Tror dere det er helt grusomt å være enebarn?

[Anonym bruker]

Jeg kjenner egentlig ingen somn er enebarn. Alle i klassen min på barneskolen hadde søsken, og alle de jeg satt igjen med etter fullført skolegang hadde søsken. Kjenner til noen enebarn nå via venner, men kjenner ingen som er det. Men jeg er det selv. Jeg synes det var ille, men kanskje det var fordi jeg aldri hadde noen som visste hvordan jeg hadde det, alle jeg kjente hadde jo enebarn. Hadde kanskje blitt bedre hadde jeg visst om noen som også var vokst opp uten søsken, men slik var det altså ikke. Var ett år vi hadde ei i klassen som var alenebarn, og vi blei bestevenninner, dessverre var hun i Norge i bare ett år, typisk. Var jo mitt beste skoleår.

 

Bestemte meg tidlig for å hverken få enebarn eller en attpåklatt med stor aldersforskjell til de andre, og jeg har heldigvis fått 2 barn nå med liten aldersforskjell.

 

[Anonym bruker]

Men man ser jo rundt seg hvordan venner og kjente er rundt sine søsken. Onkler og tanter er jo mamma og pappa sine søsken osv. Det blir vel som savnet etter barn. Er man ikke forelder vet man jo ikke hvordan det er, men man ønsker seg ofte barn uansett.