bør jeg gå ifra samboeren min?

[Anonym bruker]

I et forhold vil man bli konfrontért med sider av ens kjære en ikke "liker" så godt. Spesielt når en bor sammen. De fleste ser forbi sånne småting, og ser heller det store bildet.

 

...du har hengt deg opp i uvesentlige detaljer. Det kan være du er blitt litt deprimert av to års prøving på barn. (sliter selv med depresjon, og får det for meg innimellom at alt blir bedre hadde jeg vært aleine...) En vil ha det en ikke kan få, men er ikke villig til å miste det en har, heller. Men, nå skal jeg ikke sitte her å sette diagnoser på deg. Jeg er jo ikke lege! Bare kjente meg litt igjen..på en måte. Hehe.

 

Så ja, det kan godt mulig finnes hjelp for deg. Ta en prat med legen din om hvordan du har det. At alt svinger sånn.. Han kan kanskje henvise deg til psykolog eller psyk.sykepleier. Så får du noen å snakke med som har hørt det aller meste før, og kan gi deg noen gode råd om hvordan du skal klare å håndtere degselv og følelsene dine.

 

Om du skal bli eller ikke, ser ikke ut til at det er rette tiden å ta en sånn avgjørelse. Men stopp opp med prøvingen en stund. Til du får orden på følelseslivet igjen. Ta en prat med din kjære. Du trenger kanskje ikke ut med alle detaljene (som x som sender mld.. Slutt med det!! Det gjør det ikke bedre!). Men at du sliter litt med vanskelige tanker og følelser som går over stokk og stein.. at du trenger å hente deg inn igjen og få orden på degselv før prøvingen fortsetter. Plutselig ser du en mann som våkner opp og vil ta mer vare på sin kjære??

 

Som de sier over her. En baby skal ikke bli til for å fikse foreldrene sine.

[Anonym bruker]

12:26 Tusen takk for et langt å meningsfult brev! Det var litt godt å lese at noen kjenner seg igjen. (selv om jeg ikke unner noen å ha det sånn)

 

Til deg 12.24... Sammenhengen er vell at jeg er usikker. På både han og meg selv. Selv om jeg elsker han så er jeg vinglepetter.. Pluttselig dukker det opp masse negative følelser ang, han.. Også kommer det opp helt motsatte ting. Jeg VET han kommer til å bli en bra pappa. Jeg kjenner han trossalt.

[Anonym bruker]

Tro meg: hvis du NÅ irriterer deg over hans tafatthet mht initiavtiv i hus og hjem så kommer det til å bli en milliard ganger verre med en baby i huset . For det er JOBBING, jobbing og atter jobbing.. Tror du han vil ta våkenetter med kolikkbarn, trillturer, bleieskift, byssing ved skrikeøktene, våking ved barnesykdommer, oppvasken, klesvasken, matlaging og alt annet han ikke gjør nå når ungen kommer? Å få barn er knallhardt, hele tiden, aldri noen pause da. Og DA kommer du virkelig til å føle at du er den som sitter med ansvaret alene og irriterer vettet av deg for at ikke han kan se hva som trengs å gjøres..

 

Og det å tenke at du kan få barn m ham fordi da vil han alltid være knyttet til deg er bare en helt forkastelig tankegang!! Slik skal ikke en blivende mor tenke. Du skal tenke: Jeg elsker denne mannen mer enn alt på jord, jeg håper det blir oss to, at vi blir gamle sammen, vi har fått litt partid nå og er klare for denne store oppgaven SAMMEN, dette barnet skal føle seg elsket og få sjansen til å vokse opp i et hjem med en mor og en far som er glade i hverandre, i barnet og som kan gi det trygghet og stabilitet. DET skal være utgangspunktet ditt når du er prøver. Barn kan unnfanges ved uhell i forhold som er som ditt, tenker jeg. Men man prøver ikke bevisst i to år med ditt utgangspunkt (ja, ja om jeg får ham til å smelle meg på tjukka så forsvinner han jo ikke helt, da kan jeg ha ham på gress og vente mens jeg prøver andre beiter). Du ser vel hvor umodent det er?

