bør jeg gå ifra samboeren min?

[Anonym bruker]

Jeg er for det meste sint å oppgitt over han. Han er egentlig en kjærnekar, men jeg klarer bare ikke å la være å irritere meg over han. Jeg syns han er urenslig, lat, treig å uansvarlig når det kommer til regninger, hjemmet og bare gennerelt sett utenom jobben sin. Vi har heller ikke spesielt bra sex. Men han er fantastisk snill! Kommer til å bli en kjempebra far, han er kjekk, han er godt likt blandt folk, han er 150% trofast og han lar meg få styre hele skuta.. MEN jeg kjenner ingen forelskelse følelse.. Jeg er trossalt bare 22år. Han er 26.. Jeg vil ikke gå resten av livet uten å føle meg forelsket igjen? Jeg savner han veldig når han er borte, da kjenner jeg at jeg elsker han.. Men når han er hjemme og jeg må BE han om å betale de og de regningene, BE han om å rydde opp etter seg, BE han om å dusje, BE han om å si noe fint om meg om jeg har pyntet meg, BE han om å SLUTTE Å SPILLE DETTE JÆVLA SPILLET han har på dataen sin. Osvosvosv.. Så klarer jeg bare ikke å slutte å tenke på xen min.. Spenningen, følelsen av at noen tenner på MEG, vil ha MEG.... Samboeren min kaster seg aldri over meg å bare "tar meg" liksom.. Jeg har tatt opp alt dette med han utallige ganger.. Så det er ikke mangel på komunikasjon.. Jeg føler også at han fortjener ei jente som takler han som han er uten å dirrigere å "kjefte"... For han er jo egentlig en fin fyr.. Men åhh... Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre! Jeg er babysyk ( vi er prøvere ) Men samtidig så har jeg så mye negative følelser ang. han... Tenker som sagt en del på x flammen min.. Som til stadighet sender meg mld.. Fristende mld!!!

Jeg tenker også at om jeg virkelig vil ha samboeren min, så tenker jeg ikke tanker om "xen" så ofte.. Jeg å samboeren min har et veldig berg å dalbane forrhold.. En dag elsker jeg han over alt på jord, og andre dagen vil jeg gå ifra han..

 

What to do????!

 

:s

[Anonym bruker]

Dere bør ihvertfall ikke prøve på å få barn når følelsene dine er så usikre. Han er kanskje ikke den rette for deg, du er ung og med så mange negative følelser er det vanskelig å se for seg et livslangt forhold. Jeg ville hatt alt eller ingenting. Kan du ikke se for deg et helt liv med ham, så er det etter min mening best å komme seg videre i live på egnehånd før dere får barn sammen. Den rette for deg er kanskje rundt neste sving:-)

[Anonym bruker]

Først og fremst legger dere alle babyplaner på hyllen til forholdet er i orden.

[Anonym bruker]

Videre i livet på egenhånd - skulle det stå:-) Jeg antar at du kommer deg videre i live uansett utfall:-)

[Anonym bruker]

ja for all del, ikke få noe barn inn i et usikkert forhold. Du MÅ vite at mannen er den du vil dele resten av livet ditt med før du lager et barn med han. Begynn på prevensjon igjen, og bygg opp forholdet. Ja, du er ung, hvor lenge har dere vært sammen?

[Anonym bruker]

du må bare bestemme deg, enten godta at han er slik og bli(og da må du nesten vite at du kan godta det i mange år og ikke bare denne uka her), eller ikke godta og gå.

 

er vel de færreste forunt å gå rundt i 60 år i evig forelsket rus, for de fleste er det vel slik at man forelsker seg på nytt innimellom og den gode varme følelsen innimellom forelskelsene er det som gjør det verdt å bli.

 

 

[Anonym bruker]

Det er utrolig mange fine fyrer rundt om, men jeg er ikke forelsket i dem bare fordi de er der og er snille og greie og ser bra ut.

Finn deg en som kan sette hjertet ditt i brann mens du er ung og uetablert!

[Anonym bruker]

Den gode varme følelsen kalles kjærlighet, og uten den er det ikke mye å bygge et ekteskap på.

[Anonym bruker]

Takker for svar.. Nå kom han å gav meg et kyss.. Lo av ett eller annet også. Jeg ELSKER latteren å smilet hannes.. Huff.. Er det bare jeg som er ei vanskelig, grinete drittkjærring? Får høre fra flere hold at jeg må ta vare på han, at han er en kjærnekar ect... Hva er det med meg? Skulle ønske jeg ikke hadde så mye negative tanker om alt hele tia!:s

Det skal jo litt av en mann til å holde ut med meg også.. Jeg er veldig hissig å bestemt.. Men skulle ønske han kunne ha hjulpet meg å styre skuta til tider.. Og fått meg til å føle meg bra.. Tror jeg er litt deppresiv for tiden jeg.. Aner ikke. Jeg vil møte x flammen min. Sette samboeren min på hylla. Og vente til jeg finner ut om jeg hadde funka med han forrige.. For så å ta ned samboeren min igjen når jeg finner ut at han andre ikke funka. Vil liksom ha i pose å sekk.. Huff jeg er tragisk..

