barna..)

[Anonym bruker]

Jeg synes nesten det er verre å holde barna vekke fra drittmat man ikke selv kan avstå fra.

[Anonym bruker]

Om du kun regner kosthold som grunn til overvekt,og tar bort alle faktorer som sykdom/genetikk etc,så tipper jeg at de feite foreldrene ikke ser noe feil med eget kosthold.

[Anonym bruker]

Du vet ikke hva du prater om.

 

Hadde en mor som var veldig overvektig, hun var EKSTREM opptatt av at jeg ikke skulle bli det. Var alt jeg fikk høre fra da jeg var 6 år. Hvor lubben jeg var, hvor tjukk jeg kom til å bli hvis jeg spiste det eller det.

 

Ble låst ut av huset på dagtid omm sommeren for at jeg skulle "bevege på meg".

 

Hun overbeviste meg om at jeg hadde kraftig vekt problemer, og jeg begynte å tro at jeg var helt enormt. Fikk spiseforstyrrelse da jeg var 8 år gammel - ødela forbrenninga ganske tidlig og ble til slutt ganske overvektig. Det verste er at jeg kan se tilbake nå på bilder av meg selv på 6 - 8 års alderen - jeg var helt normalt!!! Ikke lubben engang.

 

Har vært gjennom mange runder med amfetamin for å gå ned i vekt, oppkast, perioder hvor jeg spiste bare en gang i uke..etc Har gått opp og ned fra 130 kilo to 50 kilo og tilbake igjen.

 

Alt dette fordi moren min bestemte seg for å lage et problem ut av ingenting. Hun derimot har tatt slankeoperasjon og er nå for tiden MYE tynnere enn meg, og skjønner ikke hvordan jeg klarte å "bli så stor"

[Anonym bruker]

Jeg jobber på stort kjøpesenter, og de fleste feite ungene som kommer inn der har normalt tynne foreldre. Det trengs ikke feite foreldre for å skape feite unger. Sjansen er kanskje noe forhøyet, men det er ganske ignorant å være så bastant.

[Anonym bruker]

Er det noe fundamentalt i veien med deg?

[Anonym bruker]

Hæ? Fordi at...,?

[trollmamma]

Av dei "feite" ungene eg kjenner så har dei stort sett normalvektige foreldre.

Og nokon feite foreldre har gjerne nokon normalvektige barn og nokon tjukke barn. Korleis forklarer du det da?

Kjenner og feite foreldre som har kjempe tynne barn.

[Anonym bruker]

EN feit mor, får feite døtre, er faren feit er det større sjans for at sønnen blir det,- men ikke like stor som forhodlet mor/datter. Overvekt kan skyldes så mye,- men veldig ofte burde man få kalle en spade for en spade og si det som det er..Man gjør det når noen blir skremmende tynne....

 

Jeg kjenner noen som er som de HI tenker på..

Og nei, her er det såvisst ikke snakk om gener..Ikke i de familier jeg VET om her jeg bor..

 

Foreldrene i de 4 ulike familiene er rundt min og mine søskens alder...DERES foreldre er normalt slanke og aldri vært noe vektprobelm i noen av familiene..De har i tillegg flere søsken som alle er normalvektige. Og har normalvektige barn..

 

SÅ treffer disse åtte hverandre og det blir 4 par(Ingen av disse 8 er i slekt altså). Det er slanke folk, spiller håndvball og fotball. Er normalt interessert i alt som ungdommer er. De blir sammen, så samboere og alt er "Like dann"::.SÅ gifter de seg og får barn,- og de ESER ut.....Det er ikke snakk om 5 ekstra "samboerkilo":.Det er mellom 20 og 30 på både mann og kvinne...Joda,- det koses..Og de innrømmer det..Men barna er dsuperaktive og spiser nesten mindre enn alle andre barn faktisk...Godter og snop kun på lørdag og jada, jada,....De følger boka....

