Er jeg en egoist?

[Anonym bruker]

Men snakk sammen først, og bli enige..Da synes jeg det er en ok løsning...

 

Om man VIRKELIG vil forenkle framtiden for de to barna (om valget faller på det),- OG seg selv og vennskapet seg mellom,- så får begge sterilisere seg etterpå, så er man sikker på at det blir bare våre barn og evt bonusbarn i et nytt forhold.... SÅ slipper man og tenke på halvsøsken, om man er mer glad i barna man har med den andre....

 

 

[Anonym bruker]

Oppdatering:

 

Mannen vil også ha et barn til og helst med meg. Han hadde vært inne på tanken selv også, men trodde ikke at jeg kunne være villig til å bære frem et felles barn.

 

Jeg ser noen spør hvorfor vi skal gå fra hverandre når vi er gode venner, fortsatt har sex og har barn sammen. Vel, fordi vi begge mener at dette dessverre ikke er nok til å leve sammen videre. Det er stor forskjell på å være glad i og å elske.

 

Vi har vært sammen i tolv år og med tiden har vi vel mistet gnisten og heller blitt gode venner. Ettersom jeg er på siste halvdel av 30-årene er det ikke barebare. Klokka har begynt å tikke og hvem vet hvor mange år det går før jeg evt finner en ny mann og forholdet er klart for barn.

 

Jeg kjenner min mann og jeg vet han er en fantastisk far. Ja, vi kommer helt sikkert til å ha våre krangler, men det kommer uansett om mann har ett eller to barn sammen. Vi er prøvere fra neste uke og hvis dette klaffer (det jo begrenset hvor lenge man kan prøve i en slik situasjon) bor vi sammen til vi er ferdig med permisjon.

 

 

[*dobbeltopp*]

Lykke til med prøvingen:-)

[The Bad Gal]

Synes ikke det er en helt gærn idè, skjønner dere på et vis. Lykke til!

[Anonym bruker]

Lykke til, syns det virker som dere har tenkt gjennom dette grundigere enn de fleste som velger å få barn ;-)

[Anonym bruker]

Du ønsker kanskje ikke barn med flere menn eller at barnet ditt skal få halvsøsken? Det første kan du styre, men det andre ligger desverre ikke i dine hender.

Om et par år kan det hende at din mann treffer en annen dame så vil ha barn, og forelskede menn er ikke vanskelige å be.

 

Jeg forstår ikke at du med vilje ønsker å sette et barn til verden som du vet kommer til å farte fra to hjem og ikke ha en plass å bo. Jeg vet alt om å bo to steder og kunne aldri i verden falt meg inn å få et ekstra barn med mannen ved et brudd. Du vet jo at du kun kommer til å se det barnet 50% og du syns vel det er greit. Da har du jo mye barnefri.

Hadde du fortsatt ønsket et barn til med han dersom du visste at han kom til å stikke? Du har aldri noe garanti. Plutselig en dag møter han en ny dame og så flytter han med henne på andre siden av landet. Da sitter du der, 100% alenemor for 2 små. To små som ikke ser far så ofte som det du håpet på. Så får far nye barn med henne, og der sitter du med fingeren i rumpa, og tenker tilbake "jammen tok jeg et bra valg".

 

Tenk deg nøye om. Du vet ikke hva fremtiden vil by på. Jeg ville aldri i verden satt et barn til verden når ting er så usikkert som det er.

 

Ofte blir det konflikter når foreldrene får nye partnere. Jeg hadde ikke tatt sjansen. Jeg hadde heller brukt tiden min på det barnet du allerede har. Han eller hun vil sikkert ikke synes det er så lett at pappa flytter. Da syns jeg heller du burde bruke tid på dette, enn å bruke tid på å gå gravid og trøkke ut en unge og være opptatt med bleieskift, skrik og mas. Nei huff....

[Anonym bruker]

Skjønner ikke hvorfor flytte fra hverandre?

 

Gode venner, har sex ( så dere tenner hverandre) , begge ønsker barn med hverandre....

 

Hva blir bedre med å bo alene?

 

Har vært alenemor med en, og det var slitsomt nok, selv med 50/50 deling, og godt forhold til barnefaren.

 

Og ja det blir problemer når den ene parten (eller begge) får ny partner!!!