 

hi

[Anonym bruker]

Vi har forresten vært sammen i 3år.. Jeg skrev enda et innlegg lengre opp her..

[Anonym bruker]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver... her var det andre ting i tillegg, jeg har et barn fra før og like etter at vi flyttet sammen ble jeg gravid. Nå har jeg to barn og flytter snart for meg selv.

Ikke noe sjarmerende lenger med en som f.eks bare sitter å spiller spill....

 

[Anonym bruker]

Men så tenker jeg en ting. Jeg har jo kanskje blitt litt sint, sur, deppa kvinnfolk siden spiren aldri sitter. (har prøvd i to år) Så ser jeg for meg at det kommer til å bli så mye bedre etter jeg får en sønn eller en datter.. Og OM det viser seg sånn at vi ikke fungerer i det lange løp, så vet jeg iallefall at ungen min har en fantastisk pappa.. Og da har jeg alltid et "bånd" med samboeren min. Så da forsvinner han aldri helt ifra meg. Å da kan det jo hende vi finner tilbake til hverandre igjen? Tenker litt sånn også... Kanskje helt feil å tenke.. Jeg er selv en "skilsmissebarn"... Tok ingen skader av det. Så det tenker jeg ikke på.. Men alikevell.. Aner ikke jeg:s

[Anonym bruker]

vanskelig å si. du får gå i tenkeboksen.

[Anonym bruker]

OM forholdet skranter , så kan ikke et barn holde dere sammen

[Anonym bruker]

Syns du skal jobbe litt med deg selv. Om man er deppa, ser man mørkt på alt. Og kanskje du bare ser mørkt på kjæresten din siden du ser mørkt på det meste..

[Gjest]

Det høres ikke ut som et forhold som ville overlevd barn ... så dropp heller fyren og få barn med noen du kan ha som far til barna i stedet for å bli alenemor.

[Anonym bruker]

Du planlegg berre ikkje barn med ein mann du er usikker på om du vil dele livet med. Sjølv om du syntes det gjekk bra å vere skilsmissebarn, så er det mykje betre for barn å vekse opp i ein familie, og ikkje med halvsyskjen og steforeldre på begge sider.

Eit barn set forholdet på store prøver, og om det er problematisk før barnet kjem, så vert det ikkje betre etterpå. Med nattevåk og stress, så er det viktig å ha god kommunikasjon og godt samarbeid.

Difor byrjar du med prevansjon til du veit kven du vil dele livet ditt med.

[Anonym bruker]

Et barn har IKKE om oppgave å redde foreldrenes forhold.

Prøvd å få hjelp? Partnerterapi?

Du lurer jo på hva du bør gjøre..... og det er kanskje i og for seg svar nok?

[Anonym bruker]

Slutt prøvingen NÅ! Ta deg en pase, tenkt, tenkt, tenk!

 

Først må du få orden på forholdet mellom deg og samboeren din. Dersom han irriterer deg nå, irriterer han deg om et år også. Et barn gjør ikke forholdet deres lettere, selv om det kan virke romantisk og koselig med en liten baby! Heller tvert i mot!. Å få et barn er BEINHARDT, og et forhold som ikke er bunnsolid takler ikke den påkjenningen.

 

Hilsen en ung mamma som heldigvis har et bunnsolid forhold til barnefar.

[Anonym bruker]

Jeg har kommentert her to ganger, og jeg sier det igjen... tviler du så tenk nøye på dette!!

min historie er : første barn fikk jeg etter et mangeårig forhold, et forhold som ikke var bra. Han lovde bedring og "gull og grønne skoger" etter brudd/opphold. Fikk et barn, og jeg var mer eller mindre alene om det. Jeg og barnet flyttet, og da var barnet 1,5 år.

Så traff jeg etter noen år en som jeg syns var på mange måter motsatt av eksen. Det meste var bra så lenge det var bare vi....Så ble jeg gravid, og jeg ble fortvilt og visste ikke hva jeg skulle gjøre. beholde eller ikke. beholdt, heldigvis... Så ble det slutt.

Elsker barna mine!

Skulle jo ønske mine valg av bl.a samboere,menn, kjærester og andre ting var gjort annerledes, men da hadde jeg ikke hadd barna mine!

Det er kjempetøft!

