Hvordan overlever alenemødre babytida?

[Anonym bruker]

Jeg er gift, og det gjør at jeg kan ta meg handleturer alene av og til. Ikke så lange riktignok, men likevel.

Hvordan klarer alenemødre å overleve babytida? De kan aldri gå ut alene?

 

Eller jeg tenker på hun single på 42 år som er havarert med sine babyer i India. Det er ikke en tilværelse jeg ville betalt dyrt for - tvillingbabyer og ingen mulighet til å stikke ut en tur alene. Om så bare for en halvtime, så betyr det veldig mye.

 

Tror jeg ville blitt gal dersom jeg ikke kunne gått i butikken uten baby.

[Anonym bruker]

Jeg er gift, men reiste aldri til butikken alene det første året til babyen. Jeg var hjemme i permisjon og hadde alltid babyen med meg...overalt.

Alenemødre har vel familie de også som alle andre og kan bruke barnevakt ved behov?

[Anonym bruker]

Jeg er og gift, men hadde alltid babyen med meg overalt, selvsagt også på butikken. Syns det er verre når de er blitt litt eldre og trassende, og man trenger litt pusterom. Men da har man jo som oftest samvær med far og gjerne litt støtte fra andre i familien. Jeg er for tiden alene på ferie med mine tre, og det går helt flotters

 

Men strandet i India, alene med 2 babyer, DET må være en utfordring!

[Anonym bruker]

Man orker/klarer det man må!

Jeg er alenemor til en liten skjønn gutt. Jeg har familie ja, men presser ikke barnet på de, når de ikke er interessert i å være barnevakt... Og pappan er helt fraværende (i dobbel betydning).

 

Jeg tror det har med innstilling å gjøre. Jeg var fra første stund innstilt på å være alene om alt med babyen.

Han er til gjengjeld verdens flotteste gutt, tross hyperaktiviteten, hehe.

[Anonym bruker]

Aldri i butikken alene det første året tror jeg ikke er normalt.

Si at du har vært i butikken å handlet med babyen, du kommer hjem og ser at du har glemt melk.Babyen har nettopp sovna, og far er nettopp kommet hjem fra jobb. Vekker du babyen da eller for så å ta han med deg på butikken igjen? Tror ikke noe på at dere ALDRI var alene i en eneste butikk før babyen var et år gammel.

 

Når jeg var alene med min førstefødte, var jeg så heldig å ha familie som bodde veldig nært, og som hjalp meg mye, men det er faktisk ikke alle som er så heldige..Og for den som nevner avlastning fra barnefar, så er det nok slik i det fleste tilfeller, men ikke i alle. Jeg hadde ikke bf som hjalp meg, så jeg hadde barnet 24 timer i døgnet 7 dager i uka. Men som sagt, var det noe, så hadde jeg familie som hjalp meg

 

 

[Anonym bruker]

Signerer på det HI skriver... Hadde sikkert klart det hvis jeg var alene hele tiden. Mannen er borte flere uker i gangen pga jobb og når han først er hjemme er timeplanen full fra ende til annen. Alt av familie på begge sider bor milevis unna,ingen assistanse der. Det har vært problemer med amming,ekstremt lite søvn og nå som han har blitt 10 mnd er han mer krevende enn noen gang... Jeg får ikke gjort NOENTING så lenge han er våken. Prøvd alle slags bæreinnretninger men uten hell. Prøv å brette sammen klær med bare ei hånd,det blir jammen fint gitt... Setter jeg han ned på gulvet blir han illsint og gråter helt til jeg tar han opp igjen. Tro meg,jeg har prøvd alle gode råd men ingenting hjelper. Og det er bare overfor meg han er slik. Har rast ned i vekt,humøret er elendig,konstant søvnunderskudd og møkk lei av å ha det på denne måten. Prøver hele tiden å smile og leke og nyte tiden,men vantrives skikkelig.... Selv mannen har innsett at den minste er langt mer krevende enn de fleste... Hadde aldri gjort dette alene. All respekt til alenemødre!

[Anonym bruker]

Og jeg er alene med tre!

Var gift da de ble født, men mannen borte stort sett hele tiden.

