jeg er så redd for å få downs-unge!

[Anonym bruker]

misforstå meg rett, jeg har ikke noe imot de med downs,slett ikke!

men jeg føler at hvis jeg har fått en downs-unge, så hadde jeg ikke klart å tatt hånd om barnet selv.. når h*n blir større..

 

flere som tenker som meg?

 

jeg hadde kommet til å gitt h*n bort..da jeg har lite tålmodighet++

[Anonym bruker]

Enig med deg. Dette er grunnen til at jeg alltid sjekker nakkefolden rundt uke 12. Jeg hadde tatt abort hadde downs eller en annen kromosonfeil hadde blitt påvist.

 

Hadde jeg født et barn med downs (noe som kan skje tross at man tar sine forhåndsregler) hadde jeg seriøst blitt meget deppa..

[Anonym bruker]

Å få barn er en stor utfordring enten de har downs eller ei.. Om du har så lite tålmodighet er du kanskje ikke helt moden for å få barn enda og bør utsette hele prosjektet.. Man får de barna man får og har ikke "angrerett" på dem.. Selv om du får et friskt barn kan ting senere skje som gjør dem mer krevende.... F.eks hjerneskade etter ulykke...

[Anonym bruker]

Er da ikke sååå mye arbeid med en person me downs syndrom da.

 

Eneste er at de er ''barn'' litt lenger en type normale barn og de har en tendens til og være stae, men det han jo normale barn også være, så er ikke så mye mer jobb med de som det f.eks er med barn som har cp og andre fysiske skader....

[¸.·´¯`·.¸><((((º>]

Har du barn fra før ? Hvis nei, syns jeg definitivt du burde vente noen år.

Jeg syns du virker veldig umoden, og kan ikke kjenne meg igjen i tankegangen din i det hele tatt.

Og hvis du har så lite tålmodighet, vil du antagelig få lyst til å gi ham bort om ham er frisk også....Tålmodighet er nemlig et av stikkordene i barneoppdragelse:-D

[Anonym bruker]

De er ikke barn litt lenger, de er barn hele livet og jeg skjønner veldig godt at mange ikke frivillig vil ha barn hele livet. Det normale er at barna etterhvert blir store og selvstendige og dere korttenkte som sier at man da ikke burde få barn i det hele tatt kan ta dere en bolle. Det må hver enkelt velge selv!

 

Det mange av dere ikke later til å være klar over at å ha Downs ikke er det samme som at man er søt og uskyldig hele livet, det medfører veldig ofte alvorlige tilleggssykdommer og komplikasjoner i tillegg til alvorlige adferdsvansker. Tangerudbakken gir deg ikke hele sannheten og man bør oppleve litt mer av virkeligheten før man spyr ut fordømmelse og "bedreenndeg"het slik som mange her.

[Gjest vinterbrud]

I alle dager,downs er da ikke det verste! Det finnes så mange andre syndromer og sykdommer som er mye verre enn downs.

Hva om barnet ditt ble skadet under fødsel og ble multihandicappet?

Men så klart,alle ønsker seg jo friske unger som ikke trenger ekstra hjelp i hverdagen.

Det gjorde jeg også det.Vi har ikke syndromer da,men andre ting.

[Anonym bruker]

vel, dette er naturlig engstelse, hvem vil vel ha et sykt barn? Både foreldre og barn vil få større påkjenninger, det betviles ikke.

 

Men, du lyser ikke av innsikt HI, for det første virker det rart å kalle et barn med downs syndrom for "downs-unge". Da setter man syndromet over barnet! Barnet ER ikke syndromet, det HAR sykdromet. Dette kan nok virke som flisespikkeri for deg og kanskje andre også, men det er en viktig forskjell! Alle individer har rett på å bli sett på som akkurat det, mennesklige INDIVIDER, ikke syndomer, lidelser, sykdommer, skader osv. Man sier jo ikke at man har en ADHD-unge, man sier man har et barn med ADHD.