Et barn gjør ikke et forhold bedre!

[Anonym bruker]

Hi her. Ja jeg skal tenke nøye igjennom det. Men det hadde vært så mye enklere om jeg bare hadde bestemt meg for en ting. Jeg er jo vinglepetter nr. 1!:s Igår hadde jeg en skikkelig dårlig dag ( da jeg skrev innlegget) idag har jeg en smule bedre dag, men langt ifra bra nok. Tenkte på forrholdet så det knaket igår. Men det er så utrolig vanskelig! Jeg vil ikke miste han!

Jeg vil ikke miste han, men jeg vil bli lykkeligere enn hva jeg er nå..

Jeg mener ikke at et barn skal holde oss sammen. Men om vi får barn sammen så mister jeg han ikke 100%.. Da har vi alltid et bånd om dere skjønner... Da forsviner han ikke helt for meg.. Men så er det denne spenninga jeg savner. Føle at noen vil HA meg! Noen som tar vare på MEG.. Som kjæresten sin.. Og som syns at det er viktig med et bra sexliv, og som er ansvarlig med tanke på økonomi. Jeg styrer jo som sagt hele skuta selv med regninger, dyr, husarbeid osv.. Han gjjør jo ting hjemme når jeg har skrevet det ned for han. Hva som skal gjøre å sånt. Men han må liksom få en huskeliste over ting som må gjøres. Men jeg tåler dårlig at han ikke kan SE div. ting selv... Men ja.. Dette er veldig vanskelig. Igårkveld var jeg sikker på at jeg ville fortsette forrholdet. Men etter vi hadde lagt oss, og han avviste meg ang. sexen, så var jeg 100% sikker på at dette gadd jeg ikke mere. Også har jeg ikke råd til å bo alene. Iallefall ikke i denne standaren vi bor nå. Også har jeg katter, og det er få leietakere som tillater katter.. Uff, det er så masse tull!:s

[Anonym bruker]

Du kan ikke bli i et forhold fori du har katter og tror det kan bli vanskelig å finne leilighet pga. det! Det virker som om du prøver å finne på unnskyldninger for å fortsette sammen med ham, synes jeg.

 

Når det gjelder å få barn med ham for at dere skal ha et bånd til hverandre så synes jeg det er en veldig dårlig ide. Man skal ikke få barn av en grunn som dette, og et barn skal ikke være født med en jobb å gjøre. Hva om du blir gravid, dere går fra hverandre, og han får seg ny dame med en gang? Kanskje de tilogmed gifter seg. Hjelper det å ha et "bånd" til ham da?

 

Jeg mener ikke å såre deg, men må si at måten du resonnerer på vitner om at du ikke er veldig moden følelsesmessig. Jeg synes du burde flytte for deg selv og finne ut hvem du selv er før du går inn i et nytt forhold eller får barn. Hvis du venter noen år så kommer du garantert til å være glad for det.

 

Lykke til!

[Countess]

Tenk over alt som irriterer deg nå da. Alt du må gjøre selv, eller må BE han om å gjøre! Gang dette med en million så kjenner du irritasjonen du føler når dere har barn sammen og han ikke endrer seg!

 

Jeg gikk fra faren til babyen min pga blandt annet problemet du har nå.

Nå er jeg helt alene med babyen (han bor nå utenlands), jeg har ikke hatt det så bra som nå på lenge! Det er godt å ikke ha noe å irritere seg over

 

Om dere har snakket om dette og han fortsatt ikke gjør noe med dette, vil han nok ikke gjøre det når dere får barn heller. Vi er alle forskjellige, men er man så forskjellige på de områdene du nevner kan det være vanskelig at kjærligheten overlever det.

[Anonym bruker]

Igår hadde han shina hele leiligheten, skrevet en romantisk lapp til meg og lagt 1000kr til meg på bordet.. Igårkveld hadde vi fantastisk sex! Huff, nå har jeg kjempedårlig samvittighet for tankene mine om å rømme.. Nå kjenner jeg jo at jeg ELSKER denne mannen! Vil aldri miste han! Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal være så ekstrem i følelsene mine. Enten vil jeg flytte ifra han, ellers gråter jeg nesten av angst for å miste han. Jeg virker jo helt ustabil:s jeg er så hissig.. Det ødelegger jo meg. Jeg burde kanskje ha gått til en psycolog..? Aner ikke jeg. Andre som har det sånn? Alt for hissig? Finnes det hjelp?

[Anonym bruker]

"han er urenslig, lat, treig å uansvarlig når det kommer til regninger, hjemmet og bare gennerelt sett utenom jobben sin""

 

 

Kommer til å bli en kjempebra far"

 

Bare meg som ikke greier koble disse to utsagnene?