 

Så skulle man tro da, at om barna spiser normalt og rører normalt på seg, skulle bli lik foreldrene når de var barn..Normalt slanke og aktive..Men neida, de er dønn lik foreldrene som er de er BLITT...SOm feite voksne altså!!! Da kan man ikke tro annet enn at det er kostholdet og aktiviteten hjemme som er skyld i at disse 4 søskenflokkene består av bare feite barn..Alle har to foreldre som var normalvektige og sunne og frikse. SOm spiste seg feit (rett og slett) og dermed gjort ungene feite...For GENETISK og i familiene er det ingen andre osm er overvektige...

 

Men og snakke med de og vise bekymring.....DET gjør man ikke når folk eser ut.:Hadde de derimot TATT av like mye, tror jeg nok folk hadde grepet inn for lenge siden..Men som mange fete sier...Det er alltid noe bak..MAn har ikke skyld selv i sin overvekt,..Detskyldes fysisk og/eller psykisk sykdom..Noe som for MEG tyder på at det skulle vært NORMALT og vise bekymring for folk som eser ut.....FOr man antar jo at folk som tynnes ekstremt mye er syk på en eller annen måte, go man tar opp vekta med det utgangspunkt og vise bekymring for denen personens helse og allemenntilstand..Og gjøre det sammen med en som har lagt seg mye ut er fy.fy....HVorfor kan vi si ansitk til ansikt;- Hei, jeg synes du er blitt så fryktelig tynn, har du det bra eller?.....Man IKKE si;_ Hei, jeg synes du har lagt så enormt mye på deg,- har du det bra eller? HVORFOR er det sånn......Begge trenger mest sannsynlig hjelp og noen som bryr seg...

 

 

[Anonym bruker]

Enig med 7.32

 

Det er vel ikke nytt for noen at veldig mange tyr til mat som trøst, belønning, kos osv osv. Det blir mye mat ut av det til slutt.

 

Det er vanskelig å endre vaner, men det er bare å sette i gang. Ta hele familien med. For helsas skyld, ikke nødvendigvis for utseendet.

 

Hilsen tidligere overvektig mamma

[Anonym bruker]

For mye og for lite av det gode er ille, uansett.

 

Et barn som gikk i min sønns barnehage, har en mamma som er trener og kostholdsveileder i et treningssenter. Dette er ei dame som tidligere har slitt mye med spiseforstyrrelser. Da vi hadde sønnen hennes på middagsbesøk ble jeg skremt! Han "kunne ikke" spise taco, for det var halvprossesert mat (sa FEMÅRINGEN!). Vi hadde MASSE grønnsaker og sunt tilbehør, og vi bruker tacolefser - men nei, dette kunne han ikke spise. Til slutt spiste han noen maisbiter og litt tomat.

 

Har hatt han på besøk flere ganger, og gutten har et skummelt forhold til mat - hva som kan og ikke kan spises. Dersom mat ikke lages _helt_ fra grunnen av, er det uspiselig.

 

Jeg må si at jeg synes like synd i han, lille magre fjonet, som et barn som er litt rundt...

 

 

Og - for ordens skyld - både jeg og min mann er normalt slanke, og er normalt opptatt av et variert og sunt kosthold.

[Anonym bruker]

MEn det er en gyllen middelvei..Og "Overfore" Ungene og gjøre de feite er AKKURAT det samme som at mamma/pappa er anorektikere/bulimikere eller bare er "helsefanatikere" og skremmer de med at alt annet enn det som vokser opp av jorda i hagen vår er gift (for å sette det på spissen) og overføre denne livsstilen til barna.