 

For det andre, så finnes det mange mennesker med downs syndrom som klarer seg utmerket godt på egenhånd. De er ikke skadede, de er forskjellige! De har kanskje en lavere inteligens enn mannen i gata har, men jeg er rimelig sikker på at det finnes "normale" folk som blir forbigått av mennesker med downs på mange arenaer. De som trenger livslang pleie har gjerne tilleggssykdommer og sterkt nedsatt funksjonsevne, men dette er LANGT fra standarden i downs spekteret! med tilrettelegging, god oppfølgning og god kunnskap, kan man hjelpe et menneske med downs sykdrom til å få et fullverdig selvstandig liv.

 

Les deg opp på downs syndrom, og andre syndromer/lidelser, så skal du se at det er like mange individuelle forskjeller blandt de med downs som det er alle andre

[Deniha]

Skjønner ikke hvorfor folk er så livredd for å få barn med downs..

 

Og i Norge idag, så trenger du ikke å ha de boende hjemme ''hele livet'' som dere sier det, de flytter somregel til flotte hjem når de er 16 år, og får den tilretteleggelsen og hjelpen de trenger for å klare seg å være så selvstendig som mulig.

 

Så slutt å vær så egosentriske, de puster, de snakker, de leker, de spiser, de sover, de spiser middag, de ser på tv og de elsker akkurat som alle oss andre, så de har like mye rett til og leve som det vi har.....

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Ja, jeg tenker som deg. Og jeg har 4 barn og burde da altså tydeligvis ikke hatt barn i så fall. Jeg har ingen garanti for at det ikke skjer en ulykke og at ett eller flere av barna mine ender opp som multihandicappet, men den risikoen er jeg villig til å ta. Risikoen for et barn med downs eller andre psykiske handicap ville helst unngå, og har derfor tatt UL i uke 12 og fått målt nakkefold ol. Har likevel ikke slappet helt av før etter fødselen når jeg har sett at barna har vært friske og "normale".

 

Dette har ikke noe med at jeg missliker mennesker som har downs, tvert i mot er disse ofte elskelige mennesker, men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg antagelig både ville gått i kjelleren og forblitt der nede om jeg fikk et psykisk utviklingshemmet barn. Jeg har ingen problemer med å være tålmodig med downs barn i yrket mitt, men da er de heller ikke mitt ansvar utover lærerollen.

 

De som hevder at det er jo nesten ikke mer arbeid med downs barn enn andre barn må da enten være utrolig lite realitetsorientert, eller kun har vært i lett kontakt med et downs barn som har en mild grad av dette, og man vet jo aldri hvilken grad barnet får, og hvilke tilleggs vansker, før man står oppi det. Jeg vet ganske mye om downs, både fordi jeg har vært borti det privat, og fordi jeg flere ganger har jobbet med barn som har downs. Sist gang som kontaktlærer for en og fikk på veldig nært hold oppleve foreldrene sine bekymringer på møter, barnets egen sorg over å føle seg anderledes og utenfor, til tross for alle inkluderingsprosjekter, osv. Barn med downs er slett ikke alltid bare blide og enkle å ha med å gjøre, de har ofte mye smerter i ledd, mange kommer aldri lenger enn ti 4-5 års alder mentalt, mange kan være fysisk utagerende, ha hjertefeil, problemer med å snakke forståelig osv. Det krever mye styrke og tålmodighet å skulle ivareta et slikt barn og alles dets rettigheter, og jeg skulle nok klart å grave opp begge deler om jeg måtte, men jeg ville gått langt for å slippe å måtte.

[Gjest amandine]

Hjelpe meg! Hvis du ønsker deg barn men ikke har tålmodighet eller takhøyde for at ting kan gå galt, ja vet du, da burde du kanskje vente litt!

 

Og vet du hva? Selv om alt ser bra ut ved første øyekast har man ingen garantier for hva livet bringer, friske barn kan bli syke, det kan forresten du også, så sett deg ned med en kopp kaffe og tenk litt.

Og tenk på at alle i utgangspunktet ønsker god helse, glede og lykke for sine barn, men noen møter større utfordringer enn andre.