 

Man venner seg til det meste! Jeg tenkte slik som deg da no 1 kom til verden, men med no 2 og 3 så hadde jeg ingen valg lenger. jeg var alene med de og måtte ha de med meg overalt. Og når man har så mange små, så er det ikke enkelt å be om barnevakt heller

[Anonym bruker]

Er også aleine med 3 og nei, det er ikke alltid jeg orker. Har aldri pusterom, kun når de er gått til sengs og da har man en del annet man faktisk MÅ gjøre. Det er drit slitsomt til tider, men man klarer det man må. Men jeg får faktisk en del hjelp a v faren..minste er nå 9 mnd.

[Anonym bruker]

Hvis jeg har glemt noe på butikken handler mannen det på vei hjem fra jobb...jeg var vel borte fra babyen 3-4 ganger iløpet av det første året (da brukte vi barnevakt 2 ganger og tror det var 2 ganger mannen var hjemme på kvelden mens jeg var ute på besøk.)

 

Hvorfor skal vi på død og liv handle uten babyen? Jeg ser ikke problemet med å ha med babyen, men så hadde vi en rolig baby da ;-)

[Anonym bruker]

Jeg har samboer, men jeg har stort sett babyen med meg overalt.

Tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har vært i butikken alene, og nå er h*n snart 8 mnd.

[Anonym bruker]

Nei, du ser kasnkje ikke problemet, men har man en unge som har kolikk og hyler og skriker til alle døgnes tider, så er det lite trivelig å handle i butikker..Kjøpte du deg aldri klær det første året? Lot du barnevogna stå utenfor med ungen oppi da eller når du prøvde klærne?

 

Forøvrig skrev jeg at mannen allerede var kommet hjem fra jobb når du merket at du hadde glemt melka..men regner da med at du sendte mannen istedet for å dra fra en sovende baby alene sammen med pappaen;)

[Anonym bruker]

Men du har vel avlastning iom at du har samboer, NN08:32?

 

Ser det er flere her som er gift/samboer, men nesten skryter av at de har med babyen på butikken. Hverdagen består av mer enn å bare dra på butikken!

 

[Anonym bruker]

signerer 8.37

[Anonym bruker]

Jeg har vært helt alene med datteren min siden hun ble født. Har jammen drasset henne med over alt, butikken, frisøren, legen. Hun var med på ti-talls visninger da jeg kjøpte hus. Har vært i syden helt alene med henne, på bilferie alene med henne. Mao- alt går hvis man bare vil:)

[Anonym bruker]

Vel, jeg er gift og har aldri et minutt for meg selv. Mannen jobber fra morgen til kveld og vi bor på landet uten buss og bil. Tror aldri jeg har vært i butikken alene.

 

Klager ikke altså, bare sier at, jo det går:-)

[Anonym bruker]

Jeg er alene med mitt barn på 9 mnd og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri før har vært så sliten.

Jeg har godt over snittet krevende barn, som hadde kolikk de første 4 mnd. Jeg bor to timer unna nærmeste familie, så jeg har vært der endel for å få litt avlastning, men jeg er til stede likevel og hører sutringa hans konstant. Er veldig sliten og håper det går over snart.

 

Jeg lever dag for dag og klarer ikke se lengre frem i tid. Det er en seier for hver dag som er overstått og tilbakelagt.

Gleder meg til å begynne på jobb så jeg kan ha han i barnehagen.

 

[Anonym bruker]

Dere som er to har vel avlastning i helgene...muligheten for å kunne sove litt lengre en av dagene.

Blir litt feil å se på seg selv som alene da.

[trollmamma]

Nå er eg ikkje aleinemor, men har vært MYKJE aleine med ungene. Mannen er borte i måneder i slengen pga jobb. Og har ellers lite familie som kan avlaste.

Har med meg ungene på alt mulig eg. Blir ein vane.

I maaaange år så hadde eg stort sett 4 unger med meg overalt, nå er dei to eldste så store at dei ofte er att heime når eg skal kjappe ærend.

 

Det har mykje med innstilling å gjere. Eg visste kva eg gjekk til og innstiller meg etter det. Det er vell forskjellen? -blir man aleinemor så har man ikkje valgt det sjølv

 

[Anonym bruker]

Det er noen her som er gifte, men som alltid har med seg babyen over alt!

Jeg er og gift, men har en mann som er borte lenge av gangen, og jeg skal skrive under på at det er stor forskjell på å velge å ta med ungen, eller å måtte ta med ungen!