 

Sakens kjerne er den;_ Barna kommer til å lære seg og spise (og evt trene) på samme måte som mamma og pappa..Det hjelper ikke å bare gi barna sunn mat og skysse de til aktiviteter hver dag for å holde de sunne og i aktivitet om man SELV som forelder spiser godteri når ungene ikke er til stede. Lager seg usunne middager ETTER ungene er i seng, og ALDRI deltar i noen form for trening selv. Det går bare opp til en viss alder, så VIL barn finne ut hva mamma ogpappa og gjør, og de vil SELVSAGT ta opp deres uvaner...For de SER jo ikke noe galt i sine foreldre, så da ser de heller ikke det gale i ikke å trene og proppe seg med godsaker,- så lenge ingen SER det, vel og merke,,Også lærer de seg at blant folk spiser man lite og sundt, alene så kan vi spise hva vi vil.......

 

PÅ samme måte VIL et barn som vokser opp med en anorektisk far/mor evt bulimiker meget sannsynlig ta etter denne forelder om ikke man tar noen grep...

[Anonym bruker]

Jeg har vært FEIT. veide ca 155 på det meste.

Noe jeg lurer veldig på er, hvilken rett har dere til å se ned på andre mennesker som ikke har en bmi på 20??

For min del så søkte jeg trøst i mat , derav at jeg ble missbrukt og ertet i min barndom. Voksene som ikke ville høre på deg, derfor ble maten min eneste trøst.

Den var der bestandig uansett når på døgnet, man blir avhengi.

Når vekten går opp går også selvtilliten ned og man gir mere opp. Ikke alle er så stanhaftig som det snakkes om.

Mye er psysiske problemer også...

Ble på vei når jeg veide 129 kg, var hos legen for å prøve reductil, men siden jeg var gravid fikk jeg ikke. da raste verden ned igjen. For endelig så ville jeg ha hjelp, men i stede så jeg for meg 20-30 kg til... jeg fikk enda en psykisk knekk. Gikk opp bare 14 kg da. hadde da et veldig dårlig forhold også. Alt lå på meg, da hadde jeg en samboer som hadde gått i kjelleren, hadde barn fra før og en nyfødt og alle kg som plaget meg. Og ikke minst deppresjon...

 

mat er vennen forstatt ble..

 

Som sagt var jeg 155 kg, endelig tok jeg mot til meg å sette meg på slankeoperasjon liste, det var 2 år og 4 mnd vente tid..

det er ikke bare lett som mange tror. man blir plutselig tatt i fra maten som bestandig har vært enns venn uansett.. Mye pyskike ting....

 

men nå er jeg 105 og trives med det,

det som skal sies er at ungene mine har aldri vært overvektige pga jeg har ikke hatt lyst at de skal oppleve det helvete som jeg har vært igjennom. Når jeg har overspis er det når de har vært i barnehage , skole eller sovet.

men klart det finnes folk som ikke ser at de skader ungene sine...

 

Heller noen kg for mye og ha det godt enn å streve hele tiden etter den perfekte kropp som ikke er verdt strevet. man snakker om helse, men jeg har så godt helse som det går ann har legene sagt, selv da jeg var 155 kg hadde jeg ikke noe annet enn at jeg var FEIT.

 

men tenk dere om før dere dømmer pga det kan ligge så mye bak som vi ikke vet...TRO MEG

[Anonym bruker]

Ja men hvorfor skal man ikke få lov til å si til noen;_ JEg ser du er blitt så tykk..Har du det bra?

 

Hvordan hadde du reagert om noen spurte om det da du var på full fart opp i vekt? TØft, sikkert, men kunne vært første steg mot å ta imot hjelp FØR du nådde 155.....

 

For hadde du rast NED i vekt, HADDE garnatert ALLE spurt om du hadde det bra Om det feilet deg noe.:Tro du meg.. For det er LOV å spørre om det i slike tilfeller..Men det er faktisk hipp som happ om en person regerer med overspising eller å ikke spise i det hele tatt når mat "velges" som en måte og uttrykke følelser etter traumatiske oppelvelser/tunge perioder i livet...Men vi har lov bare og bry oss om de som blir tynne......