Skulle barnet ditt møte problemer håper jeg inderlig du kan finne den styrken som trengs for å gjøre det du må, så du tar vare på og elsker dette barnet som det er. Du er en fattig sjel sånn som du tenker i dag. Håper du lærer etter hvert.

[Anonym bruker]

Jeg er en av de som mener at det ikke er så mye jobb med ett barn med downs syndrom i forhold til normale barn, og det har jeg kompetanse til og utale meg om, for jeg gikk i klasse med en gutt med downs i 9 år, og vi så han vokse opp på både godt og vondt, og etter det utdannet jeg meg til og jobbe med mennesker med psykisk og fysisk utviklingshemming, og har jobbet med dusinvis med mennesker som har downs syndrom...

 

Og som Nøstebarnsmamma sier over her, så er Norge ett flott land og bo i om man får barn med psykisk utviklingshemming, for du har dette barnet til h*n er 16, så kan h*n flytte til egen leilighet om dere sammen velger det.

 

Og du skriver: ''barnets egen sorg over å føle seg anderledes og utenfor'', vet du hvorfor dette barnet hadde denne sorgen?

 

Pga mennesker som deg som på død og liv skal understreke hvor unormal barn med downs er... Du sier det kanskje ikke rett ut til barnet, men de skjønner det godt på hvordan de blir behandlet av folk, for de blir jo behandlet som mindreverdige, dumme små barn av mange mennesker.

 

 

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Nå tillegger du meg tanker og følelser jeg ikke har, slike ting skal du være forsiktig med. At barna er anderledes er et faktum, men jeg synes ikke de er mindre verdifulle eller dumme. Hvorfor tror du jeg tenkte slik? Fordi jeg selv helst ikke vil ha et eget barn med downs? Jeg fikk faktisk heller tilbakemeldinger fra assistentene at jeg var den læreren som tilrettela mest for å inkludere barnet i klassen og ikke behandle eleven anderledes enn de andre (utover at eleven fikk enklere og mer tilpassede oppgaver). Grunnen til at eleven følte seg utenfor og anderledes var fordi vedkommende (i følge foreldrene) oppdaget at klassekameratene fikk andre interesser, en annen måte å føre dialog på og ulikheten mellom dem så nå ble tenåringer med alt det innebar, og denne eleven som fortsatt var barn i sinnet ble mye mer åpenbar for alle, også eleven selv.

[Anonym bruker]

Ja du kan jo ikke mene at du IKKE tenker slik når du faktisk tar abort om du finner ut at du er gravid med ett slikt barn, for regner med det er derfor du tar tidlig ultralyd, så du kan ''fjerne sykdommen''...?

 

Enten tenker du sånn, eller så er du bare en utrolig egosentrisk person som ikke vil ha noe med ett sykt barn og gjøre.

 

Greit at man selfølgeli vil ha friske barn, men å faktisk ta steget og sjekke det, så man vet om man skal fjerne det eller ikke... Greit om barnet er hjernedødt, men pga downs? DET er egoisme tvers igjennom...

 

En om en av dine barn nå blir påkjørt og må tilbringe resten av live i en rullestol uten taleevne o.s.v... Havner du da og så langt nede i kjelleren at du må sende barnet ditt vekk for alltid? For det er jo akkurat samme saken...

[Mamma`n til Will& Ailo]

Jeg tenker sånn som deg HI .Og det er mange andre som tenker sånn også.

 

Hadde jeg fått påvist downs i svskapet hadde jeg tatt abort .Jeg hadde ikke hatt mulighet til å ta meg av det barnet .

Det hadde vært veldig egoistisk av meg å beholde det barnet .

 

Dere andre kan ikke sammenligne det å få et barn med downs mot at kanskje et friskt barn blir skadd feks i en traffikulykke !

