Tror dere det er helt grusomt å være enebarn?

[Dunder]

Høres sånn ut.

 

Hilsen enebarn (som ikke er traumatisert av å vokse opp uten søsken).

[Anonym bruker]

Jeg kunne aldri tenkt meg ett liv uten søsken.

Hadde blitt så stille og kjedlig i min verden.

 

[LillaGorilla♥♥]

Hehe, man kan nesten få inntrykk av det.

 

Jeg VET derimot at det slettes ikke er så ille- jeg hadde det aldeles strålende. Derimot skulle jeg nå som voksen ønske jeg hadde søsken, mtp at mine foreldre begynner å bli gamle og jeg ikke har noen søsken å dele det ansvaret og de følelsene det innebærer med.

 

Men det er ikke synd på meg!

[Anonym bruker]

Samboeren min er enebarn, og han hadde i utgangspunktet bare lyst på 1 barn fordi det var så fint å være enebarn ;-) Nå skal vi ha en til da, heldigvis (jeg har vokst opp med 3 søsken, og kunne selvsagt ikke vært de foruten).

[Anonym bruker]

Nei, det tror jeg absolutt ikke. tror mange enebarn har det riktig så fint under oppveksten.

 

Men tror mange savner søsken i voksen alder (inkludert både min mann og min svigermor:))

[Anonym bruker]

Nei, jeg tror ikke at det er grusomt, men det krever nok litt mer av foreldrene.

Jeg tror det kan være veldig ensomt og litt trist når man blir godt voksen og mister foreldrene sine. I slike stunder tror jeg det er ekstra godt å ha søsken.

Dersom man ikke har veldig nært forhold til søskenbarn da.

 

[Dunder]

Selvfølgelig kan man ikke tenke seg livet sitt uten søsknene når man HAR søsken. Akkurat som når man har barn, så vil man ikke være barnløs. Men ikke alle barnløse har det grusomt heller.

[Anonym bruker]

Jeg har det iallefall helt greit som enebarn. Har aldri savnet søsken, selv om jeg selvsagt ikke ville vært foruten søsken dersom jeg hadde hatt noen.

 

Selv har jeg to barn, men ikke fordi jeg syntes skjebnen som enebarn ville vært ille for min førstefødte, men fordi jeg selv ønsket to.

[Anonym bruker]

Nei det finnes jo frivillige barnløse og

ufrivillig barnløse.

Det er nok ikke alle som ønsker seg enebarn heller, men så mye som 30% sliter med å få fler, såkalt sekundær infertilitet.

 

 

[Lemonia]

Nei, det er overhodet ikke grusomt. Men man går glipp av mye glede ved det å ha søsken, og mye lærdom i forhold til å leve sammen med dem. Man har heller ingen å bli tante/onkel til og ingen som kan være tante/onkel til sine egne barn (har jo gjerne det på mannens side, men det er ikke det samme). Og en gang kommer også foreldrene til å dø, og da er man som enebarn helt alene og har ingen å støtte seg på i sorgen og i å ordne opp etterpå, ingen man kan minnes barndomsgleder med.

For å si det sånn, det er ingen med søsken som skulle ønske de var enebarn, men det er mange enebarn som skulle ønske de hadde søsken og de aller fleste enebarn er også veldig bevisste på at de selv ikke skal ha bare ett barn. Jeg tror i grunnen det sier det meste. Men som jeg sa først, jeg tror ikke det er grusomt å være enebarn, man kjenner jo ikke til annet, men jeg tror man går glipp av veldig veldig mye.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner mange enebarn (samboer inkludert) som trivdes helt fint med å være enebarn. Barn savner ikke søsken de ikke har. Jeg ønsket å være enebarn stort sett hele livet... men er jo glad for å ha en bror nå. Han er en uvurderlig onkel til gutten min, bl.a...

[Dunder]

Lemonia: Tror nok grunen til at enebarn vil ha mer enn et barn heller handler om at familien som helhet blir så liten. Hvis man f.eks. er enebarn i 3 generasjoner etter hverandre, så føler man gjerne at man bør få litt flere barn for å utvide slekta litt.