 

Du sier du elsker ham, men jeg tviler faktisk på at du EGENTLIG gjør det.. hadde du i det hele tatt vurdert å gå da? Og fantasere om en annen mann? Jeg elsker mannen min, og et brudd er ikke i tankene mine. Javisst er han lat mht rydding og initiativ til husarbeidet, ser alt for mye tv og fotball m bena på bordet i stedet for å rydde haugen m klær på gulvet eller ta oppvasken, han kan være oppfarende og irritabel. Men samtidig er han omtenksom, lojal, ærlig, kjærlig, oppofrende, ansvarlig pappa, flink å lage mat (stort pluss), stabil i humøret, stort sett, jordnær, trygg og lidenskapelig. Jeg setter de gode egenskapene hans veldig høyt, og jeg følte da jeg møtte ham at jeg "kom hjem". Så da får jeg heller se gjennom fingrene med de late sidene hans og leve med at jeg må mase om å få ting unna i hjemmet. Kjærligheten tviler ikke, det gjør du.

 

jeg synes du skal la babyplanene ligge og finne ut av dette her før du setter en unge til verden med den motivasjon å ha et bånd til ham som du kanskje ikke vil ha! det blir veldig, veldig feil, og barnet fortjener et annet utgangspunkt enn det!!!

[Anonym bruker]

Du har mye rett i det du sier. Men du tenker vell kanskje litt lite følelse.

Forrholdet vårt går opp å ned som alle andre forrhold. Jeg er nok litt nedstemt for tiden. Søker spenning og varriasjon fra daglilivet. Jeg er i en jobb jeg misstrives i og jeg er så å si "ufruktbar"... Om det ikke tærer på folk, så vet ikke jeg! Motivasjonen for å få barn er selvsagt IKKE for å "lappe sammen et forrhold!" Vi har ønsket oss barn veldig, veldig lenge. Og det med at jeg sa "kanskje barnet alltid vil gi oss et bånd mellom hverandre" sa jeg av desperasjon. Jeg elsker jo trossalt denne mannen, og jeg vil ikke miste han for alt i verden. MEN som sagt, jeg er ganske langt nede for tiden. Da tenker/ formulerer man kanskje ikke tankene som ramler inn i hodet på en særlig bra måte! Men jeg setter veldig pris på svar og tilbakemeldinger fra forskjellige folk som tyder brevene mine på forskjellig måter!

[Anonym bruker]

jeg syns det høres ut som at du elsker han. Men jeg tror du trenger å oppleve noe nytt. Få litt mere krydder i hverdagen! Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg er enig i det 13:20 skrev, og synes du virker alt for umoden til å få barn.

[Februargutten]

Jeg er også helt enig med 13:20. Jeg tror dessverre ikke det er ekte kjærlighet du føler. Da ville du ikke ha flørtet og fantasert om x'en og tenkt på at det kanskje kunne funket mellom dere. Det kunne ikke falle meg inn å tenke på det, og om jeg i det hele tatt tenker tanken på å miste kjæresten min knyter det seg i magen.

 

Hva taper du på å sette babyplanene litt på hold til du er HELT sikker på hva du vil? Jeg skjønner det er kjedelig når dere har prøvd så lenge, men har du tenkt over at din følelsesmessige tilstand kanskje er grunnen til at det ikke går? Når man mistrives i jobben og i forholdet kan det gjøre det vanskeligere å bli gravid.

 

Uansett - lykke til med valget!

[Anonym bruker]

Ja, du burde vente. Forholdet deres må bli bedre, og du må bli mer voksen før du får barn. Det at du vingler sånn viser at du ikke er voksen nok.

[Anonym bruker]

Vell. Jeg er 27år. Så vil nok kalle meg "voksen". Men takker for svar uansett! Vi prøver ikke på baby akkurat nå. Har en pause. hi

[Anonym bruker]

Hmm.. da var det da merkelig at du skriver i hovedinnlegget "jeg er tross alt bare 22 år, han er 26"....

[moota m storebror&lillebror]

Jeg hadde det på samme måte. Noen dager elsket jeg bf over alt på jord og håpet vi fikk det til, og andre dager ønsket jeg meg langt vekk. Det gikk på humøret og formen min. Vi var sammen i 7-8 år, jeg var 19 år når jeg traff han, og nå som jeg snart blir 28 ser jeg at fordi om jeg finner mange mange grunner til å atter prøve igjen, vil det aldri fungere!

 

Problemet er at jeg har blitt forelsket i illusjonen om hva jeg vil vi skal være og få til. Når han gjør noe bra, så forsterker det mine ønsker, og når han gjør noe som jeg ikke liker, så bryter det ned alt som jeg hadde sett for meg.

Og slik går forholdet i bølgedaler, og jeg blir en krevende person, for jeg har jo allerede sett for meg hvordan det skal være, jeg lar han ikke være seg selv.

 

 

 

[Anonym bruker]

Ja, jeg kjenner meg igjen i det du sier.. Hva skal man gjøre?:s

hi