 

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg er en egoistisk person, jeg har ikke lyst til å vie hele livet mitt for å ta meg av et sykt barn. Så enkelt og fælt er det. Jeg synes ike mennesker med downs er mindreverdig, jeg bare ønskr ikke å måtte vie livet mitt til et downs barn selv. For meg er det helt greit å vie en del av livet mitt til barna når de er små, sette dem først og være en god mor, men jeg føler en lettelse når de vokser til og ikke krever meg like mye lenger. Eller, den nye måten de krever meg på (leksehjelp, oppfølging av trening osv) er en måte jeg liker å følge opp på. Babytiden og småbarnstiden er noe jeg prøver å like, men egentlig setter pris på at går fort over. Å vite at jeg på en måte for alltid skal være "stuck" i en småbarnstilværelse for "alltid" hadde antagelig gjort meg deprimert.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Det er forresten ikke sammen saken om et av barna mine nå blir hjerneskadet. For nå har jeg rukket å bli kjent med det barnet, blitt glad i det og vil alltid gjøre alt for det. Godt mulig vi hadde trengt et avlastingshjem til tider, ikke minst for de andre barna sin del, men hadde ikke sendt barnet bort. Skjønner ikke helt at noen kan sammenligne dette jeg da... Skulle noe så følt skje, så går jeg nok i kjelleren, men da må jeg jo bare takle det. Jeg må ikke takle et barn med downs, det er stor forskjell på det.

[Anonym bruker]

''Hadde jeg fått påvist downs i svskapet hadde jeg tatt abort .Jeg hadde ikke hatt mulighet til å ta meg av det barnet .

Det hadde vært veldig egoistisk av meg å beholde det barnet ''

 

Egoistisk å beholdt barnet? seriøst...om dere faktisk vet så lite om down syndrom, så burde dere virkelig bli bedre kjent med sykdommen før dere dreper barna!

Er faktisk ikke alle med downs som er ''dumme i hode'' som dere mener her, de vet forskjell på rett og galt og kan fortelle hva de tenker og føler, altså er de mennesker med verdi...

Å si at man ikke ''klarer og ta vare på de'', så burde dere ikke få barn punktum! Om dere klarer og ta vare på ett barn på 5-6 år, så klarer dere å ta vare på ett barn med downs syndrom også....

Spør dere meg, så fortjener dere ikke å ha barn med deres tankegang...

Er jo ikke rart at barn med downs føler seg anderledes enn andre barn, for dere gjør de jo så anderledes selv...

 

Er glad jeg har ett syn som sier at alle mennesker har like stor rett til og leve uansett farge eller sykdom, de velger det jo ikke selv, og Downs er ikke en alvorlig sykdom, så det blir for dumt å si at ''det er det beste for barnet at det aldri får komme til verden''!!

 

Strekker meg til å si at det er GREIT å håpe at man ikke får ett barn med downs, men OM du faktisk skulle bli gravid med ett barn med downs, så er det grusomt og velge å drepe det....:-/

[Anonym bruker]

Blir veldig glad når jeg leser slike flotte svar som ditt anonym 12:56 Er helt enig

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg så godt HI, og Downs gir rett til også senabort til og med i konservative Norge! Det er faktisk derfor alle som fyller 38 før banret fødes får tilbud om duo- eller fostervansprøve. For da har de muligheten til å ta abort om det er et barn med Downs. Svaret får en først i uke 17-18, så det sier jo sitt om hvor libereale vi er på dette punktet... Ønsker en ikke å ta abort, hadde det vært få eller ingen som tok noen av disse prøvene? Jeg kjenner ikke mange over 38 som IKKE har tatt en av disse prøvene... Det er med andre ord allment akseptert å velge bort barn med Down, og godt er det.

 

I Danmark blir det nesten ikke født noen barn med Downs fordi duotesten gis til alle gravide, slik burde det også ha vært i Norge. Jeg vil ikke ha et barn med Downs, for jeg ønsker å kunne være en like god mor for alle mine 3 barn. Downs deles inn i 3 alvorlighetsgrader og en aner jo ikke om barnet får den letteste eller tyngste formen...