 

Tror ikke det er fordi alle voksne enebarn syntes det var så grusomt å vokse opp uten søsken..

[Gjest]

Hehe, skulle trodd det var rene barnemishandlingen:D Men det ser jammenmeg ut til å gå fint for mange å vokse opp uten søsken:)

Selv har jeg tre brødre og kan skrive under på at det var både ulemper og fordeler med det...

[Anonym bruker]

Jeg tror på ingen måte det er grusomt å være enebarn. Før misunnet jeg dem som var enebarn. Jeg har en søster. Men jeg synes det ser veldig gøy ut med en storfamilie som samles rundt middagsbordet til høytider og skravler, flirer og hoier og alle har litt ulik personlighet. Det stikker i meg når jeg ser familier som har det slik. Virker så koselig. Det er så rolig hos oss bestandig, i og med at vi er "få", men har også noe å si at moren vår ikke har noen mann og at vi aldri har hatt pappan vår i hus.

 

Men tror på inge måte at det er fælt å være enebarn av den grunn. Har ei venninne som er enebarn, (riktignok hun fikk en stesøster etterhvert.) Hun er gavmild, utadvendt, snill og god selvtillitt. Ser ikke ut som hun sliter noe av den grunn. Eneste ulempen jeg ser det, er når foreldrene blir gamle og man må være alene om å hjelpe dem frem til de får hjelp fra hjemmehjelp eller sykehjem, eller styre når det skal arrangeres begravelse. Men det er jo bare en kjempeliten del av livet.

 

Selv om vår bestemor får hjemmehjelp noen ganger i uka, så føler min mor at hun har et ansvar om å reise til henne på ferier og hjelpe henne og være tilstedet for henne. Og hun føler nok et ekstra ansvar i og med at hennes søster aldri stepper opp og tar ansvar for vår bestemor. Akkurat der tror jeg det kan være godt å ha søsken som bistår.

 

 

[Anonym bruker]

Enebarn vet jo ikke om noe annet. Kan kanskje bli litt kjedelig, og så er det ikke sikker men lærer så mye som man kunne av søsken (?) Blir bare synsing har, selv har jeg to søsken. Ene 10 år eldre enn meg, andre 1,5 år. Ikke mye lek med den eldste, men jeg og broren min trøya oss godt. Vi gikk ikke i bhg, da. Skulle jeg vært enebarn og ikke gått i bhg, tror jeg jeg hadde dødd av kjedsomhet.

 

Moren min er enebarn. Med henne er det helt klart et savn at hun ikke har søsken. Det tror jeg det alltid har vært. Men særlig i voksen alder, da hennes foreldre ble syke. Hun følte seg veldig ensom selv om vi støttet henne så godt vi kunne. Det blir ikke det samme, for et søsken er akkurat i samme situasjon i slike tilfeller.

 

Vi vil gjerne at barnet vårt skal få et søsken, det er utenkelig å ha en dersom man kan få to. Tror dette er for at både jeg og min mann har søsken. Søsken trøyer seg gjerne godt sammen om det ikke er for stor aldersforskjell.

 

Men nei, tror ikke det er grusomt å være enebarn. Men tror samtidig det er fordi enebarn ikke vet om noe annet.

[Anonym bruker]

Er selv enebarn og har hatt en fin oppvekst, men klart jeg har savnet søsken!

 

Jeg har savnet dem i oppveksten f.eks når vi var på ferie og mamma og pappa var lei av å leke og jeg satt alene i sanden og så på de andre familiene med mange barn i (skal legge til at jeg var et sjenert barn), når vi hadde selskaper med familien så savnet jeg å ha søsken og henge sammen, nå som jeg har blitt eldre savner jeg noen å dele mine bekymringer for mine foreldre med (samboer lytter han altså, men er jo ikke samme) og nå som mamma har blitt syk så hadde det vært godt og ha noen som jeg kan dele alt ansvaret med (skilte foreldre).