 

Man velger å ta med ungen til butikken kanskje, men ikke til gynekologundersøkelse på 6 ukeskontrollen vel? Eller til legen med 40 i feber og med brystbetennelse?

Er man alenemor må man bare! Jeg har enormt stor respekt for alenemødre i allefall! Og har lyst å fnyse over de som sier de har de med overalt selv om de ikke må!

 

Men det er meg da... og mine meinger!

[Anonym bruker]

Jeg var alene. Og det tok på. Det verste er ikke jobben, men å ikke ha en å dele de daglige gledene med.

[Gjest eelis+kian]

Jeg blir helt dårlig av å lese om dere som er gift, men likevel tar babyen med på butikken. So what? Dere har VALGET. Dere kan la babyen være hjemme med pappa. Dere kan dusje når dere selv vil. Dere kan dele på gleder og sorger, nattevåk og bleieskift. At dere velger å ta med babyen på butikken gjennom hele dens første leveår kan ikke sammenlignes med å være alenemor! Å si noe annet er rett og slett ren dumskap.

 

Alenemødre kan ikke dra på butikken alene. Vi må time dusjingen etter babyens behov, og det blir ikke lettere med tiden! Vi står midt oppi fire timer med hyling midt på natten, uten mulighet til å si "Her, ta h*n mens jeg går ut på trappa og tar en liten pause". Vi kan ikke gjøre det vi vil når det passer oss, vi kan ikke engang gå ut av huset etter klokka 19 på kvelden! Og har vi da glemt å handle noe mens vi var på butikken, så sitter vi der uten mulighet til å få tak i det før i morgen. Vi har ikke den samme friheten som dere har. Alenemødre har ikke et valg!

 

Som noen over her sier: Jeg tror det handler mest om innstilling. Hvis man er innstilt på å klare alt alene, så går det greit. Dessuten har vi jo ikke noe annet valg enn å overleve :-)

[Anonym bruker]

Det var da merkelig at du ikke TROR på at folk kan ta annerledes valg enn du gjør synes jeg:-) Jeg var alene i butikken eller andre ting kanskje 5-6 ganger det første halve året jeg hadde baby. Gutten min hadde KISS, og gråt mye + sov dårlig. Jeg ble så innkapslet i denne tilværelsen at jeg ikke orket å gå i butikken og slikt, så alt det tok mannen min seg av. Handle klær gjorde jeg heller ikke. Hvis lillegutt trengte noe, dro vi enten alle tre, jeg tok han med meg, eller mannen ordnet det. Når endelig lillegutt sovnet, var det ikke butikker som fristet for å si det mildt!!

[Anonym bruker]

Jeg har aldri sett noe problem med at jeg ikke kan gå alene i butikken, det er jo nesten lettere siden jeg kan legge handleposene i vogna.

 

Det jeg sliter mest med nå nå er at jeg ikke kan ta en dusj i fred uten at hun hyler utenfor. Pleier ta henne med, men må få vasket håret og meg selv før jeg tar henne inn i dusjen. Gleder meg til hun blir litt eldre og ikke er så veldig "mammete" hehe.. Hun er snart 10 mnd og tåler ikke at jeg setter henne fra meg mens jeg feks lager mat til henne (eller meg) selv om hun bare er en meter unna.

 

Men ellers går det greit, hadde jo vært deilig å sove lenger enn 6-7 om morgenen av og til men har jo ikke noe valg. Jeg MÅ stå opp.. Tror det er vanskeligere for de som ligger og "krangler" om hvem sin tur det er

 

Barnefaren har aldri sett henne så der er det i hvert fall ikke hjelp å få. Men mamma stiller opp som barnevakt av og til og det er til stor hjelp

[Miss Honey]

Var jo egentlig ikke meningen å være anonym

 

13.00

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor med 3 barn.

 

Da min minste var baby og hadde allergier og magesmerter som legene ikke fant ut av slet jeg veldig.

 

Jeg kunne ikke engang gå på butikken med babyen for han spydde døgnet rundt, og gråt og gråt hele tiden.

Hadde ingen i familien jeg kunne spørre om hjelp.

Løsningen ble å sende min eldste i butikken etter det aller mest nødvendige. Helt uholdbard situasjon.

 

Heldigvis klarte legene å finne ut av alle plagene hans når han var rundt 8 måneder, og han fikk medisin, det var som å få en helt ny unge.

 

Vi overlevde det, men det var som en unntakstilstand for hele familien.