 

Ta en UL i uke 11-12 hos en erfaren gyn. eller ta fostervannsprøve/morkakeprøve i Sverige eller Danmark; da får du et sikket svar. Lykke til!

 

 

[Mamma`n til Will& Ailo]

Ja, veldig egoistisk hadde det vært, både overfor det barnet som hadde hatt downs og det barnet jeg alerede har .

 

Jeg har en sykdom som gjør at jeg ikke er i stand til å ta meg av et barn med handikapp,dessverre .

Jeg har så selvinnsikt at jeg kjenner mine egene begrensninger og jeg har ikke helse til å ta vare på et downs barn .

 

Ja ,noen med downs er oppegående og klarer å fungere i hverdagen,men langt i fra alle og at jeg skulle få ett barn som har downs som er oppegående ,det kan jeg ikke ta sjansen på for den er ganske minimal .

 

Og alle som har downs er psykisk utviklingshemmet,dvs at de ALDRI vil kunne fungere som en normal voksen person og vil altid ha behov for tilsyn .

De vil aldri bli mentalt voksene..

 

 

Og, JO Downs er en alvorlig sykdom ..

[Anonym bruker]

Jeg blir helt flau over hvor lite kunnskap dere innehar. Det heter ikke "downs-unge". De som lider av kromosomfeil, har Down Syndrom. De fleste med Down Syndrom er moderat utviklingshemmet, dvs. at de fleste kan klare seg selv i daglige gjøremål, men vil trenge litt bistand. Tenk deg om før du kommer med slike utsagn som " jeg hadde kommet til å gitt h*n bort".

 

Merker jeg blir skikkelig provosert her!

 

 

[Anonym bruker]

Må si dette er en interessant debatt.

Jeg er veldig usikker på hva jeg selv ville gjort i en slik situasjon hvor jeg fikk vite at mitt ufødte barn hadde en downs diagnose.

Mest sannsynlig hadde jag tatt abort.

Jeg jobber selv med personer med down syndrom,jobber i bolig. De er veldig hyggelige mennesker, disse jeg jobber med har vel liten eller moderat utviklingshemming, de kan både skrive og lese. Allikevel trenger de mer hjelp enn andre uten noe syndrom.

Har et nært samarbeid med pårørende/foreldre, en mor er særlig mye innom, hun er bekymret for datteren når det gjelder det meste selv om det er 15-20 år siden hun flyttet hjemmefra. Jeg ser at hun ødelegger mye for datteren i og med at hun skal bestemme mye.

Jeg kan tenke meg at det ikke er enkelt å være forelder til et utviklingshemmed barn, og de med downs blir aldri helt voksen.

Denne moren har også sagt at hun er så redd for at hun skal dø før dattren, føler vel da at hun levner dattren alene i verden, selv om denne damen med downs har søsken som selvfølgelig vil være der for henne den dagen foreldrene evt vil falle fra. Og vi som jobber i boligen er jo også der for henne uansett hva som hender.

 

Jo, jeg tror barn med downs kan tilføre familier mye positivt, men jeg tror også i mange tilfeller kan bli negativt, særlig med tanke på andre søsken.

 

Disse personene som har downs syndrom trenger sannsynligvis hjelp og bistand resten av livet. Vil man utsette sitt eget barn for det?

 

[Anonym bruker]

De aller fleste er vel litt redde for å få et annerledes barn. Men litt rart at man er så redd for akkurat downs. Selv har jeg en gutt med autisme, det er ikke akkurat noe gøyere enn downs tror jeg. Men ingenting man kan gjøre noe med.

[Anonym bruker]

Synes det er pinlig å se hva slags sorteringssamfunn vi er blitt. En mor kan bestemme over liv og død til sitt ufødte barn pga feil på et kromosom.

Det er BABYEN din uansett!

 

Hva skjer hvis din friske 4 åring får smittsom hjernehinnebetennelse og får permanent hjerneskade? Eller om din 6 åring er med i en bilulykke og blir svært alvorlig skadet? Bare slenger du han fra deg da, for du orker ikke?