jeg er så redd for å få downs-unge!

[Anonym bruker]

Fy, skam dere!!

Et barn med downs har like mye rett til å vokse opp som et barn uten downs!

Er så irritert at jeg ikke får skrevet ned alt jeg tenker om dette nå!

Men synes virkelig tankegangen deres er forkastelig!

 

ÅHHHH!!!!

 

Hadde gledelig fått et solskinnsbarn som jeg kaller det!! De gir så ufattelig mye glede! Er så heldig å ha vokst opp med personer med downs rundt meg!

 

Du Hi, bør virkelig vente med å få barn, til du blir litt mer voksen!!!

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg ville nå MYE heller ha et barn med Downs syndrom enn et barn f.eks. kraftig angrepet av ADHD (no offense).

 

Mitt poeng er; man kan aldri få noen garantier på å få et 100% friskt barn! Eller jo; dersom man velger å forbli barnløs, da. Det er det eneste sikre i så måte.

 

[Anonym bruker]

Personer med downs syndrom,eller med andre psykiske utviklingshemninger er mye mer sårbar og utsatt for overgrep enn andre "normale" folk. Vet ikke hvor "vanlig" dette er blant personer med downs syndrom som bor i pu bolig på landsbasis, men vi har vært borti 3 tilfeller i vår bolig i løpet av få år. Dette tiltross for at beboerne/vi låser døra hver gang vi forlater leilighetene.

 

Dette er vel ikke noe vi unner våre barn? man kan jo ikke være tistede 100% for barna våre etter at de blir "voksen" selv om de har downs syndrom.

[Gjest]

Alle vil jo ha et "normalt" barn (hva nå enn det er...)

jeg tror at når man får sitt barn og finner ut at det mangler begge bena, har downs, funksjonshemninger av noe slag, så tror jeg at man blir minst like glad i det barnet som et "friskt" barn. Og har man vel noen gang møtt kjærligere og mer smilende mennesker en de med downs?

 

Tålmodigheten din vil lære seg å utvide reportoaret sitt, uansett hvilken type barn dere får så kommer du til å måtte bryne deg...

 

Tviler sterkt på at du gir bort barnet du har i magen, hvis det VIRKELIG stemmer så tror jeg det er det aller beste for barnet. Da er du langt fra moden nok til å være forelder (det seg være for et normalt barn eller et med funksjonshemninger)

[Anonym bruker]

Å bekymre seg for alt som kan skje og hvordan man vil reagere i slike og sånne situasjoner, "å ta sorgene på forskudd" er bortkastet energi. Vet og se hvordan fødselen forløper og hvordan barnet har det. Dersom barnet ikke er helt frisk, får du heller ta konsekvensene av det da. Som regel er man mye tøffere enn man tror og vil hjelpe bar net sitt til å få det est mulig. Det kan skje mye verre ting enn at bar net har downs, og alt kan skje fra barnet er født og frem til det dør.

[Tigerpote]

Jeg har arbeidet med mange med DS, og vet hvor krevende enkelte er, og hvilke tilleggslidelser de kan få. Men jeg skjønner meg ærlig talt ikke på dere som seriøst har drept deres eget barn fordi det ikke var perfekt nok for dere. Det er BARNET deres det er snakk om. Jeg blir seriøst kvalm.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg vil heller ikke ha et barn med downs, jeg tar abort om det blir påvist. Det er en legal grunn for å ta senabort og det forholder jeg meg til, sorteringssamfunn eller ikke.

 

Har en bekjent som jobber i barnehage. Hun har alltid vært veldig anti-abort pga downs, men etter å ha et barn med downs på avdelingen hvor hun selv fikk erfare hvor krevende det faktisk er med slike barn har hun faktisk ombestemt seg.

 

 

[Anonym bruker]

Min mann og jeg er enige om å ta abort skulle det vise seg at jeg blir gravid med en "downs-unge". Vet at alt mulig kan skje, også i forbindelse med fødsel, men føler da at vi i det minste eliminerer en usikkerhet ved å sjekke akkurat dette. Velger å bruke de muligheter man har fått tildelt når det gjelder mine kommende barn.

[Makkapakka]

Det jeg er mest redd for er at jeg skal få et barn med handikap som ikke klarer å ta vare på seg selv.

Hvem skal ta vare på det barnet (som da er blitt voksen) når jeg og pappaen hennes dør?

Det er min største frykt.

[Anonym bruker]

For et sorteringssamfunn vi lever i!

Jeg kjenner at jeg blir helt fortvilet. Hvorfor skal vi avgjøre hva som er et verdig liv.

Og helt ærlig - jeg ønsker meg barn, men det må være "normalt"???

Hva om noe skjer med barnet under fødselen da?

Jeg er selv i nær familie til ei nydelig jente på snart 7 år med DS.

Hun har ingen sykdom, hun er bare sjelden - og for en berikelse i livet!

Hun er stolt skolejente, leser og rekner. Har knapt vært forkjølet siden hun ble født. Og hun er like mye verdt som alle andre mennesker!

Da jeg selv ventet mitt første barn ble jeg tilbudt fostervannsprøve, men jeg vurderte det ikke et øyeblikk. Hvorfor skal jeg avgjøre hva som er et verdig liv?? Og det barnet som vokste i meg var mitt - alt annet var helt urelevant!

JEG HÅPER AT DE SJELDNE BARNA FÅR KOMME TIL FAMILIER HVOR DE ER ELSKET OG VERDSATT FOR DEN DE ER!

 

Og jeg tror at vi ikke får mer enn vi kan klare...

 

[ღTyrkiskPepperღ]

Det er jo ingen som ønsker å få ett barn som ikke er "normalt" Men å ta abort fordi barnet er ikke slik du vil det skal være er rett og slett til å spy av. Å få barn er en gave, enten det er sykt eller ei..

[Gjest]

Ta en titt på denne bloggen her; laguna.blogg.no

 

http://www.dagbladet.no/tekstarkiv/artikkel.php?id=5001080051661&tag=item&words=marikken

 

 

 

[Anonym bruker]

Eller denne bloggen....

 

http://www.kellehampton.com/2010/01/nella-cordelia-birth-story.html

[Anonym bruker]

Først og fremst; jeg hadde ikke valgt abort dersom jeg fikk vite at jeg bar et barn med down syndrom.

Jeg hadde ikke hatt problemer med å ta meg av barnet uansett funksjonsnivå, helt til barnet hadde begynt å bli stor, og klar for å flytte til for eksempel et bofellesskap. Da skal noen andre overta ansvaret for barnet mitt. Det er mange flinke mennesker som jobber i bofellesskap rundt omkring, men slett ikke alle. Jeg ser for meg at dette må være en av de vanskeligste delene av å få et utviklingshemmet barn, å gi ansvaret for det kjæreste du har til noen andre.

Man kan ikke på forhånd vite om barnet er lett, moderat, alvorlig eller dypt utviklingshemmet. Jeg har lang erfaring fra arbeid med mennesker med alvorlig til dyp, og det kan være virkelig tøft av og til, ikke minst for foreldrene. De fleste jeg jobber med har ikke utviklet talespråk, og når vi som personale tolker tegn på smerter er det et hav av muligheter for hva det skyldes. Tannverk, magesmerter, hodepine, listen er lang! utviklingshemmede har også høyere risiko for å utvikle psykiske lidelser, hvilket kan være vanskelig å diagnostisere. Ble litt rotete dette, men poenget ble vel at utviklingshemmede (spesielt med alvorlig til dyp) møter et hav av motstand i livet, og dette er vondt for en mamma å se på.