 

Så min gutt skal få ihvertfall en søster/bror helst to ;-)

[Anonym bruker]

Vi har bare et barn hittill, snart 2 år gammel. Vi har innsett at dette barnet har godt av å få søsken. Begge vi foreldre har søsken, så ingen av oss vet hvordan det er å være enebarn, men sønnen vår viser typiske trekk på å ville ha vilja si i ett og alt :/ Vi er konsekvente, og han får virkelig ikke alt han peker på, det er heller sjelden han kommer ut av butikken men bolle for å si det slik. Men han er ikke vant med å dele med andre ennå, selvom han går i BHG, og han er vant med at mamma kun har ham som barn, så hvis ejg gud forby skulle løfte en annen unge, er han fly forbannet og kaster seg i bakken med en gang.

 

Så for hans del, så trenger han søsken. Vi har prøvd mye og mangt for å få bukt på denne egenrådige oppførselen, men han vet jo ikke bedre, han ER enebarn, og jeg er kun mamma'n HANS, så det er vanskelig for ham å se at han må ta hensyn til alle andre barn og voksne rundt ham også, ikke bare seg selv..

 

Så nei, ikke alle barn lider noen nød av å være alenebarn, men sønnen min trenger en reality check etterhvert, så om et par års tid blir han storebror og får innfinne seg i å ikke stå fremst i rekken støtt og stadig. Og for de som synes jeg høres slem ut når jeg sier dette, så tenk over at dette barnet skal fungere sosialt med andre også, og da nytter det ikke å være en bortskjemt unge i oppførsel, for de barna får ikke venner:/

[Anonym bruker]

syntes ikke det er noe bra å være enebarn...

hadde eg strevd med å få barn ville eg prøvd alle mulige muligheter slik at barna mine kunne vokst opp med søsken..donor,adopsjon,surrogat....det finnes mangen måter å få barn på og er en villig til å prøve det ender de fleste opp som foreldre...

 

 

[Anonym bruker]

Spurte akkurat datteren min på ni år om det er fælt å være enebarn. Hun svarte nei, og da jeg spurte om hun ønsket seg søsken, så sa hun nei. Men om hun fikk velge så kunne hun godt ha tenkt seg en liten bror eller søster.. Men det ser mørkt ut, vi har prøvd i over to år uten resultat.. :/

[Anonym bruker]

Det er ikke grusomt, men utrolig kjedelig. Både som barn og voksen. Det er en grunn for at jeg har fem barn!!!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg synes faktisk det er litt grusomt ja, og jeg er enebarn selv..

Har alltid savnet søsken og jeg husker jeg syntes det var veldig vondt hver gang venner fikk småsøsken når jeg var liten.

Hadde en fantastisk oppvekst, og foreldre som gjorde ALT for meg, men det er liksom ikke det samme uten søsken.

Har nå fått meg en mann som har mange søsken og jeg er fortsatt misunnelig, særlig når jeg ser hvor godt forhold søstrene har..

 

Derfor synes jeg at så lenge man KAN bli gravid (mine foreldre kunne ikke få fler) så bør man gi barnet sitt søsken.

[Anonym bruker]

Min mor syns det var fint å være enebarn da hun vokste opp, men nå når hennes foreldre er blitt gamle, trenger mye hjelp, og en del bekymringer ønsker at hun hadde noen å dele disse bekymringene med.

[♡ A & E ♡]

Som barn savnet jeg ikke søsken men som voksen skulle jeg veeeeldig gjerne ha hatt...

[Anonym bruker]

Tror ikke det er "grusomt" å være enebarn under oppveksten, men som voksen tror jeg det kan være stusselig - særlig når foreldrene å bli gamle og syke. Da kan ansvaret være tyngende, og ingen å dele med.

[Anonym bruker]

har man ikke søsken vet man ikke helt hvordan det er, så hvordan savne noe man ikke vet hva er? jeg har mange søsken og synes det er flott, mannen min er enebarn og han synes det var fint