 

Så jeg synes det er helt rikitg at vi bryr oss om og er bekymret for fete folk, på samme måte som vi er bekymret for de som bli alt for tynne.....

[Anonym bruker]

Veldig bra at dere bryr dere, men første bud er at den som er feit innser det selv at de trenger hjelp. Så lenge de ikke ser og innrømmer det selv er det vanskelig. Å si til et menneske at nå har du blitt tykk kan jeg hjelpe deg.

Enten så raser du verden enda mere eller så blir de veldig glad.

 

Det er kun 1 som har sagt..

Hvorfor har du blitt så stor??

Det gjorde meg veldig glad, da brydde han seg følte jeg.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg prøver så godt jeg kan å lære barna mine gode matvaner selv om jeg er kraftig overvektig selv. Det å være overvektig eller undervektig er som oftest et fysisk tegn på at det er noe psykisk som ikke er helt i orden.

 

For å gå ned i vekt må psyken min bli bedre, jeg må få bedre selvfølelse. Med 30 år med dårlig selvfølelse og en del problemer fra barndommen er det ikke bare å snu det. Jeg synes heller ikke det er en god nok grunn til å la være å få barn, jeg er en omsorgsfull og god mor som prøver å lære mine barn til gode matvaner og et sunt liv.

 

Jeg er veldig klar over hvordan jeg ser ut, men barna ser aldri trøstespisingen min...prøver å trøste meg med at jeg prøver å vise dem godt kosthold selv om kroppen min viser noe annet.

 

Ingen av barna mine er overvektige, de er helt gjennomsnittlige begge to i en alder av 3 og 5 år.

[Anonym bruker]

De ser ikke at du spier, på samme måte som barn heller ikke ser at mamma IKKE spiser når hun har anorexia (har hatt det selv, og det er utrolig hvilket "triks" man tillegger seg), eller at hun spyr, når hun ar bulimi..Det er fortsattt VELDIG "overførbart"....Barna dine er små, at enda kan du "Lure" dem. men tro du meg, det vil ikke vare for evig, og så lenge du spiser "i skjul" er det meget, meget stor sjanse fora t dine barn vil ta etter deg.

 

SÅ og ta fatt i egne problem, og tenke på at alt det DU gjør, kommer ungene til å gjøre også, er kanskej det som skal til for å begynne og gjøre noe..

 

Ja, overspising har ofte en psykisk "årsak";-men i mange tilfeller begynner det hele med litt for mye feil mat, og man får et forskrudd forhold til mat og kropp og ender opp som matvrak. Av den enkle grunn at mye av fast-fooden og snopet som finnes er avhengighetsdannende på samme måte som kokain, og det ødelegger både metthetsfølselse, følelseslivet generlt, blodsukker og kroppen evne til å forbrenne mat og ikke minst, kroppens evne til å stoppe seg selv når man har fått i seg NOK næring.

 

Høre mange tykke "Kylder på" fortiden.....Men mange tykke voksen hadde helt normale og greie forhold, så ble de litt for glad i "det søte liv" (da aller helst innad i et par) også sklir de ut, og vips, så er de inne i en verden avhengig av mat....Også må de bare innse at alle problemer kan løses ved å "avruse" seg over en lenger periode.

 

Feil mat øker fare for depresjon og angst...Det kan ofte være en utløsende faktor..Og si at man spiser seg tykk FORDI man sliter psykisk kan faktisk være og og snu det hele på hodet. For det er mulgi man har fått angst/depresjon av for mye usunn mat over lang tid..At angsten slo til som "varsel" på feil livsstil LENGE før overvekta kom..Har dere tenkt på det?

[Anonym bruker]

Du har ikke peiling, så hold kjeft!

[Anonym bruker]

Foreldrene mine er trenings narkomane, og tynne som ei flis !

Men ikke jeg......

Det er fordi jeg har lavt stoffskifte, og går på piller resten av livet, og klara forsatt ikke og bli tynn.

 

So er so PATETIIIIIISK og høyre på sånne iq manglene celler som deg HI!

Synst mer synd i deg, enn i folk som er feite.

 

*KLEM FRA MEG*

[Anonym bruker]

Det kan være din "reaksjon" på dine foreldres ekstreme livsstil som har gjort deg overvektig. DU har trent ingenting7Lite og spist usunt som en slaps "Opposisjon" til dine foreldre...

 

Lavt stoffskifte kan sjelden gi skylden for mer enn 5-8 kilo "Overvekt":....De aller, aller fleste overvektige har en forbrenning OVER det normale, av den grunn at en stor kropp trenger MYE mer energi bare for og opprettholde alle funksjoner OG holde på vekta.

 

Jovisst er det synd i folk som er feite..Noen kommer inn under en kategori "Ufoskyldt" av en eller annen grunn..Men mange, mange, og flere blir det, har kun sin egen selvdisipli og skylde på....Javisst, usunn mat er avhenighetsskapende, og manMÅ "avruses" før man kan begynne og se mot et slankere og friskere liv...Men så lenge man kan skylde på "barndommen";, foreldre, venner, skole osv osv, så greier man ikke komme seg ut av det..For det er en selv som må gjøre den tunge jobben det er. Det er en selv som må gå småsulten, som må unnlate og spise det man synes er godt, som må svette og slite for å trene kroppen....Det HJELPER ikke hvor mye skyld din "anorektiske mamma" Har for din vekt, eller mobberne fra barneskolen..Det er ikke DE som må gi slipp på sjokolade, cola og maccern, det er ikke DE som må begynne og trene..Det er DU, og bare DU....Mange hviler på sine laubær og fortsetter osm før, fordi man hadde det så fælt, og det har ødelagt en for livet..

 

Så ta livet deres tilbake da vel!

 

Har selv vært både sykelig tynn og veldig, veldig tung....Så jeg VET det ikke er lett,- men det ER faktsik "så enkelt" som å ta tak i sitt eget liv..SLutte og legge skylda på alle andre (selv om de er årsak til fedmen, er det DU som velger og fortsette og være fet....) og komme seg tilbake til livet.... Ikke gjort på en dag, heller ikke et år.....Men det er mulig...SLutt og vei deg, slutt og telle cm, begynn og lev sundt og tren og kjenn hvor sterk du er.Nyt livet, alt du har og alt du KAN få. tenk positivt og la fortid være fortid....

 

Litt etter litt vil man se lysere på livet, man blir frsiekre og som en bonus,- man blir lettere......Men vær så snill, den verste unnskyldning for fedme er og bruke "fortida":....Fortida kan ikke hjelpe deg i nåtida,- kun DU kan det!!!

[Anonym bruker]

hehe slite du med deg selv?

eller er du bare født dum ?

 

bedre og vere fet enn dum som deg.

[Anonym bruker]

Det er lettest å skylde på andre.

[Anonym bruker]

Grunnen til at jeg ikke synes at det er greit at noen kommer bort til meg og sier at jeg er blitt tykk, og om de kan hjelpe meg med noe, er at jeg vet det så jææævlig godt fra før. Spør gjerne om det går fint med meg, men ikke kommenter vekta. Jeg ser meg selv i speilet hver dag og hater kroppen min. Før var jeg anorektisk, og fikk hele tiden kommentarer om at jeg var for tynn. Det var også utrolig kjipt. Så bare la være å kommentere noens kropp i det hele tatt.

 

Dette er et problem BARE jeg kan komme meg ut av. Jeg må faktisk velge å la sjokoladen bli igjen i butikken. Jeg har ødelagt stoffskiftet mitt på anoreksien, men da er det kun en ting å gjøre; spis ordentlig og sunt, tren mer. Virker som at det skal være greit med utskeielser flere ganger i uka. Man skal jo alltid kose seg. Ikke rart at